Artikkel 13.03.09

Klassekampen og kampen mot teorien

Shhhh… the new radicalism is paper. Right. Publish it on a printed page and no one will ever know about it. It’s the perfect vehicle for terrorists, plagiarists, and for subversive thoughts in general. In closing, if you don’t want it to exist—and there are many reasons to want to keep things private—keep it off the web.

Jeg skal ikke påstå at det er fordi de følger dette ironiske rådet til UbuWeb -redaktøren Kenneth Goldsmith fra artikkelen If It Doesn’t Exist on the Internet, It Doesn’t Exist fra 2005, men avisen Klassekampens nettsider er som kjent nesten ikke-eksisterende. De siste par månedene har det vært ført en «kunstteoridebatt» i Klassekampen, men så godt som ingenting av denne debatten er å finne på nettet. Så vidt jeg kan se er det kun intervjuene med kunstneren Bjarne Melgaard og kunstprofessor Stian Grøgaard som er funnet verdige for nettpublisering.

Nå ser det imidlertid ut til at denne på nettet ikke-eksisterende debatten har stilnet, etter å ha stått og stampet så lenge at argumentasjonsrekkene for lengst var i ferd med å gjenta seg til det mildest talt kjedsommelige. Debatten var i det hele tatt nokså sørgelig, ettersom den ble så håpløst polarisert. Det ble satt et skarpt skille mellom «kunstteoretikere» vs. «kunstnere», «teori» vs. «praksis» – underforstått mellom mektig og avmektig, ondt og godt. Det ble skapt et bilde av at kunstnere per definisjon har en intuitiv forståelse av og for all kunst, mens kunstteoretikere ble fremstilt som maktmennesker som ikke har noen egentlig forståelse for kunsten, men som behersker diskursen i en slik grad at de er i stand til å overstyre kunstnerne. Og kunstnere som også er kunstteoretikere, de er følgelig å anse for ødelagte, fordervet av teori, eller de er dårlige kunstnere som bruker teori for å bløffe seg opp og frem?

Jeg mener å huske å ha sett ordene «relasjonell estetikk» nevnt et sted underveis i debatten, men det er ingen som har presisert hva slags kunstteori(er) det er som visstnok virker så repressivt – det ble snarere etablert et skille mellom dem som har kunstteori og dem som ikke har det. Det er da jeg får lyst til å sitere tidligere redaksjonsmedlem i kunstkritikk.no, nå påtroppende sjef for Black Box, Jon Refsdal Moe, fra en tilsvarende teoridebatt i 2007. Jon kommenterte på et tidspunkt den debatten ved å sitere fra Gerald Rabkins The Play of Misreading: «To reject theory is to accept the theory you have been handed.» Det kan være god grunn til å diskutere ulike kunstteorier og kunstsyn, men å ville bekjempe «kunstteori» per se, er neppe noe godt utgangspunkt for en kunstdebatt.

I en kommentar med tittelen «Teoriangsten herjer i kunstlivet» i Aftenposten 4. mars (som dessverre heller ikke er på nett, til tross for at Aftenposten.no eksisterer i større grad enn Klassekampen.no), betegner kunstkritiker Truls Ramberg den teoriangsten som viser seg i debatten som en slags fremmedfrykt: «… kritikerne feller dommer over fenomener de tilsynelatende ikke ønsker eller har tatt seg bryet med å se nærmere på. Det virker som om teori nå har blitt et skjellsord som brukes på ny kunst som bryter med etablerte konvensjoner og oppleves som utilgjengelig.»

