Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHiB), Bergen
Kommentar 22.04.05

Kritikk av Kunstakademiet i Bergen

Undervisningen på Kunstakademiet i Bergen følger en for lengst antikvert modernistisk undervisningsmodell.

I mangel av en klar fagplan bruker professorene, som alle er utøvende kunstnere, sine stillinger til å fronte egne interesser og kunstsyn. Dette skriver Marit Flåtter, diplomstudent ved Kunstakademiet i Bergen som i disse dager avslutter sitt fireårige studie ved skolen.


Tidligere i år kunne bladet Billedkunst bringe en lignende rapport fra Kunstakademiet i Trondheim (KiT), der en gruppe anonyme studenter kritiserte at skolen de siste 7 årene har manglet fast lærer med ansvar for teoriundervisningen.

PRE-KUNST*
– av Marit Flåtter, diplomstudent ved Kunstakademiet i Bergen

Noe av det første man som kunststudent får høre når man begynner på Kunstakademiet i Bergen er følgende: Et fåtall av dere vil fungere som aktive kunstnere etter endt utdanning. Dette er ment som en warning om at markedet er trangt der ute! og at det koster smerte å nå målet. Selv om det blir sagt for å forberede studentene, og sikkert i beste mening, har jeg lyst til å vri på disse velkomstordene fra professorene og vende et spørsmål tilbake til Kunstakademiet: Kan grunnen til at så få fungerer som aktive kunstnere etter uteksaminering ved Kunstakademiet i Bergen, være kvaliteten på selve utdanningen? Er det sånn at Kunstakademiet i Bergen feiler på enkelte punkter i utdanningen av kunstnere?

Det mangler noe ved Kunstakademiet i Bergen. Det er et tidsmessig gap mellom modernismen og samtidskunsten, hvor Kunstakademiet har befestet sin plass i en modernistisk undervisningsmodell. Kunstakademiet har gjenetablert de konkrete feltene: Maleri og Skulptur, under navnene; Maleri og Video. -“Da Kunst ikke lenger kan gjenkjennes som kunst, ut fra dens fysiske form, eller materialet brukt”1 – blir Kunstakademiets modell utilstrekkelig. Ved et seminar ved institusjonen KIASMA i Helsinki i 2003, ble det bl.a. diskutert hvordan publikum skal kunne geleides i det uoversiktlige feltet samtidskunst: “Betrakteren trenger andre indikatorer [enn form og farge] for å forstå at det er kunst.”2 Kanskje Kunstakademiet kan ta modell av dette og få et mer aktivt forhold til hvordan man skal geleide, dvs, forberede og undervise, kunststudentene i samtidskunst. Mens fokuset i Bergen rettes mot:

1. Den “skapende/kreative” prosessen
2. Det ferdige produktet

-Make art objects and learn how to sell.

Jeg synes Kunstakademiet i Bergen kan ta inn over seg at interessante kunstverk ikke nødvendigvis er de som er lettest å omsette, og at produktfokusering er en ensidig måte å tenke kunst på. Det er viktig å kunne reflektere kritisk over kunstfeltet, og eget arbeid i forhold til dette. Men det virker som om det ikke finnes noe kompetanse på å plassere og diskutere kunststudentenes arbeid i en slik sammenheng. Det går mer på de enkelte professorers smak, liker/ liker ikke. For eksempel når en av professorene går offentlig ut for å starte debatt om kunst på Kunstkritikk.no, er det for å påpeke at han synes en annen kunstner gjør kjedelig kunst. Om Matias Faldbakkens kunstverk i Morgenbladet (11.02.05) skriver han at dette må æ…representere norsk neokonseptualismes nullpunkt…” og at det æ…virker ultrakonservativt, naivt og pinlig…”. Jeg vet ikke om professoren tror han prater som privatperson her eller om han forstår at med dette utsagnet bekreftes Kunstakademiets ståsted.

Videre måles kunststudentene ut fra hvilken suksess de har utenfor akademiet. Får du positiv tilbakemelding utenfra, aksepteres det du gjør lettere. Her kan man spekulere på om professorene ikke stoler nok på sin egen vurderingsevne i forhold til kunststudentenes nivå.
Den ensidige fokuseringen på kunst som objekt, hindrer kunststudentene i å utvikle en forståelse og interesse for hva samtidskunst er mer enn dekor, I Bergen eksisterer det dessuten en skepsis mot å samarbeide med andre kunstnere eller yrkesgrupper. På denne måten lever kunstnermyten i beste velgående ved Kunstakademiet i Bergen.

Den modernistiske undervisningsmodellen ved Kunstakademiet i Bergen forvirrer kunststudentene til å tro at det er kunstnere som forandrer kunstscenen, Mens man sitter og flikker på lerettet eller legger på et nytt layer i datalaben i Bergen, går man glipp av at den kritiske diskusjonen om kunst og utviklingen innen kunstfeltet foregår andre steder; hos kunstkritikere, kuratorer spesielt, og dessuten politisk.

Jeg tror Kunstakademiet i Bergen må utvikle undervisningen ved skolen. Kunststudentene trenger å få et forhold til rommene som eksisterer rundt selve kunstproduksjonen – slik at de selv blir en aktiv del av maskineriet og ikke bare aksepterer de gitte premissene. Det bør ansettes andre fagfolk enn utøvende kunstnere, med kunstkritisk og teoretisk bakgrunn, som sørger for at skolen til en hver tid har et bredt overblikk over kunstfeltet. Problemet i dag ligger bl.a. i at enkelte professorer, (les; utøvende kunstnere), nærmest får monopol til å fronte egne interesser og bygger opp akademiet etter eget kunstsyn.

1: KIASMA, Institution2, 2003, fra seminarprogrammet, (fritt oversatt)
2: Ibid.

  1. Innlegg fra M. Knutsen

    Jeremy Welsh skriver: “Noen av oss professorer synes, desverre, at en del studenter er alt for lite engasjert i deres eget arbeid. If you can’t be bothered then neither can I, get it ?” som svar på en kritikk fra noen som nettop har “bothered”. Han hevder derimot at hun farer med “løgn og sladder” (samme inlegg), og forleder kritikken ned til et direkte angrep på ham. Slik styrer han debatten inn på et personlig spor.

    Nina Malterud skriver: “I motsetning til redaktøren i Kunstkritikk, har Kunsthøgskolen i Bergen et klart prinsipielt syn på anonyme innlegg i et offentlig forum: Etter vår mening hører ikke slike anonyme innspill hjemme i offentlige debatter, og de bidrar på ingen måte til et konstruktivt fokus på kunstutdanningen.” til et inlegg som hevder at enhver ansettelsesprosess av nødvendighet er påvirket av triksing og personkontakter, og som er anonymt i frukt for represalier må man annta. Debattens målsetning er med andre ord å være konstruktiv for utdanningen, ikke å rense luften for eventuelle motsetningsfylte virkelighetsforståelse eller å få frem konfliktlinjer.

    Det som slår meg som utenforstående til debatten, er at debatten viser i all tydelighet hvordan “kunst-systemet” fungere, med universell avvisning av kritikk, og en stor del av selvhøytidelighet blant de aktørene som er i posisjon. Uten på noe vis å kjenne noen andre en Welsh blant de innblandede, og han bare ekstremt perifert, vil jeg si følgende: Lærerstaben er ansatt av staten for å arbeide pedagogisk med en gruppe individer i en læreprosess innenfor rammene av et akademi, som mitt gamle leksikon definerer som en sammenslåing av kunstnere eller vitenskaps-menn. Den avfeiing av kritikken vi ser her, og den tydelige motsetningene mellom “mestere” og “studenter” passer dårlig inn i akademias tanke om diskurs blant likemenn som veien til viten/sannhet/produkt.

    Welsh sine første, umiddelbare kommentar viser arrogansen og uhøfligheten som lett kommer når personer som er vant til enevelde blir utsatt for kritikk. “Jeg vil tror at en god del av studentene kan bli ganske så provosert av måten Marit Flåtter avbilder dem – men det er ganske klar fra teksten hennes at hun er såpass selvopptatt at hun tar ikke hensyn til slikt.” skriver Welsh. Bang! Rett i kroppen, med stive bein og isknotter først. Det er en tone som ikke er engang en høyskole verdig, og tyder på et ekstremt utfordrende diskurs-miljø.

    Å kritisere miljøer hvor individene er så hårsåre blir som oftest en nervepåkjenning de færreste tør utsette seg for, og bærer alltid med seg frykten for represalier i ettertid. Det bekrefter den gamle vitsen om at kunst har gått over til å bli en kamp-sport, og at det er de sosiale faktorene i dagens incestuøse “moderne” kunst-miljø som egentlig er fascinerende, mer en selve kunst-verkene som produseres. Det bør allikevel kunne stilles krav til betalte veiledere/pedagoger at de tar seg tid til å lytte empatisk til kritikk fra de som betaler for å utdanne seg, istedetfor å avvise denne blankt. Arroganse og personliggjøring av debatt er hersketeknikker de som er i posisjon kan bruke mot de som er i opposisjon. Kanskje et kurs i ærlig retorisk menings-utvikling og argumentativ semantikk kunne være noe for Kunsthøyskolen i Bergen?

