Artikkel 06.06.08

Kunst og diagnose

Internasjonale kunstmagasiner mai/juni:
Tate etc. 13; Afterall 18; Artforum summer 2008

Ruth Noack og Robert Buergel ble møtt med sterke reaksjoner for den hardhendte kurateringen av Documenta 12 sist sommer. I siste nummer av Afterall svarer de på kritikken.


«The idea of ultimately inventing something insincere crossed my mind and I went to work immediately.»
-Marcel Broodthaers, sitert fra Tate etc, issue 113

Den franske filosofen Michel Foucault tenkte nok ikke direkte på kunst da han skrev sine store arkeologier Galskapens historie og Fengslets historie på 1970-tallet. Men man trenger ikke være kunsthistoriker for å se at også kunsten er, og har vært, gjenstand for en rekke diagnoser, normaliseringsprosedyrer og disiplinære teknikker. Monstermagasinene som Artforum, Frieze osv som behandles i denne artikkelserien, fungerer med sine registre av navn, verker og steder som både disiplinerende og avstengende for gjenstander så vel som folk, fra kunstsystemets mer eller mindre hellige rom.

Museet og galleriet er jo også innesperringsanstalter, ikke minst med tanke på vaktfunksjonen. Galleristen eller kuratoren bestemmer hvem som kommer inn, hvem som skal ut, og hvem som ikke engang når fram til dørstokken. I kunstens tilfelle, i motsetning til psykiatriske institusjoner eller fengsler, er det nok oftest slik at man vil inn. I siste nummer av Afterall fokuserer Ruth Noack og Robert Buergel (kuratorene bak Documenta 12) på kunst i lys av forskjellige disiplineringsteknikker. Kuratorparet har vært utsatt for ymse disiplineringsfremstøt fra flere aktører i kunstfeltet, blant annet for sitt noe kontrære kunstnormalitetsbegrep: for dem er kunstgjenstanden underordnet kuratorvirksomheten, som i dag fremstår som produsentrolle på lik linje med kunstneren. Ikke noe uvanlig synspunkt dette, men sjelden er det så artikulert som med disse to i deres bruk av kunst som råmateriale for en refleksjon som er preget av deres interesse i likheten mellom kunstepoker, stilistiske trekk og gjenstandstyper, snarere enn fokus på kunstgjenstanden. En slags displinering av kunstgjenstanden, eller kunstnerskap, i forhold til kuratorrollen, altså.

Blant kritikerne er Okwui Enwezor, Documenta 11-sjef, og Daniel Birnbaum, den oppkommende kunstneriske lederen for neste års Veneziabiennale (begge i Artforum, september, 2007). Birnbaum mener Documenta 12 er en forfeilet intellektuell øvelse, «a missed oppurtunity», mens Enwezor er – selv om også han mener utstillingen er mislykket – mer positiv: «though it (Documenta 12) didn´t explode and shatter the white cube as they intended, we must all remember James Baldwin´s warning: The fire next time.» Noack og Buergel svarer med å beskrive den hvite kuben som «pervers» og kunstsystemet som «føydalt»: «The investment of documenta 12 was in the interface, or the migration, between the two ” in a twilight zone of ethics and aesthetics that is not yet properly understood, and maybe never will be, but which o_ers an alternative to the feudal structure of the better part of today’s art world.»

Sammenstillingen av kunstobjekter på tvers av historien var et av grepene på Documenta 12. Her er Zofia Kuliks The Splendor of Myself (II) (1997) plassert side om side med malerier av Rembrandt.

Da jeg så Documenta 12 hadde jeg stor sympati for Noack og Buergels strategier, som lar seg summere opp slik: hele utstillingen – med alle dens enkeltverker og utsnitt av kunstnerprosjekter – var råmateriale for et overordnet kuratorisk statement om «migrasjon av former». Kunsthistorien skal leses demokratisk, hvor alle former presenteres på likt plan, og ikke låses inn i historiske eller geografiske kategorier. Men selv om dette standpunktet er interessant, og ble gjennomført med stringens i utstillingen, er baksiden umulig å skjule: enkeltverker og kunstnere sminkes ned i et kuratorvelde som, like mye som den galleriformen de selv kritiserer, utøver makt og disiplin. Kuratorgrepet diagnostiserte kunstens sykdommer, og kom med noen kureringsforslag til pasienten, men grepet selv lar seg – igjen – lett diagnostisere som usunt.

I de to siste utgavene av Artforum føres to fenomener sammen som virker svært forskjellige, men også kan leses diagnostisk: den franske nyromanen og studentopprøret i 1968. De er, skal det vise seg, relatert til hverandre gjennom sine begrep om revolusjon. I et intervju med Sylvie Lotrenger sier Antoni Negri: «It was clear that the relation between work and daily activity had become more intimate.» Og han avslutter: «We came to understand that capitalism was more important than any particular form of State government. (…) We understood that through work, through the activity of singularities, which are distinct from masses or classes, (…) we could move from class struggle to a new form of social activity.» Som en motpol til Buergel og Noack er det morsomt å følge Negris tanker om kunst som, notorisk, eksemplifiserer hans begrep om «the multitude», et slags nykommunistisk mengdebegrep støpt i opplevelsesøkonomiens skje (jeg skisserte dette begrepet i forrige magasinartikkel). For Negri diagnostiserer kunsten som noe som ankres opp i folket snarere enn i et snappy kuratorgrep.

