Kunstakademiet i Oslo, Oslo
Intervju 15.09.10

Kunstakademiet ønsker fortsatt selvbestemmelse

George Morgenstern, dekan ved Kunstakademiet. Foto: Bjarne Bare.

I 1996 ble det daværende Statens kunstakademi innlemmet i Kunsthøgskolen i Oslo, som et ledd i sammenslåingen av utdannelser innen ballett, opera, teater, kunsthåndverk og billedkunst. Fusjonen har vært konfliktfylt, for å si det mildt, og har utvilsomt utfordret kunstutdannelsens selvstendighet og egenart. Etter at Kunstakademiet de siste 25 årene har holdt til i St. Olavs gate er flytteprosjektet nå fullført. Det gamle Statens kunstakademi er organisert under Fakultet for visuell kunst, som består av delområdene Kunstakademiet (billedkunst) og kunstfag (keramikk, tekstil, grafikk og metall- og smykkekunst). Den nye adressen er Fossveien 24 på Grünerløkka, og studenter, lærere og administrasjon har fått et helt nytt rammeverk å forholde seg til i den moderniserte fabrikkbygningen Seilduken fra 1856. Kritiske røster hevder at lokalene er dårlig egnet, og organiseringen av studieledere overordnet professorer er omstridt. Samtidig er aktivitetsnivået allerede høyt. Blant annet arrangeres Åpent forum, en serie med forelesninger, presentasjoner og samtaler, og det ambisiøse seminaret Urban Images i forrige uke viser at Kunstakademiet har akademiske ambisjoner innenfor rammen av Kunsthøgskolen.

Etter år med intense konflikter kan det se ut som om det har foregått en forsoningsprosess på Kunstakademiet etter at George Morgenstern overtok som dekan i 2008. I dette intervjuet forteller Morgenstern at man fortsatt jobber med den organisatoriske situasjonen rundt Kunstakademiet – selv om forholdene på dette området nå er vesentlig bedret. Arkitekturen i de nye lokalene utgjør imidlertid en stor utfordring, både for å opprettholde Kunstakademiets faglige identitet og for å gjennomføre undervisningen.

– Nå er jo flyttingen overstått. Hvordan fungerer det hittil, arkitektonisk og praktisk? Er det optimisme å spore, eller en resignert stemning? Altså – har studentene noe å glede seg til?

Prosjekttorg. Foto: Bjarne Bare.

– Det er i alle fall ingen krisestemning. Det har hittil ikke vært så mange overraskelser, dette er jo planlagt over lang tid. Men på detaljplan har det av ulike årsaker ikke blitt helt som forventet. Så hele denne høsten dreier seg om å fortløpende evaluere våre nye lokaler, alt fra filmlerret som ikke er store nok til belysning som åpenbart ikke er tilstrekkelig, særlig i studentatelierene. Vi må vurdere om vi har det vi trenger. Vi har fått et visst antall kvadratmeter som vi disponerer selv, men er det nok? Bruker vi det vi har på best mulig måte? Vi bestemte oss for å prioritere et eget auditorium, som fungerte som hjertet i St. Olavs gate og samlet alle våre folk. Dette ønsket har gått på bekostning av undervisningsrom, som vi bare har tre av og de må deles. En lærer som har workshop over en hel uke kan ikke legge beslag på ett rom. Studentatelierene kan også by på problemer for de som maler i store format, ikke minst fordi fondvegger mangler. Dette er problemer vi må løse. En fordel er at atelierene har modulvegger som kan flyttes på. Det gjelder å være litt tålmodig og gjøre det beste ut av situasjonen.

– Dere har også planer om et større galleri her på området?

Bibliotek. Foto: Bjarne Bare.

– I byggetrinn to var det ikke lagt inn noen planer om et galleri, utover et nokså lite et med mange søyler og vinduer, som egentlig ikke egnet seg eller sto i forhold til vårt behov – ikke minst siden det skulle deles med kunstfag og design. Derfor var det flere ved Kunstakademiet som tok initiativ til å utrede den saken. Det har resultert i at vi har fått et stort lokale i garasjene langs Steenstrupsgate. Her skal Kunstakademiet ha sitt eget galleri i én etasje, og kunstfag i en annen. Vi er selvfølgelig fryktelig glade for at vi fikk gjennomslag for dette.

– Jeg la merke til at dere hadde tatt med dere logoen for det gamle kunstakademiet inn på kontorene her, det ble jo etterhvert et ladet symbol i den innbitte kampen for selvstendighet. Hvordan har dere tenkt å videreføre Kunstakademiets hundreårige identitet og egen historikk, og hvilke vilkår har dette nå?

