Kunstbyen Oslo

I de senere år er det flere aktører som har begynt å engasjere seg for kunsten i Oslos byrom. For å nevne noen:

Oslo kommune la om kunstordningen sin i 2013, så 0,5 % av kommunens totale investeringer går til en felles pott for offentlig kunst. Det har blant annet ført til opprettelsen av forprosjektet til en kunstbiennale, Oslo Pilot.

Jour Fixe, et forum for kuratorer ved både uavhengige og offentlige kunstinstitusjoner i Oslo, har uttalt at biennaleprosjektet ble startet uten at Kulturetaten hadde forhørt seg i kunstmiljøet i byen. Som en reaksjon startet de sin egen samtale for å opprette en kunsthandlingsplan for Oslo.

Kunstnernes vilkår i byrommet ble også tematisert i boken Borgen – et sted for kulturproduksjon (2015), redigert av Ingrid Lønningdal.

Munchmuseet i bevegelse 2016-2019 er et annet nytt kommunalt, offentlig kunstprosjekt. Stenersenmuseet er stengt, og i stedet skal samlingen vises i byrommet mellom Tøyen og Bjørvika, for å smi overgangen til et nytt bygg for begge museer ved vannkanten. Programmet inkluderer også midlertidige kunstprosjekt av yngre kunstnere i ulike rom i området, blant annet et seminar om det legendariske Prosjekt i Gamlebyen.

Private aktører har også fått stor plass i byrommet – enten kunstverkene er på privat eller offentlig grunn. Christian Ringnes fikk oppført sin skulpturpark, og Kate Moss i folketeaterpassasjen. Rom Eiendom AS driver Rom for kunst på vestveggen til Oslo S. Bjørvika Utvikling driver kunstprosjekter i Oslos nye bydel, og Sparebankstiftelsen DNB vil utsmykke inngangen til nye Deichmanske med en skulptur av Martin .

Samtidig har UKS, Galleri 0047 og Forbundet Frie Fotografer lett etter et felles visningslokale i flere år. Det har ikke lyktes, og er kanskje et symptom på hvor sterke institusjonelle muskler som må til for å finne rom i det nye Oslo.



Artikkel 20.05.16

Kunstpolitikk på etterskudd

Illustrasjon: Xueting Yang.

Illustrasjon: Xueting Yang.

«Is Oslo the Next Art Capital?», spurte Wall Street Journal i 2013. Samme år skrev det internasjonale kunstmagasinet Frieze en «byrapport» om hovedstaden. «Which Cities Are Best For Contemporary Artists?» spurte Artnet i fjor. Oslo var blant kandidatene.

Hva snakker de om? De nevner alle uavhengige gallerier som Noplace og store institusjoner som Astrup Fearnley Museet. Men også mellomstore institusjoner og tiltak som Oslo Open, Oslo Art Weekend, Kunsthall Oslo, Munchmuseet i bevegelse og Oslo Pilot bidrar til den vitaliteten de internasjonale journalistene har fanget opp.

Man skulle kanskje tro at dette var resultatet av en helhetlig og gjennomtenkt strategi fra Oslo kommunes side. Politikere, byplanleggere og investorer har tross alt gitt kultur en helt sentral posisjon i byutviklingen i senere tid, som byforskeren Heidi Bergsli ved Norges institutt for by- og regionalforskning (NIBR) har påpekt.

Men Oslo kommunes kulturpolitikk retter seg ifølge forskeren primært mot konsumsiden i kulturen: visningssteder, kunstkjøp, publikumsopplevelser. Fine hus for store institusjoner. Produksjonssteder og den infrastrukturen kunstnere trenger for å leve og virke har vært underprioritert.

I 2014 utpekte Telemarksforskning Oslo og Stavanger til de verste byene i landet å skaffe atelierer i.

Styreleder Ruben Steinum i Unge kunstneres samfund (UKS) sier virkeligheten bak mediebildet av den yrende kunstbyen er urovekkende.

