SKATV Art Awards

Christian Bould, Ivan Galuzin, Leander Djønne

29. oktober 2004
Kommentar 05.11.04

Tribute to the 90ies

SKATV Art Awards 2004, 29 oktober, 2004

Sentrale kunstnere og prosjekter fra 90-tallets kunstscene stakk av med brorparten av prisene på SKATV Art Awards 2004. Med en generøs gest presterte den glamorøse tilstelningen å gi ære til en generasjon som har dominert norsk kunstliv de siste 10-15 årene, samtidig som den åpner for noe nytt.


SKATV Art Awards 2004
Sist fredag ble SKATV Art Awards arrangert for første gang på UKS, og 5 flunkende nye priser i tung bronsje ble delt ut til nye og gamle aktører på den selvdrevne og «alternative» kunstscenen. Rammen for prosjektet, som var produsert av tre unge kunstnere fra kunstakademiet i Oslo, var et spesialbygd TV-studio der prominente prisutdelere, videopresentasjoner av de nominerte og korte underholdningsnumre sørget for en TV-kveld som ihvertfall for oss spesielt interesserte overgikk Skavland en lang gang.Showet åpnet med et dansenummer med dansere fra Bårdar danseinstitutt, og konferansierene Jon Løvøen og Charlotte Thiis Evensen fulgte opp med god balanse mellom glamour, sjarm og ironi. Men arrangørene hadde gjort grundig research og nominasjonene virket godt gjennomtenkte. Også juryens valg virket fornuftige. Kveldens gjeveste pris, «The Prize of Honour», gikk til Per Hovdenakk fordi han som «skribent og kurator har beriket og hevet nivået på norsk samtidskunst i en mannsalder». Prisen «Best 90ies» gikk til Ole Jørgen Ness og Herslebsgate 10, og Vilde von Krohg fikk prisen «Best Exhibition Space» for visningsstedet no9. Også «Open Category»-prisen gikk til kunstnere som etablerte seg på 90-tallet, Ballongmagasinet med Yngvild Færøy, Søssa Jørgensen og Elin T. Sørensen. Det mobile Bergens-galleriet Vestlandske Kunstmisjon var dermed det eneste fra den nye generasjonen som fikk en pris – «Best Mobile Concept». Blant de jeg snakket med var det mange som mente at dette var den første store manifestasjonen av en ny generasjon i norsk kunstliv. Men hvorfor gikk da så og si alle prisene til prosjekter og kunstnere med føttene godt planta i 90-tallet?Tribute to the 90ies
Noe av grunnen til 90-tallets sterke representasjon var vel at juryen stort sett besto av folk fra denne generasjonen. Men det var arrangørene selv som sto bak nominasjonenen. Så hvorfor bruker disse unge kunstnerne tiden til å feire sine lærere? Er de virkelig så utrolig glade i den noe uttværete fortellingen om den alternative 90-tallsscenen? – Svaret er vel at prisvinnerne bare utgjør en del av en denne kåringen. Hvis vi vil vite hva som egentlig foregikk på Art Awards 2004 er det like viktig å vite hvem som delte ut prisene, og i hvilken sammenheng de gjorde det.Art Awards 2004 ble produsert av kunstakademistudentene Ivan Galuzin, Christian Bould og Leander Djønne, som utgjør SKATV. Gruppen har tidligere laget en dokumentarvideo med studenter fra akademiet som ble vist på kunstakademiets avgangsutstilling i vår. Men SKATV jobber ikke med videoformatet, ei heller med performance. De jobber med TV-mediet. Det er ikke den faktiske prisutdelingen som teller, men medieringen av den. SKATV Art Awards 2004 var en TV-produksjon, og det spiller bare en liten rolle at de færreste noengang kommer til å få se den på TV-skjermen.For meg ble Art Awards 2004 det endelige teppefallet for 90-tallsgenerasjonen. Ikke gjennom et patetisk fadermord, men med en generøs gest, presterte arrangørene å gi ære til 90-tallet samtidig som de avviklet det. Og det på en måte som man bare kan ta imot ved å bøye hodet, ta imot bifallet og forlate scenen. Som Anders Eiebakke sa i videopresentasjonen av galleriet Samtidskunstforum som var nominert i klassen «Best 90ies»: «90-tallet handlet mer om kunstscenen selv enn om den kunsten som ble vist». Men selv om 90-tallet omfavnet ideen om at kunst handler om sosiale relasjoner, var det få som så på denne scenen som et verk i seg selv. SKATV Art Awards gjør 90-tallsscenen til et verk uten videre. Kanskje vi faktisk er i showbiz sa en eldre kunstner jeg snakket med. Selvfølgelig sier SKATV.SKATV Art Awards 2005
Men hvis man tenker videre, hva skal Art Awards 2005 handle om? Etter dette skal det godt gjøres å feire 90-tallet en gang til. Hvilke muligheter har kunstprisen for det alternative kunstlivet da? Etter at Carnegie Art Awards nærmest ble lagt dødt på disse sidene for et halvt år siden, kanskje noen burde foreslå at de kjøper opp konseptet og redder skinnet? Cluet er kanskje at det ikke blir noe Art Awards 2005. Men selv om statistikken er klar når det gjelder kvaliteten på slike oppfølgere, fristelsen er sikkert stor. Det er jo TV.Når det er sagt, tror jeg det er et godt tegn at dagens kunstnere forholder seg til sin nære historie. Såvidt jeg kan bedømme er det lenge siden vi har opplevd at en ny generasjon norske kunstnere faktisk relaterer seg til den forrige generasjonen. Hverken 80-tallets postmodernister eller 90-tallets realitetsorienterte kunstnere var i noen produktiv dialog med den foregående generasjonen. Det skaper kontinuitet å forholde seg til den nære og lokale historie, og å se at at samtiden strekker seg litt utenfor ens egen generasjon. Det er vi avhengige av hvis vi ønsker å skape og holde liv i en faktisk diskurs. Herved er derfor SKATV foreslått til neste års kunstpris.
  1. Innlegg fra Redaksjonen

