Kommentar 07.01.05

Om kunstens autonomi

Av Viktor Misiano

Flere tekster og debatter på kunstkritikk.no den siste tiden har kretset omkring 90-tallskunsten og ambisjonen om å føre kunsten inn i den sosiale realiteten. For å få flere innfallsvinkler på banen legger vi ut en tekst som omhandler diskusjonen i en spesiell russisk sammenheng. Teksten er hentet fra tyske Tages Zeitung.


Den russiske kunsten orienterte seg på nittitallet om en realitetskult som forvandlet seg til en katastrofal sensasjonsjakt. Den kunstneriske aksjonismen ble kjennetegnet for denne epoken. Den førte kunsten ut av utstillingsrommet og inn i den sosiale realiteten inn i massemedienes verden. I dag blir kunstens autonomi debattert og forsvart. Denne debatten ble startet av Anatolyi Osmolovsky, en av nittitallskunstnerne. Tidligere enn noen andre dykket han ned i tilværelsens grunnløshet og inn i den euforiske medieverden; Han arbeider med tekster som refererer til Theodor Adornos teser og aktualiserer problemet med form og innhold. Dette gjør det tydelig at om kunsten ikke kjenner sitt eget grunnlag løper den faren for å ødelegge sin egen natur. Å fordre kunstens autonomi betyr å minnes at kunst besitter egne formale prinsipper og temporalitet.

En av de første manifestasjonene for den autonome kunsten var Irina Korinas installasjoner som utgjorde en total transformasjon av utstillingsrommet. I hennes arbeider vender ikke bare verket tilbake til den Hvite Kuben, men transformerer denne og forandrer dens scenografiske parametre. Samtidig retter Viktor Alipiev et slag mot den glinsende nittitallskunstneren. I hans videoarbeider blir en radikal kritikk mot massemedias skjematisme og billedverden tydeliggjort: Det temporære strekker seg ut i uendeligheten, de mediale uttrykksformene blir mer kompliserte og sanseligheten i det kunstneriske budskapet gir sin entydighet over til flertydighet.

Å gjenoppbygge kunstens autonomi betyr på ingen måte å avvise virkeligheten. Heller det motsatte: Gjennom å nekte å oppløse seg selv i realiteten, kan den endelig betrakte den objektivt og separat.

I det siste tiåret stilte virkeligheten en scene til rådighet for allslags grelle og aggressive prosjekter. Individet iakttager ikke virkeligheten, det okkuperer og forandrer den. Politikkens høystabelhøyborg har opprettet en ny stat, de oligarkiske en ny økonomi, medieskaperne en ny offentlighet og kunstnerne en ny scene. Selv om okkupasjonen av den innholdløse og grenseløse realiteten var besatt med heroisk patos, var affekter og transgresjon de eneste følgene. Etter nittitallets dokumentariske feber, avsløres i dag poetikken til mange kunstnere som lidenskapsløs dokumentarisme.

Men hvordan oppfatter egentlig kunstnerne virkeligheten? Blikket deres innskrenker seg til hverdagslige og banale fakta, de bryr seg ikke om generaliserte slutninger, men tilpasser seg utelukkende det nye sosiale rommet. Bare når de første tegnene på en samfunnsmessig stabilisering viser seg, begynner de å forstå omfanget av de ti siste årenes post-Sovjetiske transformasjonsprosess. Kunstnerne påviser at det nåtidige samfunnet er fluktuerende og uformet: Det står i motsetning til ethvert stabilt og hierarkisk oppbygd samfunn slik det er representert i totalinstallasjonene til Ilya Kabakov. Men likevel, selv om det er uformet, er ikke dette samfunnet kaotisk (kaoset ble etterlatt i fortiden, hos nittitallet): kunstnerne viser at det finnes infrastrukturer og holdepunkter.

