Replikk 06.12.18

Samisk kunst og nasjonale ekskluderingsmekanismer

John Savio, Reinkalver II / Chiermagak (Savios originaltittel), ca. 1920–1930. Foto: Nasjonalmuseet.

Takk til Kunstkritikks redaktør, Jonas Ekeberg, og kunsthistoriker Mathias Danbolt for å sette søkelys på den viktige diskusjonen om samiske forholds plass på en nasjonal representasjonsarena, i både intervju og kommentars form. Kommentarfeltet til sistnevnte tekst inneholder også en interessant meningsutveksling mellom Danbolt og kunsthistoriker og kurator ved Nasjonalmuseet, Øystein Ustvedt. I en replikk til disse sakene reflekterer dessuten kunsthistoriker Jørgen Lund over forholdet mellom en teoretisk orientert og en estetisk orientert tilnærming.

Danbolt peker på relasjonen mellom nasjonsbygging, nasjonalromantikk og strukturelle ekskluderingsmekanismer, og knytter dette til ignoreringen av samiske forhold. Hvorfor har vi ikke stilt slike spørsmål tidligere, spør Kunstkritikks redaktør, etter at han har lest Danbolts innledning til det nylig utkomne nummeret av Kunst og kultur (nummer 3, 2018). Spørsmålet finner også gjenklang i Simen Joachim Helsvigs tekst i Kunstkritikk, publisert noen dager tidligere: «Hvorfor har ingen i eller utenfor det norske nasjonalmuseet sett dette tidligere?», spør han, og mener den nyere amerikanske dekolonialiseringsdebatten legger «grunnlaget for utviklingen av den norske institusjonskritikken».

Det er viktig og riktig av Danbolt å imøtegå en slik ahistorisk og forenklende fremstilling, når han blant annet påpeker at lignende institusjonskritikk har en lang historie i samisk forskning og politikk. Samiske aktører kan sies å ha fremmet denne type kritikk helt fra den norske nasjonalstatens begynnelse. Det første fellessamiske landsmøte i Tråante/Trondheim i 1917 kan nettopp ses som et direkte uttrykk for slik kritikk. Denne kritikken synes imidlertid ikke å virkelig ha nådd frem til sentrale nasjonalstatlige aktører som Nasjonalmuseet (og Kunstkritikks redaksjon?) før i den senere tid. Dette samsvarer med iallfall med noen av funnene i mitt doktorgradsarbeid fra 2016, Samisk kunst i norsk kunsthistorie, som bygger på arbeid over flere år og som utgis som bok av Stockholm University Press våren 2019.

John Savio, Forsommer / Giđđageassi, uten år, Foto: Nasjonalmuseet.

Avhandlingen har spørsmål av typen Kunskritikk har reist den siste tiden som sitt eksplisitte utgangspunkt. Og tar nettopp for seg naturaliseringen av «det norske», fra 1800-tallet og fremover, i en undersøkelse av hva slags roller samiske forhold har mulighet til å spille innenfor slike rammer. Det finnes med andre ord en undersøkelse av det slag Kunstkritikk etterlyser, en avhandling som direkte tar for seg forholdet mellom kunst, nasjonsbygging og ekskluderingen av samiske forhold. Det betyr ikke at det ikke trengs flere slike studier, snarere tvert imot, men at det er viktig å få frem funn og perspektiv som allerede finnes i et slikt omfattende arbeid, også for å bevege debatten videre.

Et av avhandlingens funn er at den harde fornorskingspolitikken fra 1800-tallet og fremover både reflekteres i, og forsterkes av, den samtidige kunsthistorieskrivningen – samt i de kunstinstitusjonene som etableres i Sør-Norge, og særlig i hovedstaden, i denne perioden. Som jeg viser i avhandlingen, var kunsthistorikere som Lorentz Dietrichson og Andreas Aubert sentrale aktører i å «gjøre nasjonen virkelig», for å bruke et begrep fra nasjonalismeforskeren Anthony D. Smith (2013). I denne prosessen fikk noen gjenstander, landskap, praksiser og aktører innta sentrale posisjoner, mens samiske forhold nærmest fullstendig ble skrevet ut av historien som noe annet og fremmed.