    Beklager faktafeil. Den er nå rettet.

  2. Innlegg fra Boel Christensen-Scheel, kunsthistoriker

    Først vil jeg bare påpeke en faktafeil, det var Vestlandske Kunstmisjon, og ikke Rakett, som vant kategorien Best Mobile Concept.

    Så, vil jeg gjerne ytre en større skepsis enn de to foregående herrer til fenomennet SKA TV Art Awards 2004. Jeg var også tilstede og opplevde den gode, nærmest barnlig håpefulle stemningen i lokalene. Kunststudenter og kunstnere hadde pyntet seg, nå skulle vi endelig feire oss selv: kunst-Norge.
    Arrangørene hadde lagt vekt på kunstnerstyrte, mobile og eksperimentelle kunstpraksiser, og for å feire disse og trekke dem frem fra glemselen hadde de “staget” en prisutdeling av den vanlige, overfladiske og glamorøse sorten.

    Før showet begynte tenkte jeg at alt lå til rette for ironi og selvkritikk, og på mange måter var hele showet en parodi. Etter min mening uteble imidlertid både selvkritikken og ironien, noe jeg antar var arrangørenes intensjon. Vi skulle ikke problematisere og være selvrefleksive slik vi har vært store deler av 1990- og 2000-tallet, men bare glede oss over det enkle, banale og glitrende.
    Dette synes jeg i grunnen er en god strategi, alt trenger ikke være så komplekst og problemfylt. Det er imidlertid alltid en fare for at kunst som tematiserer den kommersielle, overfladiske og polerte markedsdrevne kulturen blir en del av den selv. Det er en fare for at kunsten ikke klarer å skille seg fra sin egen kultur og dermed bare bekrefter den.

