Knut Åsdam

Intervju, Intervju 27.05.10

Ti spørsmål: Knut Åsdam

Knut Åsdam foran fotoinstallasjonen untitled: archive (migration), 2010.
Foto: Stein-Inge Århus.

I dag åpner Festspillutstillingen i Bergen med Knut Åsdam (f. 1968). Åsdam har stilt ut blant annet på Tate Modern, Manifesta, Istanbulbiennalen, Veneziabiennalen og på Moderna Museet i Stockholm. Hans siste store utstilling i Norge var på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst i 2006. I Bergen Kunsthall viser Knut Åsdam en installasjon som er bygget opp omkring tre nye arbeider som tar for seg konkrete geografiske områder (London, Tripoli og Oslo). Utstillingen er bygget opp som en arkitektonisk installasjon hvor grensene mellom inne og ute, mellom utstillingsarkitektur og kunstverk glir over i hverandre.

Knut Åsdam er kunstner nummer to i Kunstkritikks serie med miniportretter av aktuelle kunstnere.

1. Hvordan går forberedelsene til din kommende utstilling?

Jo takk, det går bra. Vi er nesten ferdige. Dessverre var pressevisningen i går… men vi blir helt ferdige til åpningen i dag.

2. Hva er det viktigste ved denne utstillingen?

Det er vel kanskje ikke jeg som bør svare på det. Men, fra mitt perspektiv så vil jeg nevne at det er første gang jeg viser en filmbasert installasjon i Norge. Det er også bare nye verk i utstillingen, så det er et aktuelt bidrag fra min side. Ellers håper jeg at utstillingen kan vise at det å lage politisk kunst ikke må bestå av å bekrefte en politisk oppfatning i poetisk form men at det handler om å sette opp politiske forhold som man må tenke på.

3. Når, hvordan og hvorfor ble du kunstner?

Jeg ble vel kunstner i det utdanningen min var ferdig og jeg begynte å arbeide. Jeg ønsket å være kunstner fordi jeg syntes at kunsten hadde en unik politisk rolle. Den står for en annen type produksjon av opplevelse, tenkning og subjektivitet enn andre områder i samfunnet.

4. Hvordan ser du på din rolle som kunstner i dag?

Jeg tror i grunnen fortsatt at kunst kan ha en slik rolle, men jeg har også livs- og arbeidserfaring som forteller meg at det å være kunstner i dag er en vanskelig situasjon hvor du i økende grad blir bedt om å levere innhold og operere i en kunstverden som har et veldig intimt forhold til en kommoditetsøkonomi. Det er også et problem at kunstfeltet fortsatt i stor grad er en kjenner-økonomi.

5. Hvordan vil du beskrive din arbeidsmetode?

Arbeidsmetoden min er mangesidig. Det tar lang tid fra jeg får en idé til et verk er ferdig, og mange ting spiller sammen; en grunnleggende idé, tekster, filmer, musikk, foto, nyheter, opplevelser etc. I store deler av prosessen er alt likestilt og jeg prøver å la ulike ideer provosere hverandre. Jeg ønsker for eksempel ikke å lage hierarkier mellom ulike tendenser i arbeidet enten det handler om det patetiske eller seriøse, det humoristiske eller saklige, men la de oppta samme plass.

6. Kan du nevne noen samtidige kunstverk eller kunstprosjekter/praksiser som inspirerer deg?

Mange forskjellige. Alt hvor folk pusher ting litt lengere slik at jeg må inn i en prosess for å forholde meg til verkene. Men det kan like gjerne være musikk, litteratur, eller noe ved hverdagslivet mitt.

7. Hvilken rolle spiller teori i ditt arbeid og hvilke teoretikere har eventuelt inspirert deg i det siste?

Teori har spilt en stor rolle for meg, ganske enkelt fordi jeg er interessert i ideer, politikk, historie og konvensjoner. Caillois, Lacan, Deleuze, Foucault, Kristeva og Butler er de som har betydd mest for meg, men jeg ser hele tiden etter nye tanker. Nå leser jeg mye fiksjon og spekulativ fiksjon/sci-fi, slik som Delaney og McHugh. Men jeg leser også ganske ukritisk ting som ikke nødvendigvis er god litteratur men hvor det finnes interessante deler, et kapittel, noen dialoger eller lignende.

8. Hvordan kan bildekunstnere få lønn for sitt arbeid og samtidig opprettholde en kritisk holdning til det kommersielle kunstmarkedet og offentlige finansieringspartnere?

Det er et vanskelig tema. Det fungerer ikke særlig bra i dag. Det er ikke bra for kunsten å være for lik andre økonomier, og den tåler heller ikke politisk styring særlig godt – slik som det til dels er i dag. Jeg synes det offentlige bør støtte kunstnere uten styring i forhold til type prosjekter. Og kunstnerne må lete etter nye måter å organsiere seg på i forhold til produksjon.

Dette henger ikke bare sammen med hvor pengene kommer fra, men handler like mye om hvem som har makten i forhold til formidling. I dag har vi mange mange flere kuratorer enn før og vi har mange flere profesjonelle kunstnere. Dan Graham sa at det verste med 90-tallet var profesjonaliseringen av kunstnerne og kunstverden. Det er i hvertfall mange hauker som er ute etter de samme ressursene nå.

9. Hvordan kan vi utvikle en teori og en historie for samtidskunsten?

Sorry, det spørsmålet blir for omfattende nå, rett før åpning. La meg si det slik, at den bør være mer kreativ og kritisk til sine egne konvensjoner.

10. Hva kunne du tenke deg å forandre i kunstverden?

Det meste av strukturene men ikke de fantastisk ressursfulle og gode folkene på alle sider av produksjons og distribusjons sidene – kunstnere, kuratorer, teoretikere etc.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!