Kommentar 04.10.11

For en re-regionalisering av kunstfeltet

Sørlandets Kunstmuseum. I forgrunnen verket Victory! Victory! One Land, One Ocean, One Sky av Carly Troncale (ANSR). Foto: SKMU.

Sørlandets Kunstmuseum ansatte for et par uker siden Karin Hindsbo fra Danmark som ny direktør, og museet fortsetter dermed i likhet med svært mange andre norske institusjoner tendensen til å hente inn ledere fra utlandet. Hindsbo ankommer Kristiansand etter at den forrige direktøren, Pontus Kyander, flyttet til Trondheims Kunstmuseum etter kun tre år i Kristiansand. Da jeg skrev om utlysningen i Kristiansand i juni, kommenterte Kyander at grunnen til at kunstinstitusjoner i Norge ikke ansetter flere nordmenn er at det ikke finnes norske kuratorer eller mellomledere med internasjonal erfaring og at disse derfor ikke kan konkurrere med utenlandske søkere. Å tro at «internasjonal erfaring» i seg selv skal være en kvalifikasjon det ikke går an å konkurrere med er i beste fall en forenkling av virkeligheten. Perspektivet fremstår som typisk for en tro på at «det internasjonale» i seg selv er et tilnærmet eget felt og at det kun er her interessant arbeid finner sted. Det er nærliggende å tenke seg at dette henger sammen med biennalifiseringen av kunstfeltet der man er blitt vant til at en kuratorisk stemme nærmest alltid kommer utenfra.

Det er imidlertid ingenting som tilsier at innsikt i en lokal kontekst, eller kunstfaglig arbeid på nasjonalt nivå skal være utilstrekkelig for å drive en solid kunstfaglig programmering av et visningssted. Tvert i mot viser det seg i mange tilfeller at de utenlandske institusjonslederne benytter sine stillinger til å drive et internasjonalt program som like godt kunne vært vist hvor som helst. Dette følger gjerne av at man de første par årene trenger tid for å sette seg inn i den lokale konteksten, men når man så er kommet inn i et «internasjonalt spor» virker det kanskje lite givende å bevege seg tilbake til det regionale ettersom dette vil indikere et lavere ambisjonsnivå, både faglig og personlig.

Denne blinde troen på at «det internasjonale» eller «globale» er av større betydning enn noe annet man kan drive med i kunstfeltet er uheldig. Kanskje bør vi i større grad ta til orde for en re-regionalisering av kunstfeltet. Det bør og være rom for å tørre å ansette kunstfaglige ledere med noe mindre ledererfaring og heller arbeide for en større ansvarsdeling på kunstfaglig og administrativt nivå. Å utvikle en lokal kontekst er ikke bare relevant i seg selv, for et lokalt miljø; det er og en måte å sikre et faglig mangfold der kvalitetskriterier kan variere fra by til by, land til land og verdensdel til verdensdel. Derfor må det være flere muligheter for at også unge, ambisiøse norske kuratorer kan få bygge opp langsiktige kuratoriske prosjekter over en periode på flere år. Alternativet er at norske kunstinstitusjoner blir kortvarige poster på en pyntelig internasjonal CV.

Det er en naiv globaliseringsforståelse å tro at det som er relevant i Monterrey, Mexico og skal være relevant i Molde. Det kan være slike delte interessepunkter selvfølgelig, men det trenger ikke være slik. Grunnen til at byer som Firenze, Paris og New York har vært slike viktige sentra opp gjennom kunsthistorien er nettopp at disse stedene i perioder fikk mulighet til å utvikle seg som tilnærmet lukkede kretsløp der man ikke brydde seg om hva som skjedde utenfor bygrensene. I Norge sitter muligens mangelen på selvtillit, og janteloven, for dypt til at vi så langt har tillatt oss å gjøre noe slik. Men kanskje er det på tide?

  1. Innlegg fra Edward R Hansen

    Jeg er så enig så enig med Hammer.

