Astrup Fearnley Museet, Oslo
Kommentar 17.10.12

Kulturell hvitvasking

Før: Lundin Oils anlegg i den omstridte Blokk 5A i Sør-Sudan. Selskapet solgte seg ut i 2003. Foto: Lundin Petroleum.

Astrup Fearnley Museet i Oslo åpnet den 29. september med samlingsutstillingen To Be With Art Is All We Ask. Denne utstillingstittelen var kanskje ment å være ydmyk, den skulle vise at dette er et museum som setter kunsten først.

Men for alle som kjenner det økonomiske og politiske spillet som museet er en del av virket tittelen også påtatt naiv, ja unnskyldende på en nesten usympatisk måte. Museet ba liksom eventuelle kritikere om å tie stille. Slutt med å mase om privatisert byutvikling og et kynisk kunstmarked, vi ønsker jo bare å være her på Tjuvholmen med kunsten vår, var budskapet. Det faktum at museet, dets eiere og dets ansatte er uendelig priveligert med sin fantastiske kunstsamling og sin enorme formue på sin eksklusive tomt i hovedstaden i verdens rikeste land skulle liksom ikke bety noe.

Denne typen feilslått kommunikasjon finnes det flust av i kunstfeltet, så det var liten grunn til å reagere på utstillingens tittel da museet åpnet. Men når det nå blir kjent at museet har inngått en sponsoravtale med den norske avdelingen av svenskeide Lundin Petroleum så fremstår museets naive og uskyldsrene image som en kynisk strategi for å dekke over en rå, kommersiell virksomhet.

Adolf H. Lundin. Foto: Lundin Petroleum.

Med Lundin Petroleum som hovedsponsor vil Astrup Fearnley Museet drive hvitvasking av imaget til et selskap som har drevet råkjør på ressurser i den tredje verden siden 1970-tallet. Lundin-familien var med da verdens største gassfelt ble funnet i Qatar i 1976. Senere har selskapet drevet med olje, gass og mineraler (les: gull) i Libya, Sudan, Malaysia, Sør-Afrika (under apartheid), Argentina og Kongo. Familieoverhodet Adolf Lundin (1932-2006) adopterte slagordet «No Guts, No Glory».

Mer spesifikt er det Lundin-gruppens virksomhet i Sudan under den såkalte «oljekrigen»  peridoden 1997-2003 som for tiden er under etterforskning i Sverige. I følge en rapport fra The European Commission on Oil in Sudan (ECOS) var Lundin Oil (nå: Lundin Petroleum) del av et konsortium som sto bak et regelrett folkemord i Koch-distriktet før gruppen kunne starte utvinningen av olje. Rapporten beretter blant annet om 12.000 drepte og 160.000 tvangsflyttede innbyggere.

Den viktige svenske kuratoren og institusjonslederen Maria Lind gjennomførte i januar 2012 et samarbeidsprosjekt med det svenske auksjonshuset Bukowskis, også det er en del av forretningsimperiet til den svenske Lundin-familien. Da hun ble møtt med kritikk repliserte Lind at «det är så här det ser ut i världen». Ja, er det ikke slik verden er satt sammen? Er vi ikke alle deleiere i Lundin Petroleum gjennom det norske oljefondets investeringer i selskapet?

ECOS-rapporten Unpaid Debt, ble lansert i Stockholm den 8. juni 2010.

Jo, til en viss grad er vi alle del av det samme ustoppelige samfunnsmaskineriet som produserer kunst, olje, folkemord og kunstkritikk. Astrup Fearnley Museet er for eksempel en viktig annonsekunde for nettidsskriftet Kunstkritikk.

Dette flettverket av roller og ansvar er imidlertid ingen unnskyldning for å ikke ta stilling til etiske spørsmål. Tvert i mot, etiske spørsmål er overordnet viktige og vi bør alle handle på basis av tilgjengelig kunnskap og etter beste overbevisning. Det går en grense for nærhet og involvering, og i dette tilfellet har Astrup Fearnley Museet brutt denne grensen. Det er rett og slett ikke etisk holdbart å ha Lundin Petroleum som hovedsponsor mens selskapet er under etterforskning for medvirkning til folkemord.

Gunnar Kvaran sier til NRK at han ikke kjente til Lundin Petroleums virksomhet, men dette utsagnet virker lite troverdig. Selvfølgelig har Astrup Fearnley Museet gjort leksa si og undersøkt hvem de er innleder samarbeid med. At Kvaran har behov for å vinne tid når denne saken nå stilles i et kritisk lys, kan man derimot godt forstå. For hva skal han gjøre nå? Skal han trekke seg fra avtalen med Lundin Petroleum og risikere museets gode navn og rykte i sponsormarkedet? Eller skal han opprettholde avtalen og risikere fortsatt kritikk fra aktivister og et venstreorientert kunstmiljø?

