Parallellaksjonen

Oslo
Kommentar 17.08.11

Parallellkritikken

Fra Parallellaksjonens sommerskole på Kunsthall Oslo. Foto: Parallellaksjonen.

Det er ingen tvil om at Parallellaksjonen (PA) er en utmerket idé. Ja, det er, vil jeg si, faktisk en helt nødvendig idé. I hvert fall om vi skal ta utgangspunkt i gruppens pedagogiske aspirasjoner. Ifølge PA er det nemlig noe riv ruskende galt med en undervisningssituasjon som bygges opp, og bæres videre, av hierarkiske strukturer. Det er jo, dessverre, kunne man si, fortsatt denne modellen som – i forskjellige varianter – dominerer rundt omkring i verden. En kritisk holdning her vil nok mange kunne enes om. Som Jacques Rancière skriver i Den uvitende skolemester, en bok som står sentralt i PAs evangelium, eksisterer denne pedagogikken først og fremst for å vise hva eleven ikke kan, og kun sekundært som et medium for videreføring av betydningsfull kunnskap. Med andre ord er en slik pedagogikk – som altså fortsatt er utbredt de fleste steder – en avansert hersketeknikk, en reproduksjon av koloniens politikk i miniatyr, hvor man, ved å definere rammene for hva som er verdt å vite, får et fastere nakkegrep på den som befinner seg nederst på rangstigen i sin «kunnskapsløshet».

Men det er ingen direkte aksjon mot denne kunnskapsmodellen det er snakk om for PA, men en avslappet og pedagogisk krydret nysituasjonisme, hvor festing, skogsturer og sommer-derive med motkulturell kledelighet lar seg forene med forelesninger og studier av Stephan Dillemuth og Franco Berardi (for eksempel). Det foreligger ikke noen avgrenset eller systematisk opposisjon eller noe eksakt fiendebilde. Det er heller snakk om opprettelsen av egne kollektive livsformer, en mildt asosial crowdthinking, som ikke følger samfunnets regulære rytmer og sosiale maskiners krav. PA er ikke på jobb fra 9 til 5, PA er ikke en del av den sedvanlige biopolitiske arbeidshverdag de fleste nordmenn daglig inngår i. PA ser kunstfilmer om motkultur og leser italiensk revolusjonsfilosofi i stedet. Blant annet. Du skjønner tegninga.

Deltakere på Parallellaksjonens sommerskole. Foto: Parallellaksjonen.

Gerald Raunig beskriver en slik praksis godt i essayet «The many ANDs of art and revolution» (du finner det i antologien Art and social change, Tate Publishing/Afterall, 2007). Han skisserer et mikropolitisk motstandsbegrep hvor det ikke dreier seg om å storme makten, men å skape selvorganiserte systemer for handling i randsonen av det kontrollerte territorium; finne kreative og fleksible måter å yte motstand på. Det dreier seg, skriver Raunig, om å rette begjæret mot det som befinner seg bak maktens form. Revolusjonen består ikke her av suksessive steg mot en definitiv frigjøring, et emansipatorisk-lineært skjema a la Marx’ utopiske klassekamp-dialektikk, men av en mer fleksibel prosedyre hvor frigjøringens stadier kan stokkes om og den endelige utopien, forstått som historiens endepunkt, kasseres.

Mat. Foto: Parallellaksjonen.

PA er mikropolitiske i sin praksis og søker nettopp, kan man si, bakenfor den pedagogiske form som er beskrevet ovenfor. Men på hvilken måte? Gruppen er i en ambivalent posisjon siden flere av de involverte faktisk er både lærere på Prosjektskolen og kunstnere med en egen kunstproduksjon. PA er altså en tverrsystemisk plattform som samler både lærerrollen og kunstnerrollen. Det ligger en dissonans i denne situasjonen, en antagonisme mellom to diskurser fanget i samme figur, som kanskje også kommer til uttrykk i at PA ønsket å flykte unna Kunsthall Oslo og ut i Oslos skjærgård når de fikk sommeren å boltre seg på i dette utstillingslokalet. Vi berører her, naturligvis, også det velkjente komplekset som samler seg rundt kunst og politikk: lar de seg forene?, osv. Jeg skal ikke gå inn i dette her, men nøye meg med å påpeke en tvetydighet, og muligens motstridende identitet, i PA som praksis. Det er mer den som er problematisk, slik jeg ser det. Det konseptuelle utgangspunktet er det, som sagt, ikke noe å utsette på.

Leander Djønne på Parallellaksjonens sommerskole. Foto: Parallellaksjonen.

Det er grunn til å reise noen kritiske spørsmål til PAs praksis også på andre felter. For selv om den pedagogiske situasjonen peker mot omdefinering og ønsker å forankre denne i en utvidet og mer demokratisk – flytende, nomadisk – læreform er likevel fortsatt rester av en klassisk lærer-retorikk med på å definere PAs aksjoner (om det er det vi skal kalle dem). Det er, for eksempel, ingen tvil om hvem som står bak PAs pedagogiske happenings. Det er Leander Djønne, Anders Smebye, Anders Dahl Monsen og Snorre Hvamen. Eller inviterte notabiliteter – Gertrud Sandquist eller nevnte Stephan Dillemuth har vært blant disse. Kan vi ikke si at «kapteinene» – som lederfigurene titulertes på gruppens sommerskole – medfører en rehierarkisering av den opprinnelige ideen, eller i hvert fall ønsket om, en annen pedagogikk? Eller en avdekking, kanskje, av dette idealets organisatoriske svikt? For er det ikke kapteinene, da, som kan noe og hans «mannskap» som, tross alt, skal lære? Vi må i hvert fall spørre. Det er vel dessuten på tide med en kvinne i aksjonens herredominerte lederskap?