Mens hovedstadens etnografiske samling i 1851 ble etablert med samiske gjenstander som utgangspunkt, ble «norsk folkekunst» et av omdreiningspunktene for Kunstindustrimuseet, stiftet i 1876. Samtidig konsentrerte Nasjonalgalleriet seg om det som ble regnet som europeiske mesterverk, nødvendige for «allmenndannelsen», og om nasjonale mesterverk, nødvendig for den rette nasjonale oppdragelsen. Verk som Johan Christian Dahls Vinter ved Sognefjorden, fra 1827, eller Adolph Tidemand og Hans Gudes Brudeferd i Hardanger, fra 1848, kan ses som en del av den visuelle nasjonsbyggingen som kunne hjelpe folket å «se nasjonen». Denne institusjonelle reguleringen viser seg i stor grad fortsatt, selv om Nasjonalmuseet inkluderte verk av John Savio i samlingen allerede på 1940-tallet, og selv om museet er i ferd med å oppdatere sine samlinger frem mot nyåpningen i 2020.

Til den institusjonelle og visuelle diskursen hører en tekstlig diskurs som blant annet viser seg i kanondannende oversiktsverker. En gjennomgang av bokverk fra 1800-tallet og frem til i dag viser at samiske forhold bare unntaksvis omtales i disse verkene, og når de blir omtalt reguleres de som hovedregel ut av den øvrige diskusjonen, og over i det som kan kalles en «annenhetsdiskurs». Enten det gjelder en kategorisering av aktører og gjenstander som «etnografisk materiale», i tråd med den tidlige 18- og 1900-tallsdiskusjonen, eller som «postkoloniale» eller «multikulturelle» andre, slik henholdsvis Gunnar Danbolt og Øystein Ustvedt gjør i sine oversiktsverk over samtidskunst. Det synes å være noe av denne stadige forhåndsdefineringen – som kan bidra til å begrense verkstolkningene – som Lund er ute etter å problematisere i sin replikk, når han skriver om en en kunsthistorisk tenkning som han mener «utleverer seg til politiske idealer, og som har fått et anspent, noen ganger direkte nevrotisk forhold til verksnære fremstillinger».

Lund åpner for en interessant debatt knyttet til det som beskrives som forhold mellom representasjon og fremstilling, som strekker seg bortenfor mitt siktemål i denne korte kommentaren. Men jeg er overbevist om at det Lund omtaler som forholdet mellom representasjon og fremstilling, det han kaller «teoretisk» og «estetisk» dekolonialisering, ikke bør tenkes som spørsmål om enten-eller. Heller ikke estetiske erfaringer eller ontologiske impulser av typen som Lund beskriver skjer helt utenfor det politiske.

Johan Christian Dahl, Vinter ved Sognefjorden, 1827. Foto: Nasjonalmuseet.

  1. Innlegg fra Monica Grini

    Kjære Jonas Ekeberg,

    Jeg forstår nok godt at ditt «vi» er både retorisk og journalistisk. Påpekingen retter seg særlig mot det forutgående sitatet, og særlig påstanden om at ingen i eller utenfor det norske Nasjonalmuseet har sett de nasjonale ekskluderingsmekanismene og fremmet institusjonskritikk på bakgrunn av dette. I mine øyne er dette en grov overseelse av samisk forskning, kritikk og organisasjonsbygging som strekker seg tilbake til lenge før det samiske fellesmøte i 1917. Videre, for å vise helt spesifikt til kunstfeltet må for eksempel organiseringen av Samisk Kunstnergruppe/Sámi Dáidujoavku/Mázejoavku og senere Samisk Kunstnerforbund/Sámi Dáiddačehpiid Searvi ses som tydelige og håndfaste eksempler på slik institusjonskritikk (se for eksempel Hanna Horsberg Hansen 2007 og 2010 for mer om dette).

    Meningen er absolutt ikke å «skyte» noen budbringer, men å rette oppmerksomheten mot noen godt innarbeidede blindsoner i nasjonale fortellinger, samt å bidra i en viktig debatt som helt direkte handler om ting jeg har forsket på. Når Ekeberg spør «hvordan disse diskusjonene kommer inn i den bredere norske kunstsamtalen», så er kommentaren min nettopp ment som et bidrag her. Vitenskapelig ansatte har tre lovfestede forpliktelser: Vi skal tilby utdanning og forskning på et høyt nivå og vi skal formidle kunnskap om ting vi har forsket på.