Men det ser altså ut til å ha stilnet i Klassekampen nå. Eller, det vil si, det ser ut til at de har ført debatten videre over i litteraturfeltet, hvor de kjører forfatteren Tore Renberg og hans påstander om et for teoripreget 90-tall foran seg i et «korstog mot et land der det allerede står et kors», for å stjele en formulering fra et intervju med forfatteren Jan Kjærstad. Saken er jo at vi befinner oss i et land som har en relativt svak tradisjon for teoretisk tenking, og hvor idealiseringen av det «autentiske», «naturlige» og intuitive fortsatt må sies å stå temmelig sterkt. Og da kan man jo spørre, som forfatteren og skrivekunstakademilæreren Tormod Haugland gjør i en kommentar i Klassekampen 11. mars: «Kva vil Klassekampen med ein slik debatt?»

  1. Innlegg fra gjevjon

    Denne debatten handler ikke om å like eller ikke like enkelte personer eller teori. Den handler blant annet om en teoretisk retning som dominerer kunstfeltet- om dobbeltroller, inhabilitet, bukken og havresekken og profesjonsforståelse.

    Rønning gir uttrykk for at debattene også har handlet om følgende: “….og en debatt som skyter i retning av folk som gjør mer for kunstens anerkjennelse i samfunnet enn andre”

    Faktum er at enkelte medlemmer av fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd sitter i så mange uforenelige posisjoner, så mange dobbeltroller med mer, at man er nødt til å forholde seg til dette.
    Man kan ikke se gjennom fingrene på forhold som er uholdbare, bare fordi man mener at det personene har bidratt med har medført noe positivt?

    At Norsk Kritikerlag finner den sammenblandingen av roller (påpekt i forrige innlegg av undertegnede) akseptable, forteller om en kultur i Kritikerlaget som ikke taler til kritikerlagets troverdighet eller fordel. Det er heller ikke i tråd med Kritikerlagets egen Kritiker-plakat. Å lage retningslinjer er bra. Det inngir tillit. Men når man bryter de retningslinjene, og oppererer som om de ikke eksisterer mister man tillit.

    Kritikerlaget eier kunstkritikk.no
    Kunstkritikk.no får midler fra Kulturdepartementet. Dette bør innebære at kunstkritikk.no og Kritikerlaget anser det som vesentlig å følge egne formål, retningslinjer og ikke minst etiske prinsipper. Det ligger både en forventning og krav til profesjonalitet til de organiasjonene og institusjonene som mottar statlig støtte.

    Å gjemme hodet i sanden inngir iallefall ikke tillit.
    Men uansett,
    God Påske til alle.

  2. Innlegg fra Beathe C. Rønning

    Det kan være mange grunner til at ikke fler deltar i debatten. Det kan bl.a. hende at den virker som en debatt som gjør feltet trangere heller enn videre og en debatt som skyter i retning av folk som gjør mer for kunstens anerkjennelse i samfunnet enn andre.

    Kunstnere er både konkurrenter og kollegaer på en gang. Jeg er veldig glad for at det sitter så mange kvalifiserte kunstnere i Kulturrådet. Og jeg er tilsvarende glad for at det er andre kunstfaglige stemmer der, folk med andre kvalifikasjoner, med et annet type overblikk enn fra den skapende posisjonen. Det er jo ikke sånn at kunsten bare er til for kunstnernes skyld. Det ville i såfall være fryktelig trist. Det er heller ikke sånn at Kulturrådet er kunstnernes fagforening.

    God kunst blir ikke skapt i et vakuum, men er like tvunnet inn i sin samtid, sin kultur, sitt politiske klima som alt mulig annet. Kunsten kan på sitt beste være en form for konsentrasjonsarbeid midt i dette. Den blir påvirket og den påvirker. Det gjelder selvfølgelig malere og tegnere også. Hvordan man skulle gjøre variasjonen større ved å fjerne variasjonen, er en ligning jeg ikke får til å gå opp.

    Det er kanskje ikke så overraskende at Klassekampen forfekter det gammelborgelige synet på kunstneren som en slags ren og ubesudlet kilde til radikal erkjennelse, for ett fristed trenger selv de borgelige fra den komplekse virkeligheten vi alle lever i. Men vil virkelig kunstnere være dette fristedet, utenfor resten av samfunnet, som en priveligert, urørlig skikkelse som ingen skal forstyrre før verket ligger på bordet? Jeg vil ikke.