Den franske nyromanen, som fokusert gjennom den nylig avdøde Alain Robbe-Grillet, befinner seg nok nærmere Documenta-kuratorene i sitt minimale, formmessig stringente, program. Tom Bishop beskriver nyromanen som en konseptuell reaksjon på romanens humane psykologisme og realisme som fortsatt, det er vel neppe noen tvil om det, dominerer i litteraturen. «In this new realism (…) it is therefore no longer verisimilitude that is at issue. The small detail which “rings true” no longer holds the attention of the novelist . . . ; what strikes him . . . is more likely, on the contrary, the little detail that rings false.»

Javier Téllez, Choreutics, 2001

Men la oss skritte et par avsnitt tilbake. For tar vi Buergel og Noack som innfallsport til det nye nummeret av Afterall finner vi flere interessante perspektiver som avviker fra deres kuratorgrep (som Negri muligens vil se som uttrykk for borgerlig kultur). Spesielt er artiklene om videokunstneren Javier Téllez instruktive som utgangspunkt for alternative modeller. Tellez videoverker bruker ofte «gale» som skuespillere i sine arbeider og forholdet mellom et indre liv og kroppslige uttrykk er ofte ute av synk, noe artikkelforfatteren, Melissa Gronlund, påpeker flere ganger: «Interestingly, Téllez frames this also as a question of bodily, not just facial, lebility. In Choreutics (2001) he documents a Venezuelan community that suffers from a high rate of Huntington’s disease, a degenerative illness in which the body is not able to control muscular spasms. Two men sit in lawn chairs, jittering. A man lies in a bed, twitching.» Mens Documenta 12 er utstudert kontrollert, er Téllez kunst basert på usikkerhet, at ting sklir ut.

At kunsten bruker det ukontrollerte, eller den mentalt syke, som «råmateriale» kan også være problematisk selvsagt, men like gjerne er det et uttrykk for at man ikke dømmer den diagnostiserte som uegnet. Dette demonstrerer den tyske teaterregissøren Christoph Schlingensief gjentatte ganger både i teori og praksis, sterk påvirket av Tod Brownings Freaks. Tellez bruker, ser de ut til, sine «skuespillere» på en svært så produktiv måte: han spiller normalitetens former opp mot mulige revner i normaliteten på helt konkret vis. Det teatrale bryter gjennom og rekonfigurer våre ideer om både kunstgjenstanden og den personlige identiteten. I et verk iscenesettes en psykiatrisk pasient mot bakgrunn av Carl Th. Dreyers ikoniske close-ups av skuespillerinnen Maria Falconetti i Jeanne d’Arc (1928). Tellez leker altså med masker, men her finnes ikke noe egentlig ansikt bak masken som lar seg lokalisere med sikkerhet. Forholdet mellom det ytre og det indre er usikkert, i stadig bevegelse.

Marcel Broodthaers, Décor: A conquest, 1976

En annen innfallsport, som går mer kunstspesifikt til verks, er artikkelen om Marcel Broodthaers i siste nummer av Tate etc. I verket Décor: A conquest, som første gang ble stilt ut i London i 1976 og igjen i New York ifjor høst, vrir Broodthaers maskedialektikken til Tellez inn i et teatralt rom. I et leilighetsaktig, intimt og beboelig, rom-kompleks setter han sammen en rekke våpen og møbler. Hensikten er å undersøke forholdet mellom krig og komfort. Hele utstillingen minner mer om et filmsett enn en installasjon, som man gjerne beskriver den som, og ganske riktig: Broodthaers så på verket som et filmsett og spilte også inn en film der i 1976. Kunstgjenstander interesserte ikke Broodthaers. For ham var de redskaper, instrumenter som han kunne undersøke problemstillinger med. I dette tilfelle: forholdet mellom krig og komfort. Og som Wilfred Dickhoff antyder i Tate etc-artikkelen, er det også et diagnostisk potensiale her – et potensiale som vikler arbeidet ut av verk-kategorien og inn mot en konkret involvering av deltageren. Décor er, kunne man si, ikke bare et filmsett, men også et sett, eller en scene, for betrakterenes egne oppsetninger av forholdet mellom krig og komfort. Gjennom denne bruksorienterte kulissetenkningen artikuleres også et begrep om kunst som instrument, redskap, mer enn som demonstrasjon av kunstteoretiske poenger som på Documenta 12 eller de emosjonelt involverende videoverkene til Tellez. Broodthaers er analytisk og involverende, men samtidig analytisk og kjølig.

Det finnes mange diagnoseredskaper for kunsten, selvsagt, og kunsttidsskriftene byr til enhver på forskjellige slike redskaper. Jeg tror en slik teknisk-dignostisk lesning av dem kan være en interessant lesestrategi, man tar, på et vis, tidsskriftene mer alvorlig enn de tar seg selv. Man velger en praktisk orienteringsmåte, hvor informasjonsaspektet integreres, og kanskje oppheves, i diagnoseteknologier. Men hvor brukbare redskapene hvert enkelt tidsskrift er, det får være opp til leseren.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!