Marienborg Atelierfellesskap, Trondheim
Artikkel 30.09.09

Utålmodige kunstnere i Trondheim

Lansering av trondheimkunsthall.com
Trøndelag senter for samtidskunst
17. september 2009

De unge kunstnerne i Trondheim ønsker forandring i byens kunstmiljø og velger nå å ta saken i egne hender. Men om løsningen er lansering av en ny nettportal for byens kunstmiljø – hva er så problemet?


Tafatte kunstnere, trege og sidrumpa kunstinstitusjoner, fraværende regional og nasjonal medieoppmerksomhet, så vel som manglende distinkte kritikerstemmer i byen: Ryktet kunstmiljøet i Trondheim har hatt de siste årene har ikke akkurat fungert som god reklame for de kunstnerne som måtte vurdere å etablere seg i trønderstaden. Hvorvidt byens kunstmiljø virkelig er dødt, eller om problemet snarere er lite oppmerksomhet fra publikum, eller manglende dekning i media, kan man saktens diskutere, noe som også ble gjort under Marienborg Atelierfellesskaps forum Hva gjør du her? i 2006. De to årene atelierfellesskapet var i drift (2006-08) virket det som om ting var på gli. Men når 90% av billedkunstnerne i dag forlater byen etter endt utdanning, synes det å være et klart signal om at noe må gjøres om man vil sikre et dynamisk kunstmiljø i Trondheim.

Det ferskeste tilsvaret på situasjonen kom torsdag 17. september. Da ble Artscene Trondheim lansert under domenenavnet www.trondheimkunsthall.com. Initiativet kommer ikke fra kommunens side, men fra unge og utålmodige kunstnere. Nettportalen er en utvidelse av Pernille Elida Fjorans bildeblogg Artscene Trondheim, og drives av Fjoran og tre andre masterstudenter fra Kunstakademiet (KiT). Målet med nettsidene er delvis å synliggjøre kunstscenen i Trondheim og omegn, gjennom billedreportasjer, kritikker og etter hvert også videointervjuer. Samtidig håper man å etablere et sted for kunstfaglig debatt, som kan være med på å bygge bro mellom de ulike aktørene i byens kunstmiljø. Navnet på nettstedet kan også sees som et spark til kommunens utredning av kunsthall – av mange kunstnere oppfattet som en langtekkelig og usikker affære. Satsning på en felles arena for kulturarv og samtidskunst (som utredning av kunsthallen er en del av) er vel og bra, men billedkunstmiljøet er tydelig på at man ønsker et rendyrket kunsthallkonsept. Forprosjekteringsrapporten skal ligge klar i løpet av desember i år, men kommunen har ikke gitt noen garantier for at planene blir gjennomført.

Kristin Lian Bergs installasjon The Lightbook Project (2009), utstilt i Torpedogangen på DORA under Trøndelagsutstillingen i år. Foto: Daniel Slåtnes

Den tilnærmet ikke-eksisterende kontakten mellom akademiet og byens kunstinstitusjoner, samt Adresseavisas manglende dekning av samtidskunst i byen har tidligere fått mye av skylden for det dårlige kunstmiljøet i Trondheim. Flere arrangementer det siste året vitner imidlertid om vilje til samarbeid mellom institusjonene, så vel som interesse for samspillet mellom kunstnerisk produksjon og teoretisk refleksjon. Her kan blant annet prosjektene Produksjon #1 ved Trøndelag senter for samtidskunst (TSSK) og NEWSPEAK ved Babel – visningsrommet ved Stiftelsen Lademoen Kunstnerverksteder, samt utstillingen «Torget» på Trondheim Kunstmuseums avdeling Gråmølna og Samtidslaboratorium 1 på DORA, trekkes fram som eksempler. I fjor ble også kunsthistoriker Solveig Lønmo fast kunstkritiker for regionavisa, samtidig som magasinet og nettstedet kunstforum.as har knyttet til seg to skribenter fra byen. Nå i oktober legges også den første kritikersalongen til Trondheim, med fokus på kritikkens rolle og framtid i regionen. Man kan stille spørsmål ved om kunstmiljøet i Trondheim er tjent med det regionale fokuset på lang sikt, eller om man hadde vært bedre tjent med å få inn flere kritikker og aktueltsaker på de allerede eksisterende nettstedene kunstkritikk.no og kunstforum.as. Når man likevel velger å lansere en egen regional nettportal synes dette å være et ledd i arbeidet med å samle de kunstneriske kreftene og bygge opp selvtilliten i regionen.

