Anawana Haloba

Intervju 11.02.16

Ti spørsmål: Anawana Haloba

Anawana Haloba, A Dragon King at Sleepy Pride Rock, animasjonsvideo, 2016, stillbilde.

Anawana Haloba, A Dragon King at Sleepy Pride Rock, animasjonsvideo, 2016, stillbilde.

Det postkoloniale Afrika er det sentrale temaet i Anawana Halobas kunstnerskap. I de to nyproduserte filmene som vises i utstillingen som åpner på Sørlandets kunstmuseum denne helgen, har hun blant annet portrettert en fiktiv afrikansk diktator som forsøker å forklare seg, og tatt for seg Kinas bidrag til infrastrukturen i sitt hjemland, Zambia. De ulike historiene viser hvordan nasjonsbyggende prosjekter som er basert på heltemodige aktører og gode intensjoner kan utvikle seg i feil retning og skape uoverstigelige problemer mange årtier inn i fremtiden.

Haloba kom til Oslo i 2002 og er en av få afrikanske kunstnerne som med base i Norge har etablert en internasjonal karriere. Hun har en rekke prestisjetunge utstillinger på CV-en: Sharjahbiennalen, Manifesta, Sydneybiennalen og Veneziabiennalen, alt på slutten av 00-tallet. I arbeidene Haloba presenterte ved disse utstillingene jobbet hun med spørsmål knyttet til globalisering, ofte i form av performative filmarbeider der hun selv gir ansikt og stemme til dem hun ønsker å fortelle om. Ett eksempel er verket Can you see, can you hear (2007-2008) hvor betrakteren i et mørklagt rom kommer svært tett på lydopptak av kvinner og barn som forteller om traumatiske opplevelser fra krigsrammede områder. Resultatet er en nærhet og intensitet som gjør det umulig å opprettholde skillet mellom «oss» og «dem». Verkene bidrar til å skape en global, etisk horisont.

Anawana Haloba. Foto: Ellen Lande Gosner.

Anawana Haloba. Foto: Ellen Lande Gosner.

Haloba har oppnådd en betydelig internasjonal karriere før hun får sin første store institusjonsutstilling i sitt nye hjemland. Hun mener det norske kunstlivet i større grad må drive oppsøkende virksomhet mot andre kulturer, og at den beste måten å oppnå et virkelig flerkulturelt samfunn er at vi alle blir nomader.

Kan du fortelle litt om utstillingen i Kristiansand og verkene du skal vise?

Jeg tar for meg utviklingen i Afrika etter at kontinentet begynte å få uavhengighet, fra 1960-tallet og framover. En viktig del av dette handler om den afrikanske sosialismens vekst og fall, og de mange ulike former for sosial og økonomisk utnytting som etter hvert førte til at mange land ble diktaturer. I tillegg utforsker jeg Kinas tilstedeværelse på kontinentet, spesielt med hensyn til landets første store prosjekt i Afrika: TAZARA – jernbanen som forbinder Zambia med kysten av Tanzania.

Hovedprosjektet, Confessions of a delusional dictator and a museum of guilt, består av en konstruert bunkers hvor en skriftestol i marmor huser et videoarbeid. I filmen gir diktatoren en forsvarstale i form av et skriftemål til en kvinnelig prest. I tillegg inneholder arbeidet fiktive avisklipp, vitnemål fra torturofre og dissidenter, samt propagandamateriell fra grupper som har vært i opposisjon til diktatoren. Det andre prosjektet, A Dragon King in Sleepy Pride Rock, er en satirisk animasjonsvideo om Kinas tilstedeværelse i Afrika og Zambia. Dette verket er det første prosjektet i en forskningsserie jeg kaller Reconstructing Histories: China in Africa, Myths and Facts.

Hva fikk deg til å lage dette fiktive universet i stedet for å fokusere på reelle historiske figurer?

Det er alltid komplisert med ledere som Gaddafi, Mugabe og Kenneth Kaunda. Kaunda var den første presidenten i Zambia, og mange tenker fremdeles på ham som en helt. Flere av opphavsmennene til den pan-afrikanske uavhengighetskampen begynte med gode hensikter, men de ble til diktatorer, blant annet fordi de etter hvert dannet regjeringer uten at de hadde noen reell politisk erfaring. De gikk ofte fra å være revolusjonære ledere til å assosiere revolusjonen for mye med dem selv som individer. Dette gjorde dem paranoide og autoritære. Arbeidet handler i stor grad om å håndtere fallgruvene knyttet til Afrikas uavhengighet. Dette er lettere når du lager fiksjon, fordi du kan komme inn tettere på den enkelte. Hvis jeg skulle forholde meg til reelle diktatorer, ville jeg straks måtte ta parti, men nå kan jeg utforske psykologien, og dette gir mer kompleksitet. Hva foregår egentlig i hodet på en diktator?

Anawana Haloba, A Dragon King at Sleepy Pride Rock, animasjonsvideo, 2016, stillbilde.

Anawana Haloba, A Dragon King at Sleepy Pride Rock, animasjonsvideo, 2016, stillbilde.

I fjor produserte du et verk på Træna, som en del av Skulpturlandskap Nordland. Dette er en øygruppe som ligger halvveis ut i Atlanterhavet. Hvordan angrep du den oppgaven?