– Bak fasaden ser man en utvikling som svekker grunnlaget for de store kunstsatsingene i Oslo: mangel på lokaler og økonomi for kunstnere og de uavhengige, mindre institusjonene.

Nå flagger kulturbyråd Rina Mariann Hansen (Ap) til Morgenbladet Kunstkritikk at kommunen bør utvikle en kunstplan. Men er hun ute i tide?

Kunstbykampen

Større byer rundt om i landet har begynt å lage store, helhetlige kunstplaner. Bergen har hatt flere, Tromsø har fått en, Trondheim har et kunsthandlingsprogram. Stavanger har en handlingsplan, Akershus fylkeskommune har en handlingsplan, Fredrikstad lager en.

UKS-styreleder Ruben Steinum har atelier på Ensjø, i et bygg som skal rives til fordel for høye boligblokker. Foto: Ellen Lande Gossner.

UKS-styreleder Ruben Steinum har atelier på Ensjø, i et bygg som skal rives til fordel for høye boligblokker. Foto: Ellen Lande Gossner.

Hva skal man med en kunstplan? Hva skal byen med kunsten? Det spørs på mange ting, som hva slags utfordringer en by står overfor, eller forfengeligheten til den enkelte bypolitiker. Men Will Bradley, kunstnerisk leder på Kunsthall Oslo, skisserer to grove, ideologiske lester disse planene skos over. Det ene er det nyliberale, hvor kunsten skal skape «dynamikk» og «innovasjon» i byen, og hjelpe til med å gjøre byen attraktiv for alt fra næringsliv til utbyggere og turister. Det andre er det økologiske, hvor alle deler av det kulturelle kretsløpet – fra atelierene til de frie og uavhengige kunstnerne til de flotte visningsstedene for den etablerte kunsten – skal dyrkes tålmodig, litt og litt, for å få et levende økosystem.

Noen ganger virker kunstplanene som et solemerke for større strukturelle endringer. Med slagordet «Moss kan kunsten» har kommunen satt i gang en debatt om hvordan de kan gå «fra industrikultur til kulturindustri». Under kunstbiennalen Momentum 8 – tunnel vision i fjor sommer var bare det spesialprodusert lukt fra duftkunstneren Sissel Tolaas å spore. Til og med mosselukten er blitt raffinert.

Men Bergen er eksemplet de fleste ser til.

Kunst er kanskje viktigst

– Man hadde sånne kulturplaner, men det var hummer og kanari, sier Henning Warloe (H), tidligere kulturbyråd i Bergen.

– Det som manglet i Bergen, og som sikkert mangler andre steder, er en tydelig strategi. At man ikke bare gir tilskudd til det man gir fra før, men at man bevisst satser på noe som utvikles.

Bergen kommune utarbeidet sin første kunstplan fra 1994-1996, men det er særlig perioden da Warloe var byråd som trekkes frem når det snakkes om hva Bergen gjorde riktig. Da han tok over rollen som kulturbyråd i 2003, lå byøkonomien brakk. Det første året måtte det kuttes på samtlige budsjettposter. Store investeringer var utelukket. Samtidig slet byen med stor «kunstnerflukt», og mange av de som «flyktet» dro til Oslo. Kommunen var nødt til å satse fokusert og strategisk, og valget falt på den profesjonelle, nyskapende kulturen i byen.

Kommunen skrev en ny kunstplan for 2008-2017, hvor Warloe, under den passende underfundige tittelen Kunst er ikke viktig, kunst er kanskje viktigst, flekket ideologiske farger:

«I en verden hvor konkurransen byene imellom om å tiltrekke seg talenter og investeringer stadig blir hardere, vil utviklingen av Bergens identitet som en viktig og fremtidsrettet kulturby være avgjørende.»

Og Warloe tok noen klare grep:

– Blant annet styrket vi stipendordningene veldig mye for å gi arbeidsmuligheter for kunstnere i Bergen.
Høyrepolitikeren er klar på at det betydde å prioritere bort noen, men prioriteringen gjorde store ting mulige for de heldige få:

– Vi satset bevisst på Bergen Kunsthall, jeg tror vi firedoblet eller femdoblet støtten til dem i løpet av tiden jeg var byråd. Og så kom staten inn i tillegg med penger.