– Det er to typer vilkår; arkitektoniske og organisatoriske. Organisatorisk er vilkårene mye bedre enn tidligere. Det er god forståelse for at de enkelte fagområdene skal markere seg. Teaterhøgskolen heter igjen Teaterhøgskolen, på de nye brevarkene står det «Kunstakademiet», osv. Kunstakademiet har egen dekan. Dette stemmer imidlertid ikke med organisasjonskartet, der vi fremdeles ligger under et samlet «Fakultet for visuell kunst». Redselen for anonymisering vedvarer, og vi vil jobbe for at Kunstakademiet er både synlig og godt representert i den nye organisasjonsstrukturen som kommer. Det arkitektoniske har lignende utfordringer, for vi ønsket oss i sin tid vårt eget hus, og det fikk vi jo ikke. I det nye komplekset er vi ganske samlet, men ikke helt. Så spørsmålet er hvordan Kunstakademiet bevarer og videreutvikler sin identitet når vi ikke lenger er arkitektonisk identifiserbare. Det gjenstår å se. Kan vi bevare vår faglige integritet og profil ved å stille ut på et galleri som også benyttes av andre? Hva vil det si for vår identitet å holde til vegg i veg med andre fag? Kan vi markere oss gjennom våre aktiviteter?

– Hvilke strategier har dere for dette?

– I første omgang prøver vi å være oss selv, fokusere på vårt fag, og ikke la oss forstyrre av all støyen rundt oss. En bygning er tross alt bare en bygning. Det som teller er hva vi fyller den med. Kunstakademiet har flyttet, men vi er fortsatt Kunstakademiet.

Auditorium. Foto: Bjarne Bare.

– Det har vært mye snakk om den berømte synergieffekten, troen på at ting mer eller mindre vil skje av seg selv når forskjellige miljøer flyttes til samme sted. Selv om det ennå er tidlig i høstsemesteret, ser du noe tegn til samarbeid mellom studenter fra forskjellige felt? Er det slik at denne forventningen nesten blir et press?

– Aeron Bergman, professor i intermedia, har allerede innledet et samarbeid med teaterstudiet om en performanceworkshop. Dette samarbeidet begynte riktignok før vi flyttet sammen, og overhodet ikke under tvang. Det har tidligere vært signaler fra ulike hold, gjerne fra folk som ikke har peiling på hva vi holder på med, om at tverrfaglig samarbeid skulle gjøres til prinsipp hvor det gjaldt å rive ned faglige grenser. Tvert imot, et godt samarbeid oppstår når man bygger på tydelige faglige grenser som skal krysses, ikke rives ned. Det virker som det er en bred forståelse rundt dette på Kunsthøgskolen, at ting ikke skal tvinges frem, men oppstå ut fra reelle faglige behov.

– Det har vært en viss frykt for en overdreven byråkratisering av institusjonen, på bekostning av det faglige. Har denne uroen vært velbegrunnet, og er dette intensivert ved flyttingen?

– Hos oss har det vært, og er fremdeles, en forståelse av at Kunstakademiet er én ting, og felles administrative funksjoner noe annet som heter «KhiO». Og at disse to ting står i motsetning til hverandre. Det er grunner til at det oppleves slikt, men det er også feil, fordi vi er også Kunsthøgskolen og Kunsthøgskolen er ikke sterkere enn hva Kunstakademiet og de andre fagområdene er hver for seg. Fellesfunksjonene som studieadministrasjon og drift skal jo støtte fagområdene og ikke omvendt. Det er min opplevelse at Kunsthøgskolens nye direktør ser fornuften i å sette hesten foran vognen, og det er for tiden en god dialog om administrasjonens rolle og størrelse. Ting går stort sett i riktig retning. Ikke alltid så fort som vi kunne ønske oss, men i riktig retning.

Atelier BA. Foto: Bjarne Bare.

Så er det andre ting som hele høgskolesektoren, inklusive Kunsthøgskolen og dermed Kunstakademiet, er tvunget til å forholde seg til, blant annet Bologna-prosessen og NOKUTs (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, red. anm.) felles standarder for høyere utdannelse. Mye av dette oppleves som tungvint og fremmed, ikke minst språket. «Læringsmål» høres grusomt byråkratisk ut i mine ører, men min datter i 9. klasse har ingen problemer med uttrykket. «Kvalitetssikring» er ikke noe pent ord, men er heller ikke noe stort problem. Vi har allerede gode tradisjoner på akademiet for å evaluere det vi gjør. «Kvalifikasjonsrammeverk» er verre, men det innebærer simpelthen at vi i løpet av det kommende året må presisere hvilken type kunstutdannelse vi skal drive på akademiet. Dette er jo spennende, kollegiet diskuterer hele tiden hvordan en kunstutdannelse skal se ut i dag, hva studentene trenger og hvordan vi skal legge opp undervisningen. Nå gjelder det å tenke grundig på saken, bli enige, og få det ned på papir. Det største problemet er at slikt arbeid tar tid og krefter, og vi er ikke akkurat overbemannet. Men dette er en kunstfaglig og ikke administrativ diskusjon, og det er bare akademiets fagfolk som kan bestemme. Jeg mener ikke å bagatellisere strukturelle endringer til et spørsmål om språk, men vi er nødt til å til å fylle ut skjemaene på en måte som gir mening for oss.

