Kunstforum
Kommentar 25.09.09

Klassekampen + Minerva = Sant

Tore Næss og Nicolai Strøm-Olsen – to av de tre redaktørene for det nystartede tidsskriftet Kunstforum – kommer fra hvert sitt ytterpunkt i norsk politikk. Men de er begge enige om at samtidskunsten har fått for stor plass i norsk kunstoffentlighet.

Den 22. september ble tidsskriftet Kunstforum lansert. Man leter etter en lederartikkel som kan begrunne prosjektet, men finner kun slagordet «et bredt, faglig og kritisk kunsttidsskrift for hele landet». Det faglige og politiske standpunktet er likevel lett å lese seg fram til: Her er hovedvekten på figurativ kunst og kritikk av samtidskunstens hegemoni på kunstscenen. Mye av dette stoffet er ført i pennen av Næss, med bakgrunn fra Klassekampen, og Strøm-Olsen, med bakgrunn fra de konservative miljøene rundt tidsskriftet Minerva og tankesmien Civita. Unntaket er artiklene som er skrevet av den tredje redaktøren, André Gali. Gali er en av de ledende bloggerne i kunstnorge og har bidratt hyppig til kunstkritikk.no. I Kunstforum framstår han som en erfaren og dyktig kunstskribent – og som prosjektets alibi overfor samtidskunsten.

Det er mye positivt i det første nummeret av Kunstforum. Galis intervju med Momentum-kuratorene Lina Džuverovic and Stina Högkvist er informativt mens han nærmer seg et analytisk nivå i artikkelen om Christine Leithe Hansen, for øvrig en fotograf som – sammen med blant andre Kristine Øksendal – markerer en ny feministisk tendens i norsk fotografi. Sjefsredaktør Tore Næss er på sitt beste når han skriver begeistret om School of London-maleren Euan Uglow. Og best av alt: Alle skribentene ser ut til å komme leseren i møte ved å forklare begreper og plassere stilretninger og personer underveis.

Den tredje redaktøren, Nicolai Strøm-Olsen, kommer dårligst ut. Hans reportasje fra kunstlivet i Helsinki mangler bakgrunnskunnskap, her er han helt og holdent i hendene på sine intervjuobjekter. Dersom én mener at kunstoffentligheten er svak, ja så er den det. Dersom en annen nevner Helsinki-skolen innen fotografiet, ja så er den også nevnt. Men den blir verken beskrevet eller plassert i en større sammenheng. I likhet med intervjuet med Momentum-kuratorene ender reportasjen med «maleriets tilbakekomst». En redaksjon får som kjent de svarene de ønsker.

Også Strøm-Olsens artikkel om norske kunstinstitusjoners bevegelse «fra moderne til samtid» – der undertegnede er et av intervjuobjektene – er journalistisk sett merkelig og tendensiøs. I ingressen heter det at «kulturinstitusjoner ble endevendt og penger brukt som om dagen i dag var den siste». Strøm-Olsen prøver med andre ord å se en sammenheng mellom fornyelsen av en rekke kunstinstitusjoner og økonomisk mislighold. Per Kvists periode i Tromsø kunstforening, Sune Nordgrens periode på Nasjonalmuseet og undertegnedes periode på Preus museum blir brukt som eksempler. Strøm-Olsen klarer imidlertid ikke å begrunne påstandene i ingressen: Han gjentar den sedvanlige kritikken av Nasjonalmuseet, klarer så vidt å finne belegg for en moderat dreining av programmet i Tromsø og bruker den tidligere eieren Leif Preus som sannhetsvitne i forhold til Preus museum. Når han så kommer til det økonomiske viser det seg at Nordgren gikk med underskudd på én utstilling, Per Kvist gikk underskudd ett av sine tre år i Tromsø og når det gjelder Preus museum nevnes ikke økonomien i det hele tatt. Likevel skal altså institusjonen omfattes av en ingress som påstår at «penger ble brukt som om dagen i dag var den siste». Det er mildt sagt tendensiøst, men det synliggjør i det minste den redaksjonelle holdningen i Kunstforum: Her skal «samtidskunsten» angripes, uansett hvilke kilder og hvilket faktagrunnlag som må benyttes.

