La Biennale di Venezia, Venezia
Kommentar 10.06.05

litt generell info og forklaringer…

Min egen tidligere erfaring av åpningsdager i Venezia har blodsmak. Som en real kunst-geek har jeg alltid ambisjonen av å forsøke å se så mye som mulig. Det er faktisk en umulig oppgave. Det er fysisk umulig å se alt. Eller, det tar jeg tilbake med en gang jeg husker godt en tysk mann for to år siden, det var det året med superhetebølge i hele søreuropa og det var ti stykker som döde av hjerteproblemer ordsaket av varmen under åpningsdagene bare i Venezia og tre av disse var kunstkritikere… i alle fall, denne tyskeren da… Jo, det var dagen da alle priser hadde blitt delt ut, og den store gullprisen hadde gått til Luxemburg, nærmere bestemt til ydmyke og kjempesøte videokunstneren Su-Mei Tse som deltok i Luxemburgs paviljong som låg midt i byen. Hele dagen hadde jeg moret meg med å spørre alle jeg møtte om de hadde sett Luxemburgs paviljongen og hva de syntes om den. Hele dagen hadde gått (nei, jeg hadde ikke sett den heller) og ingen jeg møtte hadde sett den, og jeg stod med en night-cap sammen med Daniel Birnbaum, som ikke heller sett Luxemburgspaviljongen, på Haigs bar. Han hilser på en mann som kommer forbi og vi spør ham også, og han svarer: ”Ja, selvfølgelig, jeg har sett ALLE paviljonger!” som om det ville være det mest naturlige i hele verden. Når han gått sin veg forklarte Daniel for meg (som bare stod å måpte) vennelig nok at denne fyren var ikke bare en vanlig tysk kunstinteressert, nei, det var denne fyren som hadde jobbet som koordinator for hele Documenta 11: dvs den som organiserte alle seminarer; alle kataloger; alle curatorer; alle assistenter; alle kunstnere; etc. etc. og da forstod jeg at denne mannen må være den største tysken av dem alle, og jeg beundrer ham stort og blindt selv om jeg glemt navnet hans!


Uansett, hvis man ikke er en person med supertysk moral og pågangsmot er det faktisk helt umulig å se alt. Og så er det jo alle cocktails da… Og parties. Hver paviljong har hver sin fest. Og så får man ikke glemme alle andre som har fester også, Absolut Vodka, Manifesta, forskjellige internasjonale tidskrifter, book-launges… ja, you name it. Forrige gangen tok faktisk varmen det beste av meg også, jeg liker jo varme og har aldri tidligere klaget, men denne gang peket viseren hver dag på ca 45 grader i skyggen. Venezia er en by som man må bruke benene i, man går uendelig langt for å se den forbanna kunsten, og for å komme seg til paviljongene, hotellet, cocktailene, festene… Mine stakkars føtter tålte ikke dette, de ble faktisk nesten dobbelt så store og jeg kunde ikke bruke mine vanlige sko men bare mine flip-flops. Ikke så veldig pent til cocktailkjole, men hva gjør man vel ikke for kunsten?? Husker godt Manifesta-partyen, der jeg nesten besvimte av kombinasjonen ingen middag/hodepine/alvorlig væskebrist og varme. Jeg var pent nødt til å sitte ned på gresset på den lille flyplassen ute på Lido med et glass dobbel vodka i ene handen, og to aspirin og en flaske vann i den andre. Det funket finfint igjen etter ca 30 min, men det var en veldig lite hyggelig opplevelse.

