Bjarne Melgaard, Edvard Munch

Munchmuseet, Oslo
Kommentar 10.04.15

En post-coital affære

Debatt i Munchmuseet onsdag 8. april 2015, foran Edvard Munchs maleri Alma Mater/Forskerne fra 1910-11. Foto: Simen J. Helsvig.

Debatt i Munchmuseet onsdag 8. april 2015, foran Edvard Munchs maleri Alma Mater/Forskerne fra 1910-11. Foto: Simen J. Helsvig.

De siste måneders høylytte og følelsesladde ordskifte om Munchmuseets Melgaard+Munch – The End of It All Has Already Happened har gjort utstillingen til vårens kulturbegivenhet i Oslo. Kurator Lars Toft-Eriksen og museets ledelse har fått den oppmerksomheten de ønsket, men i takt med at debatten sank mot stadig lavere nivåer ble museets kommunikasjon mindre tydelig, og det ble uklart hvilke intensjoner som egentlig lå bak utstillingen annet enn «å skape debatt».

«Mange lar seg kanskje provosere eller krenkes når vi setter opp verker av Munch med faenskapen i Melgaards kunst. Mange vil nok oppleve det som en nedvurdering av Munchs kunst,» uttalte kurator Lars Toft-Eriksen til VG 28. januar, få dager før åpningen. Museet var med andre ord forberedt på reaksjonene. Derfor er det desto vanskeligere å forstå hvorfor museet så raskt inntok forsvarsposisjon, og ikke i større grad grep rollen som ordstyrer for debatten.

Onsdag 8. april ga Munchmuseet seg selv en anledning til å rette opp dette inntrykket. Da inviterte museet til en debatt om resepsjonen av utstillingen. Debatten bød på gode ansatser til en kunstfaglig diskusjon, og brakte diskusjonen tilbake til det faglige, etter at politiet nå har avvist en anmeldelse rettet mot museet for brudd på sedelighetsloven for videoen All Gym Queens Deserve To Die. Men kom vi egentlig så mye lenger enn å konkludere at det er viktig med debatt?

Todelt kritikk

Ordstyrer Kåre Bulie, Tommy Olsson og Oda Bahr. Foto: Simen J. Helsvig.

Ordstyrer Kåre Bulie med paneldeltakerne Tommy Olsson og Oda Bhar. Foto: Simen J. Helsvig.

Kritikken av utstillingen Melgaard+Munch har vært todelt: Dels har den gått på selve opphengningen, der Munchs verker har blitt betegnet som rekvisitter i en Melgaardsk totalinstallasjon, dels har det dreid seg om sammenstillingen av Munchs Pubertet og Melgaards reproduksjoner av fotografier av unge gutter fra et magasin utgitt av den amerikanske organisasjonen North American Man/Boy Love Association (NAMBLA). Debatten har lokket frem et vell av kommentarer fra blant andre kunstnerne Victor Lind og Håkon Bleken, forfatteren Knut Faldbakken og kurator Karin Hellandsjø. «Å skape debatt» er vår tids mantra; i så måte må utstillingen regnes som en stor suksess. Det er da heller ikke overraskende at de som har snakket varmest om dette, Munchmuseets ledelse og dagspressens kulturredaktører, også er de som tjener mest på den.

Den kunstkritiske responsen kom allerede samme dag som utstillingen åpnet for publikum lørdag 31. januar, med Kjetil Røeds anmeldelse i Aftenposten: «Melgaards verk åpnes for en emosjonell skjørhet og poetisk klang vi kanskje ikke har sett så tydeligere (sic) før. Munchs billedverden, på sin side, eksponeres som langt råere og brutal enn vi vanligvis ser den.» Røed avsluttet anmeldelsen med et lite PS: «Det er ingen aldersgrense på utstillingen, men dét kunne det gjerne vært.» Dermed fikk Aftenpostens kulturredaksjon sin overskrift «Ingen barnevennlig utstilling», og føringen for de påfølgende måneders debatt var lagt. Torsdag 5. februar svarte Munchmuseets direktør Henrichsen på Røeds oppfordring om aldersgrense ved å fortelle Aftenposten at Melgaard med sin NAMBLA-serie «bidrar med å rette oppmerksomhet mot dette problemet, og i forlengelsen av det reises det kritiske spørsmål rundt samfunnets håndtering og mangelen på åpenhet omkring det». Denne uttalelsen er symptomatisk for museets respons på innvendingene mot utstillingen, der kritikken har blitt møtt med ulne og generaliserte formuleringer.