    Hva rektors benektelse av å svare på “anonyme inlegg” gjelder, så er dette sikkert en riktig institusjons-linje. La meg derfor, som ikke anonym, gjenta påstanden 041270 kom med om ansettelser innen små miljøer: “Alle ansettelser er alltid manipulerte! “. (Underforstått innen små institusjoner). Dette er en sosiologisk påstand, en påstand om at alle mennesker er dyr og at sånn er det nå engang. At noen skal finne dette injurierende, er jo direkte festlig, det er egentlig å heve seg opp til et nivå der man hevder rein objektivitet, og er det noe man i kunst-feltet burde flire av er det påstander om evner til å skille subjektet fra valg-prosesser. Så derfor, kjære rektor, vil jeg gjerne invitere deg til åreflektere litt høyt om ansettelses-forholdene innen kunst-Norge og hvilke tiltak som finnes for å oprettholde den transparansen og objektiviteten som finnes…? (For dette er i høyeste grad også en del av kunst-norge…)

    Til slutt, til Welsh: “M. Flåtter kan for all del fortsette med hennes hatkampanje mot meg, men jeg stiller meg helt uforstående til dette.” Dette er lyden av et barn som furter, og ikke lyden av en voksen mann som tenker igjennom en saklig og velbegrunnet kritikk, om en han synest den er feil. Jeremy: Stop whining and start arguing, preferrably from an eye to eye perspective instead of high upon your horse.

  2. Innlegg fra Per Marit (anonym, av frykt for represalier…)

    Selv om jeg er uenig i NOE av det Marit Flåtter sier, vil jeg takke henne for det friske pustet av ærlighet hun blåser inn i Vestlandets Kunstakademi-miljøet. Ellers er jo hele debatten en god representasjon og bekreftelse på den “hyggelige”, “trivelige”, og “sammensveisede” atmosfæren ved nevnte kunstutdanningsinstitusjon. Mange skriver at de er redde for represalier (!), og dette er jo en god pekepinn på den almenne tilstand, at man ikke engang som kunststudent/kunstner kan ta risken på å være ærlig. Er det da en mafia vi snakker om, med innfløkte forbindelser, med svarte-lister, og fjerning av uønskede elementer? (om ikke på samme måte som i en vanlig mafia…) Selvfølgelig er det det. Og kunstlærere på dette nivået er og blir hellige kuer, og å kritisere disse er og blir som å banne i kjerka. Det er vel derfor de bare snur baken til, og dr…. tilbake, istedenfor å ta til seg så mye som et fnugg av kritikken. Jaja, sånn går no dagan…

  3. Innlegg fra UiB-student

    Jeg må si at jeg er nokså overrasket over det lave nivået på både elever og lærere i denne diskusjonstråden. Er den teksten som er utgangspunkt for denne bavianaktige debatten virkelig et diplom-arbeide? Gode guder. Var det opp til meg ville jeg gitt karakteren “stryk”. Men det er ikke opp til meg, og dessuten tror jeg ikke at
    kunststudenter, i motsetning til universitetsstudenter, kan strykes.

  4. Innlegg fra trine

    det er ikke rart man fungerer dårlig etter endt utdanning når det eneste man klarer å produsere som sitt avgangsarbeid er en kritisk tekst – som dessuten underbygger seg selv ved å
    påstå at slike arbeider ikke godtas ved skolen –

  5. Innlegg fra Redaksjonen

    Jeg har tidligere i denne debatten skrevet at jeg mener debattinnlegg av denne typen bør underskrives. Jeg er også enig i at den type påstander det er snakk om her må dokumenteres. Spørsmålet som blir igjen er om vi skal gå til det skritt å fjerne innlegg som er anonyme og/eller kommer med udokumenterte påstander. Så lenge innleggene holder seg innenfor gjeldende lover og regler, mener jeg nei.

    Som Nina Malterud påpeker i sin kommentar er det ikke uvanlig at det oppstår uenighet om resultater av ansettelsesprosesser. Det er heller ikke uvanlig at studenter er uenige i undervisningsopplegget ved kunstakademiene. Men så lenge misnøyen kun sirkulerer blant elevene har skolens ledelse ingen mulighet til å uttale seg. Slik jeg ser det har denne debatten, på tross av anonyme innlegg og udokumenterte påstander, gjort det mulig for skolen å svare på kritikken. Jeg kan ikke se dette som annet enn positivt. Nina Malteruds innlegg om skolens ansettelsesprosesser og om den profesjonaliseringen som har skjedd i forhold til de tidligere akademiers «mer tilfeldige og lokale prosesser» spiller ballen over på kritikerne. Dersom de anonyme innsenderne ikke kommer på banen og dokumenterer sine påstander, må konklusjonen være at de har en dårlig sak.

    Men nå handler ikke denne diskusjonen hovedsaklig om ansettelsesprosesser ved Kunsthøgskolen i Bergen. I sin innledende tekst spør Marit Flåtter om kunstutdanningen forbereder studentene godt nok til å klare seg som kunstnere etter endt utdanning. Hun mener teoriutdanningen på skolen er for dårlig og at undervisningen er for produktorientert og hun hevder at skolen de siste fem årene har mistet mye av det gode ryktet den hadde tidligere. De som har deltatt i debatten synes å være enige om at det er mye å diskutere om kunstutdanningen i Norge. Men hittil har den stort sett handlet om hvem som har rett og hvem som tar feil, og lite om hva som kan gjøres. Uansett hva man mener om Flåtters innlegg peker hun på noe som burde være et tankekors for alle, nemlig det faktum at et fåtall av studentene vil fungere som aktive billedkunstnere etter endt utdanning. Hva er grunnen til det og hva kan gjøres? Lars Vilks kommer med ett forslag i sin nye tekst på forsiden i dag.

    Ketil Nergaard

  6. Innlegg fra Nina Malterud, rektor ved Kunsthøgskolen i Bergen

    I motsetning til redaktøren i Kunstkritikk, har Kunsthøgskolen i Bergen et klart prinsipielt syn på anonyme innlegg i et offentlig forum: Etter vår mening hører ikke slike anonyme innspill hjemme i offentlige debatter, og de bidrar på ingen måte til et konstruktivt fokus på kunstutdanningen. Slike innlegg vil heller ikke bli besvart fra institusjonens side.

    En del av de andre innleggene og redaktørens eget tilsvar på en utfordring før helgen, gjør at det kan være nyttig at kunsthøgskolens ledelse gir en tilbakemelding.

    Kunsthøgskolen i Bergen har de siste årene utviklet nye rammer for studiene, gjennom omfattende prosesser hvor både stab og studenter har medvirket. Omlegging av gradsstrukturen i all høyere utdanning i Norge, til bachelor- og mastergrader, et definitivt pålegg fra departement og Storting, har vært et førende premiss som ikke har vært opp til oss å ta stilling til. Derimot er det faglige innhold og den form som vi ved kunsthøgskolen har valgt å gi det hos oss, resultat av grundige interne diskusjoner, både i arbeidsgrupper og i formelle beslutningsorganer. Rammene som er etablert, gir den individuelle student svært åpne muligheter til å forfølge sine faglige interesser.

    Kunsthøgskolene står i en særstilling i offentlig høyere utdanning ved å ha anledning til å tilsette faglige i åremålsstillinger. Dette gir mulighet til å følge opp endringer i kunstfeltet og endringer i etterspørsel hos studenter. For Kunsthøgskolen i Bergen har det vært høyt prioritert å sikre at ansettelsesprosessene har etterrettelige og profesjonelle prosedyrer, og kunsthøgskolens styre har fulgt dette med et skarpt blikk. Før ledige faglige stillinger lyses ut, gjøres det en vurdering av hva som er prioriterte faglige behov. Her er både dekan og avdelingsråd sterkt inne i prosessen. Søknader etter utlysing går først gjennom en ekstern sakkyndig vurdering, og behandles deretter av en intern intervjukomité, før tilsettingssaken behandles i avdelingsrådet og i kunsthøgskolens styre. Studenter deltar i alle deler av den interne prosessen, og reglene om inhabilitet i slike prosesser håndheves konsekvent både for studenter og ansatte. Uenighet om resultater av ansettelsesprosesser vil det i noen tilfeller allikevel være, men det berettiger på ingen måte påstander om vennskapelig triksing av tilsettinger. Her som i andre deler av det offentlige ordskiftet må det være et utvetydig krav at slike påstander dokumenteres. Redaksjonen kan ikke skyve foran seg at det skal gjelde andre regler for offentlige debattsider på nettet.

    Kunsthøgskolen i Bergen baserer seg på aktive kunstnere og designere som lærerkrefter i kunst og design, og anser ikke disse som inhabile fordi de er i faget. Det er tvert i mot den erfaringen som kvalifiserer dem. Teoretikere, kuratorer og annen etterspurt spisskompetanse kommer inn i andre stillinger, i engasjementer og som gjester. Balansen i dette tilbudet er til enhver tid under oppsikt, og konstant utsatt for kamp om både tid og penger.
    Studenter ved Kunsthøgskolen i Bergen har mange kanaler tilgjengelige for å kunne melde inn synspunkter på undervisningstilbudet, og det er vår vurdering at ledelsen og fagstaben ved Avd. kunstakademiet strekker seg langt for å tilrettelegge for slike prosesser: – Avd. kunstakademiet har et fast ukentlig informasjonsmøte for studenter og lærere, åpent for innspill. – Studentrepresentanter fra avdelingen møter dekanen til regelmessige samtaler om avdelingens virksomhet.
    Det er vår klare oppfatning at disse kanalene brukes aktivt og regelmessig og med positiv respons fra ledelse og stab.
    I tillegg er det en rekke institusjonaliserte former for tilbakemelding og innspill fra studentene ved kunsthøgskolen: – Studentene er representert i avdelingsråd, styre og læringsmiljøutvalg. – Studentene er forpliktet til å bidra i regelmessige evalueringer av undervisningen. For inneværende studieår ble evalueringer iverksatt for hvert semester, mens de for kommende år vil omfatte alle undervisningstilbud av et visst omfang. Evalueringene er elektronisk tilrettelagt slik at anonymisering skal være sikret, og inneholder både vurderinger fra godt til dårlig i tallverdier, og felt for fritekst.

