Norsk kulturråd
Kommentar 05.11.15

Til forsvar for velferdsstatens kulturpolitikk

Shwan Dler Qaradaki, To My Childern, 2015. Stillbilde.

Shwan Dler Qaradaki, To My Children, 2015. Stillbilde.

Den første dagen av Norsk kulturråds årskonferanse 2015 skulle handle om to ting: kulturens egenverdi og veivalg i kulturpolitikken. I tillegg mottok billedkunstneren Shwan Dler Qaradaki en nyopprettet pris som årets nykommer i norsk kulturliv, en viktig markering av et tydelig og interessant kunstnerskap.

Norsk kulturråd fyller 50 år i 2015, og jubileumsdagen i Harstad åpnet med kulturminister Thorild Widvey. Talen inneholdt knapt en eneste ny tanke om norsk kulturpolitikk, bortsett fra nyheten om en nordisk kulturmønstring i London i 2017 og et vagt løfte om å satse på en ny biennale på Svalbard.

Det siste viser hvor inkonsekvent kulturministeren er, kanskje også hvor inkonsekvent kulturpolitikken alltid har vært. Det som virker som en prinsippfast avgjørelse den ene dagen – at biennaler og festivaler skal omhendetas av Norsk kulturråd og ikke av Stortinget – kan motsies den neste dagen ved at kulturministeren selv går inn for å opprette et nytt slikt arrangement.

Kontrasten til konferansens første hovedtaler var stor: Egyptiske Basma El Husseiny er veltalende, befinner seg i den arabiske verdens kulturpolitiske frontlinje og hadde et sterkt og krystallklart budskap: Kunst og kultur gjør en vesentlig forskjell i nødstedte samfunn. Paneldebatten med tittelen «Det usynlige og unyttige – verdifullt?» viste hvor vag og kjedelig norsk kulturdebatt kan virke i forhold. Men sannheten er jo at de samme verdiene som gjør kultur til en frigjørende kraft i en flyktningleir i Libanon også må hegnes om i Norge.

Kulturrådets årskonferanse 2015. Foto: Kunstkritikk.

Kulturrådets årskonferanse 2015. Foto: Kunstkritikk.

Håpet for dagens andre sesjon var at noen skulle klare å formulere en visjon for velferdsstatens kulturpolitikk. Det som har skjedd de siste årene er jo at høyresiden i norsk politikk gradvis har overtatt hegemoniet i kulturpolitikken, på samme måte som de gjorde det i utdanningspolitikken for 10-15 år siden. Argumentene om frihet, maktspredning og markedsløsninger innebærer en gradvis desavuering av velferdsstatens kulturpolitikk. Opposisjonens politikere motsier Minerva og Widvey gang på gang, men det er nettopp bare motsigelser de har å komme med. Noen selvstendige, nye, visjonære tanker for velferdsstatens kulturpolitikk har ikke blitt formulert de siste årene. Det kjennes som om det trengs: hvis ikke vil den politiske og økonomiske tyngdekraften føre til at det som til nå har vært kulturpolitiske skremmeskudd til syvende og sist blir harde realiteter.

Panelet som var invitert til å diskutere disse viktige spørsmålene under overskrifen «Verdivalg i kulturpolitikken» kom dessverre ikke til denne essensielle diskusjonen. Kulturminister Thorild Widvey likevel var klar da hun slo fast det som har blitt den Høyre-ledede regjeringens politiske kompromisslinje: Norge skal opprettholde et sterkt statlig engasjement i kulturlivet, men eventuell fremtidig vekst må komme fra private finansieringskilder.

Den som tydeligst tok til motmæle var Anniken Huitfeldt fra Arbeiderpartiet som slo fast at statlige midler var helt nødvendige for å utløse private midler. Bård Vegard Solhjell fra Sosialistisk Venstreparti ba om en mer nyansert holdning til private midler: «Ikke et vondt ord om Christian Ringnes [initiativtakeren til Ekeberg Skulpturpark, red.anm.], men de pengene han deler ut er i hvertfall ikke frie», sa Solhjell. Dette var kanskje relevante motargumenter, men det var fortsatt ikke noe som lignet en visjon for velferdsstatens kulturpolitikk.

Hvor skal vi da hente en visjon som er egnet til å videreutvikle norsk kulturliv i årene som kommer? Svaret er kanskje nærmere enn man tror på denne jubileumskonferansen. Kanskje er svaret rett og slett at det er Norsk kulturråd som er den visjonære tanken politikerne leter etter.

Det er selvfølgelig en veldig institusjonstro holdning, og den fører med seg en hel rekke nye problemstillinger knyttet til makt og forvaltning. Det er ikke gitt at kulturrådet alltid vil fungere like godt som det gjør i dag. Men som tanke og idé er et selvstendig og faglig kulturråd en fantastisk gestaltning av velferdsstaten. Det er her det store slaget om fremtidens kulturpolitikk vil stå i årene som kommer.

