Intervju 19.05.10

Museene svikter, kunstnerne gjør jobben

Synne Holst-Pedersen, Tone A. Gellein, Farhad Kalantary og Linn Lervik fra Atopia. Foto: Mariann Enge

Nasjonalmuseet har sviktet sin oppgave i forhold til norsk videokunst, hevder Farhad Kalantary og hans medarbeidere på Atopia, som nå er i gang med et stort, kunstnerdrevet prosjekt for å samle inn og etablere oversikt over norsk film- og videokunst siden 1960-tallet.

Det kunstnerdrevne film- og videokunstsenteret Atopia driver for tiden hele seks ulike prosjekter – det kanskje mest kjente, eller i alle fall det som er best synlig fra gaten, er vintervisningsprosjektet Vitrine, hvor de fire store vinduene på gateplan som utgjør fronten av Atopias lokaler på østkanten i Oslo brukes som projeksjonsflater for videokunstvisninger. I perioden november-februar kan man som forbipasserende – og bokstavelig talt utenforstående – se videokunst i den relativt slitne og ikke direkte sentralt beliggende gaten. Men på innsiden er det stor aktivitet hele året; med Video Forum, som er et forum for videokunstnere som arrangerer åpne visninger, med prosjektet Celluloid, som presenterer historisk betydningsfulle internasjonale filmer, og Traffic, som er et prosjekt som arbeider med internasjonalt samarbeid, utveksling og dialog. Det arbeides også med produksjon av en serie videoessays i krysningspunktet mellom kunst og teori, og sist men ikke minst arbeides det nå intenst med en stor retrospektiv utstilling av norsk eksperimentell film- og videokunst.

Atopias fasade med Vitrine-utstilling: Miguel Jara, In the Woods. Foto: Farhad Kalantary

Arbeidet med utstillingen Retrospektiv. Eksperimentell film- og videokunst i Norge ble påbegynt for to år siden, og tanken var i utgangspunktet å etablere en dvd-samling som kunne vises i Atopias lokaler. Siden da har prosjektet vokst betraktelig, og har nå fire ansatte. Leder Farhad Kalantary og prosjektassistentene Synne Holst-Pedersen, Linn Lervik og Tone A. Gellein arbeider nå med en utstilling i tre deler: Den første delen av prosjektet skal samle og vise film- og videokunst fra 1960 til 1990, den andre delen skal ta for seg videokunst fra 1990-tallet, mens den tredje delen vil utforske perioden fra 2000 og frem til i dag. Foreløpig er det den første delen av prosjektet det fokuseres på, og det arbeides fortsatt med å finne og samle inn arbeider til utstillingen, som skal vises over to etasjer i Stenersenmuseet i mars 2011, og som siden vil bli sendt på turné rundt i landet. De involverte har holdt på med innsamlingen av arbeider i over et år: Ettersom det dreier seg om et pionerprosjekt, er det et tidkrevende arbeid, og de kan fortelle at deadline for innhentingen av arbeider har vært utsatt en rekke ganger. – Deadline for innhenting og innlevering av arbeider for Del 1 (1960 – 1990) er nå fastsatt til 31. mai 2010, sier Kalantary til Kunstkritikk.

Kalantary legger vekt på at Atopias arbeid med en retrospektiv utstilling kan sies å aktualisere diskusjonen omkring behovet for et nasjonalt film- og videokunstarkiv. – Det blir svært påtakelig for oss at det i dag ikke finnes noe samlet og systematisert arkiv over norsk film- og videokunst, sier han til Kunstkritikk.

Når Atopia nå vil sette sammen en retrospektiv utstilling har de derfor ikke noen oversikt over norsk videokunst som de kan ta utgangspunkt i, de må selv sørge for å samle inn verk og etablere oversikten over feltet. Selv om målet med prosjektet ikke er å produsere et nasjonalt arkiv, er Atopia seg likevel bevisste at et biprodukt av utstillingen blir et slags arkiv over norsk videokunst.

Med tanke på del to av utstillingsprosjektet, som vil konsentrere seg om 1990-tallet, ønsket Atopia i utgangspunktet å inngå et samarbeid med Nasjonalmuseet, og forteller at de har hatt møter med kuratorer derfra som var svært positive, men at dette samarbeidet er nå usikkert, avbrutt i påvente av ny direktør for avdeling for samtidskunst. Kalantary antyder at samarbeidsproblemene også skyldes at Atopia ikke er interesserte i å konsentrere utstillingen om Nasjonalmuseets samling, ettersom de ikke ser den som representativ.