I sine videoarbeider som Ein mark, Lenin, Power of Music og Contact med flere, viser Dmitry Vilensky hvordan det tvunget disiplinerte og kontrollerte samfunnet plutselig får et nytt sosialt vev – et sosialt mangfold – som et produkt av demokratiet som inntraff over natten. Olga Chernishevas video diptykon Anonyms fra 2004 viser hvordan ødeleggelsen av det gamle systemet brakte frem et uavhengig individ. Disse to elementene den sosiale massen og individet prøvde kunstneren Nina Kotel å føre sammen. Hennes narrative videoinstallasjoner (som for eksempel More Happy, 2004) viser virkelige helter hvis individuelle eksistens er knyttet til historien. Individet svever ikke lenger meningsløst i tiden, men blir befridd fra sitt traume av en ny sosialitet som viser sin historie og sine røtter.

At i det verken var konsistens eller transparens i samfunnet i den siste perioden, kunne vært et subjekt for en kritisk analyse og en formulert motstand. Men nittitallet gjelder som en tid for tvungen konformisme. Mer enn det. Etter nedbrytningen av ideologien i det postkommunistiske samfunnet opphører både det politiske og det estetiske å eksistere i sin rene form: Det politiske tok spektaklets og vulgæritetens form og den estetiske offentligheten var veldig langt unna en kritikk av både kapitalismen og massemedienes glamour.

Forsvaret av kunstens autonomi tar sin emansipasjon fra det politiske. Dette er uunngåelig. Det hurtig voksende markedet og medieindustrien stiller kunstnerne ovenfor et reelt valg: Under de nye betingelsene oppdager mange kunstnerne mulighetene i autonomien som et sårt ønsket middel i en profesjonell tilværelse. Men selvmotsigende reaksjoner i markedet og mediene forandret den kunstneriske skapelsen til tankeløs produksjon. Likevel, for andre viser autonomien i kunsten seg som en lenge etterlengtet mulighet for, både personlig og kunstnerisk, å utvikle en programmatisk kritisk posisjon.

Slik gir Anatoly Osmolovsky seg tro til Adornos testamente på søken etter et nytt språk som er i stand til å kritisere sitt eget fundament. Objektene som fremkommer av dette søket baserer seg på en semantisk ubestemthet: de passer ikke inn i det eksisterende systemet for visuelle koder og kunstneriske definisjoner. Disse arbeidene er en bebreidelse av kunstneren selv og hans tidligere arbeider som tilpasset seg til markedes perspektiv og ble semantisk opplagte og visuell bekvemme.

Kunstneren Kerim Raguimov forholder seg på den andre siden til den tradisjonelle kritiske realismen: Kritikk er ikke bare hvordan man avbilder noe, men også hva man avbilder. Hans syklus Roadoff gjenskaper hvordan vestlige biler synker ned i russisk gjørme. Det er en monumental antiglobalistisk metafor for nederlaget til de neoliberale reformene.

Dermed utelukker ikke kunstens autonomi politisk aktivisme. Nå blander ikke kunstneren lengre estetisk og politisk handling: Bevisst og programmatisk stiller de sine autonome midler i tjeneste for sine nære politiske bevegelser. Dmitry Gutov nyeste videoarbeid, med tittelen Lifshitz Institute, ble forstått som politisk didaktisk og som en hommage til en betydningsfull nonkonformist, nemlig den sovjetiske marxistiske filosofen Mikhail Lifshitz.

Samtidig er det seneste videoverket av Dmitry Vilensky, Negation of Negation tilegnet en annen overbevisende nonkonformist, en kritiker av den kapitalistiske globaliseringen: Toni Negri. Det politiske karnevalets tid er over, borgerne av det postkommunistiske samfunnet begynner å forstå viktigheten av sin egen politiske interesse. For å si den med et idol av den unge radikale intelligentsiaen i Russland, Slavoj Zizek: «Revolution is at the gate».

Viktor Misiano er kurator og kritiker bosatt i Moskva. Han var med å kuratere den første Manifesta og er ansvarlig for den russiske paviljonen frem til 2007.
Teksten er hentet fra Tages Zeitung 17.november 2004.

Oversatt fra tysk av Leif Magne Tangen

  1. Innlegg fra Redaksjonen

    Her kan du lese en lengre versjon av Misianos tekst der hans argumenter settes inn i den spesielle russiske situasjonen, blant annet ved å nevne en rekke representanter for russisk 90-tallskunst. (Teksten er på engelsk)
    Reality Revisited >> Revisited-eng.htm

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!