High and Low

Peter Bürger

Konferanse i regi av European Network for Avant-Garde and Modernism Studies



Adam Mickiewitcz University, Poznan
9. september - 11. september 2010
Artikkel 21.09.10

Til kamp mot spektakulær og institusjonsvennlig kunst

Peter Bürger kom med skarp kritikk av den spektakulære kunsten. Foto: Ryszard Rau, EAM conference, Poznan.

Er avantgardebegrepet fortsatt aktuelt? Gir det fortsatt mening i å definere noe som en avantgarde? Finnes det en fremtid for avantgardestudiene? Dette var noen av spørsmålene som ble stilt den siste dagen under konferansen «High and Low», organisert av EAM (European Network for Avant-Garde and Modernism Studies). Konferansen fant sted  9. – 11. september 2010 ved Adam Mickiewitcz University i Poznan i Polen og avantgardeforskere fra hele Europa, men også fra Russland og Amerika var på plass under den tre dager lange konferansen.

Det store trekkplasteret var Peter Bürger som i 1974 skrev klassiskeren Om Avantgarden, (oversatt av Eivind Tjønneland til norsk i 1998, utgitt på Cappelen Akademiske Forlag). Sammen med Wolfgang Asholt, Eva Forgacs, Piotr Piotrowski og Benedikt Hjartarson tok Bürger del i en rundebordsdiskusjon ledet av Hubert van den Berg som er professor ved Adam Mickiewicz University med avantgarden som spesialfelt. Ordet ble først høytidelig gitt til Bürger, nå 74 år gammel, hvis bok ble bestemmende for vår forståelse av avantgardens klassiske karakteristiska: som det institusjonkritiske, bruddet med den borgerlige kulturen og konflikten mellom kunsten og livet.

Den smilende og veltalende Bürger begynte sitt innlegg med å utrykke bekymring over vår tids manglende forståelse for fortiden. Han hevdet at siden avantgarden var «historisk» må vi alltid være opptatt av konteksten historien gjenoppstår i. For, som han sa, han ville selv neppe ha skrevet boken Om avantgarden hvis det ikke hadde vært for de historiske og politiske omstendighetene rundt 1968. Med referanse til Benjamin mente han at det iblant oppstår historiske øyeblikk man bare er nødt til å gripe. Deretter minnet han tilhørerne om at begrepet avantgarde var ikke-eksisterende under den første Documenta i Kassel i 1955. Selv om flere kunstnere der, som Kandinskij og Picasso, senere ble sentrale for forståelsen av den historiske avantgarden. Bürger avsluttet sitt innlegg med å understreke at avantgarden alltid bør ses som en del av en kompleks historisk prosess.

Avantgardens ansvarlighet

Piotr Piotrowski, professor i kunsthistorie og direktør for Nasjonalmuseet i Warszawa, fremholdt betydningen av en samfunnskritisk kunst. Foto: Ryszard Rau, EAM conference, Poznan.

Den toneangivende kunsthistorikeren Piotr Piotrowski fulgte opp og argumenterte for at vi nettopp befinner oss i en situasjon med paralleller til 1968, utløst av murens fall og Sovjetunionens oppløsning og vår samtids politiske og økonomiske brytninger. Men for Piotrowski handlet avantgarden også om det kompliserte forholdet mellom en vestlig og en øst-europeisk kunstdiskurs som fortsatt er preget av spenninger og misforhold, for ikke å si misforståelser. I Øst-Europa oppsto det for eksempel aldri en neo-avantgarde på 1960-tallet, men derimot en annen (2.) avantgarde langt senere. Hvilken han her tenkte på er vanskelig å si, for de innbyrdes forskjellene i «Øst» var  også store. Polen ble f.eks. gjennom galleriet Foksal i Warszawa forholdsvis raskt orientert mot vestlig konseptkunst og performance i motsetning til andre land bak jernteppet. Piotroviski avluttet med å understreke at dagens globale og økonomiske situasjon påkaller avantgardens ansvarlighet for verden, slik vi så det etter 1.verdenskrig.

Eva Forgacs som er professor ved Art Center College of Design, Pasadena og forfatter av blant andre The Bauhaus Idea and Bauhaus Politics (1995) fulgte opp Piotrowskis tema med å spørre hvordan kunstnere idag kan ta sosialt ansvar. Forgacs dreiet samtalen inn på kompleksiteten rundt resepsjonen av avantgardebegrepet, og mente det igjen er nødvendig å gå tilbake til 1920-tallet da kunsten forsøkte å skape en helt ny kultur anført av utopiske sosialister. For å nærme oss en ny forståelse mente hun at en kombinasjon av det estetiske og politiske er nødvendig. Hun var derimot skeptisk til om vi idag kan skjelne en avantgarde og mente at det mer var snakk om «et avantgardens spøkelse» som først og fremst eksisterer på nettet. Panelet uttrykte likevel en enighet om det nødvendige av å koble det politiske og estetiske for å utvikle nye forståelsesmodeller omkring avantgarden. I sær med tanke på at den historiske avantgarden ble definert gjennom manifester som i seg selv var politiske. Den islandske avantgardeforskeren Benedikt Hjartarson tilføyde at en mer sosiopolitisk tilnærming var spesielt fruktbare for å utvikle avantgardeforståelsen omkring kunstnere fra land, som de nordiske, som opererte i periferien av sentrene.

