Leaderless: Underground cassette Culture Now

Kuratert av Heavy Tapes & James Hoff



Torpedo, Oslo
16. februar - 15. mars 2008
Artikkel 22.02.08

The three percent community

I følge Statistisk sentralbyrås ferske undersøkelse «Kultur- og mediebruk i forandring» er det nå bare tre prosent av befolkningen som daglig lytter på kassetter. Frem til femtende mars kan du være en av disse på kunstbokhandelen Torpedo i Oslo.


Tittelen på utstillingen er som en parodi, eller en klisjé på randen av å være pleietrengende: «Uten leder. Undergrunnskassettkultur nå». Tittelen er så tidløs at den ser ut til å være klippet fra et kunstblad for tjuefem år siden. Men så er det da faktisk slik, at i mang en kjeller og mangt et uthus, så sitter det entusiaster med slitne dobbeltdekkerkassettspillere og kopierer bånd på bånd med obskur lyd. Fremdeles. Men disse særingene sitter med tapene sine oppå en haug av akkumulert kultur- og kunsthistorie, noe som gir gjenklang også i utstillingen.

De kunne ikke annet enn å tape

Kassettbevegelser har det vært mange av. Norge hadde en mangfoldig en på 1980-tallet, der små obskure labler spydde ut taper med svartkledde akademikerbarn, som sang med snodig gravalvor i stemmen om død og fordervelse, tapt kjærlighet og mistet livsmot. Goth, industry, synth og skam, innpakket i små firkantede esker. Tiåret senere lagde snørrete tenåringsgutter med tynne armer og pukkelrygg kassetter med runer på coveret og skumle titler. Og selv de streiteste rockebandene i klassa flikket sammen sine demoer på kassett. Noen av disse har eksepsjonelt stor verdi i dag.

Også internasjonalt har kassettene luktet undergrunn. Punkere ga ut mengder av lydbånd som de distribuerte pr. postordre eller i fanziner. Det samme har skins, nazipunks, artister som synger griseviser, evangelisk kristne, og andre mer eller mindre lugubre elementer. Samtidig har vi hatt trailermarkedet, der Ronald og Roland strekte sine trekkspill på tape etter tape, Sputnik var Kassettraketten og hvert et idrettslag med respekt for fansen lagde sine lokale kassettutgivelser.

Kassetter var billige og det kostet ikke stort å få trykket opp en håndfull. Og om du var riktig fattig, kjøpte du dine C30, C60, C90 (Go!) på Samvirkelaget, og kopierte selv.

Imidlertid har mye av dette dødd ut for lengst. Trailersjåførene hører på CD, punken kan lastes ned på nett og black metallerne er blitt mastodonter med velsmurte CD-produksjoner, glinsende i fine covere. Hva er det da som er igjen av kassettkulturen nå? Det er vel dette Torpedo ønsker å gi et svar på med utstillingen sin.

Kuratorene la ikke bånd på seg

Nå er egentlig ikke utstillingen Torpedo sin i utgangspunktet. Den ble til etter et initiativ fra Printed Matters i New York, verdens beste kunstbokhandel, der den ble utstilt i fjor. Printed Matters har tidligere vært kjent for å ha hatt et utvalg musikk og lydkunst mer samlet etter tilfeldigheter enn tiltakslyst, men til denne utstillingen fikk direktør AA Bronson ut fingern, og knyttet kontakter med kassettundergrunnen. (Når det gjelder Bronson er uttrykket å få ut fingern helt bokstavelig ment, da han kanskje er mest kjent for sin jobb nummer to (sic) som profesjonell prostatamassør.)

James Hoff, Director of Development ved Printed Matters tok på seg oppdraget med å skaffe til veie lydbåndene. Han fikk hjelp av Michael Bernstein og Maya Miller fra kassettselskapet Heavy Tapes, som alene har produsert over femti titler de siste tre årene. De tre kuratorene hentet sammen kassetter fra over tjue selskaper fra hele verden, de aller fleste med musikk laget de siste to årene. Og dette fra selskaper du aldri har hørt om, mange av dem med navn som ville blitt bleepet om de ble uttalt på amerikansk TV.

Topp bånd

Førsteinntrykket av utstillingen preges av to slepebrølere plassert oppå den ene bokhylla. Dette gir en retroassosiasjon som er koselig, og til dels berettiget. På den ene siden er jo dette portrettet av en kultur med rike tradisjoner de siste tre tiårene. Men samtidig handler utstillingen om dagens kassettkultur. Men denne kulturen bærer unektelig preg av at avspillingsutstyret stort sett må graves fram fra containeren bak Teknisk Museum.