    Trenger kunstnerne beskyttelse fra teorien? Står det så dårlig til med oss?

    Debatten har tatt mange dreininger underveis, som handler om mye annet enn forholdet mellom kunst og teori, men det ligger en veldig rar forestilling i bunnen, om at kunsten blir født rett ut av Kunstneren, før den kan overleveres til Teoretikeren som så kan fortolke og formidle den til Publikum som så skjønner at ja, dette er flott eller dette er dritt.

    Følg denne modellen bakover i tid, så kommer vi raskt tilbake til dengang kvinner som meg aldri hadde kunnet mene noe om dette i offentligheten.

  3. Innlegg fra gjevjon

    Ja og så var det aktive link da:“Lenke”:http://www.kritikerlaget.no/index.php?id=19

    Lenke

  4. Innlegg fra gjevjon

    Mariann Enge har problemer med å forstå det hun definerer som undertegnedes ønske om at Norsk kulturråds faglige utvalg skal være et «rent» kunstnerutvalg.
    Det er mange kunstnere som også er kunsthistorikere/ kunstteoretikere. Jeg mener Norsk Kulturråd bør dra veksel på denne dobbeltkompetansen når de velger hvilke personer som skal sitte i fagutvalget for Billedkunst i Norsk Kulturråd.

    Når man skal vurdere kunstneriske prosjekter er det nødvendig med den dyptgripende fagkompetansen kunstnerne har gjennom sin utdannelse, praksis, kunnskap og erfaringer. Denne kompetansen har ikke kunsthistorikere/kunstteoretikere.

    Videre reagerer jeg på at både leder og nestleder i fagutvalget for billedkunst er kunsthistorikere . Det er tross alt fagutvalget for billedkunst vi snakker om.

    Norsk kritikerlag har utarbeidet fem bud for kritikerens troverdighet og integritet, som ble vedtatt av styret 20. februar 2003:

    1. Kritikeren skal verne om sin integritet og uavhengighet
    2. Kritikeren må ikke ha oppdrag, verv, økonomiske eller andre bindinger
    som kan skape interessekonflikter i forhold til kritikerens virksomhet.
    Kritikeren må unngå dobbeltroller som kan svekke troverdigheten.
    3. Kritikeren skal vise åpenhet om forhold som kan påvirke hans habilitet.
    4. Kritikerens virke skal være slik at det ikke oppstår tvil om hans integritet.
    5. Til tillitsverv i Norsk kritikerlag skal velges medlemmer som oppfyller
    punktene 1, 2 og 3.

    Hvis en tillitsvalgt påtar seg oppdrag som er i konflikt med ovenstående, skal han be om permisjon i sitt tillitsverv.

    For mer informasjon se her: http://www.kritikerlaget.no/index.php?id=19

    Paasche er nestleder for Kritikerlaget og nestleder i fagutvalget for Billedkunst i Norsk Kulturråd. Hun sitter dermed og tildeler midler til seg selv, Kritikerlaget og kunstkritikk.no (selv om hun gikk ut på gangen da hennes søknad ble behandlet).
    I tillegg løfter hun som kritiker opp kunstnerskap hun finner interessante. Disse kunstnerne søker også fagutvalget for billedkunst om midler.

    Det er seks medlemmer i fagutvalget. Alle bidrar til de valgene som blir tatt. Alle har imidlertid ikke så mange posisjoner og roller som Paasche. For ordens skyld – det er Paasches mange posisjoner og dobbeltroller jeg påpeker, ikke hennes person eller personlighet.

    Jeg vil gjerne vite hva Kritikerlaget tenker om disse dobbeltrollene? Mener Kritikerlaget at Paasches mange roller er forenelig med de fem budene Kritikerlaget selv har diktert?