  2. Innlegg fra Jonas Ekeberg

    Kjære Monica Grini,

    De siste to årene har Kunstkritikk– som mange andre kunstaktører – vist økt oppmerksomhet til samisk kunst og identitet. Kunstkritikk har også tidligere vært opptatt av dette, som da vi skrev om utstillingen Čáppatvuohta ja duohtavuohta (Skjønnhet og Sannhet) på Tromsø Kunstforening i 2014, en utstilling som avsluttet det flerårige forskningsprosjektet SARP (The Sami Art Research Project) ved Universitetet i Tromsø. Vi har også fulgt Office for Contemporary Art Norway engasjement, samejubiléet Tråante 2017 og Norsk kulturråds årskonferanse samme år, Samisk vrede.

    Når jeg i intervjuet med kunsthistorikeren Mathias Danbolt spør hvorfor vi ikke tidligere har sett sammenhengen mellom nasjonalromantikken og fornorskingspolitikken er det derfor et retorisk og journalistisk «vi», et forsøk på å gi en innrømmelse og begynne på et reparasjonsarbeid. Det er ikke et ignorant spørsmål eller en «ahistorisk og forenklende fremstilling», men et oppspill til Danbolt, slik at han skal få anledning til å beskrive den faktiske situasjonen.

    Grini ser ikke dette, og ender opp med å skyte budbringeren, kanskje til og med en alliert. Men vi skjønner raskt at hennes hovedanliggende er å rette oppmerksomhet mot sin egen forskning, og det er naturligvis helt legitimt. Hennes doktorgrad er et viktig bidrag til norsk kunsthistorie.

    Spørsmålet er likevel hvordan disse diskusjonene kommer inn i den bredere norske kunstsamtalen, er det via forskning som Grinis eller er det via den amerikanskdominerte samtalen om å avkolonisere muséene? Sannheten er nok at det er vel så mye det siste, noe som er lett å identifisere som en provinsiell impuls. Igjen er det lett for meg å påkalle et «vi», og innrømme at mange av oss som bidrar i den norske kunstsamtalen ikke er flinke nok til å gjøre selvstendige analyser av slike spørsmål, men venter til de er behørlig behandlet og i den amerikanske kunstsamtalen, for så å importere dem til Norge. Grini kjenner nok igjen dette fra akademia. Målsettingen med tidsskriftprosjektet Kunstkritikk er å lage en plattform for en bred, nordisk kunstsamtale som skal motvirke dette provinsielle handlemønsteret. Det forhindrer ikke at vi til tider er preget av dette selv.