    Uansett hvor mye Per Hovdenakk og Ole Henrik Moe fortjente å bli trukket frem i lyset, og hvor hyggelig jeg syntes den fredagskvelden var, så satt jeg slett ikke igjen med noe annet enn følelsen av å ha vært på en helt vanlig prisutdeling uten hverken snert eller ironi. Bare en prisutdeling med mennesker som av en eller annen grunn ønsket å hylle hverandre og sette hverandre på pidestaller, som ønsket å kåre vinnere og etterlate tapere. Spørsmålet er hvorvidt den eksperimentelle kunsten egentlig trengte en slik prisutdeling?

    Et tankekors var det at flere av de nominerte kunstnerne og vinnerne ikke var tilstede; da den første vinneren Ole Jørgen Næss ble utropt var det ingen som kom opp på scenen. Etter en noe pinlig “Er det ingen som kan ta imot prisen for ham?”, kom en bekjent opp på scenen. På spørsmålet: “Hvor er så Ole Jørgen i dag?” (”…siden han ikke er her og tar imot prisen? I London? Eller New York kanskje?”), svarte den bekjente: “På atelieret og arbeider.” For meg var dette det mest motsetningsfylte øyeblikket showet hadde å by på…

    Kunsten har slik jeg ser det en unik mulighet til å virke parallelt med samfunnet og samtidig være en del av det. Kunstrommet kan skape en parallell virkelighet som har innflytelse på den markedsdrevne virkelighet som omgir oss, fordi det er de samme menneskene som utgjør begge virkelighetene. Derfor er det så viktig at kunsten bruker denne muligheten til å skille seg fra og kommentere, ikke bare bekrefte, den medierte og kontruerte verden som omgir oss.

  3. Innlegg fra Dag Solhjell

    Det historisk nye ved pristildelingen var, så langt jeg har registrert, at det var første gang en ny generasjon norske kunstnere ikke angrep den forrige, men hyllet den. Slik skiller de seg fra den generasjonen de priset, som selv angrep sine forgjengere, og hele det etablerte kunstfeltet.

    90-talls generasjonen vendte seg mot to poler i kunstfeltet. Den ene polen var den kunstnerstyrte arena, den som 70-tallsgenerasjonen hadde bygget opp med betydelig statlige og andre offentlige midler, men som kunstnerisk sett var uten interesse for 90-talls generasjonen. Den andre var den som ble etablerte i og med den terskelheving som Jan Brockmann gjennomførte med innkjøps- og utstillingspolitikken i Museet for samtidskunst. Denne statlige arena var av kunstnerisk interesse for dem, men var blitt så liten at de ikke kunne regne med å komme i den trange porten som førte inn der. Dette ga rom for en ny arene, en ny kunstscene mellom de to

    Den nye kunstscenen var en alternativ arena, utenfor den statlige kunstpolitikken og utenfor kunstnerorganisasjonenes evner til å kunne opptre på. Kunsten autonomi er neppe blitt så overbevisende demonstrert i Norge siden dens kortvarige gjesterolle først på 1880-tallet.

    90-tallets nye kunstscene har ikke høstet store økonomiske belønninger, hverken fra statlig kunstpolitisk hold eller fra kunstnerorganisasjonene. Det var i denne generasjonens egen tradisjon at det måtte akademistudenter til for å gi den belønninger, skjønt symbolske.

    Med denne prisutdelingen ble det tradisjonelle prinsipp om symbolsk kapital snudd helt på hodet: Vanligvis er det instanser med høy symbolsk kapital som belønner de med mindre. Her var det omvendt: en instans som knapt er kommet i gang med sin kapitaldannelse ga anerkjennelse til noen som var mer anerkjente enn dem selv. Her ligger ironien og snerten i pristildelingen. De tunge pokalene kan bli tunge å bære.
    Dag Solhjell, kunstsosiolog

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!