Kommentar 15.01.10

Kjønnsdelt kunstvår

En rekke separatutstillinger med internasjonale samtidskunstnere vil sette sitt preg på norske kunstinstitusjoner våren 2010. Også viktige norske separatutstillinger står på programmet, men er den norske kunstinstitusjonen kjønnsdelt?

På Bergen Kunsthall åpner i dag utstillingen For Example: Dix Huits Leçons Sur La Société Industrielle (Revision 10) (For eksempel: Atten leksjoner om det industrielle samfunnet (Revisjon 10)) med den californiabaserte kunstneren Christopher Williams. Pressemeldingen er blant årets mest kryptiske – helt i tråd med de mest intrikate fra Standard (Oslo) – og blander private betraktninger med perspektiver på konsumsamfunnet og ideer om kameraindustriens programmering av vår visuelle kultur. Williams kunst består hovedsaklig av fotografier som paradoksalt mimer konsum- og industrisamfunnets bilder. Det er samtidig et kritisk og visuelt prosjekt som har en stor tiltrekningskraft. Kunstkritikk vil i ettermiddag – i samarbeid med Bergen Kunsthall – overføre en artist talk med Christopher Williams live.

Hito Steyerl, USAIR 7

Kunstnernes Hus fortsetter den gradvise oppbyggingen av et internasjonalt program med en separatutstilling med Mark Wallinger i mars. Wallinger er en av de mest interessante kunstnerne fra den britiske 90-tallsgenerasjonen og vant Turner prisen i 2007 for arbeidet «State Britain», der han gjenskapte plakater og banner fra en antikrigsdemonstrasjon som to år tidligere hadde blitt konfiskert av politiet. Hesten som symbol på rase og klasse har vært et av hans viktigste maleriske motiver og i 2009 vant han en konkurranse om et offentlig kunstverk i Kent sør for London med et forslag til en femti meter høy hvit hest plassert på en åker. Denne skulpturen skal stå ferdig i 2012. Den 26. mars inntar han hele Kunstnernes hus.

Henie Onstad Kunstsenter har også en ambisiøs utstilling med en internasjonal samtidskunstner på programmet dette halvåret. Utstillingen med den tyske kunstneren Hito Steyerl som åpner i juni gir norsk publikum en mulighet til et bredt møte med en ledende representant for globaliseringskritiske tendensen som har manifestert seg tydelig i samtidskunsten på 00-tallet. Steyerl er både kunstner og teoretiker og skaper dokumentariske film- og videoarbeider som tematiserer makt og kapital.

Kjønnsdelt

Også norske separatutstillinger vil det være flust av i vår hjemmekjære kunstinstitusjon denne våren. Vi legger imidlertid merke til at to av samtidens sentrale kvinnelige kunstnerne må ta til takke med tilnærmet nullbudsjett i kjelleren på Stenersenmuseet mens to ditto sentrale mannlige kunstnere får breie seg på Astrup Fearnley museet; Andrea Lange og Marianne Heier åpnet allerede i går på Stenersenmuseet (anmeldelse på Kunstkritikk mandag) mens Bjarne Melgaard og Gardar Eide Einarsson inntar Astrup Fearnley Museet henholdsvis i neste uke og i mai.

Bjarne Melgaard, Untitled, 2009

Det er kanskje ingen overraskelse, men likevel påtagelig at det private museet, med sin interesse i å bygge opp en samling, velger galleristøttede kunstnere som i stor grad satser på å produsere maleri og andre kunstobjekter mens det offentlige museet investerer i de galleriløse, aksjonistisk orienterte kunstnerene Lange og Heier. Kanskje er vi – på tross av den sidestillingen som kunsverden ellers opererer med – i ferd med å opprettholde en underklasse av lavtlønnede, relasjonelt orienterte kunstnere? Og – dersom det er riktig – er det en tilfeldighet at disse er kvinner? Det passer i så fall bra inn i den kommunale virkeligheten på Stenersenmuseet, men gir også god grunn til å arbeide videre med kjønnsperspektivet i norsk kunstliv.