    Kunstutdanningene i Norge er i endring. Det skulle da også bare mangle. Prosessene forutsetter oppmerksomhet og deltakelse både fra studenter og ansatte. Om man ønsker seg tilbake til tidligere akademiers praksis, ønsker man seg i så fall tilbake til langt mer tilfeldige og lokale prosesser, og til undervisningskulturer som i langt større grad ga den enkelte professor mulighet til å styre i lukkede rom.
    Disse særtrekk ved de gamle kunstakademitradisjonene er ikke noe alternativ for fremtidens utdanning.

  7. Innlegg fra Kim Berge

    Sett utenifra er Marit Slåttens kritikk åpen, godt skrevet, interessant og vitner om en person som føler seg trengt opp i et hjørne gjennom udannelsen sin. Denne type kritikk er viktig og bør starte debatt, ikke kun innfor akademiene. Jeremy Welsh derimot virker som om han ikke er i stand til verken å ta en offentlig kritikk eller svare på den, det kan synes en smule merkelig etter kritikken av Faldbakken som jo er tidligere elev ved akademiet. En ting er å skrive muntlig, en annen ting er å være overkjørende og privat. Welsh har faktisk fått en generell kritikk av akademiet til i stor grad å handle om egen person. Merkelig av en professor. Og ja, som professor uttaler du deg som prffessor- med den tyngde det måtte ligge bak det. Også på fritiden.

  8. Innlegg fra Jeremy Welsh

    Jeg har ikke følgt med debatten i det siste fordi jeg har ikke vært på jobb i en ukes tid, men jeg vil bare si på dette tidspunkt at om studentene ved KHIB Avd Kunstakademiet ønsker en debatt om undervisningstilbudet her, må de bare opprette en slik debatt på fornuftig grunnlag som ikke er basert på personlig angrep eller misvisende påstand. Og debatten kan helst begynne på akademiet, face to face. Ingen anonymitet.

    Jeg får inntrykk fra noen innlegg her at det eksisterer et enormt hull i enkelte studenters forståelse for kunstteoretiske- og historiske utvikling de seneste årene. Dette er noe at vi som driver undervisning må ta til etterretning og forsøke å korrigere. Det finnes for eksempel ingen enkelt formel for å skille mellom modernist, sen modernist, konseptuelle, kontekstuelle og relasjonelle kunst. En nærlesning av kunstens utvikling gjennom 20 århundre skal gjøre dette ganske klar. Som en med utdanning fra konseptkunstens høytid ser jeg veldig klare linjer fra datidens kunstdebatt til hva som foregår i dag – i både det sosiale/relasjonelle, og samtidig i maleri, skultptur, mye medier, osv. (Art and Language, sentral aktører i konseptualismens teoretisering og problematisering av kunst gjennom 70 og 80 tallet, hadde alltid en nær fokus på maleri, for eksempel..) At konseptkunsten ikke slo gjennom i Norge på 60 – 70 tallet gjør situasjonen litt spesielt, det betyr bl.a. at holdning til dette er kanskje ikke så nyansert som det kan være om man har vært en del av denne prosessen over lengre tid.

    Jeg vil reagere – men bare litt – på personlig angrep mot meg.
    Når det gjelder de som velger å gjøre seg anonymt (I.K og f.d elev ) vil jeg bare si at jeg har det vanskelig å ta folk på alvor om de må gjemme seg bak kryptiske tegn. OK om man er tagger, men som deltaker i offentlig debatt holder dette dessverre ikke. M. Flåtter kan for all del fortsette med hennes hatkampanje mot meg, men jeg stiller meg helt uforstående til dette. Jeg har hatt lite med henne å gjøre.

    Som akademilærer gjennom en del år har jeg hatt gleden av å samarbeide med mange interessante, utfordrende og nyskapende studenter. Noen av disse har markert seg i ulike kunst- og kulturfelt etterpå – ikke på grunn av meg, men på grunn av deres egen drivkraft og evne til å ta i bruk det de gikk gjennom som studenter, og spesielt deres dialog med klassekamarater. Min filosofi som lærer er ganske enkelt- jeg stiller krav om arbeidsinnsats og jeg foretrekker å gi oppmuntring og positiv tilbakemelding om mulig, men hardere kritikk når det er nødvendig. Jeg har opplevd, både som student selv og som lærer, kolleger som tror at å terroriserer studentene er den beste måte å handtere dem, med tanken på at om de består et ildprøve, overlever de nok det meste. Jeg er ikke enig i denne metoden. De sterke overlever uansett, men de som er mindre sterk trenger hjelp, veiledning og støtte.

    Om nåværende MA program ved KHIB – som er under et år gammel – vil jeg bare si at fra mitt ståsted går dette bra. Jeg har opplevd stor engasjement fra en gruppe studenter som representerer mange ulike kunstsyn, som har meget variert bakgrunn, og som har klar fokus på deres kunstneriske prosjekt. Det samme gjelder professorene og lærerne som har veiledningsansvar for masterstudentene. At disse kommer fra mange forskjellige fagfelt innenfor KHIB er bare en fordel, det medfører en berikelse av faglig diskusjon og det løfter nivået for samtlige. Det er selvsagt for tidlig å kunne si om dette er en vellykket studieform, men det som har vært tilfelle med kunstutdanning i Norge de siste 15 årene, er at feltet er i stadig endring, både positiv og til tider, negativ. Institusjonelle omstrukturering som er påtvunget av politikkere og byråkrater gjør ikke jobben lettere. En hovedstrategi for oss har vært å prøve å skjerme studentene for dette så godt vi kan, men total beskyttelse er dessverre utenfor rekkevide. Sammenliknet med kunstutdanning andre steder, vi har det ganske godt her i Norge. Mer penger, færre studenter, flere lærere per student, mer fysiske arbeidsplass per student. Men allikevel – vi produserer ikke flere gode kunstnere en de gjør i andre land. Kanskje litt mer fattigdom hadde vært løsningen ?

  9. Innlegg fra anne baech

    kjære marit flåtten

    Hva ville kunstkritikere og kuratorer vært uten kunstnere?

  10. Innlegg fra Redaksjonen

    Lovgivningen omkring redaktøransvar på internett og spesielt på åpne diskusjonssider som dette er ikke helt klar. Vi tolker den likevel dithen at det er vårt ansvar å følge med på hva som publiseres og eventuelt fjerne innlegg som bryter med norsk lov. Vi fjerner også innlegg som virker useriøse og som er med på å underminere kunstkritikk.no som debattforum.

    Jeg anser ikke overnevnte innlegg som injuryerende. Jeg mener det må være fullt lovlig å mene og å yttre offentlig en generell skepsis til hvordan nyansettelser gjennomføres på kunstakademiene.

    Men når det gjelder anonymitet er jeg enig med Trond Lossius. Det hadde vært en stor fordel for debatten om folk skrev under sine innlegg med fullt navn. Det er ubehagelig å forholde seg til en anonym kritiker, og samtidig vil ikke et anonymt innlegg tas like seriøst som et innlegg med en klar avsender.

    Jeg forstår at det kan oppleves som skremmende å gå ut i en offentlig diskusjon med sine lærere på akademiet. Uansett hvordan undervisningsforholdene er, er makten er ganske ulikt fordelt mellom professorer og studenter. Flere av innsenderne skriver at de er redde for negative reaksjoner. Forhåpentligvis er denne redselen overdrevet. Hvis man mener at denne diskusjonen fortjener å føres utenfor skolekantina, og kanskje kan være med på å bedre situasjonen på skolen, har man sannsynligvis mye å vinne på å spille med åpne kort.

    Ketil Nergaard

  11. Innlegg fra Trond Lossius

    Her har du nettopp presentert et virkelig godt argument for sammenslåingen av Vestlandske kunstakademi og andre skoler til Kunsthøgskolen i Bergen for noen år siden: Å skape en kunsthøyskole som er stor nok til å kunne være profesjonell på alle plan, også i forhold til personalpolitikk og ansettelsessaker.

    I dine påstander overfor tror jeg at du grovt undervurderer den profesjonalitet og tyngde som ligger i den sentrale ledelsen og administrasjonen ved KHIB. Jeg kjenner både dekan ved Kunstakademiet, rektor, direktør og personalsjef godt nok til å kunne si at jeg er 100% sikker på at ingen av dem ville ha tillatt at en ansettelsesprosess som den du beskriver overfor kunne ha funnet sted. Hver enkelt av dem ville ha grepet inn og stoppet en slik prosess.

    Ellers synes jeg det er merkelig og overraskende at en slik kritikk rettes mot Jeremy Welsh. Av alle som jeg har jobbet tett med i kulturlivet de senere årene er det vel få jeg har følt har hatt et så usentimentalt forhold til at det er fortløpende krav til prestasjoner og kvalitet som teller, og ikke andre føringer som f.eks. personlig vennskap, tidligere samarbeid, osv.

    Kan du dokumentere dine påstander? Når du kommer med så sterke beskyldninger som dette, så bør du i anstendighetens navn både stå frem med fullt navn (innelgget er bare signert “041270”) og dokumentere påstandene slik at andre på fritt grunnlag kan undersøke om det er hold eller ei i påstandene dine.

    Jeg kan nemlig opplyse om at da en tidligere kollega og samarbeidspartner av Jeremy fra Trondheim søkte en ledig stilling ved KHIB avd. Kunstakademiet, så gav Jeremy eksplisitt beskjed om at han ikke ønsket å være involvert i ansettelsesprosessen på noen som helst måte. Ansettelsesprosessen har da også i sin helhet skjedd uten at Jeremy på noe som helst tidspunkt eller noen som helst måte har vært involvert.