    Enge spør hvorfor jeg ikke konsentrerer meg om kampen om flere stipender.
    Jeg mener det er spesielt at Mariann Enge tar seg rett til å mene noe om hvilke debatter distriktsorganisasjonen eller enkeltkunstnere skal føre.
    Men til orientering: BOA arbeider kontinuerlig for flere stipender/ garantiinntekter, og fremmer blant annet forslag på NBKs årsmøte 2009 om å avsette midler til å ansette en person i NBK som kun arbeider fagpolitisk.

    Undertegnede har tidligere skrevet innlegget ”Hvem forsørger hvem”, Klassekampen 25. september 2008, som omhandler stipend- og garantiinntekten til kunstnere. Den kan leses”her”: http://billedkunst.no/nbk/images/stories/pdf/kunstneraksjonen/7.tonje_gjevjon.pdf

    Til slutt:
    Å ta en grundig gjennomgang av rolleforståelse, profesjonsforståelse, profesjonsavklaring, organisasjonsstruktur og organisasjonskultur i Norsk Kulturråd, Kulturdepartementet og Norsk Kritikerlag er helt grunnleggende for å få endret den, etter mitt syn, usunne praksisen og holdningen som regjerer i disse institusjonene. Posisjoner og makt må fordeles ut fra fagkompetanse og prinsippet om en armlengdes avstand. Marianne Enger kan begynne med å lese kritikerlagets fem bud.

  5. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Hvis det er slik Mariann Enge hevder, at underrepresentasjonen av anmeldelser om maleri, grafikk og tegning ikke skyldes en prinsipiell utdefinering, hva skyldes den da? Når praksis viser at anmeldelser av den typen uttrykksmåter nesten er fraværende på Kunstkritikk.no, må det jo ha sin grunn. Og den trenger overhodet ikke å være prinsipiell.

    Da er det nettopp en slik grunn, eller grunner, som styrer utvelgelsen av de utstillinger Kunstkritikk.no ønsker å omtale. At det ender opp i en skjevhet som står i sterk kontrats til det vide kunstbegrepet Mariann Enge hevder er nettstedets målsetning, virker i tillegg både forstemmende og urovekkende.

    Siden det er så stor forskjel på prinsipper og praksis i Kunstkritikk.no, burde ledelsen gå i seg selv og la det vide kunstbegrepet legge føringer for en mer rettferdig og treffende utvelvelgelse av samtidskunst. Det dreier seg jo om nettstedets faglige seriøsitet og legitimitet. Og med det mener jeg at premissene for utvelgelse, evaluering og presentasjone må trekkes frem i lyset, for leserne, slik at vi kan vurdere og diskutere om driften er profesjonell.

    Men da beveger vi oss over på kunstteoretiske problem- stillinger. En dreining som tydeligvis ikke er så populær blant kritikerne. Det virker i alle fall ikke som de er særlig engasjerte. At de forholder seg tause behøver, i følge Mariann Enge, ikke å bety at de er arrogante og inkompetente, slik jeg påsto, men at de ikke har tid. De har så mye å gjøre med å skrive kritikker,og tjene til livets opphold, at de ikke får tid til å tenke over hva de driver med.

    Her synes jeg Mariann Enge ynkeliggjør kritikerstanden, og trekker argumentasjonen ned på et privat og usaklig nivå. Det er godt mulig at kritikerne strever med matauken, det vet jeg alt om, men denne debatten handler om noe helt annet. Den handler om kunsten og kritikkens premisser, og hvilke faglige holdepunkter vi har for vurdering i den kunstkritiske prosessen.

    Mener man noe om dette og andre prinsipielle problem- stillinger innen kunskritikken, bør man våge se utpå. Som kjent er det bedre å drite seg ut enn å dø av forstoppelse.
    Tausheten er nemlig grunnholdningen i det reaksjonære gemytt.
    Paul Grøtvedt

  6. Innlegg fra Mariann Enge

    Utspillet mitt om at jeg syntes debatten som ble ført i Klassekampen ble polarisert og låst, har dessverre ikke ført med seg noen åpning av diskusjonen, og jeg ser at jeg nok til dels har meg selv å takke for det. Det følgende er å betrakte som et oppriktig forsøk på å prøve å komme i dialog og øke saklighetsnivået.