Etter at Aftenposten iherdig hadde forsøkt å holde liv i en debatt om aldersgrenser på kunstutstillinger («for eksempel 10 år», foreslo Røed) fikk avisen napp med et leserinnlegg fra kunsthistoriker Hilde Rognerud 15. februar, der hun beklaget at Munch med sin store «aktelse for humanistiske verdier, respekt for livet og for den andre» ble plassert i selskap med den «sadistiske» Melgaard. Hun oppfordret Oslo kommune til å vurdere å stenge utstillingen «med begrunnelse i at Melgaards seksualiserte prosjekt øver vold mot Munchs kunstneriske prosjekt og publikum». Da Rognerud møtte direktør Henrichsen i NRKs debattprogram Aktuelt 17. februar forklarte sistnevnte at hele debatten berodde på en misforståelse: «Man tror dette er en provokasjon og at det ikke handler om å løfte frem problemstillinger,» sa Henrichsen, og la til at problemer knyttet til seksualitet og vold øker når de skyves under teppet, og at det derfor var godt at museet hadde skapt debatt «så vi har fått anledning til å diskutere disse tingene».

Munchs Pubertet, nederst til høyre (og Vampyr, øverst til høyre), i kombinasjon med Melgaards verker i utstillingen Melgaard+Munch. Foto: Vegard Kleven.

Munchs Pubertet (og Vampyr), i kombinasjon med Melgaards arbeider i utstillingen Melgaard+Munch. Foto: Vegard Kleven.

Skal man følge Munchmuseets logikk er debatten en selvfølgelig forlengelse av utstillingen. Med politianmeldelse og krav om sensur gjør de indignerte og krenkede seg til garantister for at sammenstillingen av Melgaard og Munch har vært vellykket. Som mange kommentatorer har bemerket ble Munchs Berlin-utstilling i 1892 stengt av myndighetene. «Å stille kritiske spørsmål omkring Munchs kunstnerskap, å utfordre etablerte sannheter om Munch og å ha en kritisk distanse til hans kunstnerskap, er blant Munchmuseets helt sentrale oppgaver. I reaksjonene som har kommet til uttrykk i norsk offentlighet, finner vi svaret på hvorfor den kritiske tilnærmingen er så viktig,» repliserte kurator og direktør i en kronikk i Aftenposten 20. februar. Historien gjentar seg og Munchmuseet har fått rettet «søkelyset mot Munchs samfunnsaktualitet i dag», som det heter i introduksjonen til utstillingen.

Men hadde vi ikke kommet lenger dersom kritikken ble besvart med noe mer enn floskler om å «reise problemstillinger»? Som Lena Lindgren skrev i en leder i Morgenbladet: «Hva som problematiseres – utover at elementene er løftet inn i kunstsammenheng – er det egentlig ingen som snakker om.» Den utstilte videoen der Melgaard samtaler med litteraturteoretikeren Leo Bersani gir oss flere hint om Melgaards anliggende: «Grusomheten er nær oss, den er en del av menneskets muligheter,» sier Bersani.

Hadde Munchmuseet og Toft-Eriksen i større grad imøtegått kritikken med henvisning til Bersanis idé om at samfunnet har behov for «negative rom», kunne vi kanskje ha fått en mer nyansert debatt om kunstens mulighet til å fylle slike rom. Hvis vi skal kreve at kunstneriske ytringer skal vernes om, at kunsten skal være et område i samfunnet der grenser skal kunne testes ut, må vi i det minste være beredt til å svare på hvilke spørsmål som reises, og hvordan. Melgaard selv har klokelig holdt munn – det har aldri vært noen god strategi for en kunstner å forklare seg: «Som billedkunstner i Norge skal man alltid forsvare seg og være klar i sine intensjoner. Jeg gjør en utstilling, da har jeg sagt mitt,» sa han i en samtale med kuratoren. Men man kunne ha forventet en bedre redegjørelse fra Munchmuseets ledelse.

Museets rolle

Oda Bahr, Karin Hindsbo, Sarah Sørheim og Gerd Voll. Foto: Simen J. Helsvig.