Utfallet? I 2007 slo byrådet fast at kunstnerflukten var «stoppet og delvis snudd». Bergen Kunsthall-direktøren Solveig Øvstebø har gjort lynkarriere, og fått en internasjonal prestisjejobb som direktør og sjefskurator for The Renaissance Society i Chicago. Bergen har fått en anerkjent, om enn sparsomt besøkt, kunsttriennale, Bergen Assembly. Henning Warloe påstår hardnakket at Bergen er blitt «nummer 1-by» i Norge når det kommer til det profesjonelle, nyskapende kulturfeltet.

Bygge muskler

Oslo har også opplevd et internasjonalt søkelys i korte streif, men det har ikke vært forankret i kommunens planer. Det forrige byrådet la frem to viktige dokumenter. Det ene var den eksternt utformede «Strategi for kulturnæring i Oslo» (2013), hvor byens kulturaktører blir oppfordret til å livnære seg på «disruptiv innovasjon» og «blue ocean thinking» (rapportleserne som vil fordype seg i dette fascinerende begrepet blir henvist til Wikipedia).

Men det var den andre rapporten – «Strategi for det visuelle kunstfeltet» (2011) – som førte til en betydelig endring. En umerkelig, liten, byråkratisk omlegging av utsmykkingsordningen gjorde at 0,5 % av kommunens samlede investeringsbudsjett (53 millioner i år) gikk til en fellespott for kunst i det offentlige rom.

Midlene brukes til både kunstverk i kommunens ulike byggeprosjekter, skolebygg, kulturbygg, sykehjem, uterom og barnehager, men noe er også avsatt til temporære kunstprosjekter.  

Oslo kommune har fått muskler som kunstaktør. Lise Mjøs, ansvarlig for den nye kunstordningen, sier at ordningen har gjort kommunen mye mer interessant som samarbeidspartner i byutviklingsprosjekter.

Men den tydelige og helhetlige strategien, den som Henning Warloe mener er absolutt nødvendig for å lykkes, mangler.

En vaklende start

Noe av det mest profilerte kommunen har fått til med sine 53 millioner, er Oslo Pilot, det toårige forprosjektet som varer til i høst og enten skal munne ut i en biennale for kunst i offentlige rom, eller ikke. Den nye ordningen hadde født sitt første hjertebarn: et ambisiøst, temporært, offentlig kunstprosjekt som skulle skje i dialog med byrommet. 10,1 millioner er bevilget over to år (pluss 2,5 millioner fra KORO og Kulturrådet).

Det skapte en ørliten brudulje.

– Ingen av oss kjente til dette, og det syntes vi var så merkelig, sier Marianne Hultman. Hun er leder i Oslo Kunstforening og medlem av Jour Fixe, et forum som samler mesteparten av byens uavhengige og offentlige kuratorer for å diskutere felles utfordringer.

Illustrasjon: Xueting Yang.

Illustrasjon: Xueting Yang.

– Hvordan kan kommunen gå ut med et så stort prosjekt uten et ønske om å ha en dialog med feltet?

Hultman mener det var symptomatisk på at kommunen prioriterer sine egne prosjekter, og vil «festivalisere» kunstlivet i byen, i stedet for å satse langsiktig på de eksisterende institusjonene.

Lise Mjøs i Kulturetaten, som satte i gang Oslo Pilot, sier at Kulturetaten ikke gikk bredt ut i kunstmiljøet i forkant, fordi det var selve premisset bak forprosjektet: kuratorene for forprosjektet skulle ta seg av dialogen med kunstmiljøet.

– Det er veldig lett å kritisere nye tiltak som ikke kommer nedenfra. Også er det like vanskelig å gripe alle de forslagene som kommer nedenfra og fange den ballen, og faktisk få gjort noe med det med en gang. Oslo Pilot er et forsøk på å få noe stort til å skje i Oslo, og samtidig prøve å løfte alle som jobber innenfor dette feltet.

