Kommentar 27.09.10

Populistisk underholdningsprogram

Gjengitt med tillatelse fra NRK.

I kveld sender NRK TV tredje episode av Nasjonalgalleriet, det nye programmet der samtidskunsten blir behandlet som en del av en «visuell kultur». Ambisiøs kultursatsning? Snarere et anti-intellektuelt, populistisk underholdningsprogram, etter de to første sendingene å dømme.

Nasjonalgalleriet er en del av den såkalte «Kulturstripa», der NRK 2 nå vier en halvtime til kultur fire kvelder i uken. Mandagene er tildelt Nasjonalgalleriet, arvtageren etter det nedlagte kunstprogrammet Safari, et program der samtidskunsten blir behandlet som en del av en «visuell kultur».  Programmet er ledet av tidligere Safarivikar Helle Vaagland.

Helle Vaagland.

I første episode av Nasjonalgalleriet lovte Vaagland at programserien skal presentere «det viktigste innen kunst, mote, design og alt det andre som omgir oss av visuell kultur». Det kan kanskje høres tilforlatelig ut, men for det første kan man spørre seg hvorfor samtidskunsten ikke er verdt et eget program, for det andre er NRKs totalt ureflekterte likestilling av kunst med design og mote og «alt det andre» høyst problematisk og signaliserer et syn på kunst som overflate. Og det vitner ikke minst om et populistisk kultursyn hvor vi alle er «smaksdommere» og hvor det strengt tatt bare er populærkulturen som tilkjennes legitimitet. Tendensen i programpresentasjonen på NRKs nettsider er ikke mindre tydelig: «Det mest spennende som skjer innen visuelle kulturuttrykk i dag henger ikke nødvendigvis på et museum, men kan like gjerne ligge på you-tube eller sprade på en cat-walk. Vi oppsøker, samler og analyserer det som skjer på alle de visuelle frontene i dagens samfunn og serverer deg det aller beste.»

Det er virkelig grunn til å spørre hvilke kriterier redaksjonen legger til grunn for sine vurderinger av hva som er «det mest spennende», «det viktigste» og «det aller beste», for dersom man skal dømme etter de to første episodene ser det ut til at det er popularitet eller forventet publikumsappell som er det mest tungtveiende utvalgskriteriet. Hovedfokuset ligger på populærkultur og kommersielle uttrykk, og det ser absolutt ikke ut til at statskanalen NRK TV oppfatter at de har noe spesielt ansvar for å formidle samtidskunst.

Det første kvarteret av Nasjonalgalleriet forrige uke var viet Street Art, for så vidt et interessant innslag, med hovedfokus på gatekunstnerne Dolk og Pøbel. Men i denne sammenhengen – det vil si sammenholdt med hvordan resten av programmet fremstår – er det helt umulig å ikke tenke at en vesentlig grunn til at redaksjonen valgte å gi Street Art så stor plass i programmet, er NRKs uttalte ønske om å appellere til yngre seergrupper – og dessuten, som det blir sagt i innslaget, at gatekunsten er en «figurativ og forståelig», «folkelig» kunstform. Tilsvarende var hovedoppslagene i første episode viet et intervju med skuespilleren og modellen Tilda Swinton, kinoaktuell med I Am Love, samt et innslag om musikkvideo, hvor den norske musikkvideoskaperen RayKay ble satt opp mot artisten M.I.A, som slo fast at «The more you say nothing, the more famous you could be». Det utsagnet var vel å merke det nærmeste man kom en kritisk vinkling i løpet av åpningsprogrammet.

 

Utvalget av saker er én ting, en annen ting er hvordan de sakene som blir funnet sendetiden verdig behandles. I den grad samtidskunst har vært presentert i de første episodene av Nasjonalgalleriet, er måten det gjøres på påfallende og symptomatisk, preget av et påtakelig legitimeringsbehov. Det hittil «tyngste» og lengste innslaget var intervjuet med den internasjonalt kjente franske kunstneren Sophie Calle i første episode. Intervjuet var langt fra godt, men det var åpenbart ikke noe redaksjonen ville ta ansvar for – i stedet ble Calle omtalt og til dels latterliggjort som en «ekte fransk diva», fordi hun ikke hadde villet snakke om seg selv og nektet å svare spørsmål av typen «hva har du lært av å bruke virkeligheten». Riktignok ble en del av verkene hennes presentert – om enn på en temmelig overflatisk og fragmentarisk måte – og Calle selv fikk snakket litt om arbeidet med verket Souci (2009), hvor hun filmet morens død, men likevel var det først og fremst den redaksjonelle iveren etter å ufarliggjøre Sophie Calles demonstrasjon av personlig integritet og kunstnerisk selvbevissthet som primadonnanykker, som gjorde inntrykk.

