Bjarne Melgaard

Astrup Fearnley Museet
Artikkel 22.03.10

Stillheten senket seg

 

Om Bjarne Melgaard og NAMBLA-bildene

Kommentar

 

NRKs kulturprogram Safari brakte i april i fjor nyheten om at Bjarne Melgaard hadde tenkt å bruke fotorealistiske gjengivelser av barneporno som basis for nye bilder. Det ble et rabalder uten like. Nå har vi fått se Melgaards bilder på Astrup Fearnley Museet, uten at det ble noe mer bråk av det. Hva skjedde?


Bildene Melgaard brukte som basis til utstillingen Jealous på Astrup Fearnley Museet var hentet fra et guttepornoblad gitt ut av North American Man Boy Love Association, NAMBLA. De var i utgangspunktet ikke pornografiske, med unntak av et maleri som han hadde gjengitt et fotografi av. Bildene var hentet ut av familiealbumer, reklame og moteblader. Bruken i NAMBLAs blad gjorde bildene pornografiske.

Melgaards teknikere malte opp bildene for ham for at han senere skulle kunne male oppå dem, de var grunningen på lerretet, som Melgaard skulle male over. Bildene som ble vist på TV var ikke de ferdige bildene. Allikevel ble Melgaard presset opp mot veggen i programmet, der det ble krevd at han skulle ta etisk stilling til både fotografiene, og NAMBLAs bruk av dem. Dette nektet han å gjøre, han sa bare at bildene var «interessante», og det var det. Dette førte til ramaskrik i norsk presse.

Bjarne Melgaard, Uten tittel, 2009.

At Melgaard syntes NAMBLA var «interessant» bør ikke overraske noen, denne interessen går inn i et mønster. Han har stilt ut brukte fistehåndklær, han har portretterte såkalte bugchasers, menn som i en ekstrem lek med seksuell underdannelse frivillig lar seg utsette for hivsmitte av andre menn. Melgaard brukte i flere år sin egen kropp i et prosjekt rundt ekstreme homofile kroppsbyggingsmiljøers smertedyrkning, noe han gikk så langt inn i at han nesten satte livet til. Hans kunst har dreid rundt smerten som oppstår i kompliserte relasjoner knyttet til kropp, grenseoverskridelser og overgrep.

NAMBLA på sin side er siste, patetiske rest av en i sin tid ganske synlig, og omstridt del av den homofile frigjøringen. Hvis du leser første nummer av bladet Fritt Fram gitt ut Forbundet av 1948 (det som i dag er LLH) i 1978, så har bladets ansvarlige redaktør skrevet en artikkel der han går i mot seksuell lavalder for barn. Kommentaren avsluttes med informasjon om Pedofil arbeidsgruppe, en organisasjon som kjempet de pedofiles sak, med postboksadresse Blindern. I det norsk-svenske homopornobladet Killen/My Friend trykkes denne kontaktinformasjonen fremdeles tidlig på 1990-tallet, like under adressen til Forbundet av 1948.

Men det var ikke bare i Norge at en fant dette usmaklige samrøret. Spartacusguiden, de homofiles internasjonale reiseguide solgt i progressive bokhandlere over hele verden, hadde et stykke utpå 1990-tallet reisebeskrivelser til steder der en kunne finne unge gutter til sex. NAMBLA var samtidig medlem i IGLA, den internasjonale paraplyorganisasjonen for homofil og lesbisk frigjøring.

Innad i homomiljøene var tilknytningen til de pedofile omstridt, og den ble gradvis skåret over, og de pedofile ble frosset ut av homokulturen. NAMBLA ble kastet ut av IGLA i 1994, noe som sett med dagens øyne er logisk, da pedofili ikke har noe med homofili å gjøre. Pedofili er misbruk av en svak part som ikke kan samtykke til sex. Pedofili er ikke sex eller kjærlighet, det er et overgrep.

Bjarne Melgaard, Uten tittel, 2009.

For førti år siden var dette et mindre tydelig faktum, det var i det hele tatt lite kunnskap rundt seksuelle overgrep i nære relasjoner. Seksuallivet hadde, fram til ungdomsopprør, ny feminisme, hippiebevegelse og sekularisering forandret alt, vært noe som hørte til mellom hjemmets fire vegger, i ekteskapet. Det var derfor fremdeles lite oppmerksomhet i media og forskning på hvor skadelig seksuelt misbruk av barn var, i likhet med at det var lite fokus på vold i hjemmet, svært få turte å nevne ordet incest, og få var opptatt av seksuelle overgrep mellom ektefeller. Krisesentrene og støttesentrene for overgrepsutsatte barn ble først vanlige på 1980 og -90 tallet, samtidig som informasjon om skader som følge av seksuelt misbruk ble mer tilgjengelig.

Istedenfor kunnskap om konsekvensene av overgrep var det for førti år siden en utbredt myte at menn som misbrukte gutter seksuelt gjorde dette for å rekruttere nye homoer. At en ble forført ut i homofilien, ledet ut i fristelse. Disse pedofile ble derfor, i motsetning til andre seksuelle overgripere, utsatt for en viss offentlig interesse. Men skaden av overgrepet visste man lite om. Myten var at overgrepsutsatte gutter ble homofile, og homofili var en styggedom, derfor måtte disse mennene stoppes.