Denne politiske holdningen slår gjennom også i reportasjen om Office for Contemporary Art Norway (OCA). Den er ført i pennen av kulturredaktøren i Minerva, Kristian Meisingset. Igjen er vinklingen tendensiøs: «OCA setter sinnene i kok», påstår Meisingset i ingressen, men den eneste som er i nærheten av å frambringe en slik sinnsbevegelse er Kunstforums egen redaktør Tore Næss som i en ledsagende kommentar rører sammen løgn, fakta og insinuerende spørsmål: «OCA-lederne gidder ikke lære seg norsk» åpner Næss uten å sjekke og uten å vurdere institusjonens åpenbare grunner for å kommunisere på engelsk: De ansatte kommer fra fem ulike land, juryen er internasjonalt sammensatt og prosjektene som støttes skal uansett formidles i engelsk språkdrakt før eller senere. I tillegg kommer selvfølgelig den rasjonaliseringen som ligger i å kommunisere på ett språk i stedet for to. Næss fortsetter i samme stil og det er verd å imøtegå han litt grundig, for denne typen useriøs kritikk har lett for å sette seg og definere ordskiftet rundt en institusjon. Det kan derfor være til betydelig skade.

«Det har vært hevdet at organisasjonen har vært drevet autoritært» skriver Næss, men heller ikke her anfører han noe som underbygger påstanden. I Meisingsets reportasje er Velaug Bollingmo – en tidligere ansatt – den som kommer nærmest å kritisere lederstilen ved OCA. Hun sier at tidligere direktør Ute Meta Bauer kunne være detaljstyrende og at både Bauer og nåværende direktør Marta Kuzma har vært for dårlig informert om forholdene i norsk arbeidsliv. Enhver som nærmer seg OCA utenfra kan se at det er en viss grad av sannhet i dette, med relativt uklare posisjoner og en glidende overgang mellom arbeidstid og fritid for en rekke medarbeidere. Dette kan være både usunt og på grensen av loven. Samtidig er det forfriskende å oppleve en institusjon som består av engasjerte mennesker, ikke bare Securitas-vakter, som man opplever på Museet for samtidskunst dersom man skulle forville seg bort i et arrangement der. OCAs direktører har åpenbart plikt til å følge norsk arbeidsmiljølov, men norsk kulturliv har også en utfordring når det gjelder å komme fagmiljøet og et generelt publikum i møte. Her har OCA vært forbilledlig.

Næss skriver at «opprettelsen av arkivet med 100 kunstnere har blitt oppfattet som ekskluderende, kanskje har det også fungert som en splitt og hersk teknikk. Personlig synes jeg denne kategorien kritikk i seg selv er den minst interessante.» Dermed har han på beste FrP-vis spredd et negativt inntrykk uten å måtte stå inne for det selv, samtidig som han hever seg over dette. Igjen har han imidlertid ikke tatt seg tid til å sjekke fakta: Arkivet til OCA eksisterer ikke lenger i sin opprinnelige form men er under omdanning til et flermedialt research-rom, noe OCA foreløpig ikke har fått midler til.

Det er imidlertid når Næss skal se OCA i en «større politisk og kunstfaglig sammenheng» at det virkelig blir tullball. Han ligner OCA med en privat bedrift og stiller spørsmål ved det faktum at departementet synes å være fornøyd så lenge OCA har suksess. Han sår videre tvil om OCAs suksess på Venezia-biennalen, for «hva slags institusjon tror [Tom Remlov] at OCA oppfattes som der nede? Ser folk i den internasjonale kunstverdenen forskjell på OCA og Astrup Fearnley [Museet], eller er det bare to ulike suksessfulle aktører i et internasjonalt miljø?».

Leseren får alvorlige problemer med å følge Næss her, men så skal han klargjøre: «Sagt på en annen måte: Skal det spille noen rolle at den ene institusjonen finansieres av en skipsreder mens den andre får penger over statsbudsjettet?» Vi skjønner at Næss sikter til OCAs offentlige rolle, for han fortsetter: «Med det anonyme, og igrunnen ganske paradoksale navnet Office for Contemporary Art, kan OCA lett kan framstå som akkurat så uavhengig som målsettingen bak institusjonen tilsier».

Problemet er – igjen – at Næss ikke har sjekket fakta, ikke en gang navnet på institusjonen han omtaler. OCAs navn er Office for Contemporary Art Norway. Dermed faller i det minste deler av hans argument bort. Samtidig unngår han å diskutere den interessante bevegelsen som har foregått innen internasjonal kulturutveksling de siste 10-20 årene, bort fra nasjonal markedsføring, over mot internasjonalt samarbeid. Det er denne situasjonen OCA er et svar på.