Atopias fasade med Vitrine-utstilling: Heike Baranowsky, Passage. Foto: Farhad Kalantary

Kalantary og hans medarbeidere legger ikke skjul på at de mener at Nasjonalmuseet har sviktet i forhold til film- og videokunstfeltet, men understreker at dette ikke bare er et norsk problem, men at museene internasjonalt har neglisjert denne delen av samtidskunsten. De har imidlertid ikke helt gitt opp tanken om et samarbeid med Nasjonalmuseet.

Kalantary legger vekt på det positive ved at nettopp et kunstnerdrevet initiativ som Atopia kan gå inn i det tomrommet som finnes og arrangere en historisk utstilling, ettersom de i motsetning til de store institusjonenes hierarkiske, kanoniske tilnærming og tendens til å kikke i egne lommer, går inn i dette prosjektet med en mer åpen, eksperimenterende og inkluderende holdning; med en ambisjon om å gi et bredt og representativt bilde av norsk videokunst, og med en forhåpning om å bli overrasket, om å kunne finne frem til noen skjulte skatter. Kalantary karakteriserer Atopias prosjekt som idealistisk og kollektivt, forankret i et ønske om representativitet og diversitet.

Atopia vil foreløpig ikke gå ut med hvilke kunstnere som kommer til å være representert i utstillingen. På dette tidspunktet i prosessen er de er opptatt av det kollektive arbeidet, det at kunstnerne nå skriver sin egen historie, og at det er en fleksibilitet i forsøket, hvor man ser også etter de navnene man ikke kjenner fra før.

Nasjonale og internasjonale kunsthistorikere og skribenter er involvert i prosjektet, og inviteres til å bidra med katalogtekster. Det er dessuten planlagt å utstyre katalogen med en dvd-utgivelse med korte utdrag fra enkelte arbeider og videoportretter av noen av de aktuelle kunstnerne.

– På flere nivå er dette et kunstnerisk forskningsprosjekt, sier Kalantary, og kobler det opp mot diskusjonene omkring globalisering, med flyt av makt og informasjon, en situasjon av «kulturell imperialisme».
– Kan vi produsere noen lokale referanser i denne situasjonen, som kan fungere som en barriere mot denne flyten, spør han.
Men så kan man jo spørre hva og hvem som er norsk? Hvordan avgrenses samlingen av norsk videokunst? Er det simpelthen kunst laget i Norge, eller også kunst laget av norske kunstnere i utlandet? Atopia-folket gir ikke noe entydig svar på det, men gir inntrykk av å være mer opptatt av arbeidenes lokale forankring enn av kunstnernes nasjonalitet.

Tone A. Gellein, Synne Holst-Pedersen, Linn Lervik og Farhad Kalantary med noe av Atopias film- og videomateriale. Foto: Mariann Enge

  1. Innlegg fra Thomas Fagersand

    Bra initiativ men det virker litt pretensiøs av Kalantary, særlig fordi han har sagt tidligere at Atopia er den ENESTE organisasjon i Norge som driver med videokunst. Hva mener han egentlig?

  2. Innlegg fra Audhild Dahlstrøm

    Interessant spørsmål: (…)Men så kan man jo spørre hva og hvem som er norsk? Hvordan avgrenses samlingen av norsk videokunst? Er det simpelthen kunst laget i Norge, eller også kunst laget av norske kunstnere i utlandet?(…)

    Mykje norsk videokunst som skapast i Noreg har post- produksjon i utlandet (og omvendt); ofte av Norske Kunstnarar som bur og arbeidar i utlandet; dette skapar enno eit nytt, og viktig perspektiv meiner vi i NABROAD.

    Norwegian Artists Abroad: NABROAD: http://www.nabroad.org/ lister norske kunstnarar som bur og arbeidar utanfor Noreg.

    Eit flott initiativ av Atopia dette, -verkeleg!

    Audhild Dahlstrøm
    Koordinator for NABROAD

  3. Innlegg fra Per Platou

    Det er et uhyre viktig arbeid Atopia nå gjør, og det er lett å srtille seg 100% bak Farhads kritikk av Nasjonalmuseet. Helt siden Mie Berg Simonsen ferdiggjorde utredningen “Å bevare det flyktige” for Norsk Kulturråd i 2007 har Nasjonalmuseet sittet på gjerdet, og i praksis trenert utviklingen av et videokunstarkiv. (Rapporten kan lastet ned fra Kulturrådets hjemmeside).

    Såvidt jeg vet skal Kulturrådet utlyse konkrete rammebetingelsene for prøvedrift av et nasjonalt videoarkiv rett over sommeren. I den sammenheng vil PNEK arrangere et dagsseminar hvor noen sentrale problemstillinger belyses. Alt hittil tyder på at videokunstarkivet bør etableres som en uavhengig stiftelse, og ikke rotes inn i Nasjonalmuseets byråkratiske irrganger. Det begynner å haste – veldig!

    Per Platou,
    koordinator for PNEK

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!