Kommentar 29.08.08

Gjesteredaktør Erlend Hammer, uke 35

For snart et år siden befant jeg meg på «kjøpesenteret» Bal Harbour utenfor Miami, på flukt fra en brutal virkelighet inn i en av de mykeste genserne jeg noen gang hadde sett. De ansatte i butikken hadde da i et par timer fortsatt å lempe nye plagg i fanget mitt mens de sa ting som «this is a beautiful piece» eller «the structure of this piece is amazing.»

For det var det de kalte plaggene, «pieces». Språket var altså mer eller mindre det samme som det som ble brukt tilbake på Baselmessen på Miami Beach. Forskjellen var mest størrelsen på prislappene, og at det var færre folk på Marc Jacobs. Og selvfølgelig at myke pakker som kjent = mer gøy. Koblingen kunst og mote er ikke akkurat krutt lenger. Likevel holder det stand at store deler av kunstverdenen ser på moteverdenen med en viss skepsis, som regel fordi den er «overfladisk» sammenlignet med kunstens mer intellektuelle dypdykk. Like fullt er Miuccia Pradas herrekolleksjoner for eksempel ofte å betrakte som velartikulerte innlegg i kjønnsdiskursen, og det de eventuelt mangler i teoretisk kompleksitet, tar de igjen i potensiell påvirkningskraft.

Da redaksjonen bestemte seg for å dekke designerduoen Batlak og Selvigs visning og utstilling på Galleri Riis, lurte vi først på hvordan dette kunne forsvares; hva gjorde denne visningen mer interessant enn de øvrige visningene under Oslo Fashion Week for nettopp våre lesere? Svaret er selvfølgelig: ingenting. Bortsett fra at hvis man først er interessert i mote, så var Batlak og Selvigs visning en av de viktigste i Norge i år, uansett kobling mot kunstverdenen eller ikke, fordi det er uvanlig bra design. Og det kan i seg selv være verdt å skrive om, spesielt siden det er svært få andre som gjør det på en tilsvarende seriøs måte. For det er ikke lenger noe kunstteoretisk interessant over å holde en motevisning i et galleri. Derfor blir Batlak og Selvigs kolleksjon behandlet som mote, og ingenting mer.

Den eneste teksten jeg som gjesteredaktør (dessverre) ikke kan ta noen ære for denne uken er Kristian Skylstads rapport fra teaterinstallasjonen «Tyskerjenter» på Hovedøya. Hvis vi skulle oppsummere de siste fem årene på Kunstkritikk.no med en statistikk over hvem som har publisert flest ord på nettsidene, ville Skylstad trolig havne ganske høyt på lista. Han har vært en av våre ivrigste debattanter og en nokså omstridt figur på grunn av sin tidvis, tja, skal vi si lite Habermaske debattstil. Redaksjonen har valgt å tolke dette som et understimulert kommunikasjonsbehov, og selv om det å invitere Skylstad til å skrive for oss først nok inneholdt et lite snev repressiv toleranse, vil jeg si at vi med denne teksten til gagns rettferdiggjør det valget. Teksten er et uvanlig vellykket eksempel på den type skrivemåte som har preget Kunstkritikk.no på sitt beste; personlig, engasjert og med litterære ambisjoner langt utover å fungere som en rent beskrivende eller evaluerende forbrukerformidling.

– Erlend Hammer

Ps. De andre tekstene denne uken er Geir Haraldseth om gruppeutstillingen «Wrap Your Troubles in a Dream» på Lautom Contemporary og Kristine Natvig om Gardar Eide Einarssons «æNO CHAOS, DAMN IT!”» og Per-Oskar Leus «Like a Dog!» på henholdsvis Standard og UKS. Disse tekstene publiseres muntlig i ettermiddag klokken 17.00 som del av Kunstkritikk.no sitt bursdagselskap på Kunstnernes hus. Da vil også ukens skribenter være tilstede for å lese og diskutere tekstene med publikum. Tekstene vil være tilgjengelig på nettet omtrent samtidig som opplesningene.

  1. Innlegg fra Erlend Hammer

    Programmet på Kunstnernes hus:

    17.00 Studio 4, inngang fra baksiden

    Kristine Natvig anmelder Per Oskar Leus «Like a Dog» på UKS
    og Gardar Eide Einarssons «No Chaos, Damn it!» på Standard

    Kristian Skylstad anmelder «Tyskerjenter» av Volumen Express på Hovedøya

    Geir Haraldseth anmelder «Wrap Your Troubles in a Dream» på Lautom

    Ketil Nergaard med små dykk fra 5 år med kunstkritikk.no

    Bløtkake, snitter og forfriskninger!

    20.00 Arcimboldo

    Julian Apostata Blaue manifesterer Storkunstsolteddystatens eksilregjering

    Bilder fra utstillinger og åpninger de siste fem åra, av André Gali

    Arrangører: kunstkritikk.no og Norsk kritikerlag i samarbeid med Kunstnernes Hus

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!