Sex mellom ung gutt og mann ble knyttet kulturhistorisk opp mot det gamle Hellas, samuraikrigere i Japan og afrikanske stammesamfunn. Dette ble trukket fram som eksempler på samfunn der homofili hadde hatt en form for aksept. Kombinasjonen av lite kunnskap rundt skader av overgrep, forestillingen om at den verste konsekvensen av at gutter ble misbrukt av menn var at de ble homofile, og at dette i andre samfunn hadde representert en form for homofil frihet, gjorde at de pedofile til en viss grad ble sluppet inn homoforkjempernes rekker. Dessuten var homokamp på 1970-tallet en kamp for en marginalisert og stigmatisert seksuell minoritet. De homofile var så uglesett at de ikke hadde stort å tape på å gi rom til andre og enda mer foraktede seksuelle minoriteter.

Bjarne Melgaard, Uten tittel, 2009.

Men det var ikke bare i homofile frigjøringsorganisasjoner at overgripere ble tatt inn i varmen. I nye religiøse sekter og libertinske politiske opprørsmiljøer på den amerikanske vestkysten på slutten av 1960-tallet, samt i seksualliberaliserte europeiske land, ble sex med barn åpent forsvart, sammen med sex med dyr. Begge deler ble i seksualliberale miljøer ansett som en del av en seksuell frigjøring. Barneporno ble da også flere steder lovlig salgsvare, parallelt med annen porno. I Sverige fant en det i bladkioskene til første januar 1980, og det var lovlig å eie bladene og filmene betraktelig lengre.

At de marginaliserte homofile, seksuelle frigjøringsmiljøene var noe senere ute enn de tilsvarende heterofile med å fordømme de pedofile henger nok sammen med at det historiske forsvaret en kunne finne for sex mellom mann og gutt, at homokampen var en del av det generelle seksuelle frigjøringsprosjektet, samt det faktum at homofile handlinger i mange sammenhenger ble sett på som like nedrige som pedofile overgrep.

Når Melgaard bruker bilder fra NAMBLA som materiale, så trekker han altså fram en fortiet del av homobevegelsens historie. Parallelle fortielser finnes også i den heterofile, seksuelle frigjøringshistorien. Vi kan snakke om fenomener som abort og P-pillen, senket seksuell lavalder, kvinners rett til å kle seg som de vil. Men parallelle, mer marginale kamper som i dag virker smakløse og groteske, som heterofiles rett til sex med dyr, snakker vi ikke om.

Men Melgaards bilder gjør mer enn å vekke til live en ubehagelig del av homohistorien, de rører ved stigmatiserte og demoniserte handlinger. For, som et resultat av gradvis økt kunnskap om skadevirkningene av overgrep mot barn ble den pedofile sosialt presset ut, også fra seksuelle frigjøringsmiljøer, noe som er bra. Samtidig er overgrepshandlingene blitt stigmatiserte og overgriperne demoniserte. Problemet når noe blir et stigma og handlinger blir demoniserte, er at en ikke lenger egentlig kan snakke om temaet. Begrepene rundt emnet blir borte, de språklige bildene blir borte. Det blir noe en nevner med antydende setninger, i ulne konturer, eller med ren og kraftig fordømmelse. Og med dette mister vi blant annet innsikt i overgripernes verdensbilde, og de psykologiske og sosiale mekanismene som inntreffer ved overgrep.

Bjarne Melgaard, Uten tittel, 2009.

I prosessen der Melgaard malte over de gjengitte fotografiene så gjorde han noe med dem. Der NAMBLA sin bruk gjorde bildene til porno, brukte Melgaard dem på en ikke-pornografisk måte. Han flettet dem inn i et kunstnerisk prosjekt som handler om seksualitet med stor maktskjevhet i forholdet, om følelsesmessig kontroll og ubalanse.

I anledning utstillingen på Astrup Fearnley Museet viser Cinemateket et filmprogram kuratert av Melgaard, der blant annet dokumentaren Chicken Hawk vises. I denne filmen ser en amerikanske menn med dragning mot unge gutter. Overgriperne estetiserer offeret, seksualiserer vedkommende. De tolker alt som flørt fra guttene, de dyrker maktubalansen. Filmen avdekker en følelsesmessig skjevhet der den voksne er avhengig av å manipulere den unge, og der den unge er underlagt den voksnes illusoriske aksept og trygghet, gjort til en slave av redsel for å sette grenser mot overgriperen.

Med sin kunst har Melgaard satt bilde på det som forsvinner i stigmatiseringen av den pedofile. Det som gjennom den massive fordømmingen av overgriperen fjerner oss fra innsikt i hva dette dreier seg om. Melgaards malerier gir oss følelsesmessig innsikt i overgrepene. Og innsikt er det eneste som kan forhindre nye overgrep.

I TV-programmet Safari fortalte Melgaard at han syntes bildene var «interessante», uten å vise vilje til å fordømme NAMBLA. Nå har han vist oss hvorfor. Han har forsøkt å gripe gjennom stigmaer og blind fordømmelse, inn i det som skjer i en overgripers sinn og inn i offerets følelsesregister. Og da kunne han ikke gi seg selv fasiten på forhånd, gjennom å følge ryggmargsfølelsen og bare fordømme blindt, uten å se.

Ingressbilde: Bjarne Melgaard, Uten tittel, 2009.

  1. Innlegg fra Raymond Alv K. Egge

    Takk.

    Jeg har også vært lettere irritert omkring Safari innslaget om Melgaards NAMBLA bilder, men ikke klart å formulere irritasjonen i noe som gir mening. Her trekkes det frem interessante perspektiver, og det er god etterforskning i bunnen av artikkelen.

    Det hadde vært fint om man kunne lage et fotnote system her inne på Kunstkritikk.no, eller en link til en side med kildehenvisninger.

    Takk igjen for interessant lesning.
    RakE

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!