Medvirkende: Chto Delat, Keren Cytter, Maria Hassabi, Henrik Plenge Jakobsen, Steinar Haga Kristensen, Ignas Krunglevičius, Øyvind Mellbye, Sandra Mujinga, Sult/Greg Pope, Tidens Krav



Soft City

Henrik Plenge Jakobsen, Steinar Haga Kristensen

Kunsthall Oslo, Oslo
4. september - 6. september 2014
Artikkel 12.09.14

Monumental forgjengelighet

Henrik Plenge Jakobsen, HEX UBU, 2014. Foto: Kunsthall Oslo.

Henrik Plenge Jakobsen, HEX UBU, 2014. Foto: Kunsthall Oslo.

Så fullt var det i Kunsthall Oslos nye Barcode-lokaler at de få som forsøkte å se Keren Cytters Vengeance, knapt hørte et ord. Anledningen var åpningen av kunsthallens festival Soft City, og de fleste av de oppmøtte ventet på bussen som skulle frakte publikum til Kanonhallen og Henrik Plenge Jakobsens HEX UBU.

Var det for opplevelsen, eller skyldtes det økonomiske hensyn at leddbussen, som var av en modell og i en nyanse rød som sjelden har vært sett siden søttitallet, så ut til å være lånt fra Transporthistorisk museum? Grunnet den store trengselen ble jeg selv stående i selve leddet, innhyllet et pløsete, belgformet stoff som hang i svære folder, noe man tydeligvis fant det fornuftig å innrede bussene med før i tiden. Det var et oppstemt festivalpublikum som ankom Kanonhallen; det skal altså ikke mer til enn en busstur til Løren før man føler at man deltar i noe eksklusivt.

«Forestillingen trekker veksler på Alfred Jarry, Samuel Beckett og afrikansk og europeisk folketradisjon» sto det i festivalprogrammet. Dette lød jo besnærende. Kanskje henspilte tittelens HEX på Becketts stykke Quad, der skuespillernes bevegelser på scenen følger et matematisk system? UBU hintet iallfall til Jarrys absurde pre-surrealistiske stykke Ubu Roi fra 1896.

Fra Steinar Haga Kristensens The Loneliness of the Index Finger (part II), 2014. Foto: Kunsthall Oslo.

Steinar Haga Kristensen, The Loneliness of the Index Finger (part II), 2014. Foto: Kunsthall Oslo.

Publikum ble ledet inn i en mørklagt hall før de stilte seg omkring den heksagonale scenen, der seks labbetuss-lignende skikkelser langsomt reiste seg opp, som fra dvale. Denne sekvensen var forestillingens høydepunkt: haugene av forskjellige materialer – sølvfrynser, spraglete konfettistrimler, imitert sauefell, kaskader av blondt løshår, noe som lignet tovet ull eller isolasjonsmateriale, strutsefjær – tok form og utfoldet seg som «levende skulpturer». Det hele ble akkompagnert av den danske komponisten og eksentrikeren Goodiepals synkoperte og nær parodiske pling-plong. Hver av skapningene utførte deretter en liten dans i midten av scenen i et intenst flakkende strobelys (så vidt jeg kunne se var det ingen blant publikum som gikk inn i epileptisk transe under dette ritualet). Forestillingen nådde klimaks da en mindre versjon av konfettimonsteret slepte seg gjennom tilskuerne og utfordret sin slektning til en stilisert tvekamp med kjepper. Og så var det hele over.

Fredag kveld var det igjen duket for feststemning, denne gang i Oslo Rådhus. Som en Zarathustra fra Rådhusets tårnatelier skulle Steinar Haga Kristensen formidle sine dyrekjøpte erfaringer som kunstner til folket – her representert ved de femti privilegerte som hadde fått billetter til den første av de to forestillingene – i operaen The Loneliness of the Index Finger (part II). The Specialization of Sensibility in the Raw Conceptual State into Stabilized Theatrical Sensibility (consensus image). Idet rådhusklokkenes arpeggioer begynte å klinge, ble vi loset inn fra borggården og opp trappene i vestre tårns tretten etasjer, forbi byrådsavdelinger og bystyregrupper. Helt på toppen, i atelieret som så å si utgjør Rådhusets penthouse, tok vi plass i den provisoriske operasalen.

Henrik Plenge Jakobsen, HEX UBU, 2014. Foto: Kunsthall Oslo.

Henrik Plenge Jakobsen, HEX UBU, 2014. Foto: Kunsthall Oslo.

Det var reist et stillas foran et enormt freskomaleri som dekket hele veggen. I følge programmet skulle vi ledes «gjennom kunstnerens streben med å fullføre et offentlig oppdrag: en freske som skal reflektere vår tid». Dog var det til tider vanskelig å tolke om det var skapelse eller undergang som var tema. Avsindige hudløse skikkelser sprang triumferende frem mens de løftet kubistiske skulpturer mot himmelen. Øverst i høyre hjørne av fresken satt en mann i hvit blazer – Haga Kristensen selv – med korslagte ben og skuet tilfreds over verket. På selve stillaset sto noen av skuespillerne. Iført tettsittende trikot med påtegnede muskler lignet de på de Ekelandske muskelmenneskene i fresken. I andre ende av scenen sto koret, med masker som også kunne gjenkjennes som motiver i fresken.

Hendelsesforløpet kan resymeres som følgende: Tenoren (Kunstneren) fortviler over manglende inspirasjon. Koret (Folket) nører under hans desperasjon og bebuder at han vil mislykkes. Frem fra folket trer sopranen (Makta) tynget av en kampestein som hun bærer på ryggen. Kunstneren forfører Makta, mens hans gapende og siklende assistenter – muskelmennene – klatter murpuss på veggen og danser synkront med murespader. Endelig har Makta gitt Kunstneren mandat til å skape: «Jeg kan male!» Nå er Folket, som jo gjerne snur kappen etter vinden, med, og istemmer: «Monumental forgjengelighet!»

Det hele ble fremført i skjør harmoni med et dundrende klokkespill fra Rådhusets klokkenist i østre tårn. Det var et merkelig og imponerende skue; en kunstnerisk primalscene fremført med bravur av anerkjente operasangere. Et magnum opus for et intimt publikum. De få som fikk oppleve dette, må som meg idet jeg opprømt forlot Rådhuset, ha hatt en visshet om å ha overvært en av kunsthøstens mest minneverdige begivenheter.

Fra Steinar Haga Kristensens The Loneliness of the Index Finger (part II), 2014. Foto: Kunsthall Oslo.

Steinar Haga Kristensen, The Loneliness of the Index Finger (part II), 2014. Foto: Kunsthall Oslo.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!