Aktualitet

Trenger vi fortsatt en avantgarde, spurte Hubert van den Berg. Ja, mente Piotrowski som gjentok betydningen av å holde i live den revolusjonære arven og avantgardens samfunnskritiske funksjon.Vi trenger en kunst som kan ta ansvar og kritisere dagens globale og økonomiske situasjon, avsluttet han. Bürger mente derimot at vi må huske hvordan omstendighetene var i «avantgardens tidsalder» og at avantgardekunstens største feil er at den i dag befinner seg i institusjonene og at vi studerer dem i museene. Denne svingningen fra det institusjonskritiske til det sukssesfulle er vanskelig påpeker Bürger. Han kritiserte også den amerikanske neo-avantgarden for ikke å være en «skikkelig» avantgarde fordi den aldri, f.eks. med maleren Frank Stella og popkunstneren Andy Warhol, brøt med kunstinstitusjonen. Også kunsthistorikerne og –teoretikerne rundt tidsskriftet October, med Rosalind Krauss og Benjamin Buchloh i spissen, hadde en for vag tilnærming til avantgardebegrepet og unnlot å ta tilstrekkelig inn over seg det politiske og institusjonskritiske, mente Piotrowski. Flere ulike forskningstradisjoner i Europa og Amerika ble deretter kommentert og et samlet panel uttrykte, tross ulike forståelser, optimisme på avantgardeforskningen og avantgardens vegne.

Institusjonskritikkens paradoks

Under den to timer lange seansen ble Bürgers insitusjonskritiske poeng til en viss grad styrende for samtalen som i liten grad var dreid mot utfordringer samtidens kunstnere møter. Men mot slutten av diskusjonen henvendte plutselig Bürger seg til sin kone på første rad for å få navnet på en kunstner de nylig har sett ved flere av de ledende kunstinstitusjonene rundt i verden, senest ved Martin-Gropius-Bau i Berlin. Kunstnerens navn var Olafur Eliasson! Bürger mente at «this spectacle» er det virkelige store problemet i vår tid og målet for enhver avantgarde i dag må være å uttrykke at vi ikke kan akseptere at dette blir promotert av slike seriøse institusjoner.

Avantgardeforsker Hubert van den Berg ved Adam Mickiewicz University i Poznan, Polen ledet panelet. Foto: Ryszard Rau, EAM conference, Poznan.

  1. Innlegg fra leif magne tangen

    hei
    i sin bok das zeitalter der avantgarden skriver claus von beyme “von einer avantgarde als sozialer gruppe konnte sinnvoll nur gesprochen werden, wenn sie als “gruppe an sich” auch “gruppe für sich” wurde, das heisst, wenn objektive kritierien der sozialen struktur mit subjektiven kriterien des sozialen zusammengehörigkeitsgefühl konvergierten”

    Altså snakker han om en gruppe, en historisk forståelse av denne. Det er kanskje fornuftig med tanke på alle ismene og bevegelsene i det 20-århundre.

    Anthony huberman skrev for noen år siden et tekst om performancekunst for onlineportalen til saatchi, den begynner slik
    “Thankfully, there is no such thing as performance art anymore. The realities of border-crossings, porous disciplines, and contingent identities have instead made sub-categories in art-making redundant, even misleading. Instead, artists today are children of the intertextual, but the legacy of performance art has played a prominent role in informing the methods and languages of contemporary practices.”

    Det er viktig å snakke om betydningen av avantgarden i dagens kunst, slik jeg ser det er avantarden levende idet den forsøker å jobbe kollektivt, gjerne kritisk eller mot borgerskapet, i samband med den teknologiske og politiske realiteten av i dag, det å stadig forandre den herskende eller de herskende forståelsene av kunst samt at Utopi ser også ut til å spille en viktig rolle, også negative-utopier hvor det er nødvendig.

    at det er behov for å jobbe utenfor institusjoenen og det som jeg antar er en marxistisk holdning til spektaklet er også interessant.

    Men spørsmålet består: finnes det en avantgarde av i dag? kan vi, på samme måte som RAF snakke om 2. – 3. og 4. generasjons avantagrde, og om så, vil denne ha noen annen betydning en å bare bekrefte at også dette er blitt en insitusjon i seg selv?

    Peter weiss skrev en bok på svensk i 1956 som het Avantgardefilm, jeg har den desverre bare på tysk. men han snakker om at avantgarden døde med lyd ble en del av film på 1920-tallet (den første setningen i boken proklamere dette).
    I experimentalfilm bli jonas mekes erklært gudfar for den amerikanske filmavantgarden. dette gjør at filmskapere av i dag ikke vil ha noe med begrepet å gjøre, de tar ikke i det med jerntang engang. ikke helvete.
    Så begrepet er litt pest-befengt kanskje? så spørsmålet er da hvordan desinfiseres dette begrepet til noe som kan aksepteres av dagens kunstnere?
    For som det blir erklært, fokuset på utopien er ikke ene og alene kriterium for avantgarden (eliasson er jo en utopiforksjer, eller?)

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!