Husly av Vigdis Haugtrø og Jan de Gier var et av kunstprosjektene under Generator som skapte offentlig debatt. Her fra flyttingen til Svartlamon i januar 2008. Foto: Vigdis Haugtrø

Om ønsket er å gjøre samtidskunsten mer synlig i samfunnet, slik det ble lagt fram under et seminar i forbindelse med Produksjon #1 i februar i år, er nok kunsten og kunstnerne også nødt til å finne nye strategier og arenaer for å møte folk utenom de etablerte institusjonene. Kunstner Per Formo har lenge vært en av pådriverne for å utforske nye arenaer for samtidskunsten, både gjennom det offentlige kunstprosjektet Generator (2007) og det pågående arbeidet med kunstprosjekter tilknyttet krigsminnesenteret på Falstad. Madeleine Park har på sin side vist seg som en viktig drivkraft på TSSK både når det gjelder samarbeid og formidling. Hun rydder nå kjellerlokalene på senteret for å gjøre plass til The Black Cube – et nytt visningsrom for lyd og video som lanseres neste uke. Verkstedhallen – østbyens nye flerbruksscene – har vist seg som en glimrende arena for rockekonserter, så vel som teateroppsetninger og lyrikkopplesninger, og vil til helga huse The Black Cubes første arrangement, med audiovisuelle show av blant andre Alexander Rishaug og Marius Watz.

Det synes med andre ord ikke å skorte på initiativ fra kunstnernes og de lokale institusjonenes side, men engasjerte kunstnere og kuratorer er ikke nok. Bergens nå blomstrende kunstliv, med en markant kunsthall og flere nye gallerier og atelierfellesskap, fremstår som et tydelig eksempel på at kunstarbeiderne trenger drahjelp fra kommunen, både når det gjelder tilrettelegging og økonomisk støtte. Etter at Marienborg ble oppløst (blant annet på grunn av ugunstige leieforhold) i fjor har det så vidt jeg vet ikke blitt etablert noen arbeidssteder for unge kunstnere i byen. La oss håpe at utredningen av en kunsthall i Trondheim ikke forsvinner i arkivet, men at de industrielle lokalene på DORA kan huse både visningsarena og arbeidssted for byens kunstnere fremover. Utvidelsen av Trøndelagsutstillingen, samt en rekke andre utstillinger og teaterforestillinger i bygget de siste årene, viser med all tydelighet at rommene her kan og bør fylles med kunst.

Ingressbilde: Den nye nettportalen trondheimkunsthall.com ble åpnet på Trøndelag senter for samtidskunst. Per Kristian Nygård er en av fire akademistudenter som står bak. Foto: Artscene Trondheim.

  1. Innlegg fra marit flåtter

    KULTIMATHULE PROSESSEN

    Den politikerinitierte utredningen om kunst og formidlingshall i Trondheim, ble belyst av Anja Johansen på kunstkritikk.no tidligere i høst. Johansen skriver «Det ferskeste tilsvaret på situasjonen kom torsdag 17. september. Da ble Artscene Trondheim lansert under domenenavnet http://www.trondheimkunsthall.com. Initiativet kommer ikke fra kommunens side, men fra unge og utålmodige kunstnere. Navnet på nettstedet kan også sees som et spark til kommunens utredning av kunsthall “ av mange kunstnere oppfattet som en langtekkelig og usikker affære.»

    Kjersti Lerseth i prosjektgruppen for kultimathule svarer på kunstkritikk.no med et avvæpnende innlegg: «Arbeidet med utarbeiding av profil og innhold har vært forankret i en bredt sammensatt faggruppe. Billedkunstmiljøet er godt representert i denne ved representanter for byens visningssteder for samtidskunst, kunstakademiet og kunstnerorganisasjonene og kunstmuseene.» Lerseth sørger her for å ha rene hender både overfor politikerne og kunstmiljøene i byen. Og dessverre så gjør hun det noe vanskelig å debattere kultimathule videre med dette utsagnet. Hun forfekter her at kultimathule er forankret hos kunstmiljøene. Stemmer dette?

