Postkort 01.08.18

Postkort fra Los Angeles

Charles Long, paradigm lOst, 2018, detalj. Foto: Torbjørn Rødland. Fotomontasje: Kunstkritikk.

Jeg tenkte på deg i dag. Jeg var i trappene mellom etasjene i Hammer-museet i Westwood da jeg kom til å tenke på forrige gang du svingte innom California. Du sa du trengte å utvide horisonten, men etter kanskje bare fire minutter ville du aller helst snakke om situasjonen på Nasjonalmuseet, og litt senere satt vi der med smarte telefoner og talte opp kvinnelige kunstnere på norske gallerier. Dette er noen år siden, og problemstillingen var besnærende binær. Tenkte vi på å skille mellom streit og skeiv? Finnes det i dag ikke-hvite kunstnere å telle?

Sårene som pluralismen skal hele er selvsagt dypere i USA, og årets Made in L.A.-biennale bryr seg. Det sosiopolitiske er i fokus, og du trenger ikke å kjenne kunstnerne for å kunne kategorisere og telle. Installasjoner og veggtekster bærer minoritetshistorier. Dette er i hovedsak kunst som ikke vil uttrykke det den vil tematisere, og da blir besøkende i alt for mange rom – etter å ha kastet raske blikk på gulv og vegger – stående i stum sirkel rundt en folietekst.

Likevel synes jeg du bør ta turen. Det er lenge siden nå! Jeg tror du vil være interessert i hvordan kurator-teamet, ledet av Anne Ellegood, forsøker å vise bredden i hvert kunstnerskap på svært begrenset areal. For eksempel finnes det her videoprojeksjonsrom med skulpturer i hjørnene. Pluralisme på mange nivå altså – og trettito kunstnere i alt.

Så hvorfor valgte jeg et postkort fra rommet til Charles Long? Ikke fordi jeg tror du hungrer etter streite, hvite, mannlige(!) kunstnere eller mer Munch per se, men jeg vet at du liker å kartlegge Oslo-ikonografi ute i verden. Okei: Charles Long gjenkjente Edvard Munchs angstskrik da han bilde-googlet «penis tverrsnitt», men det er ikke det vesentlige.

En utstilling av kunst som skapes i Los Angeles i 2018 kan tillate seg å inkludere en overveldende installasjon av en skulptør som Charles Long når han ser ut til å ha kondemnert og destruert patriarkatets seksuelle symbol med øks. En minoritetskunstner kan bygge en var og personlig-politisk fortelling, en positiv visjon. En hvit cismann får fylle rommet fra gulv til tak med fragmenterte falloser. Det er fortsatt her vi er. På neste nivå opp får alle være individuelt skeive.

xTR

Torbjørn Rødland er kunstner, bosatt i Los Angeles og Oslo. Hans festspillutstilling Fifth Honeymoon kan ses på Bergen Kunsthall til 12. august.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!