Ved siden av spillerne står det stilt ut kassetter i mer eller mindre uhåndterlige innpakninger. Her er kassetter pakket inn i tobakkspakker, esker og poser av alle slag, og klipp og lim og håndarbeide nok til å aktivere en hel misjonsforening. Særlig må jeg få bemerke utgivelsene til det norske selskapet Datanei, som administeres av akademiutdannede og allestedsnærverende Sten Ove Toft (støybandet Ryfylke, plateselskapet ROGGBIF) og den ikke mindre hyperaktive Anders Gjerde (plateselskapet Humbug, og en rekke band fra norsk støyscene). Disse er som gjort av en barnehage på pepper. På veggen over spillerne henger hyller fyllt av kassetter. Et par-tre hundre lydbånd i alt.

Wall of sound

Kassettene i hyllene er tilsynelatende de utseendemessig minst velgjorte. Men dette er bare tilsynelatende. Hvis man tar dem ned er mange av dem håndmalte, har cover i tøy eller papp, har spraymalt kassetthus, tegnede coverark, eller vakre innlegg. De er som små, rødme, kunstverk. Så lenge de er på plass i hyllene, vender de deg ryggen, men da danner de til sammen en spraglete mosaikk.

Veggene bak hyllene er ikke mindre inntrykksmettet, tapetsert med tre lag flyere, pressemeldinger og postere fra ulike kassettselskaper. En får inntrykk av en mangfoldig og vital kultur, som liker å leke med farge- og limstifter. Dette inntrykket gjentas i lydene på lydbåndene. Bøygen med lydkunst er at en bør sette seg ned å lytte. Enda verre er det med kassetter for de må en snu, og spole frem og tilbake i metervis med bånd. Men etter å ha lyttet på et titall av dem er jeg dypt imponert. Musikken er bra. Her er dronenoise, ambient og industry. Her er rare popspor med rytmeboks og casio. Spekteret er bredt, og bare suset fra magnetbåndets sakte sleping mot lesehodet er å regne som repitisjonsøvelse.

Men erre kunst?

Jeg endte opp med å kjøpe en helt vidunderlig liten kassett med Rebecca Howell (piano og vokal) for femtifem kroner. Og dette er kanskje det morsomste med hele utstillingen: Alle har råd til å kjøpe med seg en bit av den hjem. Den billigste kassetten jeg fant kostet tjueto kroner, flere kostet trettitre, og mange femtifem. Den dyreste jeg så kostet noe over en hundrelapp. Men her er også en litt trist ironi. Aldri før har det vel vært arrangert en utstilling i Oslo der kunsten er så til de grader lett tilgjengelig økonomisk. Og samtidig så lite tilgjengelig mediumsmessig. Det er et tankekors at selv Torpedo måtte ut på Underskog for å få tak i en kassettspiller som virket. Mediet som opprinnelig ble valgt av undergrunnen, og som fikk sin sentrale rolle på grunn av at dens økonomiske fortrinn og generelle tilgjengelighet, er i dag blitt et medium de færreste får spilt av.

Og det er kanskje her kassettkulturen er i dag? Obskur og lite tilgjengelig? Tre prosent av den norske befolkningen lytter til kassetter hver dag. Det er ikke mange. Og det er neppe noe mer enn tre prosent av dem igjen som hører på de typene musikk som Torpedo stiller ut. Men på global basis vil selv tre prosent av tre prosent bety nok aktører til at det kan bli en blomstrende kultur, noe denne utstillingen viser.

Men er det kunst? Tja… En kan velge å se på dette som en form for assemblage, eller en slags installasjon, eller kanskje en samling av found objects, eller som et stykke appropriasjon. Eller kanskje hver enkelt kassett er et lite verk? Finner vi noen direkte link til kunsthistorien, til minimalisters lydbåndlek, eller Cage og Stockhausens bruk av ferdige lydopptak, eller til kassettkonsertene til Conrad Schnitzler, en av Beuys første elever? Finnes det noen som helst legitimitet for å vise en haug kassetter i en kunstbokhandel, utover at det er morsomt og spennende og interessant? Gudene veit. Men så lenge utstillingen funker er det kanskje ikke så viktig, og det gjør den. Stikk dit og lytt, og kjøp en kassett eller to om du får lyst. Det er helt uforpliktende å ta turen, det er ingen båndtvang.

  1. Innlegg fra Arvid Skancke-Knutsen

    Fin og informativ artikkel! Og morsomt å se at kassettbevegelsen svømmer videre mot strømmen selv i dag.

  2. Innlegg fra UberSahacK

    Jeg likte spesielt “Leaderless” delen av tittelen.

    -Sahak

  3. Innlegg fra Halvard Haldorsen

    Moro. Før ga man ofte en kassett i gave. Den siste jeg fikk en gang på nittitallet hadde åpningslåt av Bjørk. Coveret var nitidig satt sammen og var selvfølgelig laget av bjørkebark….

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!