    Representanter fra fagmiljøene, deriblant Trøndelag Bildende Kunstnere (TBK) valgte å delta i utredningen for å kunne ha definisjonsmakt og påvirkning på hva politikerne til syvende og sist skal kunne ta en avgjørelse på. TBK opplever derimot gjentatte ganger at rådgiving fra fagmiljøene blir avvist eller mister substans i omskrivingen gjennom kultimathules ‘prosjektører’. Hvis det fortsatt er uklarheter om hva det er prosjektgruppa utreder, er det viktig at kredibiliteten til faggruppa ikke brukes uten videre for å skape aksept og gjennomslag overfor politikerne.

    TBK opplever også at workshop metoden, som har vært fagruppas mulighet til å komme med rådgiving, er problematisk og noe ufullstendig. Et problem gjelder selve innsamling av data etter slike idémyldringer. I oppsummering av workshop 11.-13 mars 08 skriver prosessleder Svein Hammer noe som kan så tvil om framgangsmåten «…knyttet til metoden (workshop), vet vi at gruppene har vært gjennom en konsensusskapende prosess, med den følge at en rekke motstridende synspunkter ikke har blitt dokumentert. Det vi står igjen med er dermed ikke mer enn en ”overflate av enighet”…»

    En overflate av enighet altså. Denne konklusjonen er sammenfallende med TBK sin oppfatning av at råd fra fagmiljøene ikke uten videre fanges opp. Ett av de mest konsekvente tilbakemeldingene fra fagmiljøene, og som har vært poengtert fra starten av utredningen (2006) er at kunsthallen bør være en autonom aktør som opererer på selvstendig grunnlag, med formål å vise og formidle samtidskunst. Enkelt og greit. Et innspill fra 2006, rådet sågar prosjektgruppa å holde seg unna betegnelsen kunsthall da dette allerede er et innarbeidet begrep i kunsten. Hvis det ikke er kunsthall man utreder, men noe helt annet, foreslo billedkunstner Per Formo å finne et nytt navn som beskriver innholdet. Prosjektgruppa har valgt å ende opp med navnet Kultimathule Trondheim Kunsthall. Eller er det Kultimathule Trondheim Formidlings og Kunsthall. Etter navnet kultimathule ble lansert i 2009, har de samme fagmiljøene rådet prosjektgruppa å ikke videreføre navnet Kultimathule etter at forprosjektet er over ved årsskiftet, for å hjelpe til og understreke en autonom profil.

    Det kan selvfølgelig også være rammen ‘politikerinitiert kunst’ som forårsaker gapet. At selve Planen kultimathule er styrt fra en byråkratisk sakgang, hvor prosjektansvarlige utifra en fastsatt visjon selv velger hvilke ideer de vil utelukke eller inkorporere. Hammer sier videre: «…filene vi sitter igjen med er delvis preget av hvordan temaet ble introdusert… En annen innramming, andre kategorier eller en annen rekkefølge på komponentene ville antagelig gitt andre data enn vi sitter igjen med…» Sist workshop for faggruppa i kultimathule handlet om å utrede hallens profil og innhold. Og innsamling av data fra denne bearbeides av prosjektgruppa som basis for utredning. TBK ønsker å vite hva som er målsettingen med at faggruppa skal utrede profil og innhold i en framtidig ‘formidlings’ og kunsthall. Hvordan tenker prosjektgruppa at dette materiale skal videreføres, og brukes, den tid det kommer en stab som skal jobbe med kunsthall.

    Det må understrekes at billedkunstmiljøene ønsker en kunsthall velkommen. Vi trenger flere aktører i Trøndelag. Men politikerne og prosjektgruppa i Kultimathule har ikke gjort det særlig lett for seg selv. Sammenstillingen kunsthall og formidlingshall, og selve ideen bak kultimathule trenger å forklares tydligere for en kunstinteressert offentlighet. Både utgangspunktet for sammenslåingen, og hvordan fordelingsnøkkelen skal kunne fungere i praksis er spørsmål mange mener ennå er ubesvart. TBK håper prosjektgruppa i kultimathule kan imøtekomme de signaler som tyder på at forankring ennå ikke kan forfektes. Flere av dagens aktører og kunstnere spør seg rett og slett: Hva menes med Kultimathule?

    Marit Flåtter
    styreleder i Trøndelag Bildende Kunstnere

  2. Innlegg fra Daniel Slåttnes

    Hvor er vi nå?

