Kommentar 26.10.15

Kongen av Danmark

Direktør Erlend Høyersten portrettert i ARoS' lokaler. Foto: Joachim Ladefoged.

Direktør Erlend Høyersten portrettert i ARoS’ lokaler. Foto: Joachim Ladefoged.

Det vekket en viss oppsikt da norske Erlend Høyersten, direktør for ARoS-museet i Århus, 17. oktober uttalte til Aftenposten at Staten burde kutte «markant» i den offentlige støtten til norske kunstinstitusjoner. Bare slik kunne institusjonene tvinges ut av en situasjon Høyersten beskrev som «nesten kommunistisk». Foranledningen var at Sosialistisk Venstrepartis kulturpolitiske talsperson Bård Vegar Solhjell tidligere samme uke hadde ønsket seg en ny kulturdebatt som handlet mer om innhold enn om penger. Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff og direktør for Høyerstens gamle museum, KODE i Bergen, Karin Hindsbo var raskt ute for å imøtegå kommentaren, understreket at de faktisk er opptatt av innhold og forsikret om at kutt i støtten definitivt ikke er veien å gå for å sørge for at norske museer skal øke mengden private midler inn i driftsbudsjettene sine.

I følge Høyersten stiller han «hele tiden spørsmålene: hvorfor kunst, hvorfor kunstmuseum, hvorfor akkurat denne utstillingen?» Tilsvarende må man kunne spørre: hvorfor dette utspillet? Hvorfor nå? Høyersten uttaler seg fra sin posisjon hos et av Skandinavias rikeste og mest besøkte museer. Det skal godt gjøres å forstå dette som noe annet enn å «sparke nedover». Vi vet at Danmark det siste tiåret har vært gjennom en gradvis nedrustning av det offentlige kulturfeltet, blant annet rettferdiggjort ved å henvise til at private museer som ARoS og Louisiana klarer seg på egenhånd.

Installasjonsfoto fra utstillingen Size Matters på Bergen Kunstmuseum, 2011. Foto: Dag Fosse.

Installasjonsfoto fra utstillingen Size Matters på Bergen Kunstmuseum, 2011. Foto: Dag Fosse.

Nå har vi også i Norge en borgerlig regjering som ønsker seg en tilsvarende utvikling. Høyerstens utspill er nesten som en gavepakke til den norske kulturministeren. Kanskje har også den borgerlige avisen Aftenposten en strategisk finger med i spillet? Avisens journalist hevder at Høyersten på grunn av sin posisjon er «en av de mest sentrale kunstaktørene i Norden» og derfor en «kulturminister Thorhild Widvey låner øre til». Men hvor sentral er egentlig Høyersten? Hvilket faglig grunnlag finnes det for at disse synspunktene skal tillegges vekt?

Selv om Høyersten under direktørperioden ved KODE – Kunstmuseene i Bergen var aktiv i lokal presse, og i flere tilfeller tok «den vanskelige» kunstens parti mot mer populistiske strømninger, så var det svært lite slik kompromissløs faglighet å spore i museets utstillingsprogram. Det virket i stedet drevet av det man på godt norsk må kalle publikumsfrieri, uten faglig tyngde. På den ene siden iscenesatte Høyersten en rekke separatutstillinger med mannlige kunstnere som arbeider innenfor et lett tilgjengelig kunstnerisk uttrykk (Larry Clark, Tony Matelli, Bjarne Melgaard, Ai Weiwei), hvor museet ikke tilførte noe vesentlig nytt i presentasjonen av kunstnerskapene. På den andre siden presenterte museet en rekke mer eller mindre arbitrære og gjennomgående svake gruppeutstillinger, som Size Matters, («kjente, glemte og kuriøse gjenstander fra museets samlinger»), den kinesiske surveyutstillingen Real Life Stories, tilsynelatende motivert av tilgjengelighet og at kinesisk kunst har vært «i vinden» og Vått, vilt og vakkert («keramikk og maleri fra samlingen i svært uvante sammenhenger»). Dette er ikke utstillinger som gjorde Høyersten til en «sentral aktør i Norden», tvert imot, dette var utstillinger som i stor grad ble ignorert av et nordisk fagpublikum.