Et slags «ufarliggjørende» preg hviler også over småstoffet i programmet, som presenteres under faste vignetter. I første program møtte vi Pushwagner som dansende livsfilosof i «Mentor», mens vignetten «Fetisj» presenterer kulturpersonligheter som samler på ulike ting, som italienske sko og klassiske plater. Programposten «Elsker» er stedet for kjappe, følelsesbaserte anbefalinger – Nasjonalgalleriet «elsker» Ernesto Neto, for «hvordan kan man mislike» en slik kunstner. «Observert» er slags kort, kritisk kommentar – men hva er det som sies? At verden har blitt et sirkus, et altomfattende freakshow, kan jeg til nød finne litt mening i. Men at menn – bare se på Gardar Eide Einarsson – er «redde for farger»? Det er for dumt.

Etter å ha sett de to første episodene av Nasjonalgalleriet, har jeg inntrykk av at det dreier seg om et slags anti-intellektuelt, populistisk underholdningsprogram. Det er som om redaksjonen har fått strenge instrukser om å unngå katastrofale tilstander som kompleksitet, langsomhet, seriøsitet. Noe som for øvrig understrekes av den nervøse kameraføringen i programmet; kameraet er hele tiden litt i bevegelse, som av frykt for kjedsomhet.

Jeg føler meg dypest sett lurt. Nå som monopolsituasjonen for lengst er forbi, hviler jo NRKs legitimitet som statskanal på at de representerer et alternativ til de kommersielle kanalene. Det nye programmet om «visuell kultur» aktualiserer nok en gang det spørsmålet som det lenge har vært grunn til å stille, ikke minst med tanke på dekningen av samtidskunst: I hvilken grad tar NRK oppgaven som kulturbærer seriøst? Konfrontert med Nasjonalgalleriet ønsker jeg meg et skarpere fokus på kunstformidling, mindre vekt på kommersielle uttrykk og mindre fjas og personfokus. Og fremfor alt ønsker jeg at redaksjonen skal slutte med å ta for gitt at seerne ikke har interesse for og mangler kapasitet til å forholde seg til samtidskunst.

 

  1. Innlegg fra jarle strømodden

    @kristine øksendal: dersom din antakelse er riktig, så er et slikt krav kun for kunstfeltet alene innenfor nrk. jeg tror ikke – her kan jeg ta skammelig feil – de samme strikte habilitetskravene gjelder for nrks journalister innenfor økonomi, politikk, musikk o.a.

  2. Innlegg fra Kristine Øksendal

    Dette kan ha sammenheng med NRKs krav til uavhengige journalister og kritikere, som helst ikke skal ha relasjoner til kunstnere eller ansatte på institusjoner, m.a.o. ikke lett å oppdrive i dette feltet.

  3. Innlegg fra Erling Moestue Bugge

    At programmet kaller seg seg “Nasjonalgalleriet” er nærmest en skandale, legger man til bildet av den “nasjonale” volden i Afganistan står vi tilbake med et skremmende kulturellt og moralsk nullpunkt.

  4. Innlegg fra Johan Sager

    Instämmer. Som tur är drar ju Kobra snart igång.

  5. Innlegg fra jarle strømodden

    i all korthet, mariann enge: bra!

    @henrik placht: vi har kritikere og kommentatorer med ambisjoner og nettverk, men kanskje ikke det riktige nettverket. det som slår meg er at nrk gjennomgående (jeg mener gjennom flere år) synes å ha en frykt for å fremstå som intellektuell. altså, det er ikke det intellektuelle vi (seerne) vil ha, ei heller trenger. vi vil ha gode programmer. vi vil ha gode programledere, de som har kunnskap om billedkunstfeltet og som kan formidle denne kunnskapen. det holder ikke å være interessert. (fordi kunst er kult? sexy? vel, for oss som jobber med det til daglig så er det, vel … en jobb). musikkprogrammene i nrk er stort sett gode nettopp fordi programlederne har kunnskap, interesse og formidlingsevne (jeg tenker på lydverket, p.i.l.s., pyro). programmer for litteratur har også gode og kunnskapsrike kritikere og kommentatorer. dermed blir det interessant for – for eksempel meg som lytter og seer – å følge med, nettopp fordi jeg kan risikere å lære noe, bli beriket, så å si. det beklagelige med billedkunstfeltet og nasjonalgalleriet så langt er at programmet i beste fall fremstår som en hybrid, i verste fall som … ja, jeg vet ikke hva. det har hverken hode eller hale.

  6. Innlegg fra Henrik Placht

    Er på langt vei enig i denne kritiske analysen av NRKs nye program nasjonalgalleriet.Men, hvorfor er det slik? hvorfor klarer aldri norge å lage et lite program om kunst? vi har aldri hatt det på tv? det skjer da nok i norsk kunstliv til å lage små innslag på tv hver dag men vi får det ikke til? mang flinke kritikere har vi også. Har ingen av de ambisjoner, nettverk eller påvirkning? kom an! lag et program, alle de flinke gutta og jentene er jo her inne på kunstkritikk. Kom i posisjon og gjør det selv, tiden er overmoden…..

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!