A House to Die In

Bjarne Melgaard

Kommentar 13.02.18

Huset fra helvete

Bjarne Melgaard / Snøhetta, A House to Die In. Illustrasjon: MIR og Snøhetta.

Det har gått hett for seg i ordskiftet rundt den New York-baserte kunstneren Bjarne Melgaards A House to Die In siden planene ble offentliggjort i 2012. Kort fortalt dreier det seg om en villa som kunstneren i samarbeid med en gruppe arkitekter fra Snøhetta og utbygger Olav Selvaag ønsker å reise på Kikkutkollen i Oslo, en tomt som ligger inntil Ekely der Edvard Munchs villa stod frem til den ble revet i 1969, og hvor man fortsatt finner hans vinteratelier. Mest høylytt har kritikken vært fra naboene i kunstnerkolonien på Ekely, men også naturvernere og kunsthistorikere har mobilisert. Argumentet er i grove trekk at prosjektet representerer et forstyrrende inngrep i et fredet friluftsområde sterkt assosiert med Munch.

Husets konkrete utforming er heller ikke udelt populær. Vi snakker såklart ikke om noen villa i tradisjonell forstand, men en kreasjon basert på en rekke tegninger fra Melgaards hånd, som Snøhettas arkitekter har skannet og oversatt til beboelig arkitektur. Resultatet har blitt sammenlignet med et krasjet stealth-fly. Fasaden består av rette plan i forkullet eik, satt sammen til en kaotisk struktur som hviler oppå en gruppe karikerte dyregnomer i umiskjennelig Melgaard-stil. Gnomene står i et vannspeil, og under dette er det anlagt et underjordisk atelier. Atelieret forbinder selve huset med et større grotteanlegg som munner ut i en inngang i fjellsiden et stykke unna. Før Melgaard & co fikk grønt lys av byantikvaren i forfjor, måtte de gjøre noen endringer, blant annet fjerne et 16 meter høyt tårn. Fremdeles venter man på godkjennelse fra riksantikvaren, som fikk saken oversendt den 6. februar i år, sammen med en solid bunke med klager.

Bjarne Melgaard / Snøhetta, A House to Die In. Illustrasjon: MIR og Snøhetta.

Debatten har også rast i media, og nådde et lavmål (eller høydepunkt, alt etter hvordan man ser det) i fjor da Melgaard i et intervju med NRK ble bedt om å svare på fotograf og Ekely-beboer Per Manings kritikk av byantikvarens avgjørelse, og benyttet anledningen til å kalle kollegaen «Norges mest talentløse fotograf» og hevdet han kun var ute etter å reklamere for «de grusomme bildene sine». Utover denne og et par andre humørfylte utfall mot sine fremtidige kunstnernaboer, har ikke Melgaard blandet seg nevneverdig i ordskiftet. Nå har pipen imidlertid fått en annen lyd. Et ønske om å snu opinionen i prosjektets favør i påvente av riksantikvarens endelige avgjørelse, er sannsynligvis foranledningen til en utstilling som åpnet i Selvaag Art Collections lokaler på Tjuvholmen 2. februar. Her kan publikum få et innblikk i den pågående prosessen.

Rommet er innredet med store plansjer med trinnvise fremstillinger av oversettelsen av Melgaards tegninger til digitale 3D-fortolkninger, eposter fra kunstneren og annet skissemateriale. Epostene har en lett «diktatorisk» tone som gjør det tydelig at Melgaard, som rimelig er, er prosjektets kreative sentrum. Notater fra møter mellom kunstneren og arkitektene er gjengitt på et fornøyelig haltende engelsk som minner om de lett dyslektiske skribleriene man finner i Melgaards malerier og tegninger, men der aggressiv misantropi er byttet ut med jovial intimitet: «Bjarne hate [sic] to cook». Inntil veggen står det lent en materialprøve på den forkullede eiken, og i provisoriske vitriner festet med stropper til noen søyler er det utstilt små skulpturer og miniatyrmodeller av en slags oppblåsbare ballongmøbler. Utstillingens midtpunkt er en enkel modell av tomten og huset, plassert på et digert furubord.

Hvordan huset vil se ut innvendig, utover at det legges til rette for en viss melgaardsk maksimalisme, virker foreløpig uklart, men det vil åpenbart by på noen ukonvensjonelle romløsninger. Også fasaden, basert på Melgaards tegninger, har et markant antifunksjonelt tilsnitt. Huset er tilsynelatende formgitt utenfra og inn, med utgangspunkt i tegninger som ikke akkurat er utpreget arkitektoniske. Spørsmålet om hva huset konkret skal inneholde ser ut til å ha kommet i andre rekke. Formen svarer på et ekspressivt, snarere enn praktisk behov. Deler av det indre arealet er som en følge av dette blitt til uformelige, tilsynelatende ubeboelige rom. A House to Die In bryter slik med den nøkterne og planmessige fremgangsmåten som preger dagens boligarkitektur.

Fra utstillingen A House to Die In, en materialprøve på den forkullede eiken som skal brukes på husets fasade. Foto: Loft Visual Group.

Melgaard har tidligere trukket frem den franske surrealistiske forfatteren Georges Bataille som inspirasjon til A House to Die In. I det korte essayet «Architecture» fra 1929 fremholder Bataille arkitekturen som et symptom på orden, planmessighet og autoritet, og kontrasterer den med maleriet, som han anså at hadde en frigjørende kraft, idet det åpner en vei mot det «bestialske og monstrøse». En måte å se A House to Die In på, er at Melgaard og Snøhetta underlegger arkitekturen maleriets deformerende fullmakter. Brudd på gjengse innredningsprinsipper, gjennom eksempelvis å kombinere spa og atelier, eller å inkorporere elementer av appropriert arkitektur fra andre steder i verden (slik et notat på veggen i utstillingen røper planer om), er manifestasjoner av dette programmet.

Selv om prosjektet er både konstruksjonsteknisk og juridisk kvalitetssikret, og utstillingen i Selvaag Art Collections lokaler utlegger det på en nøktern og didaktisk måte, er den kreative prosessen vi får innblikk i grunnleggende kompromissløs. Melgaard står i sentrum som en neste barnlig fontene av ønsker og innfall; den praktiske motstanden realiseringen av disse ideene bringer med seg, overlates til et rede korps av kapitaleiere, arkitekter og byråkrater. Utstillingen på Tjuvholmen forteller om skaleringen av autonom kunstnerisk utgytelse til sertifisert arkitektur. Denne demonstrasjonen av den samtidige arkitekturens ettergivende karakter, er fascinerende av flere grunner, men kanskje primært fordi den er et bilde på den teknologiske emansiperingen av det individuelle begjæret, som lokker med å gjøre deg til den suverene formgiver av dine omgivelser.

Utstillingen A House to Die In på Tjuvholmen i Oslo, et samarbeid mellom Selvaag Art Collection, Snøhetta og Bjarne Melgaard. Foto: Loft Visual Group.

  1. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Overskriften ET HUS FRA HELVETE lover mye.

    Skribenten leverer i dette tilfellet knapt mer enn en annonse på FINN.NO.

  2. Innlegg fra Stian Gabrielsen

    Takk for info, Christoffer. Artikkelen er nå rettet.

  3. Innlegg fra Christoffer Eide

    Fin kommentar! En liten rettelse: det stemmer ikke at det skal oppføres “[…]der Edvard Munchs villa sto frem til den ble revet i 1960.” Men er tenkt plassert hvor en annen villa – Villa Kikkut – stod frem til 1989.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!