    Jeg vil avslutte med et spørsmål til redaksjonen for Kunstkritikk.no: Påstandene i innlegget overfor er minst på grensen til det injurerende. Hvilken politikk har redaksjonen i forhold til redaksjonelt ansvar for debattene på Kunstkritikk? Hvordan er deres politikk på dette området sett i forhold til f.eks. dagsavisers redaksjonelle holdning til debattsider og leserinnlegg?

  12. Innlegg fra 041270

    Trond Lossius
    Alle ansettelser er alltid manipulerte! I noen tilfeller går manipuleringene i feil retning. Professorstillinger ved kunstakademiene er åremålsstillinger for 6 år. Jeg tror det er en grunn til at disse stillingene ikke er livstidskontrakter. Etter hva jeg forstår kan de utvides til maksimalt 2 perioder, dvs. til 12 år.

    Du beskriver ansettelsesprosessene som transparente. Jeg tror de er tilsynelatende transparente. Alle bør vite at det trekkes i tråder når ansettelser gjøres. Det som savnes fra min side er viljen til skolens beste på bekostning av en god venn og kollega og egen status. For å være sikker på at den best kvalifiserte ansettes, bør man også være sikker på at de best kvalifiserte søker jobben.

  13. Innlegg fra Jorunn Myklebust Syversen

    Å studere en institusjon fra innsiden vil alltid føre med seg konflikter og uenigheter i forhold til styringens funksjonalitet. Det er helt klart kritikkverdige forhold også ved KHIB. Avd. Kunstakademiet.
    Som student har det vært vanskelig å kunne kjenne en grunnleggende tillit til avdelingens intensjoner. Det har vært vanskelig å se en konstruktiv og bevisst retning i den samlede stab som skulle fungere også for studentene.
    Overgangen fra Diplom til Bachelor/Master -studiet kom bardust på studentene. Håndteringen av denne informasjonen fra ledelsens side vekket ikke til særlig forståelse på sikt. Det ble understreket, da vi ikke ville gi fra oss muligheten til å fullføre diplomstudie, at vi fortsatt skulle fungere under den høyeste form for kunstutdanning i Norge. Det ville ikke skje degraderende endringer i innhold eller muligheter for denne avsluttende utdanningsformen. Det merkelige er, at for eksempel diplomstudentene ble nektet å delta på teoriundervisningen som de la frem for Master kullet 2004. Det var riktignok flere ledige plasser, men vi hadde jo ikke søkt om Master. Vi var bare diplom.
    Gjennom hele studiet har studentene ved gjentatte anledninger stilt spørsmålstegn ved alt fra ansettelse til problematikker rundt utstyr, som i mange og lange perioder ikke har vært operative. Det ble for eksempel bygd et lydrom, som stod fullt utrustet over et år før det ble satt i driftsmessig stand.
    Det har vært tendenser til å lukke ørene i ledelsen, for så å stille seg fullstendig uforstående til tilbakevendende kritikk.

    Men det som kanskje ligger til størst undring og mistro for øyeblikket blant mange, er nok den nye kunstutdanningen med Master ordningen i spissen. Denne sammenslåingen, hva skal den gi? Hva skal avdeling for spesialisert kunst gjøre i hyggelig samkvem med avdeling for fri samtidskunst? Det blir flere fellesfaglige muligheter, dermed også mindre av profesjonenes egne dybdekunnskaper og kvaliteter. Vi trenger hverandres spesialområder, egenartet ekspertise innefor egne felt. Ved å ta i bruk hverandre, inngå samarbeider og arbeidsavtaler kan vi heve ambisjonsnivået og lage bredere kunst. Hva skal vi med en gjeng med tusenkunstnere?

  14. Innlegg fra Lisbeth Nordli

    Som en av Diplomstudentene 2005 ved Kunstakademiet i Bergen, føler jeg at jeg blir dratt mer inn i Marits avgangsprosjekt enn jeg egentlig hadde lyst til.
    Jeg befinner meg fortsatt i Bergen for å dra ut så mye lærdom og påfyll som mulig før jeg må forlate åstedet. Siden jeg er her og daglig møter de menneskene som blir kritisert( i motsetning til Marit), føles det ubehagelig at folk kanskje lurer på om jeg er en av de Marit snakker for, eller om jeg kanskje er den som uttaler seg anonymt.

    Jeg har vært i Bergen alle de fire årene jeg har gått på akademiet. I løpet av den tiden har det vært en del ting å kritisere. Dette har jeg og andre studenter gjort i ulike fora her på skolen; f.eks møter med ledelsen, gjennom studentrepresentanter i Avdelingsrådet og Hovedstyret, gjennom direkte kontakt med Dekanen o.s.v.

    Jeg skjønner at dette er Marits kunstprosjekt, men det blir feil for meg å skulle gi Akademiet i Bergen et spark idet jeg forlater dem.
    Det har vært frustrasjoner i forbindelse med å være siste Diplomkull, det er jeg enig i, men vi ble faktisk likevel hørt da vi sa nei til å gå ut etter 3 år med en Bachelor. Jeg mener det er en prosess og en diskusjon her. Noen ganger når man fram helt eller delvis, andre ganger ikke.
    Selv om jeg ikke har hatt noe med Dillemuth å gjøre og ikke er medlem av fanklubben til Lars Vilks (men derimot fikk stort utbytte av undervisningen til Arno Victor Nilsen og Veronica Diesen på samme tidspunkt), er jeg en av de som mener teoriundervisningen bør styrkes.
    Jeg er også en av de som faktisk ikke har hatt tid til å være på det tilbudet som har vært her i år, da det var nødvendig å bruke en del tid på avgangsprosjektet mitt hvis det skulle bli realisrt sånn som jeg ville ha det. Men den kritikken som her er framført er vel litt på vegne av de som kommer etter oss.
    Hvis man ser bort fra problemene med overgang til nytt system,er det faktisk dette som har vært mitt største problem under studietiden i Bergen- at det ikke har vært tid nok til å være med på alt jeg kunne ha lyst til og samtidig realisere egne prosjekter.
    I denne forbindelse har jeg framsatt en del klager, da manglende support og dårlig utstyr i forhold til videoredigering har sinket studieprogresjonen min. Jeg var derfor utrolig glad for at Roald Holt-Jensen i 50% stilling for support og Ellen Røed som videolærer begynte her i høst.
    Jeg vet ikke hvem som har omtalt Ellen Røed som “flink pike” på en negativ måte, men jeg setter iallefall utrolig pris på hennes omfattende kunnskaper om videoredigering, installasjon, websider, InDesign osv, og hennes veldig gode evne til å videreformidle sine kunnskaper!
    Jeg skal la være å uttale meg på vegne av flere.
    Og her er vi ved noe av poenget mitt.
    Det siste året har det faktisk blitt ansatt folk i stillinger som har stått tomme, nye resursser har kommet til, mye positivt har skjedd.
    Jeg har oppfattet at medstudenter har sett positivt på disse tingene, og det er også en del av bildet.

    Jeg skjønner forresten ikke helt det med at det er bare video og maleri som gjelder her i Bergen.
    Det skjer mye både i forhold til lyd og performance, så vidt jeg kan skjønne. Mer enn jeg dessverre har rukket å få med meg.
    Så sånn sett kan du si at jeg ser nødvendigheten av å også lære håndverk for å kunne utvikle og realisere sine ideer. Jeg er helt enig med Trond Lossius som sier man taper utrolig mye ved å sette det bort på anbud. Ingen av mine videoprosjekt kunne vært sånn som de hvis jeg hadde gjort det.

    Jeg synes det er helt greit at Marit har en frustrasjon som ender opp i et kunstprosjekt.
    Det samme kan vel egentlig sies om mitt eget avgangsprosjekt.
    Jeg mener at man som kunstner både kan, og kankje bør, kanalisere sine frustrasjoner på den måten.
    Det blir likevel feil for meg å være med på å henge ut Akademiet i Bergen som sådan og de som jobber her nå, på den måten dette ser ut til å ha blitt.
    Mine største frustrasjoner ligger faktisk litt tilbake i tid.
    Jeg har likedan registrert et par spede anonyme røster fra Oslo, så det er kanskje ikke bare her ikke alt fungerer til enhver tid?

  15. Innlegg fra Trond Lossius

    Desverre ødelegges i stor grad det som kunne vært en interessant og fruktbar debatt av en rekke påstander som det ikke er belegg for, og som ofte blir tendensiøs og urimelige personkritikk uten noen form for saklig belegg.

    Marit Flåtter hevder at det i Bergen eksisterer en skepsis mot å samarbeide med andre kunstnere eller yrkesgrupper. Min egen erfaring etter å ha vært relativt sentralt plassert i kulturlivet i Bergen de senere årene kunne ikke vært mer forskjellig. Den fremste styrken ved kulturlivet i Bergen er etter min mening evnen og viljen til utstrakt samarbeid på tvers og kryss av alle fag- og institusjonsgrenser. Samarbeidsviljen ser man både mellom ulike kulturinstitusjoner og mellom enkeltkunstnere med ulike bakgrunner. KHIB og avd. Kunstakademiet er definitivt en del av denne virkeligheten. De senere årene har Kunstakademiet lokalt bl.a. samarbeidet med Griegakademiet, BEK, Hordaland kunstsenter, Bergen kunsthall, Bergen kunstmuseum, BiT Teatergarasjen og USF.