    Først vil vi takke for all den positive oppmerksomheten som har kommet rundt ArtSceneTrondheim. Det har vært over all forventning med blant annet Anja Johansens spennende kommentar og Dag Solhjells svar til denne.

    Vår intensjon har hele tiden vært å gjøre vår del for å sette i gang hjulene til Trondheims kunstscene og det er mange prosjekter som det jobbes med for tiden. Vi gleder oss for eksempel til kritikerseminaret på Trondhjems Kunstforening den 27. oktober.

    Kultimathule, som består av instanser fra kommune, ABM-sektoren og kunstfeltet, har som Kjersti Lerseth sier utført forprosjektet med å evaluere mulige løsninger. En rapport skal nå leveres til Stortinget, men skjebnen til den planlagte kunsthallen i Trondheim er forstsatt uviss.

    En ting som det er verdt å merke seg, er at det har blitt viet mye fokus på kunsthallens lokalitet, men ikke på bruksvilkårene. Vi, som mange andre, mener at det ikke har blitt diskutert nok om hva en kunsthall skal være.

    En kunsthall skiller seg konkret fra andre kunstinstitusjoner. Sånn vi forstår en kunsthall skiller den seg per definisjon fra annen kunst- og kulturvirksomhet på noen viktige punkter:

    • En kunsthall har ingen samling. Den bruker sine resurser på å produsere utstillinger framfor å konservere, promotere og sirkulere en samling
    • En kunsthall er en selvstendig institusjon med en egen identitet
    • Kunsthallen er finansiert av det offentlige og den driver ikke med salg slik som et kommersielt galleri
    • Kunsthallens oppgave er å produsere utstillinger og eventer som skaper et alternativt rom/forum for opplevelser, debatt og diskusjon
    • Den må ha en sterk ledelse som kan prege kunsthalles profil på vegne av de overnevnte punktene

    Slik vi ser det er ikke Kulthumathules visjoner en profesjonell kunsthall

    Sitat:

    (…) (kunsthallen) skal også vurderes brukt som arena når museene har behov for å vise større utstillinger enn det de har rom for i nåværende lokaler. (…) (Kjersti Lerseth)

    En kunsthall må etableres som en institusjon med en egen identitet for å styrke dens egenart og sikre mest mulig spillerom. Hvis det legges opp til at kunsthallen skal kunne brukes som arena for museumsdrift eller formidling av andre kulturuttrykk, går det på bekostning av kunsthallens egentlige oppgave. Den kan av de samme grunnene ikke ha en samling den må jobbe med å konservere, promotere og sirkulere. En kunsthall må besitte helt andre kompetanser enn et kunstmuseum eller et kommersielt galleri. En kunsthall skal være et rom for samtidskunsten.

    Sitat:

    (…) Kunst- og kulturarv, norsk og internasjonal samtidskunst, arkitektur og design skal bli tilgjengelig for publikum gjennom ulike presentasjonsformer som utvikles på tvers av fagområder. («Mål for en ABM-formidlings- og kunsthall» på kultimathule.no)

    Fellesbetegnelsen arkiv, bibliotek og museum er kort oppsummert alt det en kunsthall ikke er. Arkivering og konservering er museenes oppgave, en kunsthall trenger en helt annen spisskompetanse.

    Ønsker kommunen seg et praktbygg for kultur eller er prosjektet initiert ut ifra visjoner av kunstfaglig art? En vag hybrid av en kulturinstitusjon der man blander både museum, arkiv, design, arkitektur og kunst i ett, er ingen av disse delene.

    Deler av møtereferatene fra Kultimathule kan virke som et ekko fra den tiden da man måtte skrive inn tverrfaglighet i prosjektbeskrivelsene for at det i det hele tatt skulle være mulig å søke om finansiering. Faggruppen for utredningen av en kunsthall burde primært bestå av personer fra samtidskunstfeltet. Er det i det hele tatt noen med spisskompetanse fra kunsthalldrift i faggruppen?

    Den kunstneriske visjonsløsheten hos kommunen og de noe visjonsforvirrede forslagene til Kultimathule er lite ambisiøse. Her synes det ikke å finnes en vilje til å tro at en kunsthall kan stå for seg selv. Se bare til Sverige. Der har annenhver by en kunsthall og mange av dem er velfungerende formidlere av samtidskunst. Det er trist at de kunstneriske visjonene virker så godt som ikke-eksisterende fra kommunalt hold, og det er her utfordringen ligger. En kunsthall er i seg selv et standpunkt om at man tar samtidskunsten på alvor. En kunsthall er ikke først og fremst en bygning, men dens styrke er innholdet og aktiviteten i den.