Som en reaksjon på Oslo Pilot holdt Jour Fixe sitt eget seminar om å lage en kunsthandlingsplan. Der ble det tydelig hvor forskjellige ting man snakker om når man snakker om kunstplaner, og hvor langt det er mellom kunstliv og kommune i dette spørsmålet.

– Det ble en diskusjon om kunstnernes levekår og ateliermuligheter i stor grad, sier Lise Mjøs. Kulturetaten var ikke involvert i seminaret, men Mjøs og flere kolleger stilte opp.

– Og det er jo betimelig det, men det ligger ikke helt innenfor Kunstordningens ansvarsområde. Midlene våre kan ikke brukes til driftstilskudd eller atelierer – de finansieres over et helt annet budsjettkapittel.

Kunstplan Oslo

Når Rina Mariann Hansen nå starter diskusjonen om en kunstplan for Oslo, planlegger hun å lage «en mer helhetlig kunstplan for hele det visuelle feltet i Oslo, også utover det som er kommunens ansvar gjennom anskaffelser og kommunens kunstordning».

Men hva som skal være ambisjonene for den kunstplanen Rina Mariann Hansen nå tar til orde for, er «for tidlig å si noe om». Først skal hun evaluere kunstordningen, så diskutere saken med bystyret, så skal de beslutte hvilket ambisjonsnivå planene skal ha.

Samtidig gjentar hun et mål som det forrige byrådet fikk lagt inn i Kommuneplan 2030:

– Vi må åpenbart gjøre noe for å bedre den kunstneriske infrastrukturen. Vi vil prioritere å se på produksjonslokaler og arbeidssteder. Å tenke at den kulturelle infrastrukturen bare består av sluttleddet, er å undervurdere hele kjeden, sier Rina Mariann Hansen, og nærmer seg dermed Will Bradleys økologiske tenkning.

Det er da også på dette punktet situasjonen er prekær, ifølge forskere og kunstnere. Kunstnerorganisasjonen Unge Kunstneres Samfund (UKS) sier det brenner under føttene på Oslos kunstnere. Har byråden tatt innover seg hvilke utfordringer hun står overfor her?

Dragsuget

– Byutviklingen som presser på i Oslo nå, gjør at prisene går så mye opp at vi ikke har råd til å leie. Mesteparten av de byggene som tidligere har vært attraktive for oss, gjerne bygg som ikke er i så god stand, er enten revet eller utviklet, sier Ruben Steinum, styreleder i UKS.

Steinum presiserer at dette ikke bare gjelder atelierer, men også uavhengige visningssteder og boliger for kunstnere.

Byforskeren Heidi Bergsli skriver i boken Borgen – et sted for kulturproduksjon at «de høye tomte- og eiendomsprisene reduserer … mulighetene for at alternative steder kan skapes uten politisk støtte» i dagens Oslo. Hun skriver at byens kunstnere risikerer å «gå med i det samme dragsuget» som mindre bemidlede beboere i indre by, når områdefornyelse og investeringsmuligheter øker husleie- og kjøpsprisene der – det forskere og trendnisser kaller «gentrifisering».

Og der kunstnere i andre byer kan trekke utover og utover, hevder Ruben Steinum at Oslo er nærmest blottet for upløyd mark.

– På steder som Ensjø og Løren og Økern, kommer eiendomsutviklerne kunstnerne i forkjøpet, sier Steinum.

– Selv om det er kunstnere som jobber der nå, så er det på lånt tid. Alt er regulert til boliger.

Den delte kunstbyen. Allerede i dag er det kommersielle og det ikke-kommersielle kunst-Oslo henvist til helt forskjellige deler av byrommet. UKS frykter at de små, ikke-kommersielle aktørene er i ferd med å drives ut av sentrum. Kilde: Transborder Studio for publikasjonen Kreativt naboskap av UKS, 0047, Fotogalleriet og Forbundet Frie Fotografer.

