Documenta notebooks - 100 Notes - 100 Thoughts

dOCUMENTA 13
Kommentar 10.01.12

Notatboka som smaksmedium

Documenta notebooks, 100 Notes – 100 Thoughts, Foto: Dirk Schwarze.

Hva har det man skriver med å si for hva man faktisk skriver?  Hva har ens skriveredskaper å si for hvordan man tenker? Den nylig avdøde mediefilosofen Friedrich Kittler hevdet at teknologien ikke er noe vi handler gjennom, et passivt medium, men snarere noe som handler gjennom oss, og det er utvilsomt et gjensidighetsforhold her. Omtrent slik en hånd tegner en annen hånd som tegner den første hånden i M. C. Eschers Tegnende hender fra 1948.

For noen uker siden kjøpte jeg meg en rød Olivetti-skrivemaskin. Det hadde jeg ikke gjort for tre år siden. Hvorfor? Fordi jeg først nå ser verdien av arbeidet som ligger i å skrive noe fysisk, forkaste det, skrive det på nytt, kaste, skrive på nytt, og så videre. Det er en utsøkt glede å jobbe på en analog maskin som ikke konstant er online, men fri fra alle nettets tveeggede sosiale sverd – Facebook, e-post, chat, osv. Det oppstår i stedet en annen skriveøkonomi, for skrivemaskinarbeidet er jo ikke der på samme måte med en datamaskin. Med skrivemaskinen blir teksten materie. Når vi befinner oss midt i en tekst i Word begynner vi sjelden på nytt – vi skriver om og flytter tekstens forskjellige deler rundt. Vi blir absolute beginners. Med en skrivemaskin får man stadig en påminnelse om at det å produsere en tekst er å begynne på nytt, og når noe ikke fungerer må man kaste papiret og begynne på nytt. Det ligger et historisk blikk på materiell kultur i rytmen mellom å skrive analogt og digitalt: nye maskiner betyr ikke at eldre teknologier ikke lenger er brukbare. Min Macbook Air gjør ikke min skrivemaskin overflødig. Tvert imot.

Documenta 13 ser også ut til å dreie i retning av en slik medieteknisk nyansering. Carolyn Christov-Bakargiev, kunstnerisk leder for neste års utstilling, gjør nemlig et stort poeng ut av notatboka – som form og formativt skriveredskap. I forkant av Documenta 13 utgis hundre små hefter med essays, og rundt 30 av disse foreligger per i dag. Enkelte av dem er rene faksimiler fra historiske notatbøker; den marxistiske filosofen Georg Lukacs notatbok fra 1913, for eksempel, er i marxisten Georg Lukacs egen, ungarske, håndskrift. En annen slik notatboksutgravning er sidene fra Jodorowskys notater til filmatiseringen av Frank Herberts Dune – som jo aldri ble noe av (David Lynch gjorde den jobben). Nok en notatbok dreier seg rundt den finske musikeren Erkki Kuriennem som gjennom flere tiår har samlet et helt arkiv av utdaterte lagringsformer – floppydisker, etc – og hans notater om disse.

Flere av notatbøkene streifer innom Walter Benjamin – og det er kanskje ikke så rart. Benjamin er jo fortsatt den materielle kulturens fremste tenker og det å gjenoppta notatboka som form kobler seg rett til kjernen av Benjamins skrivemessige modus operandi. Ifølge Hannah Arendt var notatboka selve hjørnestenen i Benjamins arbeid og tenkemåte. Han skrev ikke bare de fleste av sine essays ved hjelp av disse, men de var en forlengelse av hans tenkning. De var, for å sitere Michael Taussigs notatbok-essay, «et nytt organ på lik linje med hjertet og hjernen.» Benjamins etterlatte passasjeverk består jo nettopp av konvolutter med notatbøker og sider fra notatbøker, som om han, som et testamente, måtte etterlate sitt største verk innenfor rammen av den skrivetekniske scenografien tenkningen hans fant sted innenfor. I tillegg gjenspeiles hele verket i notatbokas form – i collagen, i sitatet, i det uferdige.

Presentasjon av 100 Notes – 100 Thoughts i London 15. oktober 2011. Fra venstre: Mario Garcia Torres, Mariam Ghani, Chus Martínez, Carolyn Christov-Bakargiev og Etel Adnan. Foto: Documenta 13.

Den eminente Benjamin-forskeren Susan Buck-Morss gjenopptar tråden fra Benjamin når hun på slutten av sin egen «notatbok» understreker at forståelsen er en historisk og voldelig størrelse – et dialektisk bilde, som Benjamin likte å kalle det: «Benjamin speaks of ‘smashing’ the continuum of history. This process entails violence. He uses ‘militant terminology’ and ‘terrorist metaphors’ in order to blast apart the dominant historical narrative.»

I avstanden mellom en formodentlig foreldet form, et såkalt utdatert medium, og den teknologien samtiden foretrekker, ligger det ikke bare et potensial for refleksjon rundt forskjellige måter å jobbe og tenke på men også muligheten for en historisk betenkning som nærmer seg Benjamins tanke om det dialektiske bildet. Fremskrittet og det tilbakeskuende konvergerer i en dissonant figur som snakker til oss om hva det vil si å skrive og tenke. Notatboka fungerer som en syntetiserende form her. Denne konstellasjonen blir også et sted å stille mer lokale spørsmål fra: hva ville for eksempel Walter Benjamin skrevet i dag? Ville han brukt notatbøker eller ville han brukt Word eller Scrivener? Open Office? Og om han hadde gjort det ville ikke det ført til helt andre tekster, ja, til en helt annen tenkning? Hvordan ville Passasjeverket sett ut om Benjamin hadde skrevet det i Word Perfect? Å ha Benjamin som en slags husgud for notatbokformen er uansett ingen dum idé.

Et annet spørsmål griper mer direkte inn i tenkningen, nærmere bestemt teknologien som ligger nærmere oss enn Macbooker, skrivemaskiner og notatbøker – nemlig språket selv. For språket, og dets begreper, er naturligvis også en teknologi som formes over tid. Å gjenoppvekke dormende språkformer er i denne forstand en parallell aksjon til innkjøp av skrivemaskiner og insistering på notatbøker. Christoph Menke tok i sin forelesning på OCA fatt i et ord som for mange er nedstøvet, nemlig begrepet smak.

Museumsnacht i Kassel 2011. Foto: Documenta 13.

Når det gjelder spørsmålet om smak er dette noe vi alltid kommer tilbake til i kunsten. Ikke så rart, siden det jo benevner evnen til å skille godt fra dårlig, noe mange fortsatt mener er en essensiell egenskap som kunstkritiker. «Man må vite hvor Smaken har vært for å skjønne hva den har blitt,» forklarer Menke. Det mest interessante i Menkes talk (og essay) er imidlertid hvordan han oppdaterer smaksbegrepet til å gjelde innenfor vår tids kognitive kapitalisme og kreative økonomi. Mens den klassiske borgerlige Smaken dreier seg om å slå fast gjenstandens kvalitet – og dermed det vi vanligvis forstår som kritikk – er smakens dominerende funksjon i vår tid knyttet til konsum. Der objektet i den borgerlige smaken skulle vurdere gjenstanden er det nå snarere snakk om at smaken skapes parallelt med gjenstanden. Det konsumerende subjektet fremfører sin egen smak gjennom gjenstandens diktat. Når produkter skapes – som iPhonen med alle dens applikasjoner – er smak altså ikke et spørsmål om å felle en dom, men snarere om å fremføre dommen som allerede er nedfelt i produktet. Det dreier seg om «en tilpasningens kreativitet», sier Menke. Den virkelige estetiske dommen er med andre ord ikke mulig med mindre vi bryter med konsumets standardiserende regimer og vender oss mot den kreative smakens form.

Jeg deler ikke Menkes pessimisme her – jeg tror det han kaller den borgerlige smaken lever i beste velgående. I hvert fall om vi tenker oss smaken som en måte å reflektere informert rundt det singulære, det som ikke lar seg sette umiddelbart på begrep. Kanskje vi kunne lære noe av den franske filosofen Alain Badious sannhetsbegrep her, hvor «dommen» ikke så mye foregår etter et etablert normativt apparat men utvikler seg som en pågående refleksjon, eller arbeid, man etablerer i forbindelsen med et kunstverk man opplever som avgjørende for hvordan man betrakter seg selv og verden. Denne relasjonen er dialektisk siden det enkeltstående subjektets forbindelse med det singulære kunstverket ikke lar seg utradere av allmenne begreper om kunstverket det er snakk om. Som Benjamin har lært oss er ikke dialektikk en bestemt ting, men snarere en bestemt forbindelse; for eksempel mellom en skrivemaskin og en Macbook. Eller notatboka og en internasjonal kunstutstilling. Om relasjonen mellom disse tenkes ut fra det å tenke på å skrive trenger vi dømmekraften – den borgerlige Smaken – som aldri før.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!