    Når det gjelder etterlysningen av kunstkritikere i debatten, synes jeg at det må være lov å forholde seg taus uten å bli beskyldt for å være arrogant eller inkompetent. Jeg vil tro at det manglende engasjementet delvis skyldes at det ikke frister å gå inn i en diskusjon som virker såpass skyttergravpreget. Som tidligere nevnt har det også vært ført en liknende teoridebatt for bare et par år siden her på kunstkritikk.no, og dessuten er det heller ikke lenge siden vi hadde en lang og temmelig opphetet debatt med relatert tematikk etter Kjetil Røeds anmeldelse av Paul Grøtvedts bok Et kunstverk? Kunstkritikk på tvers.
    Tidspress er også et problem for mange. De fleste kritikerne er i en situasjon hvor de må prioritere betalte oppdrag fremfor å bruke tid på å sette seg ordentlig inn i en debatt som denne.

    Jeg må innrømme at jeg har problemer med å forstå Gjevjons ønske om at Norsk kulturråds faglige utvalg skal være et «rent» kunstnerutvalg. Er det ikke en fordel at det faglige utvalget består av personer som kan utfylle hverandre med sine kunnskaper og erfaringer?
    Ellers synes jeg at det er et problem med Gjevjons kritikk av teoretikerrepresentasjonen i det faglige utvalget at den tar fokuset bort fra det jeg vil tro at alle kunstnergruppene (ikke bare billedkunstnerne) er opptatt av, nemlig kampen for bedre støtteordninger, flere stipender osv. Nå som årets tildeling av statlige stipender og garantiintekter er offentliggjort, er det mange av oss som kjenner folk som vi mener burde ha stått på de listene, men som ikke gjør det. Hovedproblemet, slik jeg ser det, er at det er for få stipender. Hvorfor ikke bruke kreftene på å mobilisere til kamp for bedre støtteordninger, Gjevjon?

    Når det gjelder kunstkritikk.nos profil, som Grøtvedt kommenterte i sitt siste innlegg, så har det hele tiden vært et poeng for nettstedet å operere med et vidt kunstbegrep. Og selv om det hovedsakelig fokuseres på visuelle uttrykk, er ambisjonen tverrestetisk. Det kan være at Grøtvedt har rett i at det er en viss underrepresentasjon av anmeldelser av maleri, grafikk og tegning, men det er for all del ikke uttrykk for noen prinsipiell utdefinering av disse mediene fra «ledelsens» side.

  7. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    KUNSTTEORETISK INKOMPETANSE

    Debatten her på Kunskritikk.no om kunstnernes forhold til kunstteorier og innflytelse, dabbet ganske fort av. Dette til tross for at fungerende redaktør Mariann Enge mente det var viktig å drøfte kunstteoretiske problemstillinger. Ingen sentrale aktører i kunstlivet, utenom kunstnerne har tatt del i diskusjonen. Ikke en gang Truls Ramberg, som i Aftenposten refererte særdeles feilaktig og overfladisk fra Klassekampens heftige debatt, har giddet å svare på en rekke innlegg i egen avis, eller her på KK.no.

    Ønsket om å drøfte kunstens grunnlagsproblemer stikker tydeligvis ikke særlig dypt. I alle fall ikke hos teoretikerne. Av en eller annen grunn vegrer de seg for å diskutere både eget ståsted og egne premisser. Hvis kunstlivet skulle herjes av teoriangst, slik Ramberg hevder, så er det ikke blant kunstnerne, men hos kunstteoretikerne. Rambergs taushet er i så henseende talende.
    Det kan skyldes arroganse, men høyst sannsynlig kunstteoretisk inkompetanse. En intellektuell defekt han har felles med de fleste innenfor det institusjonelle maktapparatet.

