Tom Sandberg

Oslo
Intervju 28.02.14

Uten titler

Tom Sandberg, {ITALIC}Untitled{ENDITALIC}, 2001.

Tom Sandberg, Untitled, 2001.

Det nærmer seg 20 minus i eplehagen hjemme på Ekely hvor Tom Sandberg tidlig på 1990-tallet var den første fotografen som fikk kjøpe kunstnerbolig blant billedhuggere og malere på Edvard Munchs gamle eiendom. Inne i stua er det bilder også i sofaen, atelieret er som en hvit skog av ruller med store prints fra labben i Paris. Mellom putevar og laken henger nye kopier til tørk rett fra mørkerommet i kjelleren. Han leter høyt og lavt etter negativer, han vet hvor de er, allikevel dreier det seg om en gjennomgang av fire-fem bokser hver gang han skal finne ett.  

– Jeg må konstant se og huske hva jeg har gjort, det er et evig vedlikehold. Det handler om å jobbe hele tiden, om repetisjoner av repetisjoner, og lysten til å finne ut av noe du ikke vet hva er. Det går nok utover den type hukommelse som tilsier at man kan lage spinatsuppe fra grunnen av, men hodet er helt fullt av disse tonene og bildene. Robert Rauschenberg sa i et intervju om sitt arbeid at «I don’t know where I’m going, but I know I’ll get there on time.» Det kjenner jeg meg igjen i.

Sandberg ler, det er mye overlevelse der, men også endel å smile over. Siden slutten av 70-tallet har bildene hans hatt avgjørende betydning for forståelsen av fotografiet som kunstnerisk medium i Norge, og det var en stor begivenhet også for norsk samtidskunst da P.S.1 ved Museum of Modern Art i New York i 2007 presenterte separatutstillingen Tom Sandberg: Photographs 1989 – 2006.

Tom Sandberg, {ITALIC}Untitled{ENDITALIC}, 200..

Tom Sandberg, Untitled.

– Tom har betydd mer enn han selv er klar over, særlig for yngre fotografer. Hans måte å se på – alltid gjennom kameraet – hans naturlige blikk for betydningsbærende detaljer og hans kompromissløse konsekvens, mener Sune Nordgren, mangeårig samarbeidspartner og tidligere direktør ved Nasjonalmuseet.

– Han har i stor grad påvirket utviklingen av det kunstneriske fotografiet, også utenfor Norge.

Bare mye arbeid har ført Tom Sandberg dit.

– Jeg har vel ikke hatt ferie på minst ti år, men arbeidet med bildene er helt nødvendig for meg. Da jeg kjøpte meg et mellomformatkamera for første gang begynte jeg å drømme i 6X7.

Sammen med en liten gruppe fotografer bragte han med seg en engelsk og amerikansk kunstnerisk tradisjon hjem fra utdannelsen ved Trent Polytechnic i England i 1976. I Norge var fotografiet fremdeles forstått som dokumentarisk virkelighet. Høstutstillingen hadde så langt antatt ett fotografisk arbeid, og det fantes verken skoler eller stipendier for kunstfotografer. Først i 1989 gjorde Museet for samtidskunst et av de tidligste offentlige innkjøpene av fotografi i Norge da de skaffet seg hele Sandbergs utstilling ved Galleri Riis, og debatten om hvorvidt foto var kunst stilnet.

– Til tider har maten kommet på bordet takket være rause venner i restaurantbransjen, sier Sandberg, som kombinerte mørkeromarbeidet med jobben som spikertrekker da Postgirobygget ble reist, og sjauet frosne griseskrotter i Gamle Akers vei.

– I England jobbet jeg som assisterende hundefanger for en kar med samme bil som den i Donald Duck som det står dog warden på. Problemet var at man i lavere arbeiderklasse kjøpte seg en valp som plutselig ble stor og spiste for mye av kassa. Men det var en fin innfallsvinkel til å møte mange fine mennesker.

Bortsett fra en reproduksjon av Van Gogh hjemme i militærleiligheten på Sletteløkka, var kunstopplevelsene få i Groruddalen på 1960-tallet. Faren var eventyrer og handelsreisende, og drev litt som fotojournalist i billedbladet Nå. Hit tok han med seg sønnen en dag, la hånden hans på et fotopapir og belyste det i mørkerommet.

TS14-06-ny

Tom Sandberg, Untitled.

– Da var det gjort. Uten bildene hadde det nok ikke gått så bra med meg. Jeg hadde en ganske trøblete oppvekst med flere nervøse sammenbrudd før jeg fylte tolv. Det var jo steinalder i Norge på den tiden når det gjaldt psykisk helse. Det har ingenting med terapi å gjøre, men foto ble helt klart en måte å overleve på. Dessuten måtte jeg bort fra Veitvetgjengen.

