Storkunstsolteddystatens Smertereligion grunnlegges i Kulturkirken Jakob!

Forestående grunnleggelse av Storkunstsolteddystatens Smertereligion, Kulturkirken Jakob, Oslo.

Sammen med Euterpe grunnlegger Julian Apostata Blaue Storkunst-solteddystatens Smertereligion den 18. April 2009 kl 20:00 i Kulturkirken Jakob i Oslo. Her skriver han om bakgrunnen for religions-grunnleggelsen.

Den 31. mai 2008 grunnla vi, Julian Apostata Blaue, Euterpe og Aurora, Storkunstsolteddystaten på Youngstorgets Nordøstkant. Vår nasjon ble kort tid etter okkupert av eksotiske punk-horder med hanekam og av kunstregimet «Happy Days». Derfor manifesterte vi senere Storkunstsolteddystatens eksilregjering i den kreative klasses networksbaserte Dhramsala, på Kunstnernes Hus. Men det såkalte publikum var mest interessert i leppene til kollegaens kjæreste. Jeg performet likevel for Storkunstsolteddystatens bare idé og kastet meg ned i 5 timer og 12 minutter foran vår fetisj: En Teddy som jeg hadde laget av tre og reist i Kunstnernes Arcimboldo. Dette var samtidig en jernmann som noen av de judaiske kunstnere likevel kalte «noen gamle trestenger.» Til slutt måtte jeg gi meg og ble tvunget til å fortsette min eksileksistens på sekularisert, rastløs flukt.

Staten er nedlagt, eksilregjeringen ble snakket i stykker og jeg ble rammet av alvorlig tvil. Det er ikke tilstrekkelig med politikk og kunst! Må ikke våre handlinger ha en høyere dimensjon? En religiøs dimensjon? Er det ikke på tide at riket – selv om det for tiden ikke er av denne verden – får en metafysisk forankring? Mon tro om neste steg er mulig: Å skape en statsreligion? Er religion i det hele tatt noe som kan skapes og oppfinnes?

Det er en vanlig innvending mot religion å si at dens påstander er løgn. Men nettopp dette er beviset på at dens påstander er ment som (metaforiske) beskrivelser av sannheten og ikke bare som litterære løgnhistorier. Kanskje jeg her står overfor en uovervinnelig selvmotsigelse, som fører til at Storkunstsolteddystatens religion kun ender som en fantastisk fortelling for barn: Hvordan kan jeg skape, oppfinne, grunnlegge en religion, hvis religion i sin essens må være en sann beskrivelse av en eksisterende metafysisk virkelighet, som man altså må erkjenne eller bli innviet i?

Om det av prinsipielle årsaker ikke skulle være mulig å grunnlegge en ekte statskirke, vil jeg selvsagt ikke engang prøve å gjøre det. Brutalitetsreligionsgrunnleggingen skal ikke være en fake eller en kunstperformance. Om jeg ikke selv stifter en religion, må jeg tilslutte meg en eksisterende sekt. For jeg har vært lenge nok på sekularisert flukt. Jeg savner religion som nødvendighet. Store deler av mitt liv har jeg vært opptatt av zenbuddhisme og drar derfor til et tempel i Japan.

Når jeg ankommer den japanske tempelbyen Obama, spør zenmunken meg alvorlig om jeg kommer for «å praktisere». Jeg sier ja, igjen og igjen, og etter to dager tror han på meg og jeg får lov å komme innenfor tempelportene. Jeg får anvist et sted hvor jeg kan sove på gulvet ved siden av et par andre zendisipler, jeg får litt mat og så skal jeg sitte i zazen. Dette betyr at jeg tar en svart kappe på meg, setter meg på en svart pute, legger føttene på lårene og sitter oppreist og uten å bevege meg i to timer av gangen foran en hvit vegg sammen med 50 andre zendisipler. Mens jeg sitter, konsentrerer jeg meg kun på min egen pust og lar tankene komme og gå «som skyene på himmelen». En gang imellom får jeg et hardt slag med en trestokk over skuldrene. Slik oppnår jeg i beste fall ren tilstedeværelse i øyeblikket. Etter at jeg har sittet på denne måten i cirka halvannen time, skal jeg arbeide i hagen, i kjøkkenet, gjøre rent. Og her forstår jeg resultatet av zazenmeditasjonen. Jeg observerer plutselig de minste ting, et tre, en stein, en edderkopp, med total oppmerksomhet og konsentrasjon og glemmer alt annet. Jeg blir så å si til selve sansningen. Mange av munkene bor hele deres liv her i tempelet. Og jeg begriper lykken som ligger i denne tilværelse. Man følger nøye en gitt rytme, konsentrerer seg på alle de små handlinger – zazen, å sove, å spise ris, å gjødsle gulrøttene i hagen med egen avføring – og glemmer seg selv og sitt kompliserte indre. Man blir til et dyr: Ren tilstedeværelse, bevisstløs agitasjon, uten formål, bare for å være til.