Under Tore Næss’ kritikk av OCA og hele Kunstforum som prosjekt ligger en misnøye med at samtidskunsten har overtatt hegemoniet i norsk kunstliv. Dette er en utvikling som har sine røtter på 1960-tallet, men som ikke ble fullbyrdet før på midten av 1990-tallet, da senmodernismen og postmodernismen ble forskjøvet fra kunstens senter. Denne utviklingen er beskrevet blant annet av Alexander Alberro i hans FORART Lecture 2008: «Periodizing Contemporary Art?».

Den misnøyen Næss & co bringer til torvs har også sine historiske røtter, i det Gunnar Danbolt kaller «opprøret mot opprøret», dvs. den norske antimodernistiske impulsen fra Nerdrum-skolen på 1970-tallet og framover. Denne impulsen er nå videreført og omdannet til en motstand mot samtidskunsten. Den henger igjen nøye sammen med en angst for samtidskunstens instabilitet men også en direkte politisk motstand særlig rettet mot de kritiske prosjektene som har preget samtidskunsten siden 1960-tallet, enten det har vært snakk om Guy Debords kritikk av konsumsamfunnet, Roland Barthes kritikk av borgerskapets myter eller Foucaults kritikk av sosiale institusjoner. Det er flere årsaker til at dette må bli en kamp med vindmøller. Denne kritiske tradisjonen er selvfølgelig en viktig impuls i samtidskunsten som den også er det i akademia og i politisk tenkning for øvrig. Men samtidskunsten har også andre røtter, blant annet i folkeopplysning, humanisme og selvfølgelig i kunsthistorien. Disse nyansene ser ikke våre konservative våpendragere. I stedet framholder de samtidskunsten som problematisk fordi det tilsynelatende skaper en relevant ramme rundt deres eget politiske prosjekt. Denne grumsete konservatismen kommer først og fremst til uttrykk i retoriske spørsmål: «Kan det tenkes at det finnes noen ideologi bak armlengdes avstand-prinsippet, og kanskje også bak definisjonen av kvalitet? Og er den politiske radikale kunsten som OCA støtter, for eksempel Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson, virkelig så radikal? Fungerer den egentlig politisk?» La meg følge opp den insinuerende tonen: Hva er egentlig Tore Næss hensikt med å skrive dette? Er Kunstforum en politisk publikasjon?

Jeg har selv vært engasjert i norsk kulturformidling til utlandet, både før, under og etter OCAs prøvefase fra 2002–2005 da jeg i en toårsperiode var ansatt som kurator og informasjonsleder. Siden jeg sluttet i 2004 har OCA utviklet seg mye og er etablert i nye lokaler på Grünerløkka i Oslo. Der framtrer institusjonen nå som et sterkt sentrum i norsk kunstliv, med flere deltakere på sine foredrag og debatter enn de andre institusjonene kan drømme om. Det er rett og slett stappfulle hus hver gang dørene åpnes. Antallet internasjonale oppholdsmuligheter for norske kunstnere og kuratorer er mangedoblet fra kun to i 2002 til ni i dag. Og hvert år får mellom 50 og 100 kunstnere internasjonal støtte til utstillinger og prosjekter. Det er absurd å påstå at dette er kunstnere av kun én støpning. Det er bare å lese listen over kunstnere som har fått støtte – den ligger på OCAs nettsider. Der står det også en kortfattet tekst som begrunner relevansen i hvert enkelt prosjekt som har fått støtte. Få andre norske kulturinstitusjoner kan oppvise denne typen faglig grundighet.

Det er mange åpenbare trekk ved norske kunstinstitusjoner som aldri diskuteres offentlig, men Kunstforum har ikke engang begynt på jobben med å nærme seg disse temaene. Redaksjonen har kun tatt de lettest tilgjengelige og mest populistiske sakene der de kunne spore en viss misnøye og forsøkt å utnytte dette i sitt eget politiske prosjekt.

Tidsskriftet Kunstforum har en rekke positive trekk, men det beste er at vi har fått hengt bjella på katten slik at alle kan se sammenhengen mellom den nykonservative og gammelsosialistiske kritikken av samtidskunsten. Med et godt timet dobbeltoppslag i Klassekampen dagen etter lanseringen har redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen igjen markert sin støtte til dette reaksjonære prosjektet.

  1. Innlegg fra KUNSTforum

    Redaksjonen i Kunstforum oppsumer mottagelsen i lederen Tilfellet OCA og behovet for en kritisk offentlighet på Kunstforums nettside.