    Det vi trenger er en kunsthall som har som visjon å formidle samtidskunst på internasjonalt nivå og som kan produsere store og ressurskrevende utstillinger som vil bringe inn impulser utenifra. Den trenger en ledelse som våger å hevde dens rett som en relevant og interessant institusjon og en økonomi som ikke er bundet av tverrfaglige visjonsdokumenter. Det er igjen viktig å understreke at en kunsthall er en kunstinstitusjon med en egen identitet. Den er ikke tjent med å være en del av et rockemuseum eller et bibliotek.

    En hybridinstitusjon er ikke løsningen. Det vil være en uheldig situasjon om den økonomiske fordelingen mellom de ulike kunstneriske fagfeltene skulle bli en intern maktkamp. Dette tyder på at politikerne selv ikke våger å ta disse beslutningene. Vi krever at samtidskunsten må ha sitt eget profesjonelle rom i Trondheim.

    For ArtSceneTrondheim,

    Pernille Elida Fjoran, Per Kristian Nygård og Daniel Slåttnes

  3. Innlegg fra Maren Todal

    Fin artikkel.

    Atelier Ilsvika er jo i disse dager midt i en flytteprosess fra lokalene i Mellomila 90a til noen hundre meter nærmere byen, i gamle Spikerfabrikken, ved nye Ilabekkparken. Her skal vi flytte inn sammen med KROT (Kunstskolen på Rotvoll, som forøvrig allerede er på plass) og Fotofagskolen. Atelier Ilsvika er et arbeids- og studiofellesskap sammensatt av enkeltpersoner, små og mellomstore bedrifter i Ilsvika i Trondheim. Til sammen jobber 30 mennesker (fra 24 til 65 (?) år) der hvor kunst og kultur møter næring. I de nye lokalene har vi nå tegnet inn 54 kontorplasser, og flere av disse er tiltenkt kunstnere i alle aldre;) Per dags dato er det tre kunstnere i atelieret, men fra påske skal vi altså bli flere. Årlig leie kommer til å bli ca 28.000, dette er dyrt for en kunstner, det er jeg klar over. Den kommunale støtteordningen for kunstnere som tildeles fra år til år er kunstnerene i atelieret prisgitt. Det er derfor ønskelig fra vår side at det fra kommunens side bør være mulig å innvilge støtte over en periode på flere år, for å sikre trygghet og kontiniutet i virket som kunstner.

    Atelierfellesskapet vårt som sådan opplever også å falle ned i et hull systemet, hvor vi i en situasjon oppleves som for næringsbasert, og i en annen for kultur/kunstbasert.

    Men uansett: Den nye fabrikken som etableres kommer til å bli kjempespennende! Som medlem av Atelier Ilsvika får en tilgang til mye fellesareal (lagerplass, møterom, lunsjareal, lounge, flyttbare stillerom, ulike typer verksted, takterasse, fotostudio, lydstudio mm) Sammen med Fotofagskolen og KROT og flere ønsker vi å etablere visningsrom/kafe/galleri/scene som er åpent for alle.

    Vi har nå ca 25 på venteliste til de nye lokalene, med alt fra arkitekter, landskapsarkitekter, forfattere, fotografer, kunstnere, designere, produktutviklere, modellbyggere, musikkteknikere, industridesignere, journalister, arrangører, dansere, teaterfolk, filmfolk, reklamefolk, lyd- og lysteknikere, kuratorer, kokker og andre kreatur.

    Maren Todal
    AD i Agraff, arkitektene i Atelier Ilsvika / styremedlem i Atelier Ilsvika

  4. Innlegg fra Kjersti Lerseth

    Først vil jeg berømme kunststudentene som har tatt initiativ til opprettelsen av et nettsted som synliggjør kunstscenen i Trondheim og resten av regionen. Den kritiske diskusjonen er det bruk for, og det er beundringsverdig at studenter fra akademiet tar ansvar for å bygge bru mellom Kunstakademiet og kunstmiljøet i byen.