Dartspill. Foto: Parallellaksjonen.

På et vis kan vi si at det her er snakk om en iscenesettelse av et begjær etter noe, mer enn noen tydelig praksis. Nå kan vi si at dette begjæret er rettet mot en form bak ideologiske størrelser som den «reaksjonære læreren» for eksempel, ja, kanskje «kunst» og «politikk» også, men vi, publikum, har likevel grunn til å kreve mer enn et flytende begjærsteater som, i teoretisk drakt, søker å bryte med ideologiske figurer. Gitt iscenesettelsen, og idealets praktiske sprekker, står PA også for en aktiv produksjon, eller oppfinnelse av, rekvisitter som understøtter dette begjærets scenografiske kvalitet: restene, for eksempel, etter sommerskolens aktiviteter som nylig var mulig å beskue på Kunsthall Oslo. Eller flåtene som ble laget i forbindelse med utfluktene. Eller kroppsmalingen de, etter hva jeg kan se ut fra dokumentasjon, flere ganger har påført seg selv og deltagere. Selv om dette begjæret, og iscenesettelsen av det, uttrykker en hederlig, høyst interessant, og helt nødvendig intensjon, er det grunn til å lure på følgende: Hva er det som egentlig læres? Etter den frie flyt må man, tross alt, samle seg i en edruelighet.

Flåtebygging. Foto: Parallellaksjonen.

Da den realistiske maleren Gustave Courbet tok del i den revolusjonære pariserkommunen i 1871 ble han valgt inn i kulturkomitéen og foreslo en regelrett de-institusjonalisering av kunst. Hans ideer gikk blant annet ut på å fjerne æresutmerkelser, medaljer og priser – han gikk også inn for at kunstakademiene skulle drives av studentene. William Morris, den første som prøvde seg på en (mer eller mindre) komplett sosialistisk kunstteori, avviste bestemt den kunstprofesjonelles definisjon av billedkunst som noe utelukkende tilhørende en bestemt estetisk sfære som galleriet eller museet – kunst var, mente han, gleden enhver borger kunne oppleve ved å lage noe. Jeg kunne tatt flere andre eksempler, og nevnte skikkelser kan selvfølgelig diskuteres, men poenget er: Kan det sies å være en viss brist i PAs aktivitet som presumptivt aksjonistisk kunstgruppe i en offentlighet? Sitter de kanskje for fast i institusjonenes egne rom? Er flukten ut av Oslo Kunsthall i sommer et uttrykk for noe uavklart i PAs praksis, eller en sprekk i ideen, snarere enn en institusjonskritisk, definerende, fluktlinje?

Det finnes jo også andre former for «flukt» fra kunstrommet, eller omdirigering av begjær «bakenfor» de store sosiale maskiners kjernefigurer: hva med å skrive artikler og kronikker, holde offentlige taler eller aktivt gjøre sine happenings tilgjengelige, for eksempel ved å streame dem på nettet, eller publisere video på sosiale medier? Maile dem ut. Gjøre seg hørt. Det er mange muligheter om det er viktige synspunkter, eller livsformer, man vil gjøre synlige.

Flukt ut i Oslofjorden. Foto: Parallellaksjonen.

Jeg er på ingen måte ute etter å «ta» PA. Tvert imot synes jeg det de gjør er blant de mest spennende tingene som skjer i kunst-Norge for tiden. Ser gjerne flere slike grupper (PA trenger utfordrere!) Etter sommerens terrorangrep lever vi jo også i en «ærlighetens tid», som Anders Smebye poengterte da jeg besøkte Oslo Kunsthall mot slutten av deres sommerskole. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men felles ærlighetsgrunn og valgslektskap, betyr ikke at man skal droppe å reise spørsmål til PAs konkrete praksiser – det er jo nettopp da det blir viktig å kritisk dikte videre med begreper i det pedagogisk-estetiske territorium PA har seilt inn i og, jeg hadde nær sagt, skape sin egen kontra-aksjon til PAs konseptuelle diktning. Det er jo også dette man, ifølge deres eget pedagogiske credo, burde gjøre. Kunstkritikken selv er, selv om det kanskje ikke alltid er like tydelig, dessuten en kontinuerlig parallell aksjon.  Så selv om denne kritiske enmanns-parallellaksjon-kommentaren, denne pedagogiske situasjonen, muligens seiler motstrøms i forhold til PAs nylige praksis er vi, så vidt jeg kan se, utvilsomt i samme farvann.

Det er tross alt snakk om, som Rancière poengterte, å finne ut av noe i fellesskap. Kunst. Politikk. Kanskje vi derfor kunne trekke det hele ned i øyeblikket og på jorda: Ved å lese denne teksten, og gjøre deg tanker som adskiller seg fra mine eller PAs, har du påbegynt din egen parallellaksjon. Hva skal du bruke den til?

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!