I denne vurderingen vil han utvilsomt få god hjelp av sin styreformann Hans Rasmus Astrup, som gjennom firmaet Fearnley Offshore driver stort innen olje. Lundin Petroleum er nå en av de store på norsk sokkel og her sitter en av Norges rikeste menn utvilsomt oppe i et dilemma.

Nå: I dag er Lundin Petroleum tungt inne på norsk sokkel. Her fra feltet Johan Sverdrup. Foto: Lundin Petroleum.

To spørsmål gjenstår. For det første: Kan man vente at Astrup Fearnley Museet skal avstå fra et samarbeid med et firma som vitterlig er deleid av den norske stat gjennom Oljefondet? Ja, selvfølgelig kan man det. Man bør samtidig argumentere for at Oljefondet ikke bare bør kunne utelukke selskaper som begår menneskerettighetsbrudd, slik tilfellet er i dag, men også selskaper som er har begått eller er under etterforskning for uetisk virksomhet.

For det andre, hvordan skal Kunstkritikk og resten av kunstlivet agere overfor Astrup Fearnley Museet dersom vi faktisk mener at museets sponsorkontrakt med Lundin Petroleum er uetisk? Vel, dette er et klassisk politisk dilemma. Hvor i kjeden av involvering med ulovlig og/eller uetisk virksomhet bør grensen gå for boikott? I Sverige reiste det seg stemmer for boikott av Bukowskis, men også Maria Lind og Tensta Konsthall burde i følge aksjonister boikottes. Bør da også alle som samarbeider med Maria Lind og Tensta Konsthall boikottes? Nei, ingen ser ut til å ha trukket konklusjonen så langt.

Kunstkritikk vil oppfordre Astrup Fearnley Museet til å trekke seg fra avtalen med Lundin Petroleum, men vil ikke oppfordre det norske kunstlivet eller norske kunstnere til å boikotte Astrup Fearnley Museet. Vi mener det er riktig å trekke linjen der. Vi kommer med andre ord til å fortsette å dekke museets virksomhet og vi kommer ikke til å nekte Astrup Fearnley Museet annonseplass. Men vi kommer ikke til å publisere annonserer som kan oppfattes som en direkte eller indirekte markedsføring for Lundin Petroleum eller Lundin Norge. Det vil ikke være forenelig med Kunstkritikks redaksjonelle linje.

Denne artikkelen ble rettet den 24.10.2012 for å presisere at samarbeidet mellom Maria Lind og Bukowskis var et tidsavgrenset prosjekt.

  1. Innlegg fra Malin Eek

    Maria Linds efterkonstruktioner köper väl ingen. Hon ingick ett cyniskt samarbete och har fortfarande inte redogjort för hon [...] nyttjat pengarna från Lundin-sfären. Sinziana Ravini och andra har fått oss att helt tappa förtroendet för Lind. Där fans ingen kritik, bara opportunism.

    Innlegget er moderert av redaksjonen.

  2. Innlegg fra Erik

    Som jag förstår det vill Astrup Fearnley Museet framstå som om de är en del av den västliga samtidskonstscenen, men ännu mer den skandinaviska scenen. Jag skulle säga att Maria Linds utställning på Tensta Konsthall har varit den mest omtalade utställningen i Sverige under det senaste halvåret, var har Astrip Fearnley varit under den tiden? Har de haft skygglappar och öronproppar, eller varit upptagna med sitt egna nybyggda hus? Jag ställer mig frågande till att Astrup Fearnley museet verkligen är den samtida konstinstitution som den säger sig vara?
    Jag har själv inte sett öppningsutställningen, men av kritiken och recensioner har jag förstått att utställningen i stort sett är en utställning som visar hur mycket post-modern konst museet har köpt på sig under de senaste årtionden. Är det så jag ska förstå utställningen, att museet helt saknar förståelse och intresse för vad som görs nu, inom den samtida konstscenen och istället är mer intresserad av att visa upp en flashig arkitektur och en kreddig samling?
    Eller ska jag förstå utställningen som ett väl genomtänkt inlägg i samtida konstdebatt, att Astrup Fearnley museet egentligen har en genomtänkt idé om en kritik av konstmarknaden så som Maria Lind verkade ha på Tensta Konsthall. En intention och idé som inte framkom tydligt i rapportering? För jag tänker att Maria Linds agenda egentligen var att problematisera ägarförhållanden inom svenskt konstliv. Ska jag hoppas att Astrup Fearnley museet har en liknande underliggande idé om kritik av konstens underliggande ekonomi och poltik, och att den kommer framträda tydligare än i vårens utställning på Tensta Konsthall?

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!