    At dette samtidig er et spark til kommunen og prosessen rundt planleggingen av en kunsthall i byen, tolker jeg positivt. Slike prosesser er avhengig av at kunstnerne viser interesse for at samtidskunsten skal bli mer synlig i byen.

    Jeg vil også takke Dag Solhjell for hans innlegg. Du kommer med et interessant utgangspunkt for diskusjon om retning og prioriteringer. Dette berører alle som er opptatt av utviklingen av et levende kunstmiljø. Etter innlegget til Anja Johansens har flere henvendt seg for å få informasjon om hva som faktisk er status i arbeidet med opprettelse av en kunsthall.

    Den politiske bestillingen om utarbeidingen av et forprosjekt inneholdt flere momenter. Kunsthallen skal være en arena for norsk og internasjonal samtidskunst. Hallen skal være et sted som kan stå i sentrum for en større kunstfestival. Den skal også vurderes brukt som arena når museene har behov for å vise større utstillinger enn det de har rom for i nåværende lokaler. Det skal vurderes spesielt om Østbyen er det rette stedet for lokalisering, der det henvises til ABM-senteret (arkiv, bibliotek og museum) på Dora og kultur- og næringsvirksomheten på Svartlamoen. Politikerne fastslo at det vil ta tid å realisere både en kunstfestival og en kunsthall, men at det likevel var viktig å komme i gang med planleggingen. Gjennomføringen av temporære prosjekt har videre vært en del av forprosjektet. Samtidslaboratoriet som Anja Johansen viser til, er et eksempel på dette.

    Arbeidet med utarbeiding av profil og innhold har vært forankret i en bredt sammensatt faggruppe. Billedkunstmiljøet er godt representert i denne ved representanter for byens visningssteder for samtidskunst, kunstakademiet og kunstnerorganisasjonene og kunstmuseene. I tillegg deltar representanter for arkiv og bibliotek for å komme fram til en plattform for tverrfaglig samarbeid. Denne gruppen har utarbeidet en profil som i tillegg til en kunsthall også inkluderer et Samtidslaboratorium for tverrfaglige prosjekt. Dette er gjort med grunnlag i den utviklingen som kan sees i dagens samtidskunst, der samfunnsorienteringen blir stadig mer markant. Ideen er at kulturarv og samtidskunst skal danne basis for refleksjon og debatt om samfunnsaktuelle spørsmål.

    Forprosjektet nærmer seg nå slutten. Innen utgangen av januar 2010 skal prosjektrapporten foreligge. Etter dette vil prosjektets anbefalinger bli vurdert av rådmannen og etterpå lagt fram til politisk behandling. Politikerne vil da ta stilling til hva som skal skje videre framover.

    Planene om etablering av en større kunstfestival i byen er nå i ferd med å realiseres. I 2010 gjennomføres festivalen ”Meta.Morf” i regi av Trondheim elektroniske kunstsenter. Kommunen har gitt et betydelig bidrag både til forprosjektet og til gjennomføringen av denne festivalen i 2010. Kommunen har også støttet opp om Kunstakademiets femårige prosjekt ”Manifacturing today” som er et samarbeidsprosjekt mellom fem akademier i Skandinavia, Baltikum og England. Både profesjonelle kunstnere og masterstudenter vil ta del i prosjektet som også retter seg mot publikum til neste år.

    Til sist. Anja Johansen viser til at kunstnerne trenger drahjelp fra kommunen. Det får de, selv om mye kan bli bedre. Trondheim har bidratt spesielt på to områder. Utenom Tromsø som har et ateliertilbud til hele fylket finansiert av fylkeskommunen, er det ingen andre av storbyene som har et mer omfattende tilbud enn det Trondheim har antallet kunstnere tatt i betraktning. Mange av kunstnerne fra Marienborg har etablert seg i et nytt atelierfellesskap på Pir II. I 2009 har de fått støtte fra kommunen til dekking av husleie.

    Kommunen har videre vært en stor oppdragsgiver for kunstnere siden 2003 da utsmykkingsordningen ble lagt om. Siden da er det utført 157 nye utsmykkinger/oppdrag på 117 plasser rundt om i byen. I tillegg har dette gitt oppdrag til 114 kunstneriske konsulenter. Kunst i offentlig rom er fortsatt et viktig satsingsområde for kommunen.