Disco-yoga på KODE med Dionne Elizabeth, Kulturnatt 2014. Utstilling med arbeider av Bård Breivik i bakgrunnen.

Disco-yoga på KODE med Dionne Elizabeth, Kulturnatt 2014. Utstilling med arbeider av Bård Breivik i bakgrunnen.

Også andre, tilsynelatende mer ambisiøse, utstillinger ved museet, som Desire (om seksualitet i samtidskunsten) eller Salong (salongkunstens påvirkning på utviklingen av kunstinstitusjonen i Norge) manglet den nødvendige presisjonen som kunne gjort dem til viktige bidrag til den nordiske kunstsamtalen. Da museet i 2011 produserte stormønstringen BGO1, som skulle presentere den unge kunstscenen i Bergen, så var det først og fremst de inviterte gjestekuratorene som overbeviste. Museets egne rom var preget av en overlesset montering som ga assosiasjoner til akademienes avgangsutstillinger. I tillegg var det en klar mangel på kvalitativ differensiering, som resulterte i at utstillingen inneholdt kunstnere og verk som overhodet ikke holdt mål. Et museum skal selvfølgelig vise god kunst, men det skal også avvise dårlig kunst. Dette er en oppgave som Høyersten har sviktet en rekke ganger.

For øyeblikket viser ARoS en stor utstilling viet de franske impresjonistene, med Claude Monet i sentrum. Her skiller den danske kunstoffentligheten lag. Mens enkelte danske aviser har gitt utstillingen positive anmeldelser, ga Politikens kritiker Mathias Kryger, som også skriver for Kunstkritikk, utstillingen det glatte lag. Han mente den teatrale monteringen, der fem Monetmalerier er montert med spotbelysning i et ellers mørklagt gallerirom, faktisk motarbeider publikums opplevelse av verkene. Om Kryger har rett, så er utstillingens problem at kunstverkene underordnes behovet for å skape en spektakulær ramme som kan appellere til et bredt publikum, altså den samme kuratoriske strategi som preget en utstilling som Size Matters i Bergen.

Fra utstillingen Monet – Lost in Translation på ARoS. Foto: Anders Sune Berg.

Fra utstillingen Monet – Lost in Translation på ARoS. Foto: Anders Sune Berg.

En del av Høyerstens metode er å gjøre museet til en merkevare. I Bergen resulterte det i at museene ble omdøpt til KODE. I pressearbeidet før Monetutstillingen ble det gjentatte ganger fremhevet at det ikke skulle være noen typisk Monetutstilling, men en tydelig «ARoS gjør Monet». Slik gis museet som merkevare forrang fremfor kunsten, institusjonen blir et utfartsmål og sponsorene opplever at de støtter noe som er bra og viktig. Kunsten er verktøyet museet benytter for å selge sitt publikum til sponsorene. Men den kommersielle gesten fungerer paradoksalt nok også motsatt vei. Ved å definere betrakteren som konsument økes publikumsgrunnlaget eksponensielt. ARoS’ publikum er ikke lenger den nytende og/eller kritiske betrakteren (dem er det få av), men den kjøpende massen.

Skisse av James Turrells underjordiske lysinstallasjon til ARoS. Foto: ARoS.

Skisse av James Turrells underjordiske lysinstallasjon til ARoS. Foto: ARoS.

ARoS har allerede en av Skandinavias mest populære kunstattraksjoner i Olafur Eliassons My Rainbow Panorama. Frem mot 2017 arbeider museet med et utbyggingsprosjekt til 350 millioner med et integrert verk av den amerikanske kunstneren James Turrell, en kunstner som de siste årene har gått fra å være en esoterisk «Land Art»-kunstner til å bli posterboy for opplevelsesøkonomiens spetakkelbaserte destinasjonskultur. Innenfor rammen av denne kulturen kan man kanskje forstå at enkelte vil se på en gigantisk sfærisk installasjon som ambisiøs og kunstnerisk betydningsfull. Men som et bidrag til samtidskunsten og til kunsthistorien vil aldri et slikt prosjekt kunne bli et betydelig verk. Kunsthistorien kan ikke konstrueres på denne måten.