    Samarbeidet med BEK (Bergen senter for elektronisk kunst) burde man i følge Marit Flaaten helst tonet ned. Det er vanskelig for meg å forstå hva begrunnelsen skulle være. Som tidligere daglig leder ved BEK, nå kunststipendiat ved Kunstakademiet, mener jeg dette har vært en win-win situasjon for begge parter.

    Samarbeidet har i første rekke bestått i at BEK har tilbudt en rekke tjenester og support gratis til KHIB. Studenter ved KHIB har kunnet bruke utstyr ved BEK vederlagsfritt. På den måten har de også fått en anledning til å trekke veksler på ytterligere faglig kompetanse utover hva som tilbys ved KHIB, samt en mulighet for å sosialiseres inn i det profesjonelle kunstmiljøet i Bergen, noe som avgjort må være en fordel etter at studiet er fullført. BEK har også bistått studentene teknisk, særlig i situasjoner der det kniper som mest, f.eks. før avgangsutstilling. Samarbeidet med BEK har også bidratt til å skape et bredere fagmiljø enn fagstaben ved Kunstakademiet alene representerer. BEK på sin side har bl.a. fått disponere lokaler på Kunstakademiet til egne aktiviteter, særlig workshops. Disse har da også vært åpne for studenter ved Kunstakademiet, og fungert som et ekstra tilbud i tillegg til de tilbudene som KHIB selv har til en hver tid.

    Samarbeidet med BEK har aldri vært tuftet på kjøp og salg av tjenester den ene eller andre veien, og har dermed aldri tatt økonomiske ressurser fra andre arbeidsområder ved KHIB. I min tid som daglig leder ved BEK opplevde jeg flere ganger i møte med tilskuddspartnere at det ble stilt spørsmålstegn ved at BEK indirekte subsidierte virksomheten ved KHIB. Fra BEK sin side argumenterte vi da med at vi bektraktet dette som en investering i morgendagens brukere, og som et besvist tiltak for å kunne bidra til langsiktig kompetansebygging innenfor BEKs arbeidsfelt i Bergen.

    I forlengelsen av kritikken av forholdet mellom KHIB og BEK insinueres at ansettelser ved avd. Kunstakademiet de senere årene har vært manipulerte. Dette er en så pass grov anklage at den i så fall bør dokumenteres. Med de transparente ansettelsesprosessene som KHIB bruker, bla. ved å basere kompetansevurderinger på eksterne komitéér, så tror jeg at det er helt åpenbart at denne påstanden faller på sin egen urimelighet.

    To av professorene har tidligere vært kollegaer i Trondheim. Skal det innføres nye regler for å hindre at slikt kan skje? Hva skal i så fall begrunnelsen være? Skulle KHIB i stedet ansatt en person som de vurderte som mindre kvalifisert og passende for stillingen? Selv om vi driver med kunst, så gjelder de samme regler som i resten av arbeidslivet, og jeg tviler på at f.eks. Forskerforbundet ville ha hatt noen forståelse for at fagpersonale ved høyskoler ikke kan søke stillinger ved en annen høyskole fordi en tidligere kollega arbeider der.

    Den delen av kritikken som kan være verd å gå inn på er i første rekke knyttet til teoriundervisningen og dens rolle, samt forholdet mellom det som kalles “produksjon” og “refleksjon”. For meg ser det ut som om Marit Flåtters argumentasjon her hviler på et grunnsyn der “konseptuell kunst, sosiale og relasjonelle verk” er de viktigste (kanskje eneste viktige) retningene innenfor samtidskunsten nå, Dersom en slik holdning hadde gjennomsyret undervisningen ved Kunstakademiet, hadde man nok møtt en lignende kritikk som nå, men fra studenter med andre estetiske preferanser enn Marit Flåtter.

    Jeg synes at det blir kunstig å operere med et så skarpt skille mellom teoretisk refleksjon og håndverk. Dersom du skal si noe, må du både vite hva du vil si, og du må være i stand til å kunne si det på en best mulig måte. Det du gjør må ha både substans/innhold og en utforming som gjør at det blir i stand til å kommunisere. Etter min mening er det like ofte et problem at håndverket er så svakt at man ikke blir i stand til å realisere idéene sine, eller at man har så lite hands-on kontakt med mediet man arbeider med, at man rett og slett ikke behersker språket man skal bruke til å snakke med. Selv kommer jeg fra en musikk-bakgrunn hvor håndverket har mye høyere status enn det ofte ser ut til å ha innenfor billedkunstmiljøet. Særlig for et par år siden var jeg ofte oppgitt over hvor dårlig håndverket til en del studenter var, og i hvor liten grad de var i stand til å realisere idéene sine. I møte med teknikk/data virket det ofte som om man trodde at man kunne sette hele produksjonen av kunstverket sitt ut på anbud, uten å forstå hvor store begrensingene i kontrollen av den endelige uttrykket dermed ble.

    Likeledes virker motsetningene mellom elektronisk og konseptuell kunst misforstått og konstruert. Hvilen leir skal man i så fall plasere Bruce Neuman i? Eller Gisle Frøysland dersom vi skal holde oss i Bergen?

    Kunstfeltet er hele tiden i utvikling, og 90-tallets konseptkunst råder ikke grunnen alene. Det ville vært nærmest en unnlatelsessynd om Kunstakademiet ikke på en eller annen måte også beskjeftiget seg med elektronisk kunst, særlig med tanke på hvilken ressurs BEKs virksomhet i nabobygget representer. Likeledes er det naivt å tro at maleriet nå er avskaffet en gang for alle, og at det ved Kunstakdemiet aldri mer kan eller skal arbeides med maleri.

  16. Innlegg fra Anonym elev på kunstakademiet i Bergen

    Jeg vet at dette kanskje kan virke personlig men jeg syns virkelig at enkelte professorer som styrt akamie verlden i 15 år burde gå til oppsigelse, og hvis ikke burde enkelte forstå det sjelv. Det kan ikke vara bra for en kunstner at bli så lenge innom et institusjon der det burde vare fagfolk som byttes ut med jemne mellomrom for opprettholde et høyt nivå. Personlig syns jeg at det som skjer på akademiet i stort sett er bra og interessant, men jeg er skuffet over hvordan enkelte lektioner holdes. Spesiellt tenker jeg på møtet når man skal presentere sine ting innfor et ganske tørrt engagemang og der det føles som om man burde lage en type av kunst for at tilfredstille enkelte professorer, for at for hode taget få xx interesstert.. Jeg prøver og “få med meg det meste” men ibland blir det vanskeligt at få ut noe av det som skjer. Kanskje jeg ikke er nokk flink til at forstå alt men, jeg syns faktiskt det er på sin plass at man som kunststudent skall få komme med litt personlig kritikk til enkelte professorer på denne måte, ellers skulle bland annet jeg, ikke klare og stå opp og si dette i klar tekst ettersom jeg er redd at bli straffet. Vet ikke om det finnes andra som føler dette, men jeg hadde lust til at si noe…Det er ikke alltid så lett

  17. Innlegg fra Torunn Skjelland

    Jeg vil først bejuble Helga-Marie Nordby sitt innlegg og gjentar derfor hennes poeng: ”Det er absolutt en del av studentidentiteten å syte og klage over dårlig undervisning og læreridentiteten å forsvare den. Vi må prøve å være konstruktive og ikke drive personhets, men lede denne diskusjonen mot det den burde handle om: Hvordan skape en best mulig kunstutdanning i Norge.”

    Jeg har flere dager tenkt at jeg burde delta i denne debatten, som tidligere student ved Kunstakademiet i Bergen, i akademiets ”teoretiske gullalder”. Da jeg begynte på avd. Kunstakademiet for åtte år siden, sa en tidligere student til meg at jeg var heldig som begynte på akademiet på dette tidspunket. Selv mente hun at hennes studietid var blitt ødelagt av studentpolitikk, omstruktureringer, sammenslåing til KHIB osv. Jeg kunne sagt akkurat det samme til de nåværende studentene ved avd. Kunstakademiet.

    Dessverre er nok jeg og mitt kull mindre kompetente teoretisk enn nåtidens studenter, til tross for at vi var studenter for fem år siden. Kanskje var det vår egen feil. Kanskje var vitenskapsteori på høyt nivå på grøtete København-dansk for avansert. Kanskje vi aldri fullførte og leverte inn teorioppgaven. Var alt bedre da? Nei absolutt ikke. Jeg har imponert fulgt med på utviklingen til avd. Kunstakademiet de siste fire årene og ser en bredere fagplan, mer gjennomførte forelesningsrekker, omfattende kurskatalog og en mye større fagstab med en bredere sammensatt kompetanse.

    Så hva vil jeg egentlig fram til? Jeg tror det svært viktig at studentene er kritiske til sin utdanningsinstitusjon. Kunstakademiene skal utdanne kompetente og reflekterte billedkunstnere på høyeste nivå. Kunstutdannelsen skal være, og er i en dynamisk prosess. Den skal alltid speile samtiden og må derfor være i konstant endring. Men dessverre er innlegget som startet denne debatten er for intern og personfokusert, og mister dermed sin slagkraft.