 18 år gammel fikk han jobb som assistent for fotografene Dan Young og Stein Collett Thue.

– Dan og Stein tok meg imot med åpne armer. De som har levd en stund vet hvor viktig det er å møte bra folk som tar vare på deg på en ordentlig måte når du er ung. Derfor har jeg alltid selv forsøkt å være åpen overfor unge mennesker som tar kontakt og vil vise meg bildene sine.  Mange gjør ofte veldig fine ting før de begynner på skoler hvor lærerne er mest opptatt av å pushe sine egne ideer. Altfor mange blir ødelagt på veien fordi lærerne ikke ser nøye etter.

Sandberg fulgte Dan Young til Arizona, hvor han også jobbet for en fotograf i National Geographic.

– Det var mange flinke folk i det miljøet, og mye å lære for en liten gangster fra Norge. Jeg var jo litt tøff på den tiden, og i bakgatene ble jeg slått rett ned av fire afro-amerikanere mens jeg stotret frem at jeg var norsk og bare skulle ta noen bilder, «and by the way here’s my passport.»  Jeg våknet med kameraet fortsatt på magen.

I Nottingham representerte Trent Polytechnic et unikt internasjonalt kunstfaglig miljø med gjestelærere i verdenstoppen som Paul Hill, John Blakemore, Minor White, og Thomas Joshua Cooper.

TS14-05-ny

Tom Sandberg, Untitled.

– Det var et eventyr for studentene, og det var stort at Minor White inviterte meg til å studere videre med han i USA ved Massachusetts Institute of Technology. Jeg jobbet også med film og video, men på den tiden var et filmkamera like langt som en AK-4 assault rifle, det ble for tungvint og dyrt.

Tilbake i Oslo var Sandberg i 1977 med på å starte Fotogalleriet i en gammel potetkjeller i Oscarsgate, det første rendyrkede visningsstedet for fotokunst i Norge. Fotogalleriet ble en viktig arena med internasjonale ambisjoner som viste blant andre Alfred Stieglitz, Edward Weston, Christer Strömholm, Garry Winogrand og Diane Arbus.

– Det ble et arbeidskollektiv over natten. I ettertid har det dessverre blitt noe snakk om hvem som har æren for hva, men poenget er at vi var en gjeng med nok dedikerte folk som var villig til å ofre mye tid for å skape et sted der vi kunne vise publikum at det gikk an å jobbe med foto som et personlig uttrykksmiddel.  Det var jo ganske deprimerende å komme tilbake fra England, inntil jeg møtte folk som Per Hovdenakk, Hans-Jakob Brun, Ole Henrik Moe, Åsmund Thorkildsen og selvfølgelig Sune Nordgren. Blant kunstnerne var Bergens-gjengen med Bård Breivik i spissen veldig åpne og rause. Det ble en inngang til det etablerte kunstlivet og etter hvert stipendordningene. Jeg er evig takknemlig for de norske kunstnerstipendiene som er helt unike i verden.

Per Hovdenakk var blant dem som sto bak Fotogalleriet.

– Det var en sensasjon, og fikk enorm betydning for yngre fotografer da Tom, sammen med Jamie Parslow, Dag Alveng og Jim Bengtson, introduserte det rendyrkede fotografiet i Norge. Tom var viktig i miljøet som en som gjorde sine egne ting uforstyrret. Han lagde bilder man ikke hadde sett før, og det hadde også stor betydning at han konsekvent jobbet i svart-hvitt. Arbeidene hans ble også mye vist og derfor sett av folk. Han var dessuten svært tilgjengelig for de som ønsket å prate med ham, og lære av ham.  Men det var en tøff kamp, i et meget tynt marked, sier Hovdenakk, som allerede i 1977 presenterte den første museumsutstillingen med bilder av Sandberg og Parslow ved Henie-Onstad Kunstsenter.

– Vi fikk mye pepper for utstillingen, og den ble slaktet i Dagbladet hvor anmelderen Morten Løvold nok så det som sin oppgave å kjempe mot det nye fotografiet. Det tradisjonelle kunstpublikumet uteble, men det kom masse unge folk til museet, forteller Hovdenakk.

TS14-16-ny

Tom Sandberg, Untitled.

– Høvikodden var fantastisk. Disse to gutta var veldig forutseende og rause, og det var også en unik tverrfaglig arena, sier Sandberg, som også opererte mye i Oslos musikkmiljø, ofte i samarbeid med Andrej Nebb gjennom ulike punkbandkonstellasjoner som Pullout, De Press og Holy Toy. Sammen gjorde de enkelte legendariske happenings som blant annet involverte tre griser som ble ført opp i heisen på Høvikodden, og et piano som ble sluppet i bakken utenfor kunstakademiet.