Når Høyersten etterlyser at museene skal «vitaliseres» og «oppleves relevante», så gjør han dette fra et høyst diskutabelt faglig ståsted. I beste fall utgjør det velmenende råd fra en museumsdirektør med en klar preferanse for spektakulære og teatralske blockbusterutstillinger. I verste fall løper han et politisk ærend for en regjering som kanskje ikke er direkte kulturfiendtlig, men som helt klart er dypt fiendtlig overfor velferdsstaten og som på mange områder i samfunnet jobber for å gjennomføre irreversible endringer i den samfunnsstrukturen som, blant mange andre viktige goder, har gjort det mulig for et land som Norge å ta vare på kulturarven og utvikle et aktivt kunstliv.

Olafur Eliasson, Your Rainbow Panorama, 2011. Foto: Ole Hein Pedersen.

Olafur Eliasson, Your Rainbow Panorama, 2011. Foto: Ole Hein Pedersen.

  1. Innlegg fra Therese Christensen

    Glimrende og krystallklart Erlend Hammer!i Vi er mange i Bergen som har sett med gru på “KODE”s utstillings-profil.

  2. Innlegg fra Jørgen Lund

    Tor Inge Kveum, jeg bestrider naturligvis ikke at kunstnerisk virksomhet har en økonomisk side og at det å være kunstner i praksis også innebærer å få en økonomi på beina, lignende det som kalles gründervirksomhet. Men motebegrepene gründer, entreprenørskap og innovasjon har implikasjoner langt ut over dette. Ut over å være nye ord for gamle og nokså innlysende kjensgjerninger har de bestemte virkninger på forståelsen av fenomenet kunst og kultur. Diskursen om gründerskap sikter på igangsettelsen av noe som i neste instans vil kaste av seg, skape profitt. Brukt om kunst forskyver slike begreper bevisstheten bort fra det gamle perspektivet om kunst som noe uøkonomisk som må humpe og gå med litt mesenvirksomhet, litt improvisasjon og litt suge på labben og over til den egentlig finansøkonomiske ideen om nok en bransje der lønnsomhet, avkastning og bunnlinje er formålet med det hele. Høyresidens taktikk er dermed å inndefinere kunst og kultur i næringslivet slik de selv nyliberalistisk definerer det, det vil si som tilhørende et felt der offentlige aktører representerer uheldig “sponsing”, “konkurransevridning” og “uforutsigbare rammebetingelser”. I disse høyrepolitiske manøvrene og taktikkene ligger ingen nøktern anerkjennelse av enkeltkunstnerens eller enkeltmuseets kår, økonomiske og kunstneriske, men ganske enkelt en sykeliggjøring av fenomenet offentlig finansiering av kunst og kultur, helt i tråd med det som har fremstått som nåværende ministers mandat fra første stund, nemlig nedskjæring i og for seg. Den som tror at dette er en klok kunstpolitisk vei å gå, må finne andre argumenter enn det selvfølgelige faktum at også kunstnere jobber med å få penger på kontoen sin.

    Når jeg nevner offentlig sektor generelt, er det for å minne om at Norge siden rundt 1990 på bred front har implementert New Public Management, og at en essensiell komponent i dette har vært å redefinere det offentlige som en slags forretningsdrift, en “tilbyder” som skal forevise en “bunnlinje” og “lønnsomhetsregnskaper” som skal kunne sammenlignes med og utkonkurreres av privat næringsliv. Det er dette, og det ekstreme ekstrabyråkratiet som det har generert, som i dag står under kritikk over hele fjøla fra skoleverk, helsevesen og til forskningen. Jeg er blant de mange som oppfatter denne utviklingen som rent skadeverk, ikke overraskende i sin tid igangsatt av Thatcher og New Labour i bunn og grunn for å svekke og avvikle mest mulig av offentlig sektor som del av den nyliberalistiske tankegangen jeg allerede har nevnt. Retorikken om at det er likegyldig hvem som tilbyr tjenestene, så lenge de blir “enda bedre”, er blank løgn. Aftenpostens oppslag og Høyerstens uttalelser er etter min mening, bevisst eller ubevisst, en nok en videreføring av dette på kunstfeltet.

  3. Innlegg fra Tor Inge Kveum

    Vel, Jørgen Lund, kunst og kultur er jo næringsvirksomhet også. I det minste for oss som skaper kunsten, og en del kunstformidlere.