Den delte kunstbyen. Allerede i dag er det kommersielle og det ikke-kommersielle kunst-Oslo henvist til helt forskjellige deler av byrommet. UKS frykter at de små, ikke-kommersielle aktørene er i ferd med å drives ut av sentrum. Kilde: Transborder Studio for publikasjonen Kreativt naboskap av UKS, 0047, Fotogalleriet og Forbundet Frie Fotografer.

Maktesløs

Vi kaster ballen til kulturbyråd Hansen.

– Hvis det er sånn at de økende eiendomsprisene i seg selv gjør at kunsten får dårligere vilkår, hva gjør du da?

– Jeg tror rent overordnet at vi må legge til rette for en by hvor kulturen har en plass. Det vi kan gjøre er å huske på å stille kommunens egne lokaler til rådighet.

– Telemarksundersøkelsen viste at det per dags dato ikke er tilstrekkelig i Oslo. Stiller du deg maktesløs overfor det prisstigningen i eiendomsmarkedet kan gjøre med kulturlivet?

– At det private markedet blir dyrere, er det vel få partier i Norge som tar til orde for å gjøre noe med: altså å styre leieprisene i det private markedet. Det er vel derfor man er opptatt av at det finnes kommunale lokaler som er tilgjengelige, sier hun.

Kreativt kaos

Hva trenger egentlig en kreativ by for å leve? Heidi Bergsli ved NIBR nevner noen overraskende svar fra forskningen i artikkelen fra boken om Borgen: Kaos. Ustabilitet. Muligheten til å «la outsidere komme inn». Lokaler som Borgen, det flere etasjer høye, gamle jernbaneverkstedet, med Aftenposten i blå neonbokstaver på taket, som lå ved Middelalderparken i Oslo. Borgen huset flere hundre kunstnere og musikere på det meste, for en billig penge, uten annen offentlig støtte enn en billig, overordnet leieavtale med kommunen.

Fjordbyutviklingen i Oslo medførte i stedet at Borgen ble revet, og at teaterbåten M/S Innvik ble nedlagt. Bergsli mener det som skjedde er karakteristisk for det strømlinjeformede: En bypolitikk som har villet skape et estetisk vakkert byrom, hvor utskudd og det marginale ikke har plass. Borgen og M/S Innvik var «rufsete innslag i et ellers velstriglet Bjørvika».

Det er ikke godt å se hvor det kreative kaoset kan oppstå i dagens Oslo. De rufsete byggene er revet, byen er striglet. Men én utfordring Ruben Steinum i UKS nevner, er at kommunen har mange lokaler stående tomme rundt om i byen. En av grunnene til at kommunen holder dem lukket, er at de ikke er i forskriftsmessig stand.

– Hva hvis brannforskrifter og HMS blir en hemsko for at kunstnere får bruke dem?

– Jeg tror vi må slutte å tro at man blir en bedre kunstner av at det er takstein som faller i hodet på en, sier Rina Mariann Hansen.

– Det må være minstekrav til sikkerhet, jeg vil ikke ha ansvar for kunstnere som brenner inne: jeg tror vi må oppfylle de minstekravene til sikkerhet og helse og miljø. Så har vi begynt å se om vi kan få oversikt over de lokalene som er der, og se om noen av dem kan gjøres tilgjengelige.

Symbolbyggene

Henning Warloe er blant dem som mener Oslo «får mye gratis» i kulturpolitikken – at summen av private og statlige investeringer, Nasjonalmuseer, Operaer og Sentralener gjør at kommunen kan lene seg tilbake og se en levende kulturby oppstå av seg selv. Men medaljen har en bakside: de store investeringene fører til økte driftsutgifter. Munchmuseet har varslet at driftsutgiftene til museet vil gå fra cirka 100 til 344 millioner kroner i året når de flytter inn i Lambda i Bjørvika. Både Henning Warloe og Heidi Bergsli sier det er helt åpenbart at dette vil binde opp midlene kommunen har til å støtte kulturlivet i byen. Kommunens nye kunstordning har allerede satt av 12 millioner til utsmykning av Munchmuseet – 2 millioner mer enn til Oslo Pilot.