    Påfallende hvordan norsk kunstliv hele tiden lar seg bli en tumleplass for “det nordiske samarbeidet”, og slipper til Sverige og Danmark på sine arenaer uten at det er så nevneverdig mye tilsvarende å snakke om på deres egne banehalvdeler. Nå er kanskje spesiellt svensk men også dansk kunstliv preget av en i større grad hirarkisk og noe mer konservativ dynamikk enn det norske, som kanskje er mer uavhengig og derfor lar nye idéer vokse fort. Noe de andre landene helt forståelig vil ha en bit av. Og jeg har på ingen måte noe i mot et nordisk samarbeid, bare så det er poengtert. Men jeg kan ikke la være å bli litt provosert av denne tendensen når jeg etter å ha bodd og arbeidet i begge disse naboland vet hvor lite av norske krefter de slipper til. Vektskåla er litt for tung på norsk side. Kanskje man burde benytte en utvekslings-modell for å sikre at de andre landene i større grad får norsk kunst til sine arenaer. Hvor mange nordmenn finnes i ledende posisjoner det i svenske og danske kunstfeltet. Forstyrrende få i forhold til hvor mange kompetente det finnes…og igjen hvor mange svenske og dnake som har slike posisjoner i Norge. Det er et eller annet som ikke stemmer. Hvis Norge skal fortsette å være den arenaen som slipper til alle andre, så bør vi kunne forvente litt mer tilbake av dem, det er bare det jeg seier.

  2. Innlegg fra Dag Solhjell

    Jeg har registrert utenlandske ledere i følgende kunstinstitusjoner nå eller for få år siden: Nasjonalmuseet – to utenlandske før en norsk. Begge avdelingsdirektøren for billedkunst i Nasjonalmuseet (Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst), OCA (to på rad), UKS, Kunstnernes Hus (de to siste), Astrup Fearnley Museet, Sørlandet Kunstmuseum (to siste), Stavanger Kunstmuseum, Trondhjems kunstmuseum, Oslo kunstforening. Munch-museet ansatte en uten erfaring fra kunstfeltet. Av senere kjente tilsettinger har Henie Onstad ansatt en norsk leder – er det noen flere?

    På den andre siden: ingen (så vidt jeg vet) norske har for tiden ledende stillinger i andre lands kunstinstitusjoner. Har noen søkt?

    Det er rimelig å anta at søkere fra utlandet ble ansatt fordi de var bedre kvalifisert enn de beste norske. Hvorfor er det slik? Noen av årsaken bør søkes i situasjonen i tre norske institusjonsstrukturer – de kunstnerstyrte galleriene (kunstnersentra i regionene og fagtekniske gallerier i Oslo, de regionale kunstmuseene og de store utstillingsstedene (kunsthallene).

    De kunstnerstyrte gallerienes daglige får ikke (med et par unntak) kuratorisk ansvar. De blir derfor karriermessige blindgater.

    De regionale kunstmuseene har nesten inen internasjonal virksomhet, og forpliktes i større eller mindre grad på et i beste fall norsk engasjement og verste fall et regionalt. Ingen ledere i disse to kuratoriatene bygger opp internasjonale nettverk og internasjonal erfaring.

    En tredje årsak av kunstpolitisk karakter er den usikre økonomiene til de større norske profesjonelle og ikke-kommersielle utstillingsstedene for større vekslende utstillinger, som jeg vil kaller kunsthaller. De er av typen Tromsø kunstforening, Bergen kunsthall, Bomuldsfabriken Kunsthall, Telemarksgalleriet på Notodden, Vestfossen Kunstlaboratorium, Kunstbanken på Hamar, Oslo kunstforening – i alt 15-20 steder rundt i hele landet. Også fra disse kunne det komme kompetente ledere av norske kunstinstitusjoner, dersom de fikk noe større ressurser og en mer internasjonal orientering.

    De stillingene som kunne bli springbrett for norske og internasjonale karrierer blir nå i økende grad besatt med ikke-norske søkere. Utviklingen ser bare ut til å fortsette. Situasjonen blir derfor stadig verre for bygging av norsk lederkompetanse på et nivå som er internasjonalt konkurransedyktig. Det å lede kunstinstitusjoner krever mer enn bare suksessrik kuratorisk erfaring i Norge.

    Det mener Dag Solhjell

  3. Innlegg fra Torfinn Nag

    lykke til folkens

  4. Innlegg fra anne szefer karlsen

    Tusen takk, Leif Magne, for en smart videreføring av Erlends tekst, og for hyggelige ord.

