Bergen
Artikkel 29.06.10

Samtidig, i rommet ved siden av

Fra åpningen av Knut Åsdams festspillutstilling 2010.

Det er tid for å gjøre rede for det. Seff skulle jeg ønske at jeg allerede hadde gjort det når det stod på som verst, men det er nå sånn at jeg faktisk har ting liggende her fra i fjor høst som jeg ennå ikke helt har fått orden på. Nesten alle disse har noe med litterære tidsskrifter å gjøre, og det betyr, som alle skjønner, at det ikke blir stort med tid til å lese noe når man hele tiden sitter og skriver. En overdrivelse, så klart, det hender jo at jeg går fra tastaturet og vasser rundt i gatene som en vanlig mann – men du verden så vanskelig det etterhvert blir å holde orden på hvilken by man er i når man i tillegg reiser hele tiden. Men også dette er en overdrivelse, jeg var jo faktisk hjemme – det er i Bergen, tror jeg – flere dager i strekk rundt åpningen av Knut Åsdams festspillutstilling. Og festspillsutstillingen er per definisjon en stadig tilbakevendende overdrivelse i seg selv, så nå begynner det kanskje å stå klart at det er et utrolig overdrevet landskap jeg beveger meg i. Nå, det er jo det, bokstavelig talt, få ting er så overdrevne som Bergen i pent vær. Og det er i denne litt bakrusrammede vestlandsmetropolen denne historien tar sin begynnelse. Eller, hallo, begynnelse? Det finnes jo hverken begynnelse eller slutt – alt skjer jo samtidig. Alt dette skjedde samtidig, faktisk.

Oversiktsbilde fra masterutstillingen The Mosquito and the Ruler, Bergen Kunsthall. Foto: Peter Klasson.

Eller, det gjorde jo ikke det, men det er slik jeg husker det. Det er noe med den elektriske spenningen som oppstår rundt avgangsutstillingene – og «avgangsutstilling» er per i dag en størrelse som ikke lenger er gitt; i Bergen telte jeg til en tre-fire utstillinger i forbindelse med at skoleåret på KHiB gikk mot sin slutt. Fra den magnifikke masterutstillingen på Bergen Kunsthall til de intrikate prosjektene i Rom 8 i Vaskerelven, via en tre-fire bygninger til, men det er ikke stort jeg faktisk kan si om det, siden jeg var sensor og ergo inhabil så det skriker om det, men jeg noterte at Rom 8 funker veldig godt som utstillingslokale, men det visste jeg jo allerede, siden studentene allerede har vært der og herjet tidligere. Nå husker jeg selvfølgelig ikke om det var den gangen, eller denne gangen det sluttet med en imponerende mengde mojito på den der baren som har verdensmesterskap i akkurat det («Vi bruker høye glass og mye is, det er hele saken»). Men det er nå også sånn, i slike tider som disse, at jeg ikke kommer meg til Entrée – som også har fungert ypperlig siden de startet. Eller ikke engang til Galleri Fisk – selve ur-elevgalleriet. Jeg er blitt træg, og har sannsynligvis alzheimers – og det er ikke noe jeg bare sier for å være tøff i trynet eller nonchalant, det er faktisk blitt et problem; jeg glemmer så godt som alt som ikke har med denne aktiviteten her å gjøre, og det inkluderer dessverre noen ganger også det jeg egentlig skriver om. Men for å gjøre det kort; det kunne i en uke se ut til at studentene rett og slett kuppet hele byen.

Og når man er en moden mann som trenger litt fred og ro, (jeg tuller, men det skjønner dere, sant?), så får man gå til ytterligheter. Og til ytterpunktene. Ganske langt ut. Så hadde det seg en tidlig ettermiddag i denne perioden at jeg hev meg rundt for å rekke en busstur til Prosjekt Alvøen. Det var ikke hvilken buss som helst heller, men en strålende blankpusset gammel traver fra midten av forrige århundre. Pent blå. Nydelig. Og den skulle altså ta oss langt unna bykjernen, for å se en utstilling, Obskur og levende – ny symbolisme. «Ny symbolisme»? Man kan selvfølgelig, hvis man vil, dvele lenge ved hva man legger i slike termer, og hva det skal bety i et her og nå. Hvis vi nå skal legge oss på et konstruktivt metanivå med en gang er det ikke til å komme vekk fra at de tre kunstnerne som stiller ut – Christer Karlstad, Susanna Kajermo Törner, og Tom Stian Kosmo – samtlige har etternavn som begynner med bokstaven K. Den ellevte bokstaven i alfabetet. Det er neppe tilfeldig. Symbolikken rundt K er frodig – ikke i så høy grad som i tilfellet med M, men likevel; Kellogs Corn Flakes har f.eks. en stor rød K som fremste merkevarebyggingsinstrument, og av konsonantene er den avgjort en av de hardeste. Du kødder ikke med K, altså, du gjør ikke det. Og 11 er en mysko ting innenfor numerologi, siden det ender opp med all matematikks begynnelse og slutt; 1 + 1 = 2.

Christer Karlstad, Susanna Kajermo Törner, og Tom Stian Kosmo, Obskur og levende – ny symbolisme. Utstillingsplakat.