    Institusjoner og andre formidlingsaktører driver også en virksomhet med kostnader og inntekter. Mange dyktige personer er involvert i styre og administrasjon. Hvis de ønsker å avstå fra tiltak som øker institusjonens inntekt, så har de mulighet til det.
    Men etter mitt syn, har vi ikke behov for flere som følger eksempelet til Museet for samtidskunst: Personalkostnadene har økt kraftig, innkjøp til samlingen går ned, forskningsresultatene markerer seg ikke, og publikumstallene er mildt sagt bedrøvelige i sammenlikning med museer med tilsvarende oppdrag i Norden. Hvordan skal dette håndteres i økonomiske nedgangstider?

    I Norden har vi svært god erfaring med blandingsøkonomi. Et praktisk eksempel som vi begge er gamle nok til å huske, er omdannelsen av Televerket til Telenor.
    Det fins paralleller fra diskusjonen den gang, men kunstinstitusjoner er selvfølgelig noe annet.
    Den største frykten er at private aktører vil kommersialisere det kunstneriske fokuset. Norge har imidlertid erfaring med privat støtte av kunstinstitusjoner også. I 1991, da landet ikke var like rikt som nå, bekostet det japanske oljeselskapet Idemitsu Kosan utbygging og rehabilitering av Munchmuseet. Jeg kan ikke se at dette skadet verken forskning eller formidling av Edvard Munchs kunstnerskap.

    Du glemmer noe vesentlig om skattepolitikk. Verdiskapningen har også gått opp som en rakett. Sammen med den almene velstanden. Det er sammenheng mellom verdiskaping og skattetrykk. Økt verdiskapning gir høyere skatteinntekter. For høyt skattetrykk reduserer verdiskapingen. For lav skatteinngang gir reduksjon av offentlige service.
    -Den som finner det udiskutabelt, optimale balansepunktet i skattepolitikken, vil få Nobelprisen i økonomi temmelig raskt.
    Skatteinntektene er ikke redusert sammenliknet med 2012. Inntektene fra oljevirksomhet, er derimot kraftig redusert.

    Jeg forstår ikke hva du sikter til når det gjelder offentlig sektor, men anbefaler å undersøke den politiske retorikken mot realitetene. Antall offentlig ansatte har vokst jevnt og trutt siden 1970. Størst årlig økning var det i perioden 2006-2009. Lavest i perioden 2000-2004. I 1970 sysselsatte offentlig sektor ca 250 000 personer. 43 år senere var tallet nærmere 700 000.

    Det er selvfølgelig riktig at Frp agiterer for en kulturpolitikk basert på kommersialitet, men de har ikke fått gjennomslag. Stortingsflertallet vil noe annet. Kulturbudsjettene og forsøket på å redusere stipendene til kunstnerne i det første budsjettet regjeringen Solberg la fram, viser det.

    Forøvrig har jeg ingenting i mot å bli kalt for gründer. Jeg har etablert en virksomhet basert på kunst. Andre firma, og ikke minst ansatte i kunstinstitusjoner, tjener penger på min og andre kunstneres virksomhet. I tillegg har jeg bidratt til å skape arbeidsplasser.
    I de mest optimistiske øyeblikkene håper jeg at arbeidet bidrar til å flytte «det store fartøyet Kunsten» et par nanometer.
    Dessverre er det noen som mener at mitt og andre kunstneres arbeid, er så viktig at vi ikke kan besudles med de økonomiske fordelene som andre gründere har. Det gir oss dårligere økonomiske vilkår enn de fleste andre næringsdrivende. Du må gjerne forklare hvilke kunstneriske fordeler vi har av det.