  5. Innlegg fra Dag Solhjell

    I et diskusjon i Porsgrunn om kunstkritikk i Grenland la jeg frem en del tanker om hva en komplett regional kunstscene bør bestå av. De tankene er like gyldige (eller ugyldige, vil sikkert noen si) for alle kunstregioner i Norge.

    En komplett regional kunstscene bør ha det samme sett av aktører som en nasjonal kunstscene: – Et produserende element “ kunstnere – Et kuraterende element “ utstillingsarrangører – Et mottakende element “ et publikum – Et markedselement “ steder for salg og kjøp av kunst – Et privat samlende element “ samlere – Et samlende og historiserende element “ kunstmuseum – Et kritisk element “ kritikere – Et kunstpolitisk element “ en kunstpolitisk forvaltning med en regional kunstpolitisk strategi

    Hvis en eller flere av disse elementene mangler, svekkes alle de andre, og den regionale kunstscenen fungerer ikke. En regional kunstscene er ikke sterkere enn sitt svakeste element

    Aktørene på en kunstscene står i et tosidig forhold til hverandre: På den ene siden er de konkurrenter om publikum, offentlig støtte, markeder og oppmerksomhet i media. På den andre siden er de en del av et felles teaterstykke som heter ”kunsten”. Det er hva de presterer i den doble rollen som konkurrenter og medspillere som avgjør kvaliteten på den regionale kunstscenen.

    For at hver gruppe aktører i den regionale kunstscene skal fungere slik at det styrker de andre, kan vi stille noen enkle krav:

    – Blant kunstnerne må det være noen som markerer seg både nasjonalt og internasjonalt. En regional kunstscene som bare består av ”underskog”, uten noen store trær som rager over de andre og er synlige langt borte fra, er en svak scene med dårlig spill. – Blant utstillingsarrangørene må det være noen kuratorer “ de som har makt til å velge ut “ som markerer seg både nasjonalt og internasjonalt med sine utstillinger. Heller ikke blant kuratorene er det nok med en ”underskog”. – Blant publikum må det være noen med særlig bred erfaring og innsikt, og som gjør seg gjeldende også i styringen av den regionale kunstscenens institusjoner “ et smalt publikum med bred kompetanse – Blant markedsaktørene må det være noen “ som regel private gallerister “ som representerer kunstnere på et høyt kvalitets- og prisnivå, og som har som mål å skaffe kunstnere inntekter fra salg av deres arbeider. De må være markedsorienterte uten å være kommersielle – Blant kunstkjøperne må det være noen som bygger opp private samlinger av interesse langt utenfor regionen – I det regionale museumssystemet må det være et kunstmuseum med store ressurser til å føre en selvstendig politikk for både samling, innkjøp, utstilling og kunsthistorisk kontekstualisering – Det må være minst en, helst to kritikere, som uten egne interesser i andre aktører eller deler av kunstscene følger hele kunstscenen på en kritisk og uavhengig måte – Det må være en kunstpolitisk forvaltning i kommuner og fylke som behandler kunstscenen som en helhet, og som har mot til å konsentrere de offentlige tilskudd mot de aktører på den regionale kunstscenen som best når ut over regionen, og ikke bare tenker på ”underskogen” og den lokale tilhørighet.

    Denne eliten må noen ganger gå sammen om større arrangementer med nasjonalt og internasjonalt nedslagsfelt, også når det bare er enkelte av dem høster de største fordelene av det.

    Det aller viktigste for en regional kunstscene er at den ikke må være regionalt orienter og begrense sin oppmerksomhet til det regionale kunstlivet og dets kunstnere, publikum og aktører for øvrig. Hvert av elementene må ha minst en og helst flere aktører som er nasjonalt og helst også internasjonalt orientert, og som er med i nasjonale og internasjonale nettverk, og slik få erfaring på nasjonalt og internasjonalt nivå. Uten sterke nettverk til viktige aktører utenfor regionen blir den regionale kunstscenen svak. Dette krever ressurser, og det meget viktig at det kunstpolitiske element forstår det.
    Denne gruppen av aktører med nasjonalt og internasjonalt nettverk må det vokse frem en elite, og denne eliten er den som må få størst kunstpolitisk oppmerksomhet av det kunstpolitiske elementet. Detlakerne i denne eliten må dele sine nettverk med hverandre, blant annet gjennom felles prosjekter. Det vil gi hele kunstscene et sterkt nettverk utad.