  18. Innlegg fra Helga-Marie Nordby

    Denne diskusjonen burde handle om mer enn Avd. kunstakademiet ved KHIB -den burde handle om kunstutdanningen i Norge generelt. Det er ingen tvil om at denne utdanningen i dag er inne i en turbulent tid med omlegging til det nye gradssystemet og sammenslåing av ulike avdelinger (les f.eks SKA og SKHS). Både fusjonen Kunsthøgskolen og kvalitetsreformen er statsvedtak som kunstakademiene i Norge ikke rår over. Det det likevel er rom for er en diskusjon rundt disse vedtakene og ikke minst et aktivt engasjement både fra ansatte og studenter ved de ulike akademiene. Slik jeg har forstått det, har akademiene stor påvirkningskraft i forhold til hvordan den nye utdanningsformen skal manifistere seg. Det er dermed helt på sin plass med den diskusjonen som finner sted her. De høyere utdanningsinstitusjonene i Norge har hatt en tendens til operere som lukkede enheter, så også akademiene. Vi trenger en offentlig diskurs rundt kunstutdanningen i Norge for den er med på å skape grunnlaget for kunstscenen i Norge.
    De siste månedene har jeg opplevd å til stadighet havne i diskusjoner om kunstutdanningen i Norge. Dette kan skyldes min jobb som kurator for avgangsutstillingen i Bergen 2005, men jeg synes å ane et generelt engasjement fra mange ulike hold i forhold til dagens situasjon. En del av kritikken som kommer frem i innleggene på denne siden kan godt være urimelig og muligens helt feil, men de vitner uansett om at noe ikke stemmer. Det er absolutt en del av studentidentiteten å syte og klage over dårlig undervisning og læreridentiteten å forsvare den. Vi må prøve å være konstruktive og ikke drive personhets, men lede denne diskusjonen mot det den burde handle om: Hvordan skape en best mulig kunstutdanning i Norge. Slik den fremstår i dag er den ikke best mulig.

  19. Innlegg fra karen kipphoff

    Det er ikke at fagstaben på akademiet i bergen er ukritiske eller ikke-engasjerte folk som ikke tåler kritik, men problemet med det allerfleste innslagene i den debatten så langt var at de var ganske lavmalte, faktisk uriktige påstander som skulle kommenteres og på en måtte rettes.

    når vi evtl. nå kan komme over i en mer saklig debatt så blir det forhåpentligvis litt anderledes. jeg synes for eksempel at det er ganske interessant at kunstakdemiet som det var før blir nå sett på som et ideal billede mens det to-delte systemet som er oprettet egentlig åpner for en mye bedre sjanse til å tar en full-verdig avsluttet utdanning i løpet av 3 år. samtidig legges det op til en mer gjennom strukturt studieløp, noe som er naturlig ettter det er forkortet om 1 år. det hele kan være ganske interessant for de allerfleste siden det da åpnes for en mulighet til å fordype seg (om nødvendig eller ønskelig) i et spesielt tilpasset masterstudium på et annet eller samme sted og ikke minst i utlandet.

    å etterlyse kuratorer og fortolker innenfor kunstutdanningen er ikke noe nytt og helt naturlig siden de skaper forbindelseslinjer mellom produksjon, medier og marked. det at praktiserende kunstner vil være med på å former ders eget utdanning danner selve basisen for utdanningen og vil være helt avgjørende for at kunstutdanning overhodet er tilrettelagd for formålet.

    det at det ropes etter lars vilks og stephan dillemuth eller kritiseres jeremy welsh som en slags gudfar innenfor kunstutdanningen i norge og at ellen røed i en annen innslag betegnes som en “flink jente” på data’en synes jeg er også ganske opsiktvekkende: det betyr vel ikke mindre at det fra studentenes side enten lengtes ettter eller hates den store far-figuren. Lengsel etter den ene som forteller deg hvor sannheten ligger og som kan kempes imot. personlig mener jeg at det ikke er aktuellt lengre med de charismatiske mennene som skal etterlignes, kopieres, hates… jeg mener at enhver er nødt til å tenke seg selv om der han eller hun vil med kunsten sin og det er kanskje litt mer kompleks en å hate/elske.

  20. Innlegg fra Marit flåtter

    white- hot furore
    Det er igjen en støvete forståelse av kunst(student)rollen som forfektes av ledelsen ved akademiet i Bergen. Hvis dere tror at timer i atelieet er det som må til for å defineres som engasjert eller oppdatert bommer dere totalt. Når det er sagt vil jeg samtidig presisere for min professor/veileder karen kipphoff at det er selvmotsigende å ikke ha oversikt over hvor og når studentene er tilstede, på atelieet/ i bergen/ på kunstscenen/ eller i europa, for den saks skyld og det vitner om at hun har har brukt mye av åremåsstillingen sin på eget kunstnerskap/ eget atelie. Jeg oppfordrer henne til å utvide sin subjektive oppfattelse av tid og rom og for eksempel ta en prat med kontoransvarlig Turid Sundfjord for full oppdatering av hvor mange år jeg har studert i Bergen.

    Det er forståelig at akademiene ønsker å framstille ”partiet”/skolens struktur fra sin beste side og både ledelsen ved Kunstakademiet i Trondheim, (se artikkelen i billedkunst nr.1) og kunstakademiet i Bergen (innlegg fra paula crabtree denne side) er flinke til å avfeie enhver kritikk. Og det er jo ikke tvil om at utad presenterer akademiene seg som vellykkede utdanningsinstitusjoner. Hva studentene som befinner seg innenfor akademiets rammer mener om saken er uinteressant i deres øyne. (Jfr. Jeremy Welsh prêt à porter-holdning- som skuespillerne i robert altmans film, banner han høyt, når han gjentatte ganger tråkker i hundedritt.)

    Kunstakademiet bør se litt nærmere på vikarordningen som gjør det enkelt for ledelsen å invitere folk de har et forhold til for senere å ansette dem. Er det sånn at ledelsen ved Kunstakademiet i Bergen kan være fornøyd med at to av tre 100% professorstillinger er tidligere kollegaer gjennom flere år ved Kunstakademiet i Trondheim og i tillegg nære kunstneriske samarbeidspartnere. Nyere ansettelser har fulgt samme mønster. Jfr. også ansettelser ved Kunstakademiet i Trondheim, der situasjonen faktisk er værre. Ser fram til fredagens utøking av debatten hvor Trond Hugo Haugen og Tomas Franssons i et brev til ledelsen (og Billedkunst) stiller krav til profesjonalisering av forholdene ved KIT.

    Jeg mener Jeremy Welsh med sine utbrudd viser at han har møtt for lite offentlig motstand i de femten år han har fungert som professor ved kunstakademiene i Trondheim/ Bergen. Kunstinstitusjonen har latt mannen få utøve for stor innflytelse på utdanningen av nye kunstnere, ved to av landets tre kunstakademi, uten å undersøke kompetansen hans. Jeg ønsker meg ”en forflytning av definisjonsmakten fra den utøvende delen av kunstfeltet til kuratorer og fortolkere”. Altså det motsatte av det synet Vilde Von Krogh forfekter i sine uttalelser mot OCA i Morgenbladet. Vi er ikke tjent med en ren kunstnerstyrt utdanningsinstitusjon. Slik kunstscenen er oppbygd er kunstneren allerede det nederste (produksjons)ledd. Denne situasjonen bør reflekteres i kunstutdannelsen- da det handler om mer en teknikk, for å si det sånn.
    Som Arne Vinnem uttrykker det ”Andre debattanter her på kunstkritikk har uttrykt savn etter tidligere professorer som Stephan Dillemuth og Lars Vilks. Disse og flere med dem har vist et sterkt engasjement for både kunsten, Akademiet og diskusjonen. Det er dette som savnes i Bergen i dag.” Når fagstaben framstår som en homogen og lojal masse er dette nettopp pga, for likt kunstsyn, og ønske om å opprettholde status quo.

  21. Innlegg fra oslo

    og i oslo

  22. Innlegg fra Arne Vinnem, avgangsstudent Kunstakademiet i Bergen

    A Fistful of Love

    Jeg registrerer med stor glede at innleggslista i debatten vokser og vokser: Jeg håper Kunsthøgskolen i Bergen ser at institusjonskritikken til slutt alltid kommer institusjonen selv til gode. Men jeg har mine tvil.

    Marit Flåtters innledning til denne viktige debatten har etter min mening (dessverre) for mye fokus på de enkelte ansattes kompetanse og preferanser innen kunstfeltet. Det er ingen tvil om at Kunstakademiet i Bergen (som jeg fortsatt ynder kalle det, til tross for det formelt korrekte Kunsthøgskolen i Bergen, Avd. kunstakademiet (med liten k)) har en fagstab med spredning i både kompetansefelt og nivå. At man derimot klarer å dekke alle områder innenfor samtidskunsten til en hver tid, er å ta hardt i.
    Når det er sagt, er det allikevel påfallende hvordan fagstaben framstår som en homogen og lojal masse når det gjelder kritikk av Akademiet.

    Her i Bergen, som ellers i landet, har vi i de siste årene gjennomgått store omlegginger i studiestrukturen. Mange av studentene har vært svært kritiske til denne prosessen, av bekymring for Akademiets framtid. Det vi i dag er vitne til, er en nedleggelse av hele ideen om Kunstakademiet som en fri arena for utvikling av kunst. I dens plass opprettes en ny forskole med høyskolestatus.

    Utvilsomt rynker nok både ledelsen og fagstaben på nesen over dette utsagnet. Og det håper jeg de gjør. Men nå har denne prosessen pågått så lenge (og den siste spikeren slås ugjenkallelig i kista om noen år, når hele høyskolen samlokaliseres i sitt kommende signalbygg) uten at noen har hverken sukket oppgitt eller applaudert det hele i en åpen debatt.

    Og her ligger sakens kjerne.
    Samtidskunsten påberoper seg et kritisk potensial, så også de utøverne som underviser ved utdanningsinstitusjonene. Men hva duger dette kritiske blikket til, om det ikke kommer til syne i håndteringen av den arenaen vi til daglig operer i?
    Andre debattanter her på kunstkritikk har uttrykt savn etter tidligere professorer som Stephan Dillemuth og Lars Vilks. Disse og flere med dem har vist et sterkt engasjement for både kunsten, Akademiet og diskusjonen. Det er dette som savnes i Bergen i dag.