Derfor har jeg følgende oppfordring til kulturminister Thorild Widvey: Ikke opprett en ny biennale for samtidskunst på Svalbard, men gi Norsk kulturråd fem millioner kroner til en satsning på større billedkunstmønstringer. Send deretter inn en søknad som alle andre, og vent på rådets faglige behandling. Den vil kanskje konkludere med at Lofoten Internasjonale Kunstfestival, Momemtum – Nordisk biennale for samtidskunst eller Bergen Assembly skal få lov til å utvikle seg videre før vi får ytterligere en biennale inn på budsjettene.

  1. Innlegg fra Tor Inge Kveum

    For meg består velferdsstaten av tunge, alvorlige ting som rett til gratis utdanning, helsetjenester, pensjons-og sykelønnsordninger samt sosiale ordninger. Forutsetningen for at det skal fungere er like tunge: En velfungerende rettsstat, nasjonal sikkerhet og demokrati.
    Kunst og kultur kan kanskje plasseres på begge disse nivåene. – Både som veldig viktig, og en forutsetning. Jeg tror de fleste er enige om at velferdsstaten gir frihet til befolkningen. Hvis den friheten trues, er det svært alvorlig. Derfor kreves det solid belegg for teorier om at velferdsstaten er truet. Manglende belegg indikerer skremmeskudd.

    Jeg er ikke så opptatt av partipolitikk, men har problemer med å se at vektlegging av frihet, kan true den grunnleggende friheten som velferdsstaten byr på. Fins det eksempler på at det har skjedd?
    Eller kan det motsatte skje, den grunnleggende friheten trues av mangel på diskusjon og alternativ?

    Siden kulturrådets konferanse er bakteppe for din artikkel, kan kanskje disse konkrete eksemplene vurderes:

    Dersom det etableres en egen stipendkomité for statlige stipend, gjerne administrert av kulturrådet, vil vi få to stipendkomiteer for billedkunst. Er ikke det reell maktspredning?

    Kulturrådet har undergravd Vederlagsavtalen i 20 år ved å ikke gjøre mottagerne av tilskudd oppmerksomme på plikten til å betale utstillende kunstnere. Dette har selvfølgelig hatt negative konsekvenser for billedkunstneres avtalefestede inntektsmuligheter. – Inntekt gir frihet vil jeg si, også for kunstnere. Er ikke det et konkret eksempel på at statlig forvaltning også kan lede til en alvorlig begrensning av frihet?

    Det betyr ikke at kulturrådet bør legges ned, eller funksjonen outsources, men jeg tror det er sunt at kulturrådet nå gir støtte til private aktører. Sannsynligvis vil det motsatte også være sunt: Større privat engasjement i kunstformidling og museumsvirksomhet. Det øker transparensen i fagfeltet, og er som regel en fordel for både demokrati og velferdsstat.

    Jeg er også litt undrende over din kritikk mot en eventuell biennale på Svalbard.
    Er det ikke lang tradisjon for at Stortinget fatter beslutning om hvilke nye tiltak som skal støttes direkte over statsbudsjettet? Det er vel ganske rimelig i et demokrati.

  2. Innlegg fra Will Bradley

    In an amusing coincidence, today the state-funded art organisation OCA in Oslo presented the launch of a new line of ECCO shoes, don’t miss it on instagram #partofmyworld

  3. Innlegg fra Jonas Ekeberg

    Hei Tor Inge,

    1. Jeg mener regjeringen har en retorikk som handler om å bygge ned velferdsstaten basrt på at statlige penger innebærer en form for ufrihet, ja. Foreløpig er denne ikke satt ut i livet, men det kommer små drypp, som ønsket om å splitte Norsk kulturråd, som jeg erv sterkt i mot. Derimot mener jeg kulturrådet bør suppleres med regionale kulturråd.

    2. Godt spørsmål! Saken er at det ikke skiller seg så mye fra regjeringens politikk, bortsett fra at det er et argument som legger avgjørende og primær vekt på et sterkt statlig engasjement. Her vil f.eks. Høyre være mer tilbøyelige til å mene at private aktører gjerne kan overta.

  4. Innlegg fra Tor Inge Kveum

    Hei Jonas!

    Dette er jo en interessant tekst for oss som ikke er til stede. Det er imidlertid et par ting jeg undrer på om du kan klargjøre:

    1. Mener du at regjeringen og støttepartiene Venstre og Krf, bygger ned velferdsstaten, og derfor ikke kan føre en kulturpolitikk for velferdsstaten?
    2. Du skriver at Anniken Huitfeldt argumenterte tydeligst mot kulturministeren med følgende: ”Statlige midler er helt nødvendige for å utløse private midler”. På hvilke måter skiller dette seg fra regjeringens politikk?

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!