Rina Mariann Hansen, Byråd i Oslo for kultur, idrett og frivillighet (Ap), fotografert i Rådhuset i Oslo. Foto: Ellen Lande Gossner.

Rina Mariann Hansen, Byråd i Oslo for kultur, idrett og frivillighet (Ap), fotografert i Rådhuset i Oslo. Foto: Ellen Lande Gossner.

– Innebærer det nye Munchmuseet en begrensning av din mulighet til å gjøre noe for den kunstneriske infrastrukturen i Oslo?

– Det vi får i budsjettet til ulike kulturtiltak diskuteres opp mot alle andre ting i budsjettet, det er ikke knyttet til Munchmuseet spesielt. Du kan like gjerne stille spørsmålet: hvis du skal bygge flere skoler i Oslo, så det blir økte driftskostnader, betyr det at du får mindre penger til kultur? Alle felt er på en måte like viktige eller like store og det er tusenvis av gode formål som må finansieres, sier Rina Mariann Hansen.

– Man har det vel med å behandle kulturposten under ett?

– Vet du hva, dette er første gangen jeg behandler et kulturbudsjett i Oslo kommune, så det er mulig du har veldig mye mer erfaring enn meg nå?

Papirtigeren

Det kan se ut som at kommunen står igjen med få muligheter. Men Will Bradley på Kunsthall Oslo sier det er én ting kommunen kan gjøre relativt billig: regulere. Kunsthall Oslo ble «regulert til live» av Oslo kommune, som det kulturelle innslaget i Barcode. Kravet om at skyskraperne skulle huse et kulturelt formål, gjorde at interesseorganet for grunneierne i Bjørvika, Bjørvika Utvikling, fant det for godt å opprette en kunsthall. Først i lokaler som i dag er blitt Espresso House. Derfor er kunsthallen flyttet til andre lokaler i glassboksene.

Også Astrup Fearnley fikk nytt museumsbygg på Tjuvholmen, fordi det ble stilt krav til utbyggerne. Det ble ikke rufsete, men det ble kultur.

UKS har fattet makten i reguleringsplaner, og spilt inn et forslag til den store reguleringsplanen på Hovinbyen. Der forsøker kunstnerne å få kommunen til å forplikte utbyggerne til å sikre kunstnerisk infrastruktur i området, ved å vedta to enkle punkter:

«Det skal etableres stabile og langsiktige tiltak som sikrer kunstnerisk infrastruktur i Hovinbyen.»

Og: «Det skal legges til rette for å ivareta og videreutvikle allerede eksisterende kunstneriske virksomheter, og legges til rette for at det etableres infrastruktur som ivaretar disse arbeidsplassene, produksjon og visning av samtidskunst.»

Et siste spørsmål

– Hva kan du gjøre for å få gjennomslag for forslaget til UKS?

– Når den saken kommer til byrådet, så er det åpenbart at jeg kommer til å være opptatt av at Hovinbyen skal bli en levende bydel hvor kulturen har gode vilkår. Og hvor idretten har gode vilkår. Hva jeg får til er for tidlig å si noe om, men det skal jeg jobbe med, sier kulturbyråden.

– Men det er en hel rekke behov i Oslo: man har mangel på boliger, kunstlokaler, skoler, idrettsanlegg: det er noe av utfordringen med å være en by. Det er veldig mange som trenger lokaler. Og noen av de tingene som trenger lokaler er lovpålagt, skoler for eksempel, sier hun.

En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 2 2016.

  1. Innlegg fra Dag Solhjell

    Dersom Oslo kommune overdro ansvaret for Munchmuseet til Staten ville det frigjøre mellom 300 og 350 millioner kroner i året til å styrke det levende kunstlivet i Oslo.
    Dag Solhjell

  2. Innlegg fra sten are sandbeck

    bygda er den nye byen!

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!