  23. Innlegg fra vi kaster en arm

    Det er litt spesielle forhold her i Oslo som også burde bli diskutert.
    Akademiet forsvinner, det er snart borte
    Noen som tør?

    Hvis ikke bare behold armen

  24. Innlegg fra student på det synkende skipet

    Professorene og dekan ved Kunstakademiet i Bergen må lære seg at ta kritikk!!!

    …og ikke alt så personlig…

    Når skal dere begynne å bli konstruktive?!

  25. Innlegg fra Paula Crabtree, dekan Avd. kunstakademiet.KHiB

    Marit Flåtter, student ved Kunsthøgskolen i Bergen, kritiserer undervisningen ved Avd. kunstakademiet i avgangskatalogen ”Diplom” og her på Kunstkritikk. Kritikk og dialog er viktig og ønskelig innen kunstutdanningen og kan bidra til nødvendig kvalitetsutvikling.

    Flåtters påstand om at ”kunstakademiet har befestet sin plass i modernistisk undervisningsmodell” er ubegripelig den kunstneriske diskusjonen er ikke fastlagt til hverken modernisme eller for den saks skyld postmodernisme. Tvert i mot. Både den faste staben og gjestelærere ved Avd. kunstakademiet representerer et stort mangfold av samtidskunstnere, teoretikere og kuratorer, med bakgrunn fra mange land, som bringer inn dagens diskusjon. Og ja, det er viktig at disse lærerne er utøvende, som kunstnere, teoretikere og kuratorer. Kunstnerne er viktige – og ikke mer subjektive og inhabile enn andre. Deres personlige faglige kompetanse skal være en ressurs. Undervisningsopplegget settes ikke sammen ut fra tilfeldige private interesser. Kunsthøgskolen har studieplaner som er utarbeidet med medvirkning både fra studenter og stab. Prosjekter og veiledning legges opp i fellesskap. Videre er de samlede ressurser ved Kunsthøgskolen både kunsternisk, teoretisk og designfaglig tilgjengelige for samtlige studenter ved KHiB uavhengig av avdeling.

    Studentene ved avdelingen får fremmet sine syn på undervisningstilbudet både i ukentlige møter og gjennom representanter i utvalg og råd, etterhvert også gjennom anonymiserte evalueringer. Man har dermed god oversikt over hva som til enhver tid ikke fungerer godt nok i undervisningen.

    Ja. Critical studies bør være en del av undervisningen ved KHiB. Dette er, og har vært et tilbud i det siste undervisningsåret. Bruk av tekster som skal leses er også en del av tilbudet.

    Flåtter mener at lærene ved avdelingen fokuserer på omsetning av kunst og på ytre anerkjennelse av studentenes arbeid. Vi premierer ikke deltakelse på Høstutstillingen eller lignende, fra stabens side. Men Avd. kunstakademiet ønsker at studenter får med seg erfaringer utenfor kunsthøgskolen gjennom sin studietid, både fra prosjekter, utstillinger og relevante fagmiljøer. Vi forholder oss til det som skjer rundt oss, både lokalt, nasjonalt og ut over Norges grenser.

    Videre påstår Flåtter at fleste nyansettelser ved Avd. kunstakademiet har bare vært innenfor område video og elektronikk kunst. I de siste tre år har det vært en ansettelse med område elektronisk kunst, som er en 50% undervisningsassistent stilling og en stipendiat stilling i lyd. Lærene ellers representerer et mangfold med kunstnere som jobber konseptuelt, sosialt og relasjonelt med performance, foto, video, maleri, installasjon, tegning, lyd og teoretikere som arbeider med kuratering, critical studies, kunsthistorie, filosofisk- og estetisk teori.

    Utover dette taes inn kompetanse på forskjellige felt i form av gjestelærere som for eksempel filosofer, sosiologer, musikere, forfattere, advokater, galleriledere, museumsdirektører osv, for å nevne bare noen i de siste månedene. De inviterte gjestene er ikke tilfeldig. Det er ingen skepsis til å samarbeide med andre kunstnere eller felt, snarere er det praksis å forholde seg åpent til en bredere samtidsarena.

    Avd. kunstakademiet har fokus på studentenes individuelle arbeid, og forventninger til deltakelse. Det kreves at studenter jobber, at de deltar i undervisningen, veiledningen, workshops, presentasjoner osv som er tilbud ved kunsthøgskolen. Det kreves mye arbeid for å lykkes. Og det er kanskje her nøkkelen ligger.

  26. Innlegg fra I.K og f.d elev

    “Etter at Jeremy Welsh overtok som professor har de fleste nyansettelser og gjestelærere vært knyttet til video og elektronisk kunst, og skolen har innledet et, etter min mening, altfor tett samarbeid med BEK, noe som har gått på bekostning av andre retninger. I tillegg har vi fått en faglig stab som opptrer med likt kunstsyn og felles interesser.” les= J. Welsh

    “Man så at plikten bandt menneskene til lover, men det falt en ikke inn at mennesket bare er underkastet lover som det selv gir, men som likevel er allmenne, og at det bare er forpliktet til å handle i overensstemmelse med sin egen vilje, – en vilje som ifølge naturens formål er allment lovgivende.”

    1. Anskuelsens aksiomer.
    2. Sanseiakttakelsens aksiomer.
    3. Erfaringens analogier.
    4. Den empiriske tenknings postulater.

    Som f.d elev savner jeg tiden sammen Stephan Dillermuth, en professor med harde krav og et seriøs engagemang og som alltid stod ved sine ord. Savner også Lars Vilks som er borte fra akademiet (ok ok han e virkelig en modernist, men var en gal og engagert klok person).

    Ellers..
    de snakkes en del om at akademiet begynnt å produsere elever à la Welsh-stil med mer teknikk og estetikk på sin hjerne. hm…hvordan kunne dette skje, egentligen?
    Og, hvorfor reagerer lærene på akademiet så aggressivt på dette? Hvorfor ikke se det positive at en elev ønsker at belyse dette i et mer offentligt rom? Det finnes sikker andre elever (og f.d elever) som ønsker at kommentere dette innlegget, men på grunn av represaljer velger disse at ikke si noe.
    Men det er virkelig trist at akademiet ikke ser det kontruktive i at en elev ønsker at diskutere dette men møtes istedenfor av en massiv mur av sinte og meningsløse menings yttringer som bare bidrar til at akademiet framstår som lettsårade og høysittende kunstnerer som ikke tåler kritikk fra sine egne elever. Kanskje er de redde for at vi skal miste fortroendet for akademiet i Bergen? Hvad kan det vare ellers?

    På vernissagen fra avgangsutstilling i Bergen:
    Person A:
    Det kan ikke vare et tilfelle at masterstudium ledet av J. Welsh ikker er så attraktivt for bland annet f.d elever at søke på?

    Person B: Hvorfor spør du de?

    Person C:
    Ja det kan du si ;) At vare prøvekanin et par år er kanskje ikke så verst hvis du ikke har noe krav at stille. I tillegg finnes det ingen som helst anledning til studere 2 år for en uintresserad og likrikted ledning, som virker mer interessert av sine egne personlige framganger og der staben og gjestelærere mest består av folk som hovedveiledern (J. W.) ansatt.

    Person D: Jo men husk at du endå kan få fri et par år fra trygdekontoret, det er ikke så verst! Og du får mulighet til at søve lenge på morningen og drikke billig pils på skolen. dessutom så er det så morsomt at se hvordan snurre sprett prøver og løpe etter penger til sin institusjon.

    Person E: ehh…nei fy..te…7.e etage lukter fortsatt piss og lærarn syns at vi skal vare heldige som får mulighet at møte storheter som han leiet inn til etter mandagsmøtet..syns du det er noe som man skal se som en god nyhet i det akademiske huset?

    Person C: ha ha, jo hvis du er fra Bulgaria og trenger visum til Norge så er dette et perfekt sted!

    Person A: jadda..men då må du huske at datakurset ivartfall ledes av en flink jente, så noe har staben fått fram som er bra. ;)

    Person C: jo men som svenskene plejer og si: “även en blind höna kan hitta ett korn”

  27. Innlegg fra karen kipphoff

    The critique of the Bergen Art Academy is for the most parts self-contradictory and what makes it especially problematic: it comes from somebody, who has chosen not to be present during almost the entire studies – apart from the 1. year.

    “Det går ikke an å basere seg på gjestelærere som tilfeldigvis stikker innom skolen en eller annen gang i løpet av de fire-fem årene man betaler for å studere der. Løsningen må bli at staben utvides med fast ansatte fagfolk med akademisk, kunstkritisk og teoretisk bakgrunn.”

    there is presently an impressive and long list of fast fagstab at the Academy:
    Inger Lise Hansen: film, anmimation
    Ellen Røed: new media, performance,video
    Andrea Sunder-Plassmann: photo, Video
    Ion-Arne Mogstad: painting, installation
    Sunniva McAlinden: painting, sculpture, installation
    Karen Kipphoff: performance, photo, installation
    jeannette christensen: installation
    carlos capelan: installation, drawing

    several of the gjestelærer have repeatedly and certainly not coincidentally come to the Academy.