Alvøen er, bortsett fra dette, et av de hyggelige små steder som eksisterer som en slags skjulte skatter for turister på planløse bussturer; et par caféer av vaffel-modell, og en butikk med rideutstyr som klokkerent appellerer til kinky fetisjister som meg. Men – jeg surrer ekstra mye når jeg må anstrenge meg, beklager. Utstillingen har en ambisjon om å peke på en fraksjon av den samtidige figurative skolen der symbolikken ikke er til å lure seg unna. Og det er sant, det virker riktig i forhold til de som stiller ut, men det spørs om det ikke ville gitt mer mening å forholde seg til dem som surrealister, eller i det minste en slags fjerne slektinger. Hvis ikke for noe annet, så i hvert fall fordi de alle som en avgjort utgår fra det kollektivt ubevisste i såpass høy grad, og fordi symbolikken – det er tross alt en slik man påberoper seg – aldri noensinne lar seg lese som noe med gitt betydning. Dette er avgjort kunstnere med en skjult agenda, og jeg har jo vært borti alle sammen før, så jeg kjenner meg godt igjen – selv om jeg faktisk ikke har tenkt på dem som folk som kunne ha noe felles – men jeg kan jo ikke tenke på alt heller. Så er det også, grovt sett, snakk om en maler, en tegner og en grafiker – disipliner som stadig blir lest mediespesifikt, sånn at man kan unngå å tenke over hva det faktisk er som adresseres. Også jeg tenderer til tider å tenke sånn, hvis jeg har en dårlig dag – og det har jeg nesten hele tiden i det siste. Men i situasjoner som denne blir man så ille nødt til å forholde seg til pressemeldingen og det uttalte målet med utstillingen. Og det funker, altså, det gjør det – utstillingen blir med dette et lite hint om en subkultur innenfor en subkultur, sånn omtrent. Hvis vi tenker på «figurativt maleri» som en perversjon blir «ny-symbolisme» (hvis vi nå virkelig skal kalle det for det) å anse som en preferanse innenfor denne kategorien. Et belysende eksempel kan være fotfetisjister som mer spesifikt vil at de høyhælte skoene skal ha brun såle (dette har jeg vært borti under min tid som ekspeditør i S/M-butikk – true story). Jeg liker det, siden jeg ikke har tenkt noe særlig over det før nå – men det hjelper jo at jeg allerede i utgangspunktet faktisk liker det disse tre driver med. Men hva sålen på et par høyhælte sko har for farge betyr ikke veldig mye for meg så lenge hælene er høye nok.

Luftskipet. Foto fra luftskipet.net.

 

Woojung Chun, Biblioteket. Foto fra luftskipet.net.

 

Marius Almås Johansen, Dystopia!? Foto: KHiB.

Men nettene blir lange, og selv om jeg bestandig føler meg usikker der utenfor bykjernen der det fort blir for mye grønt, så finner jeg meg selv allerede neste dag – hvis det nå ikke var samtidig, eller dagen før – utenfor Fjell Gard i Straume kommune under en presenning med en kopp trakterkaffe og hjemmebakt wienerbrød. Mitt liv er et helvete. Og der, på en gressplett ved siden av veien, ligger det om sannsynligvis ikke alt for lang tid myteomspunne Luftskipet – et portabelt visningssted, lyst orange i fargen, slik at du ikke misser det. Konstruksjonen likner litt på Frosken på Tullinløkka (Ah, husker dere den? Det var tider det), men selvfølgelig mer håndterbar, og orange. Og der begynner det etterhvert med en vagt truende innledning av et medlem av neofolkprosjektet Wardruna; så atmosfærisk og poetisk – det er en dikter med på laget, en eldre kar med en bøtte vann (hvis jeg husker riktig). Det merkelige med det er at det makter å krysse såpass mange grenser at det ender opp som konfrontativt og ambient på samme tid, og jeg reflekterer ikke så lite over tid og sted i kombinasjon med dette – som etterhvert blir helt forskrudd i det vi slipper inn i teltkonstruksjonen for å se utstillingen: Biblioteket av Woojung Chun, kuratert av James Putnam. Og nå skjønner alle at dette er et scoop, og at marginalen nå definitivt er hvor det skjer. Biblioteket er mørkt, og vi slipper bare inn noen av gangen og må legge igjen skoene utenfor. En slags raritetskabinett egentlig, sparsom belysing og objekter i hyller – men det leder til en av mange flashbacks; der var et liknende arbeid i Rom 8, av Marius Almås Johansen, men det var noe mer begrenset; der fikk bare to personer være samtidig (men du fikk på den andre siden beholde skoene på). Sammenlikningen er uunngåelig, men faller ut til Johansens fordel; som raritetskabinett var det avgjort mer interessant i sin miks av knokler og nervemedisiner, og lydbildet – et piano – gjorde sitt til for å plassere deg i en forunderlig limbo, liksom ved siden av resten av verden. Det var allerede en fyr der når jeg kom inn, og selv om jeg tok meg god tid var han fortsatt der når jeg gikk ut. Kanskje han faktisk aldri kom seg ut igjen – jeg hengte litt utenfor en god stund og, men dette arbeidet var faktisk så intrikat og fortryllende, hvis ikke rentav forførende, som Biblioteket aspirerer til å være, og for all del langt på vei også er. Hadde jeg ikke sett et liknende arbeid som øyeblikkelig tok meg rundt ballene på omtrent samme tid ville jeg sannsynligvis forholdt meg litt annerledes til det.