  2. Innlegg fra K. Kanin

    – Debatt ved lanseringen av Kunstforum: 1 kommentar – En by av kunstnere: 0 kommentar – Utålmodige kunstnere i Trondheim: 2 kommentarer – Bergen i blodet: 6 kommentarer (Mer eller mindre privat samtale mellom Högkvist og Olsson) – Biennalen er lokalisert: 0 kommentar

    og

    – Klassekampen + Minerva = Sant : 30 kommentarer

    Marketing av det absolutt viktigste på den Norske kunstscenen: 2 stk amatørredaksjoner!

    Good luck til begge redaksjoner med heia fraksjoner og alt!

    Roger. R

  3. Innlegg fra Anne Viken

    kunstkritikk må sjølvsagt få lov til å halde på med sitt og vere amatørar;) Glade amatører treng vi også.

  4. Innlegg fra Kjetil Korslund

    Ingen fare for at de blir tiet ihjel, ser det ut til.
    Se for dere en tilsvarende kritikk av magasiner om biler eller arkeologi eller blomster eller dagsaviser. Eller er det jeg som har misforstått? Er kunsten i en særstilling? Må det være unison enighet i Ultima Thule om hva som skal være hardcore samtidskunst og per def, “radikalt”?

  5. Innlegg fra Jarle Strømodden

    sitat kjetil korslund “Men kan ikke Kunstforum bare få holde på med sitt da? Hvorfor alt dette skrålet?“

    nei, vi kan nok ikke helt uten videre la kunstforum bare få holde på med sitt. dersom bladet (både som papir- og nettutgave) har en ambisjon om å holde det gående i lang tid, så er det helt avhengig av tilbakemeldinger og kommentarer. vi kan ikke se bort fra at de vil ha behov for korrigeringer.

    rent generelt ønsker jeg at utgivelsene skal avstedkomme interessante og konstruktive debatter (men, det må sies, jeg ser at det kan være i overkant naivt å forvente dette).

    dersom vi velger å følge din oppfordring, så innebærer det å tie dem ihjel – og det kan vel ikke være meningen?

  6. Innlegg fra amhenriksen

    Fordi vi bor i Norge, og her rakker vi ned på ting vi ikke liker. Man kommer ingen vei med dette hippie/kan de ikke bare få holde på/toleranse-opplegget.

  7. Innlegg fra Kjetil Korslund

    Men kan ikke Kunstforum bare få holde på med sitt da? Hvorfor alt dette skrålet?

  8. Innlegg fra amhenriksen

    Det er absolutt ingenting “uprofesjonelt” i det Ekeberg gjør her, slutt å tøv.

    Norge trenger et profesjonelt og relevant kunstmagasin, men Kunstforum just ain’t it. Et skrekkelig generisk, populistisk og lavest-mulig-fellesnevner-prosjekt er vel så langt vekk fra it som det er mulig å komme.

  9. Innlegg fra Anne Viken

    christer: det er uansett uprofesjonelt å skrive ein slik kritikk, om ein nevner at ein er omtalt eller ikkje. Det framstår som uprofesjonelt, særlig når det er ein redaktør som utviser så liten kunnskap om feltet “presse” er det litt oppsiktsvekkande. Det set kunstkritikk.no i eit lite gunstig lys. Er dette ei amatørblekke for kompiser eller er det eit seriøst produkt? Ser ut som det første, og har gjort det i lang tid. Inntrykket er no ytterlegare forsterka.

    Kunstforum derimot satser profesjonelt med variasjon i sjanger, tilgjengelige tekstar og god layout.

    At Minerva-folk samarbeider med Gali, og får oppslag i Klassekampen, er eit sunnhetsteikn. Der er ingen grunn til at ein ikkje skal drive debattar på tvers av politisk ståstad og medial tilhørighet. Dette bidreg til dialog og det er forbilledlig at ein klarer samarbeide på denne måten. Kunstforum framstår som inkluderande og modige, kunstkritikk som amatøraktig og feigt med ein sterk hang til å pervetere kunstfeltet med komiske konspirasjonsteorier, og ikkje minst, låg takhøgde og sterk hang til å halde på eigen amatørposisjon.

    Kunstforum er eit nødvendig bidrag i ei kunstoffentlighet som mest av alt virker å ville runke si eiga utilstrekkelighet i eit kompisprega vakuum. Om ein ikkje har høgare ambisjoner enn å skrive for kompiser, duger nok denne nettsida og eit slikt profesjonalitetsnivå, men neppe ellers. Kunstforum er eit nødvendig og godt bidrag som eg ser fram til å følge vidare.

