Tøyen er stedet

Munch-museet blir etter all sannsynlighet værende på Tøyen. Men er Oslos politikere villige til å investere tilstrekkelig for å gjøre Tøyen til en suksesshistorie?

Det nåværende Munch-museet på Tøyen i Oslo. Foto fra munchmuseet.com.

Med den uvante politiske alliansen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ble det i forrige uke satt et foreløpig stopp for Høyre-byrådets planer om et nytt Munch-museum i den nye bydelen Bjørvika i Oslo. Dermed er det Tøyen på Oslos østkant som seiler opp som det sterkeste alternativet, selv om også overtakelse av Nasjonalgalleriet i sentrum skal utredes.

Dersom Tøyen blir valgt vil mange, inkludert undergtegnede, se dette som en seier for Oslo. Munch-museet har i alle år vært den eneste prestisjetunge kulturinstitusjonen på østkanten. De politikerne som har kjempet for å flytte Munch-museet til Bjørvika i fjordkanten har forsøkt å argumentere for at dette er den nye østkanten. Det er selvfølgelig det reneste vås. Bjørvika blir nyliberalismens bydel med en utsøkt blanding av business og boliger. Det blir ikke noen østkant i den forstand at det kommer lavinntektsklassene på østkanten til gode.

Tøyen er og blir derimot så mye østkant som du kan få i Oslo sentrum. Derfor var det en vakker tanke den gangen museet ble vedtatt lagt dit og da det åpnet i 1963. Det er fortsatt en vakker tanke. Nå er spørsmålet om byens politikere er i stand til å gjøre denne tanken til noe mer enn en minimumsløsning for Munchs kunst og for bydelen.

Inngangspartiet til Munch-museet. Foto fra munchmuseet.com.

Det er to ting som er påkrevet for at Munch-museet skal fungere for kunsten og samtidig bli en generator for fremtidig utvikling på østkanten. For det første må det bygges en helt ny museumsbygning. Det gamle museet var demokratisk formet og beliggenheten brukbar. Men på tross av påbygningen i 1994 kan museet i dag ikke bære forestillingen om Edvard Munchs kunst. Inngangspartiet er vendt mot et ingenmannsland og entréen og caféen er smått tenkt. Med dagens flyplasslignende sikkerhetsutstyr er det en skrekkelig opplevelse å komme inn på museet. Utstillingslokalene er trange og også de er begrenset av sikkerhetstiltak som ikke kan betegnes som annet enn skjemmende. Slike detaljer kan nok avhjelpes ved en opprustning og utvidelse, men karakteren og skalaen kan ikke avhjelpes. Det må bygges nytt.

Det andre som må løses – og dette henger naturligvis sammen med arkitekturen – er museets forhold til sine omgivelser. Tøyens boligområder, næringseiendommer og butikker har aldri kunnet virke sammen med Munch-museet for å skape noen utvikling i området. Selv ikke Tøyenbadet, Tøyenparken og de andre kulturinstitusjoner i området har egentlig virket skikkelig sammen med Munch-museet. I stedet virker det som om Munch-museet motvillig er plassert sentralt i dette landskapet, uten muligheter – hverken interiørt eller eksteriørt – til å løfte forestillingen om hva Munch betyr og hva Oslos østkant kan og bør være. Det bare ligger der. Det har liten eller ingen virkning.

Munch-museet, caféens uteservering. Foto fra munchmuseet.com.

Derfor må et nytt Munch-museum på Tøyen også følges av en plan for opprustning av hele området. Trafikken fra de omkringliggende områdene må tenkes på nytt, det må skapes en dialog med parken og Tøyenbadet, fellesskapet med Botanisk hage og naturhistorisk museum må dyrkes og, ikke minst, må forholdet til T-banen og Tøyen-senteret bedres. Dette høres mye ut, men det er det ikke, for alt ligger jo til rette. Men det koster altså ikke noe mindre å gjøre dette på Tøyen enn det koster å gjøre det i Bjørvika. Det betyr bare at pengene brukes på rett sted.

Comments (4)