  4. Innlegg fra Jørgen Lund

    Tor Inge Kveum, saken gjelder ikke velferdsstaten eller offentlige budsjetter generelt, men høyresidens ideologiske innsats for å omdefinere kunst og kultur til næringsvirksomhet. Den sentrale kulturpolitiske tesen i ett av dagens regjerningspartier er og blir at kultur må lønne seg “som alt annet”, dvs business, godt samkjørt med Widweys innsats for å omdefinere kunst til “gründervirksomhet”. Dette strider mot all historisk erfaring. At det i praksis er en nedskjæringspolitikk og at dette berører spørsmålet om statsfinansene, er selvfølgelig riktig; det dreier seg om samme prosess som en rekke regjeringer de siste tiårene har ført mot offentlig sektor generelt. Men at denne nedbyggingen bare følger en nødvendighet, en slags økonomisk naturlov som ikke gir oss noe valg, er en reinspikka nyliberalistisk konstruksjon som uttrykker bestemte miljøers og bestemte klassers egeninteresser. Det er en fortelling som er etablert i det meste av Vesten samtidig med at skattelettelser ble en hellig ku: Litt underlig at den angivelig desperate situasjonen for velferdsstaten har oppstått nøyaktig i den samme perioden som skattetrykket konsekvent har falt som en stein og er politisk umulig å ta i, samtidig som kurven for forskeller mellom rik og fattig gått opp som en rakett?

  5. Innlegg fra Tor Inge Kveum

    Jeg tror du gjør en farlig, grunnleggende feilvurdering Jørgen Lund. Den økonomiske situasjonen ser dyster ut. Prognosene for statens inntekter i 2016 er på samme nivå som for i 2012. Utgiftene er imidlertid 20% høyere. Ytterligere kostnadsøkninger er i vente innen helse, pensjon og forsvar.
    I tillegg kommer politikerne til å stå overfor vanskelige etiske valg når det gjelder tilgang til dyre, men effektive medisiner og behandlinger innen helsevesenet.

    Det er stor fare for at de institusjonene som ikke forbereder seg på kutt/stagnasjon i tilskuddene, kommer til å få det vanskelig. Uansett hvilken regjering som sitter ved makten. Da er det kanskje ikke så smart å bringe debatten ned på et nivå hvor problemstillingen reduseres til å lefle med makthaverne.

  6. Innlegg fra Jørgen Lund

    Helt uavhengig av hva man måtte mene om Høyerstens gjerning og faglige tyngde som institusjonsleder, vil jeg rope hurra for at Hammer, såvidt jeg kan se som den eneste fra kunskritikerhold, gjør ordentlig anskrik mot det Aftenposten gjorde da de – blant annet ved å skrive opp Høyersten til læremester for institusjonsledere her hjemme – ga en lissepasning til den mørkeblå regjerningen og dens generelle privatiseringsforehavende. Glimrende gjort, Hammer, og synd det ikke når fram til Aftenpostens egne spalter. En mer faglig fundert kulturjournalistikk, og kanskje en tettere forståelse mellom kritikerkrefter og vanlige kulturjournalister, ville ha skånt oss for et så maktleflende oppslag.

  7. Innlegg fra Lash Sari

    BAM! Godt redegjort av EH. Prøv nu å motsi dette med kunstfaglig integritet.
    Og ja, KODE (dvs navnet) er det tristeste som har skjedd norsk kulturliv. ER det virkelig irreversibelt?!

  8. Innlegg fra Erlend Hammer

    Til Follevåg: Vi kan selvsagt være uenig om kvaliteten på Real Life Stories og andre utstillinger, men jeg stiller meg uforstående til at dette er et personangrep. Det må da være legitimt å gå en institusjonsleder etter i sømmene uten at dette leses som «å ta mannen, ikke ballen». (Jeg tar ikke mannen, og var ikke ute etter ballen. Jeg stiller spørsmål ved mannens ballferdigheter.) Ikke minst må dette være betimelig når en fagperson stiller seg bak slike utsagn som det Erlend Høyersten kom med i Aftenposten, hvor det nærmest legges til grunn at han befinner seg på et faglig høyere nivå enn andre norske institusjonsledere som han ønsker å «hjelpe».

    Elise Lund: jeg vil ikke si at det er en «innebygget» motsetning mellom publikumsfrieri og faglig tyngde, men jeg tror langt på vei det er en kontekstuell konflikt mellom de to. Ethvert enkelttilfelle av publikumsfrieri må ses i relasjon til nivået av faglig troverdighet i den øvrige produksjonen. Publikumsfrieriet tærer lett på den faglige autoriteten. Slik jeg ser det så kommer utstillingshistorikken til KODE ikke helt heldig ut av en slik sammenligning. Den faglige troverdigheten til en kunstinstitusjon hviler på den svakeste utstillingen man har gått god for.