Vebjørn Guttormsgaard Møllberg, Anti-Reproductive Material, videostill.

Det var også i denne perioden jeg fikk en mail fra Daniela Castro, som hadde et kort opphold som writer in residence for å skrive noe om Bergen. Egentlig ville hun treffe meg for å snakke om performance og skriving, så det gjorde vi, men prosjektet hennes endte opp med en piknik på Hordaland Kunstsenter. Så vi var noen stykker der og så på video, og jeg hadde med meg noe herk fra 1995 som viste seg å være uklippet råmateriale fra et piercingstudio i Amsterdam (Mitt liv har bestandig vært et helvete, bare så det er klart). Hele seansen var så laidback som en piknik skal være, og det var noen virkelig gode ting som ble vist og. Særlig, og det er sjelden noe griper meg såpass nå om dagen, Vebjørn Guttormsgaard Møllbergs Anti-Reproductive Material satt brent fast på netthinnen lenge etterpå, men jeg burde ikke si noe om det, fordi også han har en gang vært studenten min. Det blir gradvis mer umulig å si noe om noe, i fremtiden må jeg sannsynligvis utelukkende finne på ting, eller bare skrive om meg selv – det er jo en tanke! Men når man likevel er på HKS ser man jo utstillingen i samme slengen; eller kanskje den ikke var oppe ennå, og kanskje jeg egentlig så den noen dager etterpå – jeg husker ikke. Det er farlig å huske – bare vent til jeg skriver mine memoarer, hvis ingen dreper meg først. Det er bare noen dager siden jeg hadde Grethe Melby her på en kopp te, med masse second thoughts i forhold til å gå ut å drikke massevis av øl ved en senere anledning, fordi jeg sannsynligvis vil komme til å skrive om det etterpå, og hvem vet hva folk kan finne på når de har drukket en masse øl? Disse tingene vet vi jo allerede.

Vanna Bowles, Wild Tree (2009) – detalj. Foto: Aleksander Stav.

Men, jeg roter meg bort igjen, Vanna Bowles hadde utstilling på HKS, om det nå var før, etter, eller samtidig som pikniken – og den var, skal vi si, organisk. Eller, den var ikke det, bokstavelig, men med utgangspunkt i gamle portrettfotografier, og noen sorthvite fugler i papir spredd utover gulvet, kunne det i ny og ne vokse opp et tre ut av hodet på noen av de avbildede. Ja, det vokste faktisk ut av selve bildet og i noen tilfeller, og det er jo ting som dette som overhodet ikke ville vært feilplassert blant symbolistene ute på Alvøen. Så het utstillingen også Wild Tree, like deler magisk og nøkternt i sin fotorealistiske tilnærming kunne man her stå og pønske på disse åpenbart daterte scenariene, og hvordan hukommelsen over tid rearrangerer informasjonen. Ikke det at det påfallende ofte vokser trær ut av knollen til folk når man tenker seg tilbake til, la oss si, 1960-tallet, men det er jo helt klart noe som vokser ut av gamle fotografier over tid – sånn er det jo. Så er det også en grunn til at jeg med årene har blitt helt håpløs på å ta bilder, enda jeg har et kamera som var state of the art i 2003. Jeg har bekjente som har brukt det mer enn meg, og jeg er slett ikke sikker på hvordan det fungerer helt, men det er også dette; det er et digitalt kamera, og bildene til Bowles lar seg ganske omgående lokalisere til en pre-digital tid, når et fotografi virkelig var et fotografi. Det er en fin ting å dvele litt ved, særlig når hverdagen nå ser ut som den gjør, der den går inn i overdrive og truer med å radere alt jeg tror meg vite. Noterte liksom i forbifarten at barna mine begynner å bli ganske store og at skjegget mitt faktisk nesten er helt grått. Og dette jeg nå har gjort rede før, eller prøvd å gjøre rede før, som jeg altså oppfatter som noe som skjedde omtrent samtidig, ble nettopp korrigert; «Det der skjedde lenge etter», fikk jeg nettopp høre, «i hvertfall to uker senere». Kanskje jeg ikke var i Bergen? Det er jo dette med å starte et nytt liv et annet sted, og samtidig fortsetter det gamle livet liksom helt av seg selv, nesten som en slags frakk du tar på deg en gang i uken. «Lives and works in Oslo and Bergen» skrev jeg som presentasjon i en bok som skal gis ut i Frankrike, men det ble endret til «Lives and works in Norway» med begrunnelsen at franskmennene er så ignorante at de sannsynligvis ville oppfatte dette som plasser i Sverige siden jeg er født der. Men nå surrer jeg igjen, beklager. Det er på tide at jeg begynner med neste tekst.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!