    Jeg har flere dager tenkt at jeg ville melde meg i samtalen, men ikke helt funnet inngangen. Den ga du meg i dine (som vanlig) lange lister, for jeg har noen flere eksempler i forhold til det å gi kuratorer rom i institusjoner. Det foregår for tiden en endring i mange kunstsentre i Norge. Alle sentrene er ulike, og jobber i vidt forskjellige kontekster med ulike vilkår, men på samme måte som dette er steder kunstnere tradisjonelt har hatt sine første separatutstillinger begynner det nå å bli mer og mer vanlig at det også er her kuratorer blir gitt sine første institusjonelle oppgaver. Jeg er selv et eksempel, da jeg i 2004 ble kastet på dypt vann av min Malin Barth (som i dag leder 3,14 i Bergen, og gjør en god jobb for å videreføre den institusjonen) på Hordaland kunstsenter (for jeg har nemlig vært ansatt her før! Den gang som lærevillig ”potet”.) Uten å vite helt hva jeg bega meg ut på ble jeg den gang kurator for et nytt verk av Lars Traegde i forbindelse med den første utgaven av B-open. De seneste årene har for eksempel Odd Fredrik Heiberg, først med Tempo Skien og deretter i styret i Telemark kunstsenter, utfordret kuratorer til å lage store prosjekter. Telemark er ett av kunstsentrene i Norge som hvert år inviterer en kurator til å lage sitt program. Rogaland har gjort noe lignende, med Gunhild Moe som første kurator ut. Hun går for øvrig også på kuratorstudiet i Bergen. Ellers har Akershus hatt flere gjestekuratorer inne på sine store utstillingssatsinger. (Godt mulig jeg har glemt noen her, i så fall: beklager!) Jeg er sikker på at flere kunstsentre vil se at dette kan være en, av mange, metoder for seg. Og det finnes virkelig mange metoder man kan benytte seg av. Oppland har invitert Synnøve Vik (også for tiden student på kuratorstudiet i Bergen) som sin samarbeidskurator for Opplandsutstillingen. Og det finnes helt sikkert flere eksempler både blant sentrene og andre institusjoner. Poenget er at slike langvarige samarbeid mellom kuratorer og institusjoner kan være med på å rekruttere kuratorene til ulike stillinger innenfor institusjonene. Man skal selvsagt stille spørsmålet om styrene rundt omkring sine valg når de ansetter ledere, men vel så viktig er det å innse at de fleste kunstinstitusjoner i Norge (hele landet!) er små og underfinansiert. Det fører til at det er veldig vanskelig å opprette såkalte ”rekrutteringsstillinger”, som man kan tillate seg i større institusjoner. Det blir mye prosjektansettelser og løsarbeide (vel og bra, for en stund for de fleste, men ikke spesielt bra på lang sikt i forhold til å bygge opp kompetanse…).

    Ja, det var vel det jeg hadde i dag. Sikker flere ting jeg kunne kommet på, for jeg sitter i dette hver dag. Hvordan balansere det at bevilgende parter simpelthen eeeeeelsker å gi prosjekttilskudd (til top-of-the pops, flavour-of-the-month) men bare haaaater å gi økte faste bevilgninger (fryktelig lite festlig å skilte med på skryteliste, det er så lite festival, liksom), så vi kan gjøre noe grunnleggende bra for institusjonene (ok, ok, jeg vet det er syting og klaging, men seriously…), med et ønske om å bygge opp et sterkt fagfelt?

  5. Innlegg fra Leif Magne Tangen

    Det som kommer, det som var…

    hei erlend, hvordan var åpningen i bergen? Her i Leipzig er alt normalt, vi jobber og står på…

    Men, jeg leste kronikken din på kk.no og ble litt tatt på senga, det er sikkert meningen. Den er spisset og roper om debatt. Som uteblir, det er synd. Det du gjør, synes jeg, er tre ting. For det første bagatelliserer du de norske lederne vi har. For det andre falitterklærer du styrene til diverse kunstinstitusjoner. For det tredje ønsker du økt tro på lokale/regionale/nasjonale kunstnere/kuratorer. Jeg har lyst i denne teksten å diskutere noen av poengene dine – videre vil jeg prøve å ta opp noen et tema til: hvorfor Oslo-institusjoner er så attraktive for utenlandske kuratorer.

    Men, til temaet; Det er påfallende mange svensker i norsk kunstliv om dagen. Stina Högkvist som må jo ha okkupert en norsk arbeidsplass i snart ti år nå. Sune Nordgren har også vært her, Marianne Hultman, hun har sikkert vært her i fem år nå, Pontus Kyander, Ingrid Nilsson og Linus Elmes har sikkert vært i Stor-Oslo i tre år. For ett år siden ankom Mats Stjernstedt som foreløpige siste tilskudd. I tillegg er kuratorer som Gunnar B. Kvaran, Andrea Kroksnes, Stephanie von Spreter aktiv i Oslo- og da har jeg sikkert glemt noen, flere utlendinger.
    Som sagt: påfallende mange.