Å bli bedt om å lage denne skulpturen var en stor ære. Etter mitt første besøk der visste jeg at jeg måtte arbeide med Trænas nesten 9000 år lange historie. Jeg forsøkte å tenke meg Træna som en levende fossil. Jeg ønsket dessuten å inkludere referanser til Petter Dass. Skulpturen vil eldes med tiden, slik at kun den sterke kvinnestemmen på lydsporet og lyset, formet som en 9000 år gammel krok laget av bein, blir værende igjen.

Hva er forholdet mellom tekst og visuelle elementer i arbeidet ditt?

Jeg tenker på disse som nært beslektet. Jeg tror diktene når et punkt der de slutter å være ord og går over til å være bilder. Teksten vokser til en skulptur eller et bevegelig bilde.

Du har stilt ut mer i utlandet enn i Norge. Hvilket inntrykk har du av det norske kunstfeltet når det gjelder integrering?

Jeg føler meg integrert. Kanskje ikke fullstendig, men nok til at jeg er i stand til å fungere. Det er likevel viktig å nevne at den norske kunstverdenen har en innadvendt tendens. En kunstner som er innvandrer får mindre oppmerksomhet i forbindelse med en museumsutstilling i Europa eller Amerika enn en norsk kunstner får for en utstilling på Kunstnerforbundet. Jeg mistenker at noe lignende også gjelder behandlingen av stipendsøknader.

Anawana Haloba, A Dragon King at Sleepy Pride Rock, animasjonsvideo, 2016, stillbilde.

Anawana Haloba, A Dragon King at Sleepy Pride Rock, animasjonsvideo, 2016, stillbilde.

I tillegg er mangelen på mangfold i de store institusjonene problematisk. Man skulle nesten tro at det fantes et krav om at når «norsk kunst» skal stilles ut, så skal den være 100% norsk. Men dette problemet bør selvfølgelig ikke løses ved å lage et museum for «innvandrerkunst». Det finnes dessuten viktige unntak; institusjoner som Litteraturhuset og OCA presenterer mangfoldige programmer som kan bidra til ytterligere integrering.

Er det noen erfaringer knyttet til det å være innvandrer som har vært nyttige i utviklingen av arbeidet ditt?

Da vil jeg sitere den nigeriansk-amerikanske kunstneren Olu Oguibe og hans essay Exile and Creative Imagination: «Engaging with exile is a technology of the self.» Når du kommer til et nytt land, blir alle tendenser til utenforskap mer tydelige. Du bruker dagene på å forsøke å forstå alt mulig, og på å forklare det til deg selv. Dagene er fulle av spørsmål. Disse spørsmålene gjøre sinnet mer kreativt, simpelthen fordi hjernen jobber så mye. Migrasjonens støy er bra for den kreative oppfinnsomheten. Du spør deg selv hele tiden hvordan du endrer deg, og hvem du kan bli.

Norge er generelt ansett som et ganske integrert samfunn. For øyeblikket føles det likevel som om noen viktige rettigheter vi pleide å ta for gitt er truet. Hva tenker du om det politiske klimaet her i landet?

I 2014 deltok jeg i en paneldebatt på Nasjonalmuseet hvor tittelen var «Har rasisme gjort comeback?» Det er et paradoks at Norges image og syn på seg selv og landets liberale godhet rundt om i verden kan hindre oss i å ta situasjonen her hjemme på alvor. Norge burde kunne unngå panikken rundt de syriske flyktningene som kommer til Europa. Integrering og mangfold avhenger av hvordan et samfunn forholder seg til allerede etablerte forestillinger om fremmedfrykt. Hvis vi hele tiden stiller små spørsmål vil frykten gradvis forsvinne.

Anawana Haloba, Confessions of a delusional dictator and a museum of guilt, 2016.

Anawana Haloba, Confessions of a delusional dictator and a museum of guilt, 2016.

Hvordan ser du på kunstnerens rolle som politisk aktør?

Jeg forstår ikke nødvendigvis kunstnere som politiske aktører, men jeg har hatt en sterk politisk bevissthet fra ung alder. Min mor var veldig involvert med fagbevegelsen, men foreldrene mine har aldri hatt de samme politiske synspunktene. Jeg kommer fra en familie med fire forskjellige trosretninger, så jeg er vant til mangfold, og jeg ønsker ikke å være en aktivist.

Under utdannelsen kom du i kontakt med «Art Academy Without Walls», et prosjekt som ble gjennomført i Zambia av ansatte fra Kunsthøgskolen i Oslo. Er denne typen prosjekt noe du mener bør utvikles videre?

Allerede på college deltok jeg på workshops i regi av AAWW, som ble drevet av Michael O’Donnell, og i 2002 fikk jeg et stipend for å studere ved Kunsthøgskolen i Oslo. Så for meg fungerte det. Jeg var nysgjerrig på å se noe nytt og annerledes. Det ville ha vært interessant om også studenter fra Oslo var kommet på utveksling til Zambia.

Kulturell forskjell er noe man bør oppsøke; vi skal ikke bare sitte og vente på at den kommer til oss. Vi bør alle bli nomader. Det er sånn vi kan bli et virkelig mangfold. Som mennesker har vi ikke bare én historie.

Anawana Haloba, A prose, a song, a poem look yonder, 2015, Træna kommune. Foto: Skulpturlandskap Nordland.

Anawana Haloba, A prose, a song, a poem look yonder, 2015, Træna kommune. Foto: Skulpturlandskap Nordland.

En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, 12. februar 2016.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!