Paneldeltakerne Oda Bhar, Karin Hindsbo, Sarah Sørheim og Gerd Voll. Foto: Simen J. Helsvig.

Spørsmålet mange stilte seg i forkant av onsdagens paneldebatt var derfor om vi omsider skulle få den sterkt savnede kunstfaglige debatten. Ordstyrer var Kåre Bulie, som åpnet med å be panelet vurdere utstillingen. Innvendingen til tidligere førstekonservator ved Munchmuseet Gerd Woll var at utstillingens kuratering spiller på følelser på bekostning av kunsthistorisk formidling, og at dette ble avspeilet i kritikken. «Når man utfordrer folks følelser kan man ikke forbauses over at de reagerer emosjonelt,» konkluderte hun. Klassekampens kritiker Tommy Olsson undret seg over valget av Melgaard som første kunstner i museets dialogserie: «Alt etter Melgaard vil være en post-coital affære,» humret han.

Hva slags institusjon skal Munchmuseet være, spurte Bulie panelet, som også besto av Morgenbladets kritiker Oda Bhar, Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim og direktør for KODE, Kunstmuseene i Bergen, Karin Hindsbo. For Sørheim var – som ventet – det viktigste med utstillingen debatten den har avfødt. Museene må by på denne typen utfordringer hvis de skal være debattarenaer og ikke mausoleer, mente hun. Hun utdypet ved å peke på at den voksne mannens blikk på en ungjente i et bilde som Munchs Pubertet er mer etisk problematisk enn Melgaards approprieringer av bilder av unge gutter. Woll fulgte opp med å si at dette også hadde kunstfaglig relevans: Skal kunstnere få fremstille modeller som de selv vil, og kan kunstnere – og i forlengelse av dette også kuratorer – bringe inn materiale i hvilken som helst sammenheng de selv finner for godt? Oda Bhar fulgte opp kritikken av kuratorens rolle, og sa at museets mandat først og fremst er å vise Munchs kunst under best mulige forhold. Museet har andre oppgaver enn galleriene, istemte Woll.

På Bulies spørsmål om hva oppfordringene til sensur sier om nordmenns forhold til Munch og til Melgaard, svarte Olsson at automatikken i de negative reaksjonene i forbindelse med Melgaard tyder på en slags kollektiv homofobi. Sørheim mente at man måtte ta disse reaksjonene på alvor, og at den etiske debatten er viktigere enn debatten om museets funksjon. Hun avfeiet at debatten hadde blitt styrt av et tabloid ønske fra avisens side om å lete frem folk som hadde blitt krenket.

Svak kvinnerepresentasjon

Kurator Lars Toft Eriksen. Foto: Simen J. Helsvig.

Kurator Lars Toft-Eriksen. Foto: Simen J. Helsvig.

Avslutningsvis vendte debatten tilbake til et spørsmål som dukket opp da Munchmuseet lanserte den toårige serien +Munch med seks dialogutstillinger, alle med mannlige kunstnere. Olsson sa at det var helt uforståelig å velge utelukkende menn, når et stort antall kvinnelige kunstnere vitterlig har gått i dialog med Munch de siste tiårene. Bhar påpekte at utstillingen representerte en kanonisering av Melgaard, og at dette gjorde kvinneperspektivet ekstra påtrengende. Her ga Munchmuseets Jon-Ove Steihaug et lite tilfredsstillende svar ved å si at +Munch ikke er den siste serien museet vil gjøre: «Vi kan møtes om ti-femten år og diskutere dette med kjønn og kvinner.» «Det er litt lenge til,» repliserte Sørheim lakonisk. Toft-Eriksen fulgte opp med å vise til distinksjonen mellom kjønn og representasjon av kjønn; hvordan kjønn representeres i utstillingen er også viktig, sa kuratoren. Han innrømmet at det ikke var et svar på kritikken, men syntes det var interessant at utstillingen skaper rom til å tenke rundt disse problemstillingene.

Kanskje markerte denne onsdagskvelden avslutningen på vårens store kunstdebatt i den norske hovedstaden. Konklusjonen er at de negative reaksjonene i stor grad er tilbakevist, av politiet, Munchmuseets ledelse og nå også av et bredt sammensatt panel med representanter for norsk kulturliv. Kanoniseringen er med andre ord vellykket: Ideologisk er nå Melgaard akseptert, mens puritanismen er marginalisert.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!