Lofoten Internasjonale Kunstfestival
Kommentar 29.08.15

Festivalen som fant seg selv

Roderick Hietbrinks performance The Slimy is Myself, or How I Want to Be a Pigeon ble presentert under åpningen av hovedutstillingen Disappearing Acts under åpningen av Lofoten Internasjonale Kunstfestival 2015. Alle foto: LIAF/Kjell Ove Storvik.

Roderick Hietbrinks performance The Slimy is Myself, or How I Want to Be a Pigeon ble presentert som en del av hovedutstillingen Disappearing Acts under åpningen av Lofoten Internasjonale Kunstfestival 2015. Alle foto: LIAF/Kjell Ove Storvik.

Da det første gang ble arrangert kunstfestival i Lofoten i 1991, var situasjonen lokal. Den kunsten som ble skapt var – om vi skal tro fremstillingen i utstillingen Festivalen som ikke ville synke på Nordnorsk Kunstsenter – knyttet til etterkrigstidens brede strøm av maleri, grafikk og skulptur innen figurative og abstrakte retninger. Den ideologiske horisonten var humanistisk: natur, kultur, historie, kunst, turisme og demokrati var deler av en helhetlig fortelling. Festivalen var preget av gode intensjoner og små lokale konflikter.

Inghild Karlsen, Gringo Bar, 1996. Foto: Maria Gradin.

Inghild Karlsen, Gringo Bar, 1996. Foto: Maria Gradin.

Bruddet med denne fortellingen ser ut til å ha kommet i 1996, da Inghild Karlsen presenterte installasjonen Gringo Bar i en festival som var dedikert til forholdet mellom kunst og natur. Her beskrev Karlsen en ny kunstnerrolle, der kunstneren skapte åpne sosiale situasjoner i stedet for kunstobjekter.

Historien som fulgte er velkjent. Samtidskunsten gikk på 90-tallet og 00-tallet inn og ut av sosiale, politiske, materielle og visuelle formater. Samtidig varierte festivalene i Lofoten voldsomt i ambisjoner og intensjoner; fra den sjarmerende, men litt amatørmessige Kjærleikens Ferjereiser i 2001, via den sinte Human, Fucking Human i 2003 til den Oslo-sentrerte Something in the way i 2011, for å nevne noen. Med Just what is it that makes today so familiar, so uneasy? i 2013 fant festivalen endelig det formatet den har i dag: rundt 25 kunstnere pluss et eklektisk seminar og diverse tilleggsarrangementer. Det passer perfekt til en festival i disse omgivelsene.

Disappearance Acts presenteres i lokalene til den tidligere trelast-, jern og byggevarebutikken  Jern og Bygg i Vestfjordgata i Svolvær.

Disappearing Acts presenteres i lokalene til den tidligere trelast-, jern- og byggevarebutikken Jern og Bygg i Vestfjordgata i Svolvær.

Festivalen som åpnet i Svolvær i går sliter ikke lenger med motsetningene mellom det lokale og det internasjonale, mellom senter og periferi eller mellom modernisme og samtidskunst. Tvert i mot fremstår disse kategoriene som nesten meningsløse i den åpne, multinasjonale atmosfæren som preger arrangementene nå under åpningen. Lofoten Internasjonale Kunstfestival omfatter i 2015 mange former for deltakelse; 24 kunstnere i hovedutstillingen Disappearing Acts, 14 enkeltverk i den historiske utstillingen Festivalen som ikke ville synke og tre små kunstnerpresentasjoner i MONDOs «offisielle» festivalbokhandel, i tillegg til flere deltakere under åpningen og på seminaret som ikke kan listes like lett.

Disappearing Acts er kuratert av Arne Skaug Olsen (til venster) og Matt Packer.

Disappearing Acts er kuratert av Arne Skaug Olsen (til venstre) og Matt Packer. Her under åpningen fredag 28. august 2015.

Åpningen fredag kveld trakk flere hundre gjester fra hele verden. Mange var deltakere, kuratorer og kritikere med en klar agenda, men mange Kunstkritikk snakket med var også ankommet av mindre klare grunner, fordi de var på gjennomreise eller fordi de deltok i parallelle prosjekter, seminarer eller workshops som på en eller annen måte brakte dem til Svolvær. Et eksempel var en gruppe finske kunstnere fra foreningen Mustarinda som ankom i en bil som kjørte med vedfyring. Bilen og reisen var assosiert til utstillingen, men ikke helt en del av den. Den bare bidro til en allerede åpen situasjon. I motsetning til de mange tilfellene i samtidskunstfeltet der den sosiale situasjonen ser ut til å implodere, synes festivalen her i Lofoten å utvide seg.

Helt fram til klokken ti i går kveld kunne åpningspublikummet velge mellom å delta på festen i garasjen og utenfor på bryggen eller å se utstillingen. Den omfattet blant annet to performancer på åpningsdagen: Hedwig Houben og Roderick Hietbrink – begge fra Nederland – utførte henholdsvis den stiliserte performancen Imitator Being Made og den langt mer svulstige og ekspressive performancen The Slimy is Myself, or How I Want to Be a Pigeon.

Åpningsfesten ble holdt i garasjen under Jern & Bygg. Og utover på brygga.

Åpningsfesten ble holdt i garasjen under Jern & Bygg. Og utover på brygga.

Ellers består utstillingen av en håndfull ambisiøse videoverk, minst dobbelt så mange omfattende rominstallasjoner og dertil en rekke kunstnere som arbeider mer avgrenset, som Sissel Blystad, som viser tegninger og en tekstil, og Jon Benjamin Tallerås, som viser fotografier og en video. Lørdag formiddag presenterte festivalen også kinopremieren på Steinar Haga Kristensens The Loneliness of the Index Finger (Part II): The Specialization of Sensibility in the Raw Conceptual State into Stabilized Theatrical Sensibility (Consensus Image).

Publikum i Kaja Novitskovas installasjon Patter'n of Activation (Loki's Castle).

Publikum i Kaja Novitskovas installasjon Patter’n of Activation (Loki’s Castle).

Mens dette skrives er vi midt i seminaret Opening Acts. Det er, som utstillingen, en vilt eklektisk sammensetning av foredrag, presentasjoner og diskusjoner. Avstanden fra Katja Novitskova og Agatha Waras esoteriske poetisk-essayistiske samtale om kunstneren som biomaskin og Noah Angells supercoole presentasjon av etnografiske lydopptak fra midten av forrige århundre (fengselssanger og dess like) er stor, men fungerer fantastisk fint, som om omgivelsene er de rette for å tenke både fortiden og framtiden på en ny måte. Seminaret fortsetter utover ettermiddagen og i kveld er det en fest for spesielt inviterte på Kvalnes, en time vest for Svolvær. Dette skjer mens tåken siger nedover fjellsiden og Yr varsler stiv kuling.

Kunstfestivalen i Lofoten er kun åpen i fire uker fram til 27. september, men det kompakte og intense formatet synes godt tilpasset situasjonen i Svolvær, som riktignok er kosmopolitisk nå under åpningshelgen, men som ikke kan trekke på et stort nok omland til å forsvare en større utstilling eller en lengre varighet på festivalen.

Kunstkritikk kommer tilbake med en anmeldelse av hovedutstillingen Disappearing Acts.

Isabel Nolan, There Will be Time No Longer, 2014.

Isabel Nolan, There Will be Time No Longer, 2014.

Jon Benjamin Tallerås, fotografier fra serien Forsøk, forslag, forfall og frafall, 2015.

Jon Benjamin Tallerås, fotografier fra serien Forsøk, forslag, forfall og frafall, 2015.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!