    Når flere av disse ble ansatt hadde jeg personlige favoritter til stillingen(e) – For det meste venner av meg som jeg mener er fantastiske kuratorer og som ville ha gjort en tilsvarende fantastisk jobb. Og når marianne ble ansatt på Kunstforeningen var jeg på jobbintervju. Jeg kjørte en kombo av lokal diskurs (som jeg på det tidspunktet hadde bra oversikt over) og lovnad om å vise yngre europeisk kunst. Det var andre unge, tilsvarnde kvalifiserte, norske kuratorer inne til intervju. Likevel valgte styret å ansette Marianne.

    Jeg synes Oslo Kunstforening har gjort et godt valg med Hultmann, hun
    har stått på og jobbet hardt for at Kunstforeningen skulle forbli et relevant
    sted for Kunst-Oslo å stille ut i.

    Det er ikke mangel på kunstfaglig kvalifiserte norske kuratorer, ei heller mangler det norske kuratorer som blir invitert til jobbintervju. men i stede for å legge hele skylda på styrene, vil jeg vite hva som gjør at “de andre” greier å overbevise mer på intervju. I tilfellet UKS (Elmes) er det jo ikke mangelen av innsikt i den norske kuratorstammen som utgjør problemet (noe som man jo kanskje kan beskylde et styre som Trondheim Kunstmuseum (hvem er Aase Sætran?) for). Men, jeg tror ikke på den forenklede retorikken du benytter, basert på en persons uttalelse (Kyander). Den har ingen relevant funksjon.

    Poenget er at jeg kjenner ikke til styrene som har ansatt alle disse folkene. Så jeg vil heller spørre hva er det som gjorde at vi norske kuratorer (og jeg sier vi, Erlend, du er jo utdannet kurator) ikke greier å overbevise styrene til selv den minste institusjon om at vi er relevant nok for jobben som er utlyst? Dette er et av de første spørsmålene jeg ville ha satt på dagsordenen om jeg var medlem av et spesialisert yrkesforbund for kuratorer. Trenger vi ekstrautdannelse, motivasjonstrening, opplæring hvordan man oppfører som leder, kontakt med styre etc?

    Det sagt, bør også dette sies: og jeg har vanskelig for å se at erfaringen(e) til hver enkelte ansatt (utenlandske) kurator overgår den til de “norsk” kuratorene, og selvfølgelig er tallene såpass omfattende at det er dog et kritisk poeng du har her og jeg forsøker å for å stille spørsmålet du burde ha stillt: Kan det hende at styrene i norsk kunstliv ikke gjør jobben sin?

    Et annet viktig poeng å diskutere er det faktiske erfaringsnivået til norske kuratorer: hvorfor så godt som ingen av oss har samlet internasjonal erfaring, langt mindre klart å overtale et styre et eller annet sted utenfor norge om å satse på oss som ledere eller kuratorer. Det mangler jo ikke på kvalifiserte folk som både har bodd og studert i utlandet, som ofte, med det klare unntake av Hanne Mugaas, ikke etablert seg noe annet sted enn oslo etterpå?

    Det er for enkelt å skylde på janteloven eller bygdedyr og lillebror-kompleks.

    I teksten din blir en rekke norske ledere som gjør en veldig bra jobb oversett. Kroneksemplet er selvfølgelig Erlend Høyersten som må sies å ha en temmelig bra karriæreutvikling fra studium til leder av Bergen Museum iløpet av et langt tiår. Vi har jobben som Per Gunnar Eeg-Tverbakk gjør og har gjort i forskjellige posisjoner igjennom de siste 10-15 årene, du nevner ikke Jonas Ekebergs bragder, jeg ville ha nevnt “going commercial”-Furnesvik sin jobb, også Helga-Marie Nordby har vært aktiv, Tromsø-kunstforenings Svein Ingvoll Pedersen, Jarle Strømodden både på Samtidskunstmuset i sin tid, i Tromsø og nå hos Vigeland, også nylig-blitt-HOK-direktør Tone Hansen og hennes norske kurator Caroline Uglestad (og her er det på sin plass med en honør til den fantastiske men nesten usynelige kuratorjobben som musikk-koordinator Lars Mørk FInborud gjør på HOK). Og vi må ikke glemme den utrolige jobben som Solveig Øvstebø gjør ved Bergen Kunsthall. Men det aller viktigste eksemplet er Anne Szefer Karlsen og hennes jobbe ved Hordaland Kunstsenter de siste tre årene. Og da har jeg utelatt mange, mange.

