Kommentar 18.03.16

Tilfeldige tall

Constant Nieuwenheuys, New Babylon Nord, (detail). Plan, 1958.

Constant Nieuwenheuys, New Babylon Nord, (detail). Plan, 1958.

Salen var fullsatt under seminaret «kartlegging av det visuelle kunstfeltet i Oslo» på Kunstnernes Hus 15. mars. Initiativtakeren Curator Jour Fixe er en sammenslutning av kuratorer og ledere for ikke-kommersielle visningssteder, og kartleggingen gjøres med henblikk på å utarbeide en kunsthandlingsplan for Oslo. Det er et godt initiativ, og dersom det skal skrives en handlingsplan er det avgjørende at kunstfeltet selv deltar fra første stund. Ifølge initiativtakerne er målet med kartleggingen å opprette dialog med Oslo kommune, Kulturdepartementet «og andre», men det synes åpenbart at det først og fremst er kommunen som bør utarbeide og forplikte seg til en slik plan.

Mangelen på en tydelig adressat preget imidlertid seminaret, som fremsto som tentativt og dårlig organisert. Hver av de syv innleggene tok for seg ulike perspektiver som arbeidsgruppen mener bør inngå i en handlingsplan. Bortsett fra sosiologen Jon Øien – som ikke var til stede, hans innlegg ble lest opp av kurator Elisabeth Byre – var alle foredragsholderne tilknyttet forskjellige kunstinstitusjoner som kuratorer eller styreledere. De var med andre ord bedt om å kartlegge «seg selv». Dette resulterte i at bidragene vekslet mellom å være partsinnlegg og generelle oversikter. Noen var verken det ene eller det andre.

Foredrag ved Will Bradley. Foto: Simen Joachim Helsvig.

Kartleggingsseminar på Kunstnernes Hus, 15. mars. Foredrag ved Will Bradley. Foto: Simen Joachim Helsvig.

Monica Holmens og Steffen Håndlykkens bidrag fremsto som rene oppramsinger av henholdsvis museer, gallerier og visningssteder i Oslo, og hvilke støtteordninger for internasjonal utveksling som finnes. Sistnevntes innlegg gjaldt i like stor grad norske kunstneres utenlandsopphold som utenlandske kunstneres besøk i Oslo, og det var uklart hvordan denne informasjonen er relevant for en kommende handlingsplan. Jenny Kinges foredrag om kunst i offentlige rom ga en oversikt over private og «semi-private» kunstprosjekter, særlig i Bjørvika og Ekebergparken.

Økonomisk er kunstfeltet et samrøre av kommunale og statlige støtteordninger, og innkjøp og støtte fra private stiftelser og næringsliv. Ikke minst opprettholdes det gjennom kunstneres egen finansiering – det som gjerne omtales med eufemismen «dugnadsånd». En handlingsplan vil nødvendigvis måtte reflektere denne kompleksiteten, men det synes lite hensiktsmessig, om målet er å inspirere politikere til handling, å fremstille den som overveldende, slik kunstnerisk leder for Kunsthall Oslo, Will Bradley, gjorde i sitt innlegg om «økologi, sammenkoblinger og relasjoner». Han startet med å påpeke det umulige i å skille kunstøkonomien fra den øvrige økonomien – både norsk og global, og spekulerte videre i om årsakene til Oslos angivelige status som en av verdens ledende kunstbyer hadde sammenheng med finanskrisen og stigende oljepriser forårsaket av USAs invasjon av Irak.

Monica Bonvicini, She Lies, 2010. Foto: Werner Zellien.

Monica Bonvicini, She Lies, 2010. Foto: Werner Zellien.

Bradleys salongradikalisme fremsto malplassert i sammenhengen. Likeså søylediagrammene hans, som sammenlignet alt fra UKS’ driftskostnader, en kulturarbeiders gjennomsnittslønn, den årlige omsetningen til Standard (Oslo) og prisen på Monica Bonvicinis Bjørvika-skulptur She Lies, til verdien på Petter Stordalens kunstsamling og byggebudsjettet for det nye Munchmuseet Lambda. Det er helt meningsløst å sammenligne tall som disse, hvor utgifter, inntekter og kapital er kastet om hverandre. Tallene presentert i Jon Øiens bidrag var mer sammenlignbare, men også dette bar preg av å være et utkast, med få og spredte eksempler. Hans tittel «Oslos kunstøkonomi – noen tall» var megetsigende i så måte.

I kontrast til disse skissepregete oversiktene holdt Ruben Steinum fra Unge Kunstneres Samfund et innlegg der han påpekte at det er de store kunstprosjektene og -institusjonene som er blitt tilgodesett i byutviklingen, mens gamle industribygg som typisk benyttes av kunstnere rives. Steinum henvendte seg i større grad enn de andre direkte til Oslo kommune, som var godt representert blant tilhørerne. Derfor var dette innlegget også langt mer konstruktivt enn de andre. En eventuell handlingsplans aller viktigste funksjon vil vel også være å forplikte kommunen til en politikk som sikrer tilstedeværelsen av produksjons- og visningssteder for kunst innenfor bykjernen.

Seminaret gjorde det tydelig at dersom initiativet fra Curator Jour Fixe skal føre noen vei, må kartleggingen være langt mer omfattende og grundig, og inneholde tallmateriale som kan sammenlignes. Den andre løsningen ville være å heller konsentrere seg om å kartlegge de mest presserende behovene. Det ble bekreftet av Kulturetatens direktør Hilde Barstad, som takket for innspillene, men ba om at det endelige kartleggingsdokumentet vil inneholde noen forslag til ting Oslo kommune faktisk kan gjøre noe med.

Kartleggingsseminar på Kunstnernes Hus, 15. mars. Elisabeth Byre fremførte Jon Øiens foredrag. Foto: Simen Joachim Helsvig.

Kartleggingsseminar på Kunstnernes Hus, 15. mars. Elisabeth Byre fremførte Jon Øiens innlegg. Foto: Simen Joachim Helsvig.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!