Giardini betyr hagene/parkene på italiensk. Det er den fysiske plass hvor biennalen startet for første gang for over hundre år siden, og hvor den har sin hovedplassering den dag i dag. Tanken med å starte biennalen oppstod da Venezia på slutten av 1800-tallet hadde mistet all sin tidligere glans som viktig handelsplass av varer (stoff, krydder etc) og økonomien dalte. Borgermesteren var smart og lanserte ideen til kunstbiennalen etter inspirasjon fra de da store verdensutstillingene. Ideen var enkel. Man lot en stor hage/park ved siden av de gamle militærbasene bli plassen hvor andre (europeiske) land fikk mulighet til å bygge sine egne åpne paviljonger hvor kunst fra de forskjellige nasjonalstatene kunne stilles ut. Man stiftet også priser til beste kunstner og beste paviljong. Det ble en stor suksess allerede fra starten med mange fete turistinnkomster, og siden det blev stas å ha vært med på biennalen meldte etterhvert flere stater sin interesse om å få bygge sitt eget hus. Det hele ble større og større, og til slutt var det ikke plass for flere nasjons-paviljonger. Den nordiske paviljongen fra 1962, som egentlig bare er Norsk, Svensk og Finsk (Danmark og Island har sine egne paviljonger), var en av de siste som ble bygget, og det er et modernistisk bygg av arkitekten Sverre Fehn.

Paviljonger: Den Italienske paviljongen er den største i Giardini. Her fantes gruppeutstillinger med kunst fra alle land. Interessen for denne utstillingen var av naturlige grunner stor, og på et tidspunkt ble den utvidet med deler av den store arsenalsbygningen. Vel, en paviljong er et hus som gir beskyttelse for vind og regn, men ikke helt. Tanken er at det skal være et åpent hus. De fleste paviljonger er i dag av naturlige årsaker stengt og låst på nettene. De ”paviljonger” som ikke får plass i Giardini har leiet seg inn i ”vanlige” hus inne i sentrum av byen. ”Vanlige hus” i Venezia betyr 1500-talls pallazzoer. Ofte er det vanskelig å lage en bra utstilling i disse husene siden de ofte er fredet. Man kan ikke bore i veggene osv. Paviljongene i byen ligger farlig til for å bli ”glemt bort” da de er så mange, og man jo har bare to ben, ett liv og oftest bare tre dager.

Den Italienske paviljongen har i år en utstilling som heter” The Experience of Art” og er kuratert av María de Corral. Kunstnere i utstillingen er: Eija-Liisa Ahtila, Vasco Araújo, Francis Bacon, Miroslaw Balka, Andrea Blum, Monica Bonvicini, Candice Breitz, Tania Bruguera, Chen Chieh-jen, José Damasceno, Tacita Dean, Willie Doherty, Stan Douglas, Marlene Dumas, Leandro Erlich, Bernard Frize, Dan Graham, Philip Guston, Joan Hernández Pijuan, Jenny Holzer, William Kentridge, Barbara Kruger, Maider López, João Louro, Jorge Macchi, Agnes Martin, Cildo Meireles, Zwelethu Mthethwa, Juan Muñoz, Bruce Nauman, Gabriel Orozco, Perejaume, Robin Rhode, Thomas Ruff, Thomas Schütte, Antoni Tàpies, Juan Uslé, Francesco Vezzoli, Mark Wallinger, Matthias Weischer, Rachel Whiteread, Jun Yang.

Paviljonger i Giardini (30 st): Australia, Østerrike, Belgia, Brasil, Kanada, Tsjekkia, Slovakia, Danmark, Egypt, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Hellas, Ungarn, Island, Israel, Italia, Japan, Nederland, Nordiske Paviljongen, Polen, Korea, Romania, Russland, Serbia og Montenegro, Spania, Sveits, USA, Uruguay og Venezuela.

Paviljonger utenfor Giardini (26 st): Afghanistan, Albania, Argentina, Kroatia, Estland, Makedonia, Indonesia, Iran, Irland, Litauen, Latvia, Luxemburg, Marokko, New Zealand, Kina, Portugal, Armenia, Hviterussland, Kypros, Slovenia, Singapor, Thailand, Tyrkia, Ukraina, Sentral-asia (Kazakhstan, Kyrgyztan, Uzbekistan), og Latin-amerika (Bolivia, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, El Salvador, Haiti, Panama, Paraguay, Peru, Dominikanske Republikk).