– Jeg har forstått det slik at professorene nå er underlagt studieledere rent organisatorisk. På hvilken måte arter dette seg, og hvordan er reaksjonene blant dine kolleger?

Atelierplass MA. Foto: Bjarne Bare.

– Akademiet er bygget opp slik i dag: professorene er ansvarlige for sine respektive fagområder, studielederen er ansvarlig for hele studieprogrammet, og dekanen er ansvarlig for hele Kunstakademiet. Professorenes og dekanens roller er nokså klare fra før av, men studieleder-stillingen er relativt ny. Stillingen er på den ene siden faglig – å lede BA- eller MA-programmet krever faglig kompetanse, men ikke nødvendigvis på professornivå. På den annen side er stillingen administrativ – mesteparten av oppgavene handler om organisering, koordinering og daglig drift, fra budsjettet og semesterplanlegging til opptak og informasjon til studenter. Det er ikke lett å finne mennesker som både er kvalifiserte og villige til å ta en slik mellomstilling, og jeg tror at de fleste av akademiets fagansatte er takknemlige for jobben våre studieledere gjør. Slik jeg forstår det er innvendingene delvis prinsipielle, der spesielt professorene stiller spørsmål ved det å bli ledet av en som har mindre formell kompetanse enn dem. Ubehaget knytter seg ellers til enkeltsaker, der professorene føler at de ikke er tatt med på råd. Alle fagrelaterte beslutninger på akademiet skal selvfølgelig forankres best mulig i fagmiljøet, ellers er vi ille ute. Det er nå slik at ikke en gang professorene alltid er enige seg i mellom, men vi forsøker å oppnå konsensus der vi kan og løse problemer når de oppstår. Det er i det hele tatt bedre stemning i kollegiet enn på lenge og det er jeg veldig glad for, vi har ikke råd til intern splittelse. Taket er høyt på kollegiemøtene og ulike synspunkter kommer frem – også om studielederfunksjonen. Men i bunnen merker jeg følelsen av at vi er et team og trenger hverandre.

– I Lotte Sandbergs omtale av Kunsthøgskolen i Aftenposten etterlyser hun at Kunstakademiet på mer synlig vis fremstår som et naturlig «flaggskip». Er dette riktig i forhold til de andre praksisene på skolen?

Atelier MA. Foto: Bjarne Bare.

– Det er ikke alle fagenhetene som er like glad for at Kunstakademiet ble utropt som Kunsthøgskolens flaggskip. Lotte har jo sin bakgrunn som kunstkritiker, ikke teateranmelder. Men vi på akademiet må få lov til å være stolte av det vi gjør. Vi må gjøre det på vår måte og vi setter listen høyt for oss selv. De andre faglige enhetene må også gjøre det på sin måte. Om noen opplever oss som høye på pæra, vel, det er bare å leve med.

– Et omfattende spørsmål til slutt: Har du noen tanker rundt den «ideelle» kunstskole? Nå har det jo lenge vært en krass debatt om kunstutdannelsen, særlig rundt finansielle og institusjonelle føringer. Har du noen modell du vil trekke frem som ønskelig å forholde seg til? Modellene omtales jo ofte som atelierbasert og seminarbasert undervisning stilt opp klasseromsundervisning/verkstedsbasert undervisning. Hva med professorenes rolle?

– Ja, det var omfattende. Det å studere kunst, den prosessen som leder opp til at man blir en selvstendig kunstner og får en plattform som varer hele livet, innebærer noe mer enn å lage ting. Og nå er det slik at Kunsthøgskolen har veldig flotte verksteder i de nye lokalene. På den annen side er det veldig viktig å ha et galleri, for en del av det å få en plattform handler om å kunne forholde seg til hva det vil si å ta det man skaper ut av atelieret og sette det inn i en større offentlig sammenheng. Det skal vi bruke galleriet til, og i det hele tatt forsterke diskusjonskulturen rundt kunstnerisk praksis. Jeg ser også for meg at vi trenger en annen type ansettelser, la oss si folk med kuratorkompetanse i forhold til galleridrift, men som også kan være engasjert i undervisningen. Vi trenger verksteder, men i motsetning til andre fagenheter her på skolen, utgjør ikke verksteder kjernen i vår virksomhet. Ikke en gang fundamentet. Det er fremdeles slik at professorater er tilknyttet det vi kaller fordypningsområder. Dag Erik Elgin ble nettopp ansatt som professor med særansvar for maleri, men hans kompetanse går langt utover dette feltet. Det vil si, maleri som kunst inngår i et større felt, der Dag Erik så vel som alle våre fagansatte har kompetanse som kunstnere. Så for oss gjelder det å tilby studentene en dybdeforståelse av enkeltområder og samtidig utdanne kunstnere, ikke bare malere eller skulptører. Dette er ikke teoriundervisningens oppgave alene.