 – Samarbeidet mellom Andrej og meg var dynamitt i mange år. Jeg holdt på med det visuelle, som lys i forbindelse med konserter, eksperimentell film og etter hvert noe platecovere. Det var et ganske heftig musikkmiljø på den tiden med utrolig mange energiske og flotte folk. Nick Cave var også innom, og Blixa Bargeld, som pleide å stjele objektivene mine. Musikk har alltid vært enormt viktig for meg, det er umulig å sette ord på hva det gir. Nå holder jeg på med et flott prosjekt med fotografier av gamle strykeinstrumenter til en utstilling under Festspillene i Bergen, jeg har et bilde av en fiolin her som ser ut som en sjørøverskute fra 1700-tallet.

Slik hans tidligere billedserier av reflekser og spor på asfalt var med på å radikalisere fotografiet som indeksikalsk tegnvirkelighet og ikke-begivenheter, skrev Sandberg norsk kunsthistorie i portretter av komponister som John Cage og Krzysztof Penderecki i like store formater som Mark Rothkos malerier. Portrettene ble vist i utstillingen Splint sammen med Fin Serck-Hanssen på Kunstnernes Hus i 1991, hvor Åsmund Thorkildsen var intendant. Thorkildsen understreker hvordan Sandberg har vært tro mot den fotografiske kjernen, men dristig i formater, i arbeider som reflekterer over sitt eget medium.

Sandberg 1-1

Tom Sandberg, Untitled.

– Tom Sandberg har en enestående evne til å velge ut motiver som ut ifra en ordinær visuell virkelighet virker overraskende og nye, og som har den egenskapen at de blir til ikoner. Det er dette som kjennetegner de store, og som gjør at arbeidene hans går inn i vår visuelle bevissthet med stor varighet. Han er en kunstner for feinschmekerne som har sett mye foto, og det er også noe av grunnen til hans sterke posisjon. Han er veldig dedikert og har et stort engasjement, og den holdningene er helt nødvendig for å holde presisjonen han har ved like. Fordi han hele tiden er på søk, forsetter han å lage sterke arbeider, mener Thorkildsen.

Sandberg har jobbet med én type film og fremkaller hele livet, og bare unntaksvis har han tatt i bruk digitale verktøy. Den tekniske utøvelsen foregår nærmest som et utvidet kroppsspråk. Sentrale arbeider er også blitt til i bevegelse – på vei nedover gata, hengende ut av en taxi på Lanzarote eller på hans faste setereservasjon i akkurat riktig avstand bak flyvingen, i et slags transit mellom før og etterpå.

– Det som skjer på himmelen har alltid fascinert meg. Man blir ganske ydmyk av lyset utenfor flyvinduet. Maleren Francis Bacon pleide å si at kunst handler om «reporting and recording». Det viktigste er jo å være i verden og klare å hoppe på en frekvens når den dukker opp. Men det kan jo like gjerne være tilstander som oppstår mellom bevegelser. Jeg har en egen mappe som heter «Folk som står». Det er noe rørende med de mellomrommene som interesserer meg veldig.

I Paris har han jobbet i snart tyve år, og også arbeidet med gamle fototeknikker som photogravure og palladium.

– Det byr på en helt annen muskulatur når det gjelder gråtoner og matthet. Jeg bor fast på et lite pensjonat ved Bastillen drevet av en gammel krigerklan fra fjellene i Marokko. Dette er ditt hjem, sier de, «pay when you can» –  det har vært fint å ha i ryggen gjennom årene.

I Paris pendler han mellom labben Picto og den tyrkiske hamamen i Marais. Poenget er å holde kroppen og den mentale prosessen mest mulig fri for fremkallingsvæske.

– Da jeg bodde i Berlin hadde jeg en fast løype rett ned i saunaen for å rense kroppen og deretter videre til varemagasinet KaDeWe, først med litt sunn mat i toppetasjen, og så for å hilse på de hyggelige damene med tre lag med make-up i det harde lyset i parfymeavdelingen, det ga en veldig interessant aura.

Arbeidet er en døgnkontinuerlig modulering av lys og mørke som knapt nok opphører i den ferdige kopien.

 – Fotografi er for meg en vanskelig dialog mellom gråtoner. Tvilen er viktig. Når man blir litt mer voksen blir man på en måte noe tryggere, og tvilen sklir over i et litt annerledes rom. Men man må ikke bli for skråsikker.

I det siste har han arbeidet mye med fotografier av sine foreldre på dødsleiet.

– Noen situasjoner bare må igjennom kamera. Det er jo der jeg bor.

TS14-11-ny

Tom Sandberg, Untitled.

Opprinnelig publisert i Objektiv, tidsskrift for kamerabasert kunst, høsten 2010, basert på samtaler med hans nære medarbeider gjennom mange prosjekter, kunsthistorikeren Torunn Liven. 

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!