    Det er ganske forstemmende at kunstlivet styres av aktører uten nødvendig innsikt i premissene for sitt eget fagfelt. Den kunstteoretiske kompetansen, som ligger til grunn for de institusjonelle profesjoner og strukturer, vokser da heller ikke på trær. Det finnes faktisk ikke noe studium i dette fagfeltet, med mindre man spesialiserer seg på et kunstfilosofisk nivå.
    Av den grunn er det også få som våger seg ut i en kunstteoretisk debatt.

    Når kunstnerne nå har tatt et initiativ og våget seg ut i denne usikre materien, burde de ha blitt tatt på alvor og ikke diagnostisert som psykologiske kasus, slik Ramberg gjorde. Jeg synes ledelsen i Kunstkritikk.no har vært veldig passiv i denne situasjonen. Hvorfor har de ikke initiert et utvalg temaer til debatt? Og reist noen problemstillinger omkring kunst og kunstteori som kunne trigge medlemmene til å delta? Det alltid å ha en debatt som bare er haleheng til hovedoppslag, virker ikke bare fantasiløst men også lite kreativt.

    Nettopp fordi debatter om kunstens grunnlagsproblemer aldri blir reist i papiravisene, bortsett da fra Klassekampen, burde Kunstkrtitikk.no kjenne sin besøkelsestid. Den slags er jo livsviktig for medlemmene, og andre interesserte. Som nå er KK.no bare en oppslagstavle med middelmådige anmeldelser sakset fra aviser i hovedstaden og utkant-Norge. De fleste kunstinteresserte mennesker har lest dette fra før. Hva er vitsen med en slik drift av Kunstkritikk.no?

    Bortsett fra enkelte sporadiske debatter, virker nettstedet både kjedelig og kunstteoretisk impotent. Dessuten er dekningen av samtidskunsten preget av en konsekvent skjevhet. Ta en kikk på de ustillinger som blir anmeldt. Det er hovedsakelig installasjoner, performancer, foto, video, eller kombinasjoner av disse. Alle de mønstringer av maleri, grafikk og tegning som vises fortløpende i vår samtid, og utgjør den dominerende delen av samtidskunsten, blir i beskjeden grad omtalt.

    Det blir ofte hevdet at slike tradisjonsbundne medier ikke lenger er toneangivende eller nyskapende, men denne typen argumenter bygger på høyst diskutable parametre. For noen bestemmer naturligvis hvilke parametre som skal gjelde, og de burde selvsagt bli gjenstand for debatt. Om Kunstkritikk.no vil være en seriøs arena for drøfting av kunsten og kritikkens grunnlagsproblemer burde ledelsen reflektere over og drøfte sine egne premisser .
    Paul Grøtvedt

  8. Innlegg fra Anonymous

    Jaja, da skal jeg i hvert fall holde meg langt unna medlemskap i NNBK. Fint å få det på plass…

  9. Innlegg fra Hege Annestad Nilsen

    Norske Kunsthåndtverkere Nord-Norge og Nord-Norske Billedkunstnere ønsker å understreke viktigheten av denne debatten,
    og har derfor sendt en resolusjon til NBK´s Landsmøte. Resolusjonen lyder:

    “Bodø 2009-03-22
    Resolusjon fra årsmøtene for NK Nord-Norge og NNBK:
    Vi mener at det er en viktig debatt vedrørende et toppstyrt kunstfelt som nå pågår i Klassekampen og på kunstkritikk.no.
    Kunstnere bør i langt større grad være med å sette agendaen for hvordan Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet forvalter tildelte midler.
    Vi trenger en bred og offentlig debatt om hvem som skal legge premissene for norsk kunstpolitikk.
    NKNN og NNBK – vedtatt mot to stemmer.”

    Styreleder NNBK- Hege Annestad Nilsen

  10. Innlegg fