Bjørn Melbye Gulliksen

Oslo
Kommentar 06.05.15

Mot krigen selv vi fører krig

Bjørn Melbye Gulliksen, Knus nazismen, 2015. Foto: Mariann Enge.

Bjørn Melbye Gulliksen, Knus nazismen, 2015. Foto: Mariann Enge.

1.
Det tidligere Grasmedlemmet Bjørn Melbye Gulliksen er mest kjent for arbeider hvor spørsmål knyttet til teknologi og vitenskap presenteres som skulpturer og multimediale installasjoner. Hans seneste verk Knus nazismen er et monument over Osvald-gruppen og alle NSB-ansatte som falt under andre verdenskrig, og består av en slegge som knuser et hakekors. Verket ble avduket foran Østbanen 1. mai. Det ble en seremoni uten representanter for regjeringen, og med svært få medlemmer av norsk kunstfelt, tilstede. (Jeg så kun kuratoren og skribenten Peter Amdam, D2s Kåre Bulie, P2s Erik Jacobsen og Victor Lind.)

Under ledelse av Asbjørn «Osvald» Sunde var Osvald-gruppen ansvarlig for et stort antall sabotasjeaksjoner mot den tyske okkupasjonsmakten. Deres første aksjon var inne i Østbanehallen 20. juli 1941. Gruppen tok ordre både fra London og Moskva, og Sunde selv ble i 1954 dømt for å ha drevet spionasje for Sovjetunionen. Osvald-gruppen har derfor ikke fått samme anerkjennelse som andre motstandsgrupper, selv om det ikke var snakk om en rendyrket «kommunistisk» gruppe. I oktober 2013 hedret daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sabotasjeagentene, som første representant for det offentlige Norge. Omtrent samtidig begynte arbeidet for å få på plass et monument til minne om gruppens bedrifter. En jury ble nedsatt med medlemmer hentet fra fagforeninger, Oslo kommune og Norsk billedhuggerforening. Tretten forslag ble tatt imot, og Gulliksens utkast ble unisont kåret til vinner. Verket består av en stor slegge som slår i stykker et hakekors. Det er altså snakk om en nesten overdreven symbolsk klarhet, et 1:1-forhold mellom form, tittel og innhold.

Fra avdukingen av monumentet Knus nazismen, 1. mai 2015. Foto: Erik Jacobsen.

Fra avdukingen av monumentet Knus nazismen, 1. mai 2015. Foto: Erik Jacobsen.

Etter at vinnerforslaget ble offentlig kjent har det blitt møtt av en betydelig motstand. Bare den siste uken har investoren og skulpturparkgründeren Christian Ringnes uttalt at skulpturen «hører hjemme på 60-tallet i Sovjetunionen» og at den er «superbrutalistisk og gammeldags». Bård Larsen, fra den konservative tankesmien Civita, skriver at den fremstår som «et ganske utilslørt avtrykk fra Stalintidens agitasjon», «fremmed og anakronistisk i vår tid». Byantikvaren mener på sin side at monumentet mangler «slektskap med Østbanehallens arkitektur og vil oppleves som et uheldig visuelt inngrep». I Aftenposten spør redaktør Harald Stanghelle «om det er greit» at det oppføres et slikt monument «i beste Sovjetstil». Ringnes har dessuten vært bekymret for at monumentet skulle komme i konflikt med hans egen gave til Oslo, en tigerskulptur av kunstneren Elena Engelsen.

2.
En slegge som knuser et hakekors er ikke et subtilt bilde. Det er et språk hentet fra propaganda eller – nettopp – kampen mot fascismen. Audun Eckhoff, direktør for Nasjonalmuseet, uttalte til NRK: «Jeg reagerer på uttrykket, som er veldig direkte.» Dette direkte språket er ikke dagligdags, og åpenbart heller ikke lettplassert i et kunstfelt hvor angivelig politiske kunstverk kun unntaksvis forholder seg til konkrete politiske eller ideologiske spørsmål. I stedet fungerer det meste av den politiske kunsten på et «dypere» nivå, påstås det. I møte med sammensatte problemstillinger fremstilles tvetydige kunstverk, fordi man ikke ønsker å fremstå som banal eller enkel. Slike verk fremkaller da heller ikke den virkningen Gulliksens verk har fått. Knus nazismen er møtt med et hylekor av offentlige aktører som er politisk fornærmet over at man her hyller en «Stalin-spion», selv om det han hylles for er kampen mot den nazistiske okkupasjonen av Norge. Verket er altså «superbrutalistisk og gammeldags», «fremmed og anakronistisk» og, ikke minst, «veldig direkte». Minervas Eystein Halle skriver at monumentet «målbærer en moralsk patos som burde ha gått ut på dato for lengst. Med sin krasse tittel og sin unyanserte dem-mot-oss-holdning gir denne skulpturen inntrykk av at tiden har stått stille siden 1945.»  Det er bemerkelsesverdig at «Knus nazismen» skal være en krass tittel. Jeg vil si at når det gjelder nazister så bør vi egentlig insistere på en unyansert holdning.

3.
Gulliksen har klart å røyke ut reaksjonære holdninger hos en rekke ulike aktører. De fleste av innvendingene later til å være motivert av en avsmak for den kommunistiske siden av Osvald-gruppen. Mottagelsen viser hvordan det offentlige ordskiftet om kultur og byutvikling i dag er vektet til kapitalens og høyresidens fordel. Vi ser det tydeligst i hvordan en tilsynelatende nøytral politisk aktør som Byantikvaren avviser verket fordi det «mangler slektskap med Østbanehallens arkitektur og vil oppleves som et uheldig visuelt inngrep», hvilket de altså ikke mener gjelder tigeren til Ringnes, med dennes eim av britisk imperialisme?

Fra avdukingen av monumentet Knus nazismen, 1. mai 2015. Foto: Erik Jacobsen.

Fra avdukingen av monumentet Knus nazismen, 1. mai 2015. Foto: Erik Jacobsen.

Stanghelle trekker frem to andre minnesmerker over motstand mot tyskerne, som han underforstått foretrekker. Det ene er statuen av Gunnar «Kjakan» Sønstebø, fremstilt som en jovial kar med lua på snei, ruslende nedover Karl Johan. Det andre er Kirsten Kokkins monument over Pelle-gruppen, som for øvrig er gjennomført i et formspråk som egentlig er like «sovjetaktig» som Knus nazismen, dog ikke like aggressivt ettersom det er mer historiefortellende enn Gulliksens arbeid. Stanghelle fremstiller sin holdning som politisk nøytral, estetisk. Det er den ikke. Han ønsker å vektlegge en individbasert historieforståelse, der enkeltmennesker fremstilles som «helter» innenfor et historisk avgrenset og avsluttet narrativ. Dermed fokuserer man mindre på de allmenne forholdene som denne historien eksemplifiserer, og som verken kan sies å være historisk unike eller uten relevante paralleller i dag.

4.
I et intervju med Morgenbladet har Gulliksen uttalt at verket er ment å se ut som om det kunne vært laget for femti år siden. Han velger med andre ord å gjenopplive et foreldet billedspråk delvis ut fra en overbevisning om at det er verdt å ivareta en politisk billedkultur som er i ferd med å forsvinne og som vi faktisk ikke har mange eksempler på i Norge. Mer prekært er nok likevel overbevisningen om at saksforholdet her er viktigere enn kunsten. I så måte fremstår verket som usedvanlig kontekstsensitivt. I denne situasjonen mener kunstneren at et direkte, umiddelbart forståelig uttrykk er det eneste rette. Dette bør applauderes også av kunstfeltet, hvor vi i dag trenger mer av det Dag Solstad har kalt «idébevissthetens gjenoppståelse».

Det kan ikke være slik at vi skal ha en kunst som er politisk nøytral for å unngå dem-mot-oss når deler av det politiske landskapet tviholder på et «vi» som skal stenge «dem» ute. Tvert imot må dette imøtegås hardt og effektivt, og da ikke utelukkende på abstraksjonsnivåer som «får oss til å tenke» slik enkelte kunstkritikere foretrekker når det kommer til politiske spørsmål. Kunst kan ikke bare være analyse; den må også kunne være aksiomatisk. Ellers har vi ingen rett til å snakke om kunstens politiske prosjekt. Overfor et kunstfelt som i stor grad lever ut sitt politiske engasjement i form av avislenker på Facebook presser følgende spørsmål seg frem: hvor er raseriet?

Bjørn Melbye Gulliksen, Knus nazismen, 2015. Foto: Mariann Enge.

Bjørn Melbye Gulliksen, Knus nazismen, 2015. Foto: Mariann Enge.

  1. Innlegg fra Mariann Enge

    Vi har slettet et leserinnlegg under denne artikkelen, grunnet usakligheter. Vi oppfordrer alle til å holde seg til saken, og ber om at innlegg signeres med fullt navn.

    Med vennlig hilsen
    Mariann Enge, redaksjonssekretær
    Kunstkritikk

  2. Innlegg fra flau på veggen

    Om man som betrakter tør å bevege seg utover det som fremstilles som intensjonene bak verket, så er de fleste kunstverk komplekse opplevelser både sanselig og intellektuelt.
    Erlend Hammers kritikk av den tvetydige politiske kunsten er sånn sett egentlig en kritikk av møtet mellom politikk og kunst generelt. I politisk debatt er ikke samtalen om opplevelsen av selve ytringen egentlig relevant, men intensjonen bak ytringen ytterst relevant. I samtidskunsten er det nesten omvendt, noe som gjør at poltisk samtidskunst frestår litt tafatt om man forventer umiddelbare politiske konsekvenser.
    Knut Ødegaard: din fabulering om Pink Floyd etc. ville jo fremstått som galskap om dette monumentet kun var politikk, men er helt på sin plass fordit dette også er kunst.
    Det mener flaupåveggen

  3. Innlegg fra Knut Ødegaard

    Kom til å tenke på Pink floyd og hammerskins, og på Peter Gabriels sledehammer. På engelsk er slegge bare en variant av hammer, ikke et eget ord. Siden det ikke er noen sigd i dette monumentet så er det vel ingen damer eller bønder blandt de som hedres? Bare arbeidskarer med mye testoseron? Sprekken i korset ser ut som en lynkile etter Torshammer eller Jupiter sin tordenbolt. En rune som det var visst symbolet til små nazier i Tyskland også. Hvis en vil kan en jo spørre seg hva som oppstår fra den knuste nazismen.

  4. Innlegg fra Knut Ødegaard

    Om en ser dette som en hyllest til kommunismen eller arbeiderbevegelsen så vurderer en det på en måte som propaganda. Om en er positiv til hyllesten og ikke tenker på det som propaganda spiller egentlig ingen rolle, heller ikke om det er arbeiderbevegelsen eller kommunismen en mener hylles. Om en tar budskapet bokstavelig – som en oppfordring om å knuse nazismen – ja da vurderer en det vel også som propaganda egentlig.

    Mange sier at dette er banalt og endimensjonalt. Det kan virke som noen tenker at det helst bør være det for å kvalifisere som propaganda – at det bare er et uttrykk for at de ikke liker det.

    Jeg synes ikke verket er endimensjonalt. Det er STOR humor for eksempel. Både selve skulpturen og reaksjonene på den. Dessuten går det en debatt som det går an å lære mye av – både om hva denne gruppa bedrev under og etter krigen og mye annet.

    Jeg tenker litt på Claes Oldenburg sine skulpturer og på Andy Warhole sine silketrykk av hammer og sigd når jeg ser denne. Jeg har lest at han ble inspirert av grafitti han så i Italia Warhole. Den til Gulliksen er nok litt inspirert av grafitti den og.