  3. Innlegg fra Jørgen Lund

    Takk til Monica Grini for en god kommentar som bringer mye av det jeg oppfatter som viktig i denne debatten inn i mer konkrete, institusjonshistoriske rammer. Dette er etter min mening – hjulpet av antydninger Grini gir – en sjanse til å gi det jeg har kalt «estetisk dekolonialisering» en tydeliggjøring. Når jeg vil tillate meg å gripe denne her, er det altså i fare for å kverne litt for mye videre på mitt eget og la andre interessante ting som Grini bringer opp ligge. Jeg håper at flere vil komme inn i debatten og eventuelt bøte på dette.
    Det er grunn til å forsvare begrepet om det estetiske mot en tenkning som dessverre har blitt mer fremherskende enn den burde, og som er informert av en slags avkortet institusjonell kunstteori. Det dreier seg om en tendens til å redusere alt til en rekke separate «kontekster» som man liksom kan overskue fra oven, for eksempel den «estetiserende» kunstkonteksten kontra den etnografiske konteksten. Da blir kunstmuseum og kunstgalleri for det første en kanon som kan sjekkes for større eller mindre grad av inkludering og ekskludering, og for det andre ett bestemt «blikk» eller en bestemt «adferd» som rent og tydelig er identisk med seg selv og skiller seg essensielt fra det som er tilfellet andre steder. Dette er en tenkning som benytter begrepet kontekst til å redusere det som den står overfor – også de konkret materielle kontekster som et bestemt museum i fysisk forstand – til det som Oliver North Whitehead kritisk har kalt «simple locations». Dette er en fristende måte å se tingene på for den som vil identifisere det egentlig politiske i kunstsammenheng med noe administrativt, for her da er tingene helt og fullt det de ser ut til å være eller kan «måles på». Dette peker mot systemkritikk i betydningen et opplegg til å gripe inn for eksempel mot både samling og institusjonsledelse på vegne av politisk informert kvoterings-tenkning. Akkurat i vår sammenheng – spørsmålet om kolonialitet og kunst – vil jeg si at det korresponderer med det jeg vil kalle «dekolonialisering på sokkelen», der det hele koker ned til kultur og etnisitet hos den som skal sitte i sjefs- eller redaktørstolen eller signere kunstverket, og til en slags tanke om at tingene blir bragt i orden – hvis det er tillatt å si det litt flåsete – så fremt det kommer en svart kvinne i stedet for en hvit mann på sokkelen.
    Etter min mening er dette en nokså avstumpet tankegang som har å gjøre med fortrengning av at kunsten i hvert fall siden begynnelsen av 1900-tallet i stor grad har vært en innsats for å jobbe med rammene og ikke bare innholdet – billedlig og forkortet talt at sokkel har vært kunstnerisk passe i over hundre år. Denne fortrengningen har svært mye å gjøre med det jeg kalte å utlevere seg til politiske idealer, ikke minst via ulike former for skyldsekk-tenkning. Dette er en tendens som i dag er involvert i det som kalles identitetspolitikk, der synlighet i enkel forstand og det å ha en «plattform» på målbart vis overskygger det meste. Ofte skjer dette i glemsel og fornektelse av sårbare faktum at en langt viktigere etisk og politisk dimensjon er det som ligger forut for at noe blir erkjent som identitet eller gruppe og dermed kan komme på tale for kvotering. Når Rancière kan si at estetikken er det første politikk, er det fordi fremtredelse, sensitivisering og fremstilling er politisk mer avgjørende enn tronstrider.
    Jeg mener at det er en systemkritisk fiksering som den jeg beskriver her, innrettet mot styrbarhet og styring, som lå bak de misforståelsene omkring det estetiske som kom til utrykk i kritikken av den utstillingsregien jeg nevnte i min replikk. I denne kritikken rundt år 2000 ble kuratoriske forsøk på å holde et rom åpent for tingene, og holde betydningsmessige tilskrivelser og slikt som etnografisering eller didaktisk politisering på avstand, karakterisert som en slags stiv insistering på «ett estetisk ståsted». Mitt poeng er at jeg tror dette bare er noe man kan hevde når et politisk imperativ har intervenert såpass kraftig overfor estetikken at man tror seg trenge en verden av overskuelige kontekster, «blikk» og «adferder» som er ett med seg selv. Jeg tror for øvrig også at Mathias Danbolts radiofrekvens-metaforikk i intervjuet på kunstkritikk.no gjør en postkolonial observans til mer av en «simple location» i bevissthetshistorien enn det er dekning for og som tjener saken i all dens historiske innviklethet. Jeg tror endelig at et slikt forhold til objektet som det som David Winfield Norman i det siste nummeret av Kunst og kultur treffende benevner «smaken av det postkoloniale» bare får de betingelsene som trengs når man tillater seg å vite og føle at «kunst-konteksten» nettopp utgjøres av stadig nye forsøk på av-definering av steder, ståsteder og blikk, at det er dette som er kuratering og at det begrepet fra idehistorien som fremdeles treffer sakens kjerne her bedre enn noe annet, er estetikk.
    Jeg slutter meg fullstendig til Monica Grini når hun sier at forholdet mellom teoretisk og estetisk dekolonialisering ikke er et enten-eller. Mitt anliggende er et forsvar for det estetiske på to arenaer, kall det gjerne av politiske grunner, både i kunsthistorieskrivningen og i utstillingssammenheng. Det var som del av dette forsvaret at jeg vil ønske det siste nummeret av Kunst og kultur velkommen i form av en blandet kritikk: På den ene side en vellykket scene for estetisk dekolonialisering, men på den annen side et sted der det vesentlige holdes i tømme og bremses av en systemkritisk og overteoretisk impuls som vi kjenner fra kunsthistorieskrivning langt tilbake. Kanskje må man gjeldende redaksjon også mistenke en tendens til «dekolonialisering på sokkelen», i form av en punktvis prioritering av identitet eller etnisitet høyere det som noe sløvt kalles kunstnerisk aktualitet eller kvalitet.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!