Replikk 09.05.17

Kunstlektorens «media speak»

Bergen Assembly var blant institusjonene som ble trukket frem i Silje Sigurdsens artikkel «Kunstbransjen har et kommunikasjonsproblem» i Bergens Tidende (BT) 2. april. Her fra Bergen Assembly 2016: Tarek Atouis Within, Sonic Therapy Sessions Sound Massage med Thierry Madiot og gjester. Foto: Thor Brødreskift.

Kunstlektor Wenche Qvale har et innlegg på Kunstkritikk under tittelen «Kulturredaktørens ‘art speak’». Hun har flere legitime og interessante poeng, men spenner dessverre fot under sine egne argumenter, fordi hun har en noe spesiell tolkning av det jeg har skrevet tidligere i debatten.
Men sånn er det når man har forargelsens briller på. At hun kaller min virkelighetsbeskrivelse «tendensiøs», bekrefter at hun helst ikke vil forholde seg til de omfattende endringene i mediebransjen og journalistikken som pågår akkurat nå.

Hun underslår også at jeg svarte henne direkte på epost etter at hennes debattinnlegg ble avvist her hos oss i Bergens Tidende. For at leserne skal få et bedre bilde av hva som er formidlet før hun skrev til Kunstkritikk, gjengir jeg denne eposten (sendt 24. april) in extenso her:

«Hei, og takk for epost.

For det første må jeg respektere debattredaksjonens avgjørelse i denne saken. Samtidig ser jeg at det må være sånn. Vi har fått mange likelydende debattinnlegg i denne saken, og i innhold, intensjon og argument ligner de på ditt. De fleste som skriver vil mene at de har et «vesentlig» innlegg i debatten, men det er dessverre svært lang kø på debattplass her, og vi må prioritere ganske tydelig innlegg som kan bringe debatten videre eller løfte den.

Men når det er sagt, kan jeg gjerne gi deg direkte tilbakemelding på innlegget ditt. For det første er halvparten av innlegget en beskrivelse av debatten så langt. Først i siste halvdel kommer budskapet ditt, som handler om mine forslag til løsninger. Der syns jeg ærlig talt kritikken blir litt enkel, siden det er vesentlige mangler ved premissene dine. Det skal jeg kanskje ta ansvar for, jeg har kanskje ikke vært tydelig nok i å kommunisere hvilken situasjon vi og andre norske medier står i.

Fra Bergen Assembly 2016: Tarek Atoui, Deaf Session, Sentralbadet i Bergen. Foto: Thor Brødreskift.

For det første: Folk er ikke bare provosert av mine forslag til løsninger. Det er en del som er provosert av min beskrivelse av problemet alene. Jeg er usikker på hva det skyldes. For meg er det nokså avslørende at enkelte fagfolk forsvarer den ekskluderende og til dels meningsløse teksten som noen ganger omgir kunst, det bekrefter jo litt av tesen min. Men det er godt å se at du er enig, i alle fall.

For det andre: Vi er ikke, og skal ikke være, noen sektors forlengede talerør eller medspiller. Vi driver journalistisk virksomhet, og skal vi ha troverdighet overfor våre lesere, må vi også behandle kunstfeltet etter kriterier som gjelder for all annen journalistikk. Jeg ser at dette kan være provoserende for aktører i kunstfeltet, som har sett på avisen som sin forlengede arm til publikum. Jeg vil likevel understreke at det faller innenfor vårt samfunnsansvar å dekke kunstfeltet, fordi kunst er svært viktig som lim, diagnose, og speilbilde, leverandør av sanseopplevelser. Jeg har ikke på ett eneste tidspunkt snakket ned kunstfeltet, eller foreslått at vi slutter å dekke av det.

For det tredje: En faktor som påvirker vårt dekning av kunstfeltet er naturligvis ressurser. Vi er mindre enn halvparten så mange kulturjournalister her enn vi var bare for to år siden (fire stykker). BT har mistet halvparten av sine driftsinntekter på syv år (ca 500 mill. kr). Avisopplaget faller, og annonsørene forsvinner til Facebook og Google, aktører vi ikke har sjans til å konkurrere med. Den eneste måten vi kan veie opp for dette fallet på, er å forsøke å rekruttere så mange digitale abonnenter som mulig. Det betyr at journalistikken vår fungere på mobil, nettbrett og PC. Dette er viktig: Fem av syv dager forrige uke brukte de fleste av leserne våre mobilen til å lese BT. Om få måneder er mobilen den fremste plattformen folk leser BT på. Det kan man fortvile over, men BT styrer altså ikke den teknologiske utviklingen alene. Vår utfordring er altså: Hvordan får vi folk til å lese kunstkritikk på Iphonen sin? Tygg litt på den.

Fra Bergen Assembly 2016: Tarek Atoui / Sonic Therapy Sessions, Deep Listening med Pauline Oliveros og Ione, Sentralbadet i Bergen. Foto: Thor Brødreskift.

For det fjerde: Sist vi hadde «tradisjonell» kunstkritikk i BT, ble den lest av ca. 50 lesere på nett i snitt. I dagens situasjon, der vi skal rekruttere nye lesere, er det uforsvarlig å fortsette i denne formen. Vi må fornye kunstkritikken, alternativet er altså at den forsvinner helt fra BT. Da må vi finne et nytt språk (det gamle er jo også du kritisk til) og nye plattformer for å formidle den på. Det du og mange av dine kolleger reagerer så sterkt på, er altså et forsøk på å la kunstkritikken og formidlingen leve videre. Jeg sier overhodet ikke at våre anmeldervideoer er perfekte, langt fra. Men vi er den første regionavisen i Norge som forsøker å gjenopplive kunstkritikken, og vil videreutvikle konseptet, og ikke minst få det til å fungere bedre, mer informert og kritisk på video. Dette er altså «work in progress», hvis jeg kan få lov å kalle det noe sånt. Vi er så vidt begynt. Det kunne jeg sikkert også vært tydeligere på.

For det femte: Jeg har for all del ikke glemt Morgenbladet og Klassekampen, som mange av dine kolleger fremhever som gode eksempler på aviser der klassisk kunstkritikk fungerer. Jeg er også glad i disse avisene. Men de er i den heldige posisjon at de lever på statsstøtte eller midler fra Fritt Ord, og de henvender seg til et nisjepublikum. Jeg er nesten litt misunnelig på dem, ikke minst på kulturdekningen deres. Men vi har ikke noe valg, vi må omstille kraftig all journalistikken vår, til ny teknologi og nye lesemønstre.

Avslutningsvis: Dette er ting jeg har skrevet før, og de kan neppe gjentas for ofte, ser jeg nå. Men for meg virker det som om en del aktører i kunstfeltet velger å se bort fra disse premissene, eller ignorere dem. Det mener jeg legitimerer bruken av begreper som «konservativ» eller til og med «bakstreversk». Også kunstfeltet bør være interessert i fornying, både av språk og formidling, når vi står midt i en omveltning ingen helt vet utgangen på. Det gjelder både mediehusene, teknologien, økonomien og kunsten selv.»

Fra Bergen Assembly 2016: Tarek Atoui / Sonic Therapy Sessions, Deep Listening med Pauline Oliveros og Ione, Sentralbadet i Bergen. Foto: Thor Brødreskift.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!