Postkort 18.07.18

Postkort fra Napoli

John Armleder, Factory, 2018. 25 teaterstoler tegnet av Marcel Breuer for møbelfabrikken Thonet. Blått mokett-stoff, sølvfolie, lys. Foto: Marte Danielsen Jølbo. Fotomontasje: Kunstkritikk.

Det er føles litt underlig, nesten feil, å se samtidskunst i en by med så mye historisk tyngde som Napoli. Som havneby og et av verdens eldste urbane sentre er Napoli et overveldende sammensurium av inntrykk: barokk overdådig arkitektur side om side med fascismens glatte store flater, utendørsaltere for Jesus og jomfru Maria og Maradona i Napoli-drakt, unge coole jenter med tung sminke på scootere, høyrøsta menn, duften av pizza og eksos, tuting fra bilhorn, turister og talløse kirker. Jeg tror aldri jeg blir lei av å bare vandre rundt i denne byen – ta inn atmosfæren, se på menneskene og bygningene, havet med utsikten til Capri. Her er lag på lag med historier, skitt og bråk blandes sømløst sammen med det tandre og opphøyde.

Med bombardementet av inntrykk fra gata er det som å komme i ly når jeg entrer samtidskunstmuseet MADREs air condition-kjølige og nesten tomme lokaler. Plutselig er jeg transportert fra Napoli og inn i den globaliserte samtidskunstscenens generiske museumsrom. Museo d’Arte Contemporanea Donnaregina (MADRE) åpnet i 2005 i en renovert 1800-tallsbygning, og består av fire etasjer med et stort atrium i midten pluss en takterrasse. I første og tredje etasje vises midlertidige utstillinger, mens resten er viet til samlingen.

Tidligere i år okkuperte den omfattende utstillingen Pompei@Madre. Materia Archeologica, begge de temporære etasjene, men den største (og jeg tar meg i å tenke beste) delen i tredje etasje, hvor over 90 kunstnere, forfattere, arkitekter og musikere var involvert, ble tatt ned i april. Den resterende delen – Pompei@Madre. Materia Archeologica: The Collection – består av 12 i ulik grad stedsspesifikke verk av kunstnere fra MADRE-samlingen som har blitt sammenstilt med arkeologiske funn fra Pompeii. Etter å ha besøkt Pompeii dagen før finner jeg disse kombinasjonene forserte; i samtidskunstens hvite rom har dialogen mellom samtid og fortid størknet. Jeg liker best en ganske absurd sammenstilling av en stabel gamle kanonkuler plassert mellom to malerier av Jeff Koons.

Energien jeg savner i Pompei@Madre er dog så til de grader tilstede i den helt nyåpnede John Armleder-retrospektiven i tredje etasje. Utstillingen 360° funkler i farger og lekenhet, og i rom etter rom suges jeg inn i de enorme kontrastene i kunstnerskapet hans. Her er en rekke (inkludert to helt nye) totalinstallasjoner, små tegninger og akvareller fra 60-tallet, møbelskulpturer, «dot paintings» og «pour paintings». Det er befriende og oppfriskende å se en utstilling dedikert til ett kunstnerskap som er så solid gjennomført. Noen ganger er det best å la samtidskunst få være samtidskunst og la de historiske overlappingene utspille seg organisk der de gjør det best – nemlig ute i byen.

Napoli per sempre,
Marte

Marte Danielsen Jølbo jobber frilans som kurator, skribent, redaktør og kunstformidler.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!