    Når det kommer til det som jeg oppfatter som ditt viktigste poeng, er jeg meget kritisk. For det første synes jeg argumentasjonen din er grumsete, det blir ikke gitt noe eksempel på lokale/regionale (for korthets-skyld; norske) institusjoner drevet av utlendinger som driver et “kan-være-hvor-som-helst” program. Men vi kan si at feks. Kunsthall Oslo eller Bergen Kunsthall en viss “edge-cutting” av unge, ukjente eller dog kjente internasjonale kunstnere (noen ganger kan det føles som om magasinet Afterall bli lest med lupe) – jeg synes feks. at Kunsthall Oslos visning av Anja Kirschner & David Panos var interessant, de er vel så godt som ukjente i norge, men godt etablert i en London-kontekst. Denne debatten er lite relevant, synes jeg, delvis fordi jeg synes så godt som alle institusjonene i Oslo (og i Bergen) har et balansert program hvor både uetablerte, ukjente, kjente, lokale og internasjonale størrelser får muligheter til å realisere prosjekter – men også fordi jeg ikke helt forstår hva som er så farlig om institusjoner finner et perspektiv som de følger. De aller fleste ledere sitter i sine posisjoner ca. 4 år. Så veksler de. Drar et annet sted.

    Tvert i mot av hva det som du påstår, tror jeg at en norsk kunstscene ikke er stor nok til å isolere seg og evolusjonere seg inn til en verdens-scene. Det er ikke nok kunstnere, kuratorer eller kritikere for å la oss bli introvert og samtidig bli av VERDENSBETYDNING.
    Heller vil jeg si at vi har plass til flere ledere og kuratorer som ikke kommer fra en norsk virkelighet, vi har mye å lære av dem, ikke fordi de kan mer, men fordi de kan anderledes, de forstår anderledes og det er noe som enhver kunstscene og kunst-kultur har stor nytte av; å lære av dem som gjerne vil være der.

    Noe som bringer meg til mitt aller siste punkt: hvorfor er Stor-Oslo så attraktiv for utlendinger? hva er det som gjør at såpass mange kuratorer søker jobber i Norge? Jeg vet ikke. jo, det gjør jeg kanskje, men det er en annen tekst, kanskje har noen andre meninger om dette?

  6. Innlegg fra Jan Kristen Bo

    Norge! Norge! Norge!

  7. Innlegg fra marith ann hope

    er så enig med Jarle Strømodden, og Hanne Nilsen og dermed Erlend Hammer, som jeg ikke kjenner. Bli kvitt dette mindreverdighets komplekset. Tro ikke at fordi man er norsk at man ikke har peiling på internasjonal kunst, bullshit.
    Solveig jobbet i sin tid for Riksutstillinger og jeg er stolt som en høne over henne og andre som jobbet der og har gjort det bra!
    Vi var glokale, the globale i det lokale, det går ann og verden går faktisk framover.
    MAH

  8. Innlegg fra Hanne Nilsen

    Norge som stat ble bygget gjennom å se til resten av Europa. Vi kom lenge etter de andre landene. Både musikk, kunst, arkitektur osv. er importert fra Europa og kan hende det bare er historien som her fortsetter. Kanhende har vi manko på selvtillit når nasonen Norge ble bygget gjennom å herme etter andre. Vi måtte antagelig det i sin tid, men man trenger ikke fortsette. La oss hoppe av, folkens og bli oss selv nok!……eller det blir jo feil det òg, sant? Språk er makt, språk forvirrer. Ordet internasjonal må ikke bety alle andre, og ikke oss, men ALLE

  9. Innlegg fra jarle strømodden

    vel skrevet, hr. hammer. jeg tillater meg å legge til to eksempler som etter min mening viser realisering av et potensiale når muligheten blir gitt.

    det ene er solveig øvstebø ved bergen kunsthall. jeg tør mene at få hadde tanker om hva hun kunne uttrette. men hun har brukt tiden vel og fremstår, synes jeg, som en av de beste og dyktigste institusjonsledere vi har. hun er – hvis hun vil – definitivt klar for større oppgaver.

    det andre eksemplet er erlend høyersten. han fikk i sin tid muligheten ved sørlandets kunstmuseum, noe som igjen ga ham muligheten ved bergens kunstmuseum og nå er han direktør for museene i bergen.

    dette mener jarle strømodden.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!