  5. Innlegg fra flau på veggen

    Det som er litt morsomt er at skulpturen like gjerne kunne vært laget av en post-internet kunstner fra Städelschule

  6. Innlegg fra Martin Knutsen

    Jørgen Lund: Noe av poenget, slik jeg leser verket, er at dette er et minnesmerke over en gruppe som risikerte (og ofret) livet i kamp. Det formspråket og den symbolikken de forholdt seg til i denne kampen var nettop den som skulpturen representerer, det harde og direkte. Det er, kort oppsummert, ikke et borgerlig kunstverk, men en symbolsk representasjon av en tid og en generasjon som er i ferd med å forsvinne. På den måten blir monumentet et monument over det som drev dem, og en stemme fra fortiden til ettertiden. Jeg synest det er helt på sin plass, og mangelen på subtilitet er noe av det som gjør det så sterkt som offentlig verk.

  7. Innlegg fra Jørgen Lund

    Takk, Erlend, for at du bringer denne debatten over i en reflekterende modus. At “saksforholdet er viktigere enn kunsten” når det handler om ekstremisme, massemord og nazisme, er lett å slutte seg til. Men er det sikkert at denne erkjennelsen er så brukbar her når – uansett hvordan man snur og vender på det – det er konkret utforming og kunst debatten handler om? , Jeg er enig i at “når det gjelder nazister så bør vi egentlig insistere på en unyansert holdning”. Men hvis det skal være noen vits med kunst i saker som denne og feks 22. juli i det hele tatt, er det vel fordi kunst kan evne å være nettopp mer enn “holdninger”, ja kanskje evne å være en instans der man kommer i aktiv befatning med og skaper bevegelighet i de kreftene, refleksene og mekanismene som til slutt vanligvis forsvinner inn i “holdninger”, partier og posisjoner? Selv om Osvald-gruppa var opposisjonelle med mot til å gå til aksjon mot nazistyret, er det ikke sikkert at bombast i det offentlige rom i dagens Norge egentlig er en respons til dem som er saken verdig, altså verdig den politiske handlingen det er å risikere alt. Jeg sier vel å merke ikke at bombastisk er det Gulliksens arbeid ER, for jeg har ikke vært der og sett det, men jeg er tilbøyelig til å lese din kritikk slik at du hevder at det bombastiske er tingen når kunsten har med nazismen å gjøre.

  8. Innlegg fra Steen O Bendtzen

    Tusen takk Erlend Hammer for en god gjennomgang og påpekingen av at mye av kritikken er politisk motivert. Tydelig at mange, som har kritisert verket, ikke har sett det på plass. Påfallende når man står der er hvor relativt vanskelig det er å se at det er en svastika. Med det blir verket også mye mindre endimensjonalt. Sleggen ser man, men ikke hva den knuser.
    For det andre at verket ikke er særlig stort (til tross for mange tons). For det tredje hvor tilbakeskuende verket framstår – eller man kan kanskje si – i hvilken imponerende grad det tar Osvold-gruppens virkelighet på alvor. Verket skal jo ære DEM – heltene fra Osvold-gruppen. OG – det gjøres med dette monumentet slik det framstår. Jeg mener også at man kan spørre seg: Hvordan ville et monument over Osvold-gruppen sett ut hvis de gode nordmenn hadde tatt seg sammen og æret gruppen med et monument på et mye tidligere og mer anstendig tidspunkt og ikke som en ettertanke 67 år for seint? Kanskje akkurat som det vi står over for i dag? Er ikke det litt fint?
    For det fjerde burde Oslo Kommune skamme seg – å bruke dette verket som anledning til å “rydde” i den offentlige kunsten. Det har vært andre og bedre muligheter før – og unnskyld meg – men den tigern… Elena Engelsen har laget mange vidunderlige dyreskulpturer – men en tiger – symbolet på det ondeste og verste ved byen – tigerstaden – det skal stå framme…

  9. Innlegg fra Anders Eiebakke

    Dette var en fin og tankevekkende tekst. Men, det var ganske mange flere fra “kunstfeltet” enn de som nevnes. Jeg så mer enn en håndfull kollegaer i folkemylderet.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!