  10. Innlegg fra Kjetil Korslund

    Kan ikke debattanter, kritikere og kunstnere bare forsone seg med den postmoderne tilstand? Alle disse forsøkene på å peke ut hva som er “viktig”, “radikalt”, “oppegående” og gud vet hva, minner om en annen tid; en forgangen tid. Ingen vet hva kunst er, ingen vet om vi trenger den. De som vil kan lage kunst, og de som vil kan kritisere den. Det vil finnes tilhengere og motstandere i alle genre, medier og kompleksitetsnivåer.
    Gakk hen og syt ei mer!

  11. Innlegg fra amhenriksen

    “Nei, den gledelige nyheten, amhenriksen, er at man med utgivelsen av Kunstforum kanskje har fått et magasin for billedkunstnere flest “ et alternativ til det ganske trøttende og ensidig samtidsorienterte æBilledkunst”.”

    Veldig interessant at Kunst For Alle er blant kunstbladene som har eksistert lengst her i landet da.

    At samtidskunst liksom skal være så ensrettet og ekskluderende som noen vil ha det til er så klart bare tull. Det er bare å bla gjennom et vilkårlig volum av Art Now for å se hvor ekstremt flerfasettert feltet er. Man finner alt fra håndverkløs konseptkunst til Neo Rauch og Glenn Brown. Spekteret av uttrykksformer har aldri vært videre – man skulle tro det var en positiv ting.

  12. Innlegg fra Sarah Sørheim

    Dynna: Grunnen til at vi intervjuet styreleder Gro Bonesmo og ikke Marta Kuzma var at OCA selv ville at Bonesmo skulle kommentere saken. Vi ønsket selv å snakke med Kuzma, men hun var ikke tilgjengelig.
    For ordens skyld: Vi hadde også bilde av Bonesmo. Det er ikke uvanlig at vi i tillegg til kildene våre i artikler også bruker bilder av omtalte personer.

  13. Innlegg fra Jørgen Lund

    Jeg vil også gjerne gratulere Jonas Ekeberg med en skarp og treffende kritikk av Kunstforum. En slik kritikk av slapp journalistikk må man kunne komme med uten å bli stemplet som “pave” og uten å få spilt kortet “mangfold” mot seg, slik Klassekampens redaktør gjør. Det er også fortjenstfullt at Ekeberg påpeker tangeringspunktet mellom Klassekampen og Minerva, selv om dette ikke er nok til å lukte konspirasjon mot “samtidskunsten”. Ekebergs artikkel gir meg imidlertid lyst til å spørre etter en begrepsdiskusjon, nettopp om begrepet samtidskunst. Også debatten rundt Nasjonalmuseet og spørsmålet om en egen bygning for ny kunst på Vestbanen, gjør dette aktuelt. Jeg ville gjerne hørt mer om hva for eksempel Ekeberg legger i begrepet. Jeg har ikke anledning til å forsøke meg på en dypere analyse her, men får en litt flau smak i munnen når jeg hører uttrykket brukt med selvfølgelig, og utgrensende, nimbus, og vet at jeg ikke er alene om dette. Ekebergs artikkel er et eksempel på at samtidskunst er blitt et ladet og normativt begrep, og ikke rett og slett betyr “kunst laget i dag”. Er det ikke slik at begrepet i dagens Norge i for stor grad lener seg på nettopp “opprøret mot opprøret”, det vil si at det er et innholdssvakt samlingspunkt for alle som er mot det som fremmes av polemikere som taler for ulike varianter av nyromantisk maleri, særlig Nerdrum-skolen og Paul Grøtvedt? I den grad man fetisjerer begrepet samtidskunst, eller noe slikt som “internasjonal avantgarde”, som andre sier, tror jeg at man faktisk risikerer en tendens til selvbekreftende sekterisme og “pavedømme”, nettopp det som konservative stemmer har vært inne på helt siden den nyromantiske kritikken mot “modernismen” begynte på slutten av 70-tallet i Norge. På den ene siden fremstår nok begrepet samtidskunst for kunstnerorganisasjonene som en velkommen motkraft til en tidligere overbetoning av historisk kunst, på den andre siden risikerer man en innsnevring som spiller opp til et tabloid klisjeskille mellom nytt og gammelt. Finnes det ikke hundrevis av seriøst arbeidende kunstnere i dag som strengt tatt er i tvil om at det de holder på med er “samtidskunst”, kunstnere som ikke er i nærheten av slike spesielle grupper?