    Litt om den internasjonale orienteringen:
    1 Et regionalt kunstfelt som vil ha nasjonal betydning må ha en internasjonal kontaktflate. Det må også ha et nasjonalt anerkjent kuratoriat “ altså de funksjoner som velger ut kunstnere til samlinger og utstillinger, som presenterer dem gjennom utstillingsmediet og i kataloger og andre tekster. Kuratoriatet bør omfatte kuratorer/konservatorer i museum, kunsthall/kunstforening, og privat galleri. Det må ha evne og mot til å fornærme både regionale og nasjonale kunstnere ved ikke å velge dem ut til utstillinger eller kjøpe inn deres arbeider. Dersom regionens viktigste utstillinger og utstillingssteder i stor grad henter kuratorer utenfra bygges det ikke opp et eget selvstendige kuratoriat i regionen, og de vil aldri ble bedt om å kuratere utstillinger i andre regioner. Kunstnere søker seg til steder med sterke kuratoriat.
    2 For å få internasjonal kontaktflate må det ha noe av interesse å tilby som ingen andre i Norge har, og som er ettertraktet av kjente internasjonale institusjoner, som igjen kan tilby noe som ellers ikke er tilgjengelig i Norge, men som er attraktivt i norsk sammenheng. Eksempel: det regionale kunstmuseet bør ha arbeider i sin samling som er attraktive for nasjonale og internasjonale museer å låne ut “ for slik får man til gjengjeld låne interessante arbeider tilbake. Interessen for donasjon og deponering fra samlere øker når mulighetene for internasjonal eksponering av verk i deres samlinger øker. Slik jeg ser det i dag, er det kanskje mangelen på et djervt kunstmuseum som er den største mangelen i de regionale kunstscener.
    3 Regionen bør ha minst ett privat galleri med internasjonal kontaktflate, som kan bringe norske kunstnere ut i verden til andre private gallerier, og som bringer internasjonale kunstnere til Norge via sitt internasjonale nettverk. De private galleriene må ha troverdighet både hos nasjonale og regionale kunstsamlere.
    4 Regionen bør ha minst en stor kunsthall for større vekslende utstillinger, som iallfall bør ha et nordisk nedslagsfelt for sine utstillinger. Et galleri som styres og kurateres av regionens egne kunstnere kan aldri løfte seg ut av det regionale rom.
    5 Regionen må ha en håndfull kunstnere som markerer seg sterkt nasjonalt, og som også har en internasjonal karriere, både unge og eldre. En løsning kan være at de flereårige statlige arbeidsstipendiene suppleres med regionale stipendier, både for å øke den beskjedne årlige stipendiesummen, og for å forlenge stipendieperioden.
    6 Regionen bør ha aktive kunstsamlere, som satser på det beste i norsk og internasjonal kunst, og som skaper samlinger med tydelig profil, gjerne i nær kontakt med regionens private gallerier og kunstmuseum.
    7 Regionen bør arbeide aktivt med kreative prosjekter i grensesonen mellom kunst og næringsliv, særlig med de bedrifter i regionen som har det største internasjonale markedet. Næringslivets internasjonale nettverk bør søkes utnyttet til kulturlivets fordel.

    Lykke til, både i Trøndelag og andre regioner.
    Dag Solhjell

  6. Innlegg fra Anja Johansen

    Bra at du supplerte meg her – gleder meg til Babel Bok! :)

  7. Innlegg fra marit flåtter

    Fin artikkel.

    Ønsker å legge til at på Babel i Mellomveien har vi i september flyttet vegger (les; fjell) for å å gjøre plass til kunstbokhandel. I løpet av oktober åpner Babel Bok. Her vil den kunstinteresserte Trønder finne litteratur som utgivelser fra små, uavhengige forlag, artist’s books, fanziner, tidsskrifter, kunstteori, og kunstpolitikk… Bokhandelen vil kunne tilføre byen kunstfaglig litteratur som stimulerer intellektet, og/eller begjæret. Kunstutgivelser man kan ta på, bla igjennom, sanse. Vi starter med et representativt utvalg, øker med en kontinuerlig flyt.

    kunstnere som ønsker å ha bøker/utgivelser i salg hos oss: babelbok@gmail.com
    info om åpning legges ut på http://www.babelkunst.no

    snakkes,
    Babel Bok

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!