Andre norske separatutstillinger å holde øye med denne våren er Gerd Tinglum på Kunstnernes Hus i slutten av januar, Knut Åsdam, som er årets Festspillutstiller i Bergen i mai, Marte Aas på Museet for samtidskunst i juni og Børre Sæthre – som er årets utstiller under Festspillene i Nord-Norge, også det i juni.

Utvidet kuratorpraksis

Gruppeutstillinger som setter samtidskunsten i perspektiv skriker med sitt fravær i norske kunstinstitusjoner denne våren. Et spennende unntak er utstillingen med det Berlin-baserte prosjektet Silberkuppe som inntar Bergen Kunsthall med utstillingen «Under one umbrella» i mars. Silberkuppe er et lite prosjektrom som utfordrer den monografiske, sjangerbaserte og generasjonstilknyttede kurateringen som er så vanlig ved etablerte institusjoner. «Under one umbrella» vil med andre ord bli en kunstnerisk miks som viser potensialet i en utvidet kuratorpraksis.

Også den nye lederen på Unge Kunstneres Samfund i Oslo – svenske Linus Elmes – utvider kuratorrollen og ser på sin egen institusjon i utstillingen «Straighten up» der han ser subjektivt på UKS’ arkiver og historie. I forbindelse med utstillingen er lokalene pusset opp og UKS lanserer i tillegg den spennende nyvinningen der institusjonen skal administrere den første treårige statsstøtten til et foreløpig ikke navngitt kunstnerdrevet galleri. At et galleri administrerer et annet er kuriøst, men at det finnes rom i norsk kulturpolitikk for noe mer enn Kulturrådets treårig oppstartstøtte til kunstnerdrevne gallerier er intet mindre enn en fantastisk nyhet!

Samtidige surrealister

Pipilotti Rist, Stir Heart Rinse Heart, 2004.
Videoinstallasjon, Nasjonalmuseet

Dersom perspektiver på samtidskunsten er mangelvare er norsk kunsthistorie desto grundigere dekket denne våren. Mest interesse knytter det seg nok til «Blodig alvor» den godt timede presentasjonen av 1980-tallet i norsk kunst som åpner på Bergen kunstmuseum i neste uke. Også Museet for samtidskunsts todelte presentasjon av kvinnelige kunstnere i samlingene – «Urolig hjerte» nå i neste uke og «Gudinner» i juni – blir hovedsaklig norsk. Igjen er det grunn til å stille spørsmål ved kjønnsperspektivet: Når ble det sist presentert en utstilling av «mannlige samtidskunstnere» på et norsk museum? Når dette er sagt vil Andrea Kroksnes og Randi Godøs prosjekt forhåpentligvis forsvare bruken av kjønn som kuratorisk avgrensning.

Utstillingen «God natt da du – Surrealisme i norsk kunst 1930–2010» på Stenersenmuseet i februar viderefører den problematiske tendensen til å trekke historiske utstillinger helt fram til samtiden. Blant kunstnerne som her må finne seg i å havne under begrepet surrealisme finner vi Ole Jørgen Ness, Marianne Heske, Bjarne Melgaard, Hege Nyborg og Jeannette Christensen. Blant separatutstillingene som tar for seg norsk kunsthistorie nevner vi Anna Eva Bergman på Bergen Kunstmuseum i mai samt Iver Jåks på Nordnorsk kunstmuseum i juni.

Til slutt er det interessant at KORO – Kunst i offentlige rom – viser seg som en stadig mer markant aktør på kunstscenen. Etter høstens omtalte prosjekt med Goksøyr & Martens – «Palestinian Embassy» – følger KORO opp i begynnelsen av februar med «Untuned Bell» av Anne Katrine Dolven. I denne installasjonen vil Dolven relokalisere en ustemt og dermed forkastet klokke fra tårnet i Oslo rådhus til Tullinløkka der publikum ved hjelp av en pedal selv kan sette i gang klokkens klang.

Ingressbilde: Marianne Heier under åpningen av utstillingen Jamais – Toujours på Stenersenmuseet torsdag 14. januar 2010. Foto: Jonas Ekeberg.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!