    Min fornemmelse sier at begrepet samtidskunst i dag har en slagside som i for stor grad får det til å fungere som en forhåndskvalifisering via overfladiske stilidentifikasjoner, en krykke for dem som ikke utholder den åpenhet som følger begrepet kunst, rett og slett. Ikke minst forestiller jeg meg at det vil være drepende for “portvakter” i systemet, som kuratorer og museumsledere, hvis de på forhånd skulle søke tilflukt til et kategorialt skille mellom samtidskunst og “all annen kunst som lages i dag men som er teit og gammeldags”. Enhver kuratorisk og kritisk handling er knyttet til det å fremheve og på en måte “finne” noe, og for en slik handling finnes ingen, virkelig ingen, forhåndsgarantier. I utgangspunktet tror jeg altså at begrepet kunst, med all dets ubestemthet, er bedre egnet enn begrepet samtidskunst, fordi det ikke lar noen slippe unna med forestillingen om at det finnes en gitt stil, en praksis eller et felt så å si “der ute”, som er best. Begrepet samtidskunst klinger for sterkt av “den virkelige kunsten”, altså en ny versjon av “modernismen” eller kunsten med stor K. Jeg tror dette gir grunn til å passe seg, og så får det heller forbli mer av et pragmatisk spørsmål om man vil forbeholde separat plasserte hus for nyere kunst, og hvor den historiske grensen eventuelt skal trekkes. Til syvende og sist er dette et kreativt anliggende, som bare kan bevise sin relevans gjennom praksis.

  14. Innlegg fra Christer Dynna

    anne v: Ekeberg gjør nettopp det når han skriver at «…artikkel om norske kunstinstitusjoners bevegelse «fra moderne til samtid» “ der undertegnede er et av intervjuobjektene “ …» (min kursivering)

    ståle v: selv om det er den vignetten som brukes på artikkelen, syns jeg ikke redaktøren for nettstedet kan gjemme seg bak at dett er en (kritisk) kommentar og ikke en kritikk/ anmeldelse. Og man bør ikke i noe tilfelle ta person, men ha fokus på sak – og da fortinnsvis riktig sak, altså metodikken bak bladproduktet (og ikke innholdet i alle de tre redaktørenes saker) Skal man først etterprøve disse, syns jeg dessuten både nettstedets lesere og OCA fortjener at det fremsettes et bedre kildegrunnlag enn en tidligere medarbeider i prosjektet.

  15. Innlegg fra Anne Viken

    Kommentar eller anmeldelse. Der gjeld det same, og Ekeberg oppgir ikkje at han sjølv er i blekka, då blir det uetterrettelig.

  16. Innlegg fra Christer Dynna

    Takk for svar, Klassekampen – jeg går tilbake (til bibliotekeksemplaret) og setter meg inn i kildebruken i oppslaget.

    Nå fremstår det fortsatt litt underlig at mens ny styreleder er kilde, er det Kuzma, den omtalte personen, som avbildes.

  17. Innlegg fra Sarah Sørheim

    Hei, takk for en interessant debatt. Som Christer Dynna skriver har Klassekampen på lederplass i går redegjort for vårt syn på kunst- og kulturdekningen, så jeg skal ikke gjenta alt der her, men viser til vår leder: http://bit.ly/U69nf

    MEN, jeg må gjøre oppmerksom på en viktig feil i Dynnas kommentar:
    Dynna skriver at Klassekampen ikke har gitt OCA tilsvar i vår artikkel 23. september. Det er faktisk feil. Hvis Dynna tar en ekstra titt på saken vil han se at den er ledaget av et intervju med OCAs styreleder Gro Bonesmo, hvor hun får svare på alle påstandene om OCA som kommer fram i artikkelen.
    Dette er et selvsagt presseetisk prinsipp som vi alltid følger. Det er nettopp en av grunnpilarene i vår journalistikk at vi ønsker en åpen meningsutveksling der alle sider kommer til orde.

    Sarah Sørheim, kultturredaktør Klassekampen

  18. Innlegg fra Ståle Vold

    En liten påminnelse om at Jonas Ekeberg`s artikkel er en kommentar og ikke noen anmeldelse. Som jornalist må vel det være et minimum av etteretlighet… ved nærmere lesning av artikkelen
    St.