Jeg spør igjen meg selv: Kan religion oppfinnes? Jeg vil si at nettopp zenbuddhismen er et bevis på at dette er mulig. En zenmunk ville aldri hevde at det som han lever for, er sannheten. Han ville heller ikke hevde at det ikke er sannheten – dette spørsmålet er rett og slett ikke relevant i denne sammenhengen. Det, som man derimot kan si med sikkerhet, er at zenbuddhismen presenterer et livsutkast, som er berusende velfungerende (og samtidig et storartet motutkast til vår daglige trussel: den borgerlige livsmodellen med velutdannede svarte adoptivbarn, høykodert jobb i den kulturelle undergrunnen og retrogadistisk leilighet på Holmenkollen). I grunnen er dens fremste og eneste krav: «Vær konsentrert på øyeblikket». Det gir ingen mening å spørre om denne øyeblikks-fetisj er sann eller gal. Det eneste man kan påstå er at den medfører et lykkelig eller ulykkelig liv.

Jeg forlater zentempelet og vet nå to ting. A) Religion er ikke en sannhetsbasert virkelighetsrepresentasjon, men derimot et enten genialt eller forferdelig livsutkast, som blir til en performativ sannhet idet man ofrer sitt liv for den. Som ikke desto mindre må dyrkes og fetisjeres totalt. Som må gjøres til den sentrale kjensgjerning i ens tilværelse for at den kan utfolde sin grensesprengende kraft. Og B) Zenbuddhismen gjør en lykkelig – mens jeg er ulykkelig.

Den første nyhet er bra: Det betyr at jeg i prinsippet kan oppfinne, grunnlegge en religion, hvis bare jeg klarer å ta den på alvor i totalitær forstand. Hvis jeg insisterer på den og forstår at den er viktigere enn selve livet og døden. Hvis jeg beviser dens ubetingede sannhets_verdi_ med et autentisk offer.

Den annen nyhet er vanskelig: Hvorfor er jeg ulykkelig? Jeg er ulykkelig fordi min stat ikke har samme internasjonale status som den norske stat, og fordi min eksilregjering ikke har samme status som Dalai Lamas Dhramsala i India. Jeg er ulykkelig fordi jeg igjen er på sekularisert, rastløs og ensom flukt. Men mest av alt er jeg ulykkelig, fordi hedonismen er en totalitær ideologi, som etter hvert behersker hele verden. Fra zenbuddhismen via den for tiden syke markedsliberalismen og kristendommen til samtlige new-age sekter – alle prediker lykken som fremste verdi.

Etter å ha funnet ut at min statskirke prinsipielt kan grunnlegges, er det ikke vanskelig å formulere hva min religions metafysiske innhold, sentrale fetisj og eksistensielle krav skal være. I denne smerteverden er det soleklart. Det er på tide at ulykken, brutaliteten, lidelsen, døden omkalfatres til absolutte verdier, som vi ikke skal prøve å unngå, men derimot må etterstrebe og tilbe! For først en slik fetisjering av stigmatiserte eksistensmodi er et egentlig religiøst oppgjør med livets fundamentale trussel: kjensgjerningen om at lidelsen alltid finnes.
Livssmerten er grunnen til at mennesker i det hele tatt oppfinner religion. Hvis lidelsen ikke var en livsbetingelse, ville vi ikke være så manisk opptatt av å være lykkelige – i denne verden eller i the sweet hereafter. Men kun i en lidelsesreligion, hvor smerten tolkes som evig, transcendent og positiv verdi, kan man ta den endelige kamp med lidelsens faktum. Kun hvis vi gir smerten lykkens profil, brand og corporate identity er vi væpnet mot livets krig mot oss selv.