    For å ta et konkret eksempel skulle jeg like å lese en troverdig kunstfaglig begrunnelse for at det var relevant og viktig bruk av museets midler å presentere utstilling med (og sågar innkjøp av!) Tony Matelli i 2013.

    For ellers å oppklare et par ting som er blitt diskutert på Facebook de siste par dagene. Dette var ikke primært et innlegg i debatten om finansieringsmodeller i norsk museumsliv. Mitt hovedpoeng var ikke ad omveier å argumentere mot økt andel private midler i kunstfeltet; jo mer penger jo bedre. Problemet oppstår når man gjør seg avhengig av publikumstall for å rettferdiggjøre det man holder på med. Det er bare å se til USA og eksempelvis hvordan MoMA er i fritt fall under Klaus Biesenbachs populistiske ledelse.

    Tanken om å kutte i den offentlige støtten for på den måten å tvinge museene til å «tenke annerledes» er derfor i beste fall svært problematisk. Når Aftenposten så med «journalistisk objektivitet» presenterer Erlend Høyersten som en aktør «Widvey låner øre til» (underforstått på grunn av museumslederens faglige tyngde) så er det helt nødvendig å gjøre oppmerksom på at det ikke er fullstendig konsensus rundt dette spørsmålet. At en betydelig del av Høyerstens arbeid i Bergen bestod i administrativ institusjonsbygging, re-branding og damage control etter tyveriet av kinesiske artefakter, kan ikke sies å være gyldig grunn til at museets utstillinger av samtidskunst ikke holdt mål. Nå kan ikke jeg gå inn i etterkant å skrive konkrete kritikker av hver enkelt utstilling som ble produsert av museet i perioden 2009 til 2014, men jeg kan bemerke at jeg føler jeg har sett nok av dem til å ha belegg for hvordan jeg generelt har oppsummert profilen og kan alltids også ta en mer spesifikk diskusjon rundt dette.

    Det er for øvrig svært naivt å kalle det «konspiratorisk» å påpeke at det som foregår her er at Aftenposten, en borgerlig avis, har funnet seg en kilde som argumenterer på en måte som vil kunne benyttes av en borgerlig regjering til å forsvare et fremtidig kutt i kulturbudsjettet. Uansett hva denne regjeringen på nåværende tidspunkt sier om at kulturbudsjettet er trygt, så vet vi at denne regjeringen på ideologisk grunnlag ønsker å privatisere alt fra asylmottak til barnehager, fisken i havet, sykehjem og kunstmuseer. 26. oktober uttalte Fremskrittspartiets Ib Thomsen på Kulturnytt og at man «bør kunne stille helt tydelige krav» til institusjoner som ligger under fem prosent «egeninntjening» om at to til tre prosent økning må til for å utløse offentlige midler. Høyerstens utspill har altså allerede rukket å få politiske konsekvenser i den forstand at det nå benyttes til å legitimere denne typen trusler overfor norske kulturinstitusjoner.

  9. Innlegg fra Elise Lund

    Her kom påstandene mot Høyersten så tett som hagl,så det er vanskelig å trekke ut noen for å følge opp. Men et spørsmål til Hammer er om han mener at det nødvendigvis er en innebygd motsetning mellom publikumsfrieri og faglig tyngde i et utstillingsprogram? Helt enig at det kan være det, men det er for enkelt å sette disse begrepene opp som motpoler som jeg oppfatter at Hammer gjør i dette tilfellet. I så fall kan det være grunn til å kalle Hammer i denne saken “en småkonge av arroganse”.

  10. Innlegg fra Bjørn Follevaag

    At Hammer er misfornøyd med kodes utstillingsprogram får stå for hans egen regning. Som en av kuratorene for Real Life Stories var det utrolig hyggelig å oppleve at utstillingen fikk Kunstkritikerprisen og var svært godt formidlet og besøkt. Om man er enig eller uenig med Høyersten er ikke det interessante, men derimot hvorvidt vi klarer å skille snørr og barter. Å angripe personen istedenfor saken blir for lettvint.

  11. Innlegg fra Erik Jacobsen

    Knakende bra! Og kanskje den mest interessante vinklingen på Høyersteens utspill

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!