  19. Innlegg fra Anonymous

    Nei, den gledelige nyheten, amhenriksen, er at man med utgivelsen av Kunstforum kanskje har fått et magasin for billedkunstnere flest – et alternativ til det ganske trøttende og ensidig samtidsorienterte “Billedkunst”.

    Hurra for Kunstforum! Mer kritisk søkelys, takk!

  20. Innlegg fra amhenriksen

    Det er helt på sin plass at Ekeberg poengterer en ganske tydelig tendens når det gjelder holdningene til redaksjonen i Kunstforum, og det er absolutt ingen habilitetskonflikt i at han gjør nettopp det.

    Den gledelige nyheten i det hele er at det er et ekstremt dårlig marked for magasiner, og da særlig halvprofesjonelle forsøk som vi er vitne til her. Forhåpentligvis blir vi nok kvitt rakkelet snart nok.

  21. Innlegg fra Anne Viken

    Kick back time, skjønner eg, om enn på manglande grunnlag. Spennande.

  22. Innlegg fra Christer Dynna

    Nå skal vel Klassekampens unnlatelsessynd også påpekes i sakens anledning, for deres oppslag den 23. september begår en presseetisk brøler. Journalisten rører nemlig sammen lanseringen av tidsskriftet Kunstforum med sablingen av OCA, helt uten at OCA får svare for seg eller imøtegå kritikken.

    En avis som Klassekampen, som har ressurser og profesjonelle journalister, burde klare noe så elementært som å tillate samtidig imøtegåelse (evnt. fortelle leser at OCA ikke ville besvare kritikken eller av av andre årsaker ikke kunne nåes før dead line). Det er ikke for sent for et organ som hevder å være sterke tilhengere av åpen debatt, kritikk og meningsbryting om kunst og kunstfeltet.

    Så til Braanen / Sørheim/ S. Lillebø, henholdsvis redaktør, kulturredaktør og journalist, er dere deres ansvar bevisst?

  23. Innlegg fra Christer Dynna

    Her er Anne Vikens link til Braanens leder i dagens avis. Braanen avviser at redaksjonen befinner seg i “uvitenhetståka”, slik som Ståle Vold hevder her på nettstedet.

    Braanen kommenterer denne angsten for dissens, og sier at hans medium, avisen, er “sterke tilhengere av åpen debatt, kritikk og meningsbryting om kunst og kunstfeltet. Og i den sammenheng er vi, i likhet med svært mange kunstnere – flere enn det Jonas Ekeberg liker å tro – møkk lei av pavelige sendebud som til enhver tid mener å vite hva som er «korrekt» kunst. Selvstendige og kreative kunstnere gidder ikke å forholde seg til denne formen for herretenkning, en tenkning som også hemmer utviklingen av et levende og kreativt kunstliv preget av frimodighet og eksperimentering”

  24. Innlegg fra Anne Viken

    I denne kommentaren raljerer Jonas Ekeberg over nylanserte Kunstforum.

    Eg stiller, som journalist, eit heilt enkelt spørsmål om habilitet: Kan Ekeberg, som både er intervjua og omtalt i Kunstforum, også anmelde Kunstforum?

    Svaret gir seg sjølv, men det ser ikkje ut til at profesjonalitet er det kunstkritikk.no set i høgsetet. Det bidreg til å sette kunstkritikk i eit lys som ein semiproff, eventuelt ein aktør uten ambisjoner om profesjonalitet. Fortjener ikkje kunstverden betre? Det er lett å sette seg inn i heilt basic mediehåndtering og retningslinjer for profesjonalitet. Eventuelt har ein virkelig ikkje slik heilt basic kunnskap? Skal ein ta dette seriøst, eller er det underholdning på lågt nivå slik det utvilsomt framstår som, sett utanfrå.

    Terningkast 6 på pinlighetsskalaen oppnås. Gratulerer, Ekeberg.

    Ekstra poeng for konspirasjonsteorien om at gammelsosialister i Klassekampen og nykonservative i Minerva samarbeider om eit reaksjonært prosjekt. Ein ting er at Ekeberg avslører sin mangel på kunnskap om Klassekampen, ein annan ting er hans gode fantasi som mikses opp i det heile.

    Eg gleder meg til neste utspel frå Ekeberg. Kanskje vil han neste gong påstå at Klassekampen og Kunstforum står i ledtog med paven. Vi gleder oss, men meiner utvilsomt kunstverden bør ha høgare ambisjonar.

    Bra jobba Næss, Gali og Strøm-Olsen!