Arsenale: Det er et digert hus, og etter hvert har mer og mer av huset blitt innkorporert i utstillingen. Nå er hele huset del av utstillingen. Harald Szeemann initierte den legendariske Aperto-utstillingen her, med unge ikke-etablerte kunstnere. I 2003 var nesten alle biennale-utstillingene her. (Bortsett fra maleriutstillingen og “Delays and Revolutions” av Daniel Birnbaum/Francesco Bonami). Dvs: “Clandestine” (Bonami), “Fault Lines” (Gilane Tawadros), “Individual Systems” (Igor Zabel), “Zone of Urgency” (Hou Hanru), “The Structure of Survival” (Carlos Basualdo), “Contemporary Arab Representations” (Catherine David), “The Everyday Altered” (Gabriel Orozco) og ikke minst “Utopia Station” (Molly Nesbit, Hans Ulrich Obrist og Rirkrit Tiravanija)

I år er det Rosa Martínez sin tur, og utstillingen hennes heter “Always a Little Further”, og kunstnerne er: Pilar Albarracín, Jennifer Allora & Guillermo Calzadilla, Ghada Amer, Micol Assaël, Samuel Beckett, Laura Belém, Semiha Berksoy, Blue Noses, John Bock, Louise Bourgeois, Leigh Bowery, Christoph Büchel & Gianni Motti, Donna Conlon, Stephen Dean, Jimmie Durham, Olafur Eliasson, Bruna Esposito, Regina José Galindo, Carlos Garaicoa, Cristina García Rodero, Gupta Subodh, Mona Hatoum, Diango Hernández, María Teresa Hincapié de Zuluaga, Runa Islam, Emily Jacir, Guerrilla Girls, Kimsooja, Rem Koolhaas, Oleg Kulik, MoAA, Mariko Mori, Nikos Navridis, Rivane Neuenschwander, Jun Nguyen-Hatsushibal, Olaf Nicolai, Adrian Paci, Bülent Sangar, Gregor Schneider, Berni Searle, Santiago Sierra, Shazia Sikander, Valeska Soares, Kidlat Tahimik, Pascale Marthine Tayou, The Centre of Attention, Paloma Varga Weisz, Joana Vasconcelos, Sergio Vega.

Andre utstillinger: jaa, det er ca. 40 andre utstillinger som inngår i det offisielle biennale-programmet. Jeg regner med at det er omtrent like mange til som ikke er offisielle.

Lido er den avlange øya som ligger utenfor selve byen og fungerer som bølgebryter. Lido er plassen med den lange stranden dit man (les: jeg) rømmer når det blir for mye kunst og kunstmennesker på en gang, for å få drømme om Tadzios utilgjengelighet og kontemplere vita brevis ars longa/livets forgjengelighet og kunstens evige liv en stund. Vannet er salt og lunkent, og her finnes ”Les Bains”, hotellet der ”Døden i Venezia” ble innspilt.

Vaporetto: ”busser” på vannet. De er alltid knakfulle og de tar utrolig lang tid.

Harrys Bar/Haigs: Når festene tar slutt/når man ikke er invitert til festene går man til Harrys Bar eller Haigs. Her havner ALLE en eller annen gang i løpet av kvelden, og hele piazzan utenfor er alltid for full av folk. Det absolutt sterkeste minnet jeg har fra piazzan utenfor fra forrige gang er fra en kveld da mange korpulente og hjertesvake menn (nei, jeg nevner ingen navn her, men det var flere kjente museumsdirektører og cojones-gallerister…) tok av seg på overkroppen for å få svette i fred for skjorter eller t-skjorter, og alt var bare jævlig kvalmt og klissete og det stod omtrent 3000 personer på en plass som rommer ca. 200 utenfor Haigs. Jeg kom med taxibåt fra en fest utenfor byen, og trengte meg sakte inn i folkemassen, og én mann skilte seg markant fra mengden: Okwui Enwesor som var fullt påkledd i sin tredelers Prada-dress som var helt nylig strøken og helt perfekt. Han er veldig lang og man ser ham på langt avstand, og der sto han, helt fucking flawless, uten en svetteperle å se, like harmonisk og godmodig som Verrocchios putti-statue med delfin utenfor palazzo Vecchio i Florens. Det imponerte meg stort!

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!