Det er andre grunner til å gjøre smerten til tilværelsens og Storkunstsolteddystatsreligionens sentrale omdreiningspunkt.

Tilbake på mitt egen kontinent flytter jeg hver dag fra klokken 09:00 til 19:00 inn på det norske Nasjonalbiblioteket – når får min stat et nasjonalbibliotek? – og dykker ned i tidligere tiders tenkning og følerier. I brutalitetens og lidelsens kulturhistorie finner jeg viktige perspektiver på smerten, som er Storkunstsolteddystatsreligionens sentrale fetisj.

En av grunnene til at folket på 1700-tallet gikk til henrettelser var, at man ville høre hva mennesket i konfrontasjon med mishandling og død, ville bekjenne. For mange av de dødsdømte syndere kom med voldsomme, høytropende forbannelser av Gud, kongen og andre autoriteter mens de på korset eller på hest ble slept til skafottet. Med andre ord: de uttalte de verste sannheter i det øyeblikk, hvor de var klar over uunngåeligheten av sin skjebne og hvor de altså hadde klart å bli venn med lidelsen.

Den som er konfrontert med visshet om absolutt smerte, er hensynsløs ærlig, oppriktig og sannferdig. Dette mennesket våger å uttale samfunnets verste tabuer. Det har ingenting å tape og er derfor det eneste mennesket som ikke oppfører seg som vår tids diplomatiske, strategiske zombieborgere. Det lidende mennesket sier sannheten om alt, fordi en høyere straff enn total smerte og død er utenkelig. Lidelse og tilintetgjørelse er absolutte kategorier lik Gud og evighet. Den som ser lidelsen i øynene sier sannheten, fordi han eller hun har klart å endre smertens valør. Det som for oss ser ut som en straffe- og redselskulisse, blir for dette menneske til brutalitetens hellige teaterscene. Det nyter sin egen undergang lik vanlige mennesker nyter et stykke på Nationaltheatret. Derfor skal et slikt menneske bli til det brutale idealet i Storkunstsolteddystatskirken.

Henrettelser med forutgående tortur var i mange år et festlig, seremonielt rituale på lik linje med kongens troningsseremoni. Henrettelsen skulle etter lovbruddet, som ble oppfattet som et angrep på herskeren selv, reetablere suverenens absolutte makt over hans undersåtter. Men det lå en ubevisst grunn til at smerte, forfall og død ble celebrert på denne måten: Dødeligheten var generelt høy og man hadde med festlige henrettelser en mulighet til å beskjeftige seg på en kulturell, for ikke å si forfinet måte, med dette som ellers bare var et trist-biologisk faktum. Vi glemmer i dag at døden fortsatt sitter bak hvert gatehjørne og trafikklys; pinende smerte er stadig et daglig, omnipresent faktum. Forlengelsen av den allmenne levealder gjør det ikke lettere for den enkelte å takle dødsvanviddet når det før eller siden endelig kommer. Vi trenger fortsatt dødsritualer og lidelseshappenings for å lære å omgås tilværelsens dominerende trussel: forfall og smerte. I Storkunstsolteddystatskirken skal disse middelalderske seremonier derfor få en sentral plass.

Det fantes en hemmelig forbryter-helgen-dialektikk i henrettelsens tidsalder. Folket skulle komme til hengningene for psykologisk å understøtte herskeren i sin utilslørte maktutøvelse. Men hvis det viste seg at den fattige synderen gikk i døden uten angst, kunne folkets negative følelser overfor forbryteren endre seg. Når den som skulle henrettes var sterk som et overmenneske i lidelsens absolutte øyeblikk, kunne han eller hun bli til en folkehelt, som viste mengden at ethvert menneske uavhengig av samfunnsposisjonering kan trosse alle verdslige og metafysiske smerter.

Profeten i Storkunstsolteddystatens brutalitetsreligion, jernmannen in absentia og laget av tre, skal være en slik middelaldersk lidelseshelt.