  25. Innlegg fra Ståle Vold

    Veldig bra kommentar Jonas E.!
    Flott og fin innfo. om OCA og det arbedet som de gjør.
    Viktig å imøtegå denne type snuskete – usaklige (ikke begrunnede argumenter) som vi ser i tidsskriftet Kunstforum.
    Jeg tror også den påpekiningen i siste avsnitt, i Klassekampens dobbeltoppslag forteller i klartekst hvor de befinner seg, – i den ulykkelige uvitenhetståka; som er helt uansvarlig/useriøs av en redaktør som B. Braanen.

  26. Innlegg fra Anders Eiebakke

    Beklager skriveleif, “Næss” skulle det være.

  27. Innlegg fra Anders Eiebakke

    Det er en fiffig tanke at to av redaktørene representerer “ytterpunktene” i norsk politikk. Men at den ene kommer fra en konservativ tankesmie og at den andre skriver i en dagsavis som støtter regjeringen, kvalifiserer ikke til påstanden “(alle) kan se sammenhengen mellom den nykonservative og gammelsosialistiske kritikken av samtidskunsten.” Her får nok Ness mer rouge i trynet enn han har bedt om, gitt.

  28. Innlegg fra Leena Ollikainen

    “A Doll’s House og Kunstforum har bare én ting til felles: De er gode på det de prøver å være gode på!” Natt&Dag sin mening om Kunstforum nr. 1 kan leses her: http://www.nattogdag.no/kunst/artikler/hoyt-og-lavt

  29. Innlegg fra Christer Dynna

    sier meg enig med siste taler (selv om han er en kanin!)

    For et statlig finansiert nettsted som får alle sine midler kanalisert over statsbudsjettet virker dette i overkant usympatisk overfor et privat initiativ.(1)

    Omtalen/ anmeldelsen av dette nye tidsskriftet er lite informativ, den synes isteden vinklet på aktørenes posisjoner “ som ikke akkurat er avslørende eller noen nyhet.

    Kunstkritikk.nos redaktørs begrensede nærlesning av noen enkeltartikler, endatil en der han selv er brukt som kilde, fremstår «journalistisk sett merkelig og tendensiøs», for å bruke hans egne ord.

    Sakskompleksene som omtalen rører rundt i (med motivasjon om at «denne typen useriøs kritikk har lett for å sette seg og definere ordskiftet rundt en institusjon. Det kan derfor være til betydelig skade») viser jo en rørende omtanke for… ja for hvem, egentlig? Kunstkritikk.nos lesere?!
    Om dette nettstedet vil ha seriøs debatt og meningsbrytninger burde disse emnene vært tatt opp og belyst ved å la noen uhildede penner skrive om dem.

    I omtalen kunne man med fordel latt disse ballene ligge, og nøyd seg med å påpeke de strukturelle eller metodiske svakhetene i tekstene. Prosederingen på vegne av en tredjepart, en tidligere oppdragsgiver, gjøres fullstendig på bekostning av en helhetlig vurderingen av bladet som produkt “ da kan det lett virke som man vil ta spilleren, ikke ballen. Nettstedets lesere burde gjøres oppmerksomme på om publikasjonen har anmeldelser, og gjerne også at det finnes et nettsted fra samme kilde, syns jeg.

    Så hvis dette er få «hengt bjella på katten», tør jeg ikke håpe på et kunstkritikk.no som fremmer en kritisk tilnærming til de «åpenbare trekk ved norske kunstinstitusjoner som aldri diskuteres offentlig».

    (1)Da Stiftelsen Fritt ord gikk inn med midler i en periode før Norsk kritikerlag nådde frem hos KKD med søknaden om å komme på statdsbudsjettet, var det neppe for å bidra til en kanal for fremme av maktarroganse og nedsabling av «opponenter». Hadde man søkt dem med dette mandatet på egne vegne, hadde det trolig vært spikeren i kisten for Kritikerlagets prosjekt.

  30. Innlegg fra K. Kanin

    1245 av de 1823 ord i denne komentaren, altså mere enn 2/3 av det hele er om OCA! Jeg tenkte jeg skulle lese om Kunstforum!

    Er ikke det bedre å tilegne en egen artikkel til forsvar av OCA og heller konsentrere seg om KF her?

    Jeg forstår at markeringen når noen farer med faktafeil, men
    å tilegne 2/3 del av et kommentar til å forsvare sin tidligere
    arbeidsgiver ser like elendig ut, etter min mening.

    MVH

    Roger.R

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!