George Morgenstern. Foto: Bjarne Bare.

Når det gjelder modeller, går tautrekkingen mellom den gamle professormodellen med hver sin lukkede klasse, og den amerikanske universitetsmodellen med moduler og et fast curriculum for alle. Vi eksperimenterer hele tiden med å ta det beste fra begge modeller, og idealet er å finne en fornuftig blanding som dekker studentenes behov i den nærmeste fremtiden, og samtidig gir dem et fundament de kan bygge på for resten av livet. Ettersom kunsten ikke står stille, vil den ideelle blandingen også forandre seg. Dette betyr en modell som ikke bare tar høyde for kunstens tilstand i dag, men som også legger til rette for at nye, uforutsette ting skjer på akademiet. Kunstakademiets ansatte og studenter skal ikke følge etter, men bidra til kunstens utvikling. Men det viktigste er at vi lager vår egen modell og fortsatt bestemmer selv, til tross for samlokalisering og andre departementale eller internasjonale føringer.

  1. Innlegg fra Anders Marius Henriksen

    Det siste jeg hørte fra “gølvet” var at det ikke var mulig/lov å male med olje i bygget. Bra jobbet der…

    Det hadde vært lettere for alle hvis man bare innrømmet at akademiet – med flyttingen – nå og for all fremtid er dødt. Kisten er forseglet og det er ingenting igjen som er verdt å redde. Søk heller i Tromsø eller i utlandet, da det ikke ligger noe prestisje i det å utdanne seg ved en femterangs monsterhøgskole i Oslo.

  2. Innlegg fra sara korshøj christensen

    Det er meningen at fusioneringen skal byde på forbedringer for Akademiet, dette på både fagligt og arkitektonisk plan. Værksteds forhold og udstyr er opgraderet, men det genstår at se om tilgangen for studenterne kan planlægges på en smidig måde. Det er jo ikke kun Akademiets studenter der skal introduceres og kurses. Det bliver vanskeligt at ændre på tag højde og smalle gange i atelier fløjene. Størrelsen på atelierne er ikke bedret. Der er ikke taget højde for at lagringspladser. Klimaanlæg gør at det ikke er muligt at lufte, det bliver spændene at se om dampene sniger sig rundt I båsene, og hvordan det kommer til at fungere med støjniveauet. Undervisningslokaler er på booking system, dette kommer sikkert til at byde på en stor administrativ udfordring. Dette kan resultere i en begrænsning af Akademiet smidighed. Jeg lurer på, hvor man vil parkere gæster, der vist ikke tilrettelagt en base for disse. De sidste år er professorer, ikke tilbudt atelier som del af kontrakten. At kunne følge en professionel process ville jeg have set som et stort plus for miljøet, dette burde være inkluderet. Det virker som om at argumentet for Akademiets faglige ivaretagelse, hviler på den værkstedsbaserede opgradering. Der er uden tvivl også fantastiske resurser at hente her for studenterne. Det genstår nu at se om Akademiets struktur og frihed ædes op af kvalitetreform/ Bologna og Khio. Det skal det siges at Bologna processens udgangspunktet er at give studenter lige muligheder. Det er I udgangspunktet fint, men det indebærer I værste fald at det personligt engagement fra staben kan mindskes, studenternes ligeså. At fagligt ansattes reelle beslutningsdygtighed ligger I bunden af pyramiden, kan der vist ikke herske tvivl om. Det er Khio og Akademiets ansvar at tilrettelægge for at fagligheden opretholdes. Spørgsmålet er om det kan gøres indenfor nuværende organisationsform, og om studenterne og ansatte orker at kæmpe videre for retten til at definere rammerne selv. Diskussionen om ledelsesforholdene på Khio burde være et offentligt anliggende, frem for som nu, blot et internt Khio/ Akademi anliggende. Det bør være et problem for offentligheden, hvis resultatet af implementeringen af Khio og kvalitetsreform ikke er til fordel for uddannelsen.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!