    “De siste fem årene har akademiet gått fra å være en skole med teoretisk kompetanse og godt rykte i norden, til en skole som fokuserer på håndverket med hovedvekt på video/maleri.”

    whilst I might be considered to be part of the speechless, old-fashioned inventory at the Academy, I certainly have been active and present as a teacher at the school for more than 5 years now – as well as working as an artist. during this time my focus has been mainly on performance, installation, foto and video. when i mention performance as a response to the allegations of teaching “technique” or “håndverk” only, it is done with the understanding that a lot of the discussions going on in the contemporary art debate deal with the staging of situations in culture and in society in general. so, in this text, i will stick to the terminology of that debate. In fact over the last 30 years an entire “esthetics of the performative” has developed which has also affected the art academies. it is also a tool through which many of the shorter-lived fashions of the day can be analyzed, including the so-called “relational esthetics” or “social art”. the debate on the art academy could be classified as a staged situation in which, comically neither the protagonist (deprived art student) nor the object of his concern (boring uninterested art academy) meet the criteria of a real tragedy. this somewhat artificial debate, however, does put the finger on a vain and passionate, if misunderstood, moment. to my mind, the whole problem with the art academy in bergen is that there is no real problem apart from an overdose of people, time, money, space and opportunities. despite the fine material conditions you meet at the art academy, you are still forced to produce at least a couple of coherent thoughts and works (and by the way: … in progress is fine as well). the moment of truth in the art academy setting is the rite of passage from student to free-lance artist, which is indeed a painful if liberating moment, but where is all that critical mass in the time before that liminal period of transition from the professional student to the professional artist? and when does that moment occur? is it a good idea to wait for the deus-ex-machina who will appear out of nothing and afford you a gadget to change the whole situation around in an instant, taking you away from the low-lands of the academy to the highlands of the better art world, that critical text-based one?

    here is a list of 6 sides of workshops/lectures/shows etc. on performance topics of KHIB from the last study year. to be continued:
    http://www1.khib.no/index.php/khib/content/search?SearchText=performance

    Die grössten Kritiker der Elche sind selber welche

  28. Innlegg fra Jeremy Welsh

    Critical Studies er et aktuelt tilbud for studenter på KHIB. Anke Bangma – tidligere kurator ved Witte de Witt, nåværende leder for MA utdanning på Piet Swart Institutt, Rotterdam, er en av de som står for dette. Hun avsluttet i forrige uke en tre ukers seminar. Hvem deltok ikke ?

    En stund siden akademiet hadde en fungerende teori undervisning ?

    Dette skoleår har man holdte minst seks ulike teori seminarer og forelesningserier på ulike temaer. Hvem deltok ikke ?

    . Etter at Jeremy Welsh overtok som professor har de fleste nyansettelser og gjestelærere vært knyttet til video og elektronisk kunst, og skolen har innledet et, etter min mening, altfor tett samarbeid med BEK, noe som har gått på bekostning av andre retninger.

    Løgn og sladder ! Gi deg nå Marit, du er på bærtur !

    Noen av oss professorer synes, desverre, at en del studenter er alt for lite engasjert i deres eget arbeid. If you can’t be bothered then neither can I, get it ?

  29. Innlegg fra SEX TAGS

    Vi synes at kritikk mot Akademiet er bra.
    Vi synes Akademiet trenger mer kritikk.
    Vi synes det grunnleggende kunstsynet til Akademiet er produkt orientert.
    Vi synes mange av proffesorene er lite engasjerte i studentenes arbeid.
    Vi synes en kritisk og interessant diskusjon mangler på Akademiet.
    Vi synes Akademiet bør få en fast teori undervisning.
    Vi synes Akademiet bør ansette teori proffesorer i mer enn 20% stillinger.
    Vi synes noen av proffesorene er gammeldagse og har en trangsynt holdning til samtidsorientert kunst.
    Vi synes Akademiet bør fokusere mer på en refleksjon utenfor selve kunstproduksjonen.
    Vi synes ikke undervisningen ved Akademiet bør byråkratiseres.
    Vi synes ikke Marit Flåtter bør snakke for alle studentene, men synes allikevel at det er bra hun kritiserer Akademiet.
    Vi synes Marit Flåtter skulle deltat mer aktivt på Akademiet og vært litt mer opplyst over dagens situasjon.
    Vi synes det er merkelig at Jeremy Welsh ikke forstår noe av kritikken til Marit Flåtter .
    Vi synes det er dumt at det blir konstruert et skille mellom master studentene og de andre studentene på Akademiet.
    Vi synes Akademiet burde stå som en selvstendig institusjon.

  30. Innlegg fra Marit Flåtter

    Jeg ser det som betenkelig at jeg (etter 10 mnd fødselspermisjon) har fått med meg den generelle misnøyen blant studentene, mens ledelsen og de som underviser ikke har fanget opp noe. Kritikken jeg kommer med gjelder meg selv, men like mye mine medstudenter. Jeg mener det er på tide at diskusjonen om kunstutdannelsen føres ut av den lukkete forsamlingen på skolen og inn i en offentlig sammenheng. De studenter som eventuelt vil føle seg snytt kan vel komme med motargumenter selv.

    Hvis Kunstakademiet i Bergen ønsker å utdanne mer enn estetikere og romantikere kan det være grunn til å høre etter. Det jeg mener med en modernistisk undervisningsmodell er nettopp fokuset på det materialbaserte/resultatorienterte i undervisningen, gjennomganger og veiledninger. Hvis studentene ikke får trent opp en refleksjon utover selve kunstproduksjonen kan man like gjerne kalle det en kunsthåndverkskole.

    Det er en stund siden Kunstakademiet har hatt en fungerende teoriundervisning. Det vi har hatt har vært uten oppfølging og uten å gå i dybden. Det stilles ikke noe krav til studentene om å lese tekst selv, noe som gjør gruppedebatter og veiledninger ufullstendige, og ender opp med å bli material- og resultatorientert da hverken professorer eller medstudenter har kunnskap utover form og farge.

    Jeg ser at UKS har kommet med et forslag om Critical Studies for kunstutdanningen, for at kunststudentene skal få styrket det kritiske blikket på sin egen samtid og på kunst som kritisk praksis. Dette er absolutt noe Kunstakademiet i Bergen bør ta til etterretning. Det er viktig at teori blir inkorporert i resten av undervisningen, og at den gjenspeiles i veiledning av studentenes arbeid.

    De siste fem årene har akademiet gått fra å være en skole med teoretisk kompetanse og godt rykte i norden, til en skole som fokuserer på håndverket med hovedvekt på video/maleri. Etter at Jeremy Welsh overtok som professor har de fleste nyansettelser og gjestelærere vært knyttet til video og elektronisk kunst, og skolen har innledet et, etter min mening, altfor tett samarbeid med BEK, noe som har gått på bekostning av andre retninger. I tillegg har vi fått en faglig stab som opptrer med likt kunstsyn og felles interesser.

    Kunstakademiet i Bergen mangler kompetanse på konseptuell kunst, sosiale og relasjonelle verk, en diskusjon om samtidskunst generelt og fokus på hva som foregår på den norske samtidskunstscenen. Kunststudentene mangler informasjon om rommene som eksisterer rundt kunstproduksjon, og om hva som møter en utenfor skolen. Til dette trenger man annen veiledning enn den som for tiden tilbys ved Kunstakademiet i Bergen. Det går ikke an å basere seg på gjestelærere som tilfeldigvis stikker innom skolen en eller annen gang i løpet av de fire-fem årene man betaler for å studere der. Løsningen må bli at staben utvides med fast ansatte fagfolk med akademisk, kunstkritisk og teoretisk bakgrunn.
    Vi får håpe Kunstakademiet i Bergen ikke er i ferd med å utspille sin rolle som aktuell utdanningsinstitusjon for kunstnere og at de forstår kritikken som et ønske om en konstruktiv diskusjon rundt kunstutdanningen.

  31. Innlegg fra JHeremy Welsh

    Jeg finner ikke meg eller denne utdanningen vi praktiserer ved KHIB igjen i kritikken til Marit Flåter. Det er også tilfellet at vedkommende har vært borte fra akademiet i lengre perioder, og har ikke vært delaktig i den faglig diskusjon som foregår. Den kunstnerisk diskusjon ved KHIB er definitivt ikke låst til hverken modernisme eller postmodernisme. Hvis man ser på hvem som underviser, både av kunstnere og teoretikkere, er mangfold ganske slående. Jeg kjønner ikke i det hele tatt hva er hennes poeng. Hun er tydeligvis provosert over at jeg tilater meg å kritisere en annen kunstners arbeid på disse sider. Tror hun virkelig at fordi at jeg er professor ved KHIB at jeg har ikke lov til å delta i en offentlig debatt ???? Og såvidt jeg husker, ble ikke min innlegg signert “professor” – jeg er også kunstner og privat person ! Hvis Ms. Flåtter har et problem med meg, helt greit – jeg har aldri vært hennes lærer og har hatt nesten ingen kontakt med henne mens hun studerte. Og dette sklal hå vært hennes eget valg – det vanlige ved akademiet er at studentene kan be om veiledning fra samtlige av skolens lærere – om de vil.

    Det skal også bli sagt at studentene på KHIB jobber med mye annet en bare maleri og video, og salgbarhet er neppe det de er mest fokusert på. Jeg vil tror at en god del av studentene kan bli ganske så provosert av måten Marit Flåtter avbilder dem – men det er ganske klar fra teksten hennes at hun er såpass selvopptatt at hun tar ikke hensyn til slikt.

  32. Innlegg fra Ellen Jakobsson

    Som tidligere student synes jeg det er rart at ikke noen fra Kunsthøgskolen i Bergen har gett sin kommentar på dette innlegget.. Hadde vart fint med lit diskusjon!!

    Artikkelen til Flåtter er en god beskrivelse av noen av problemene som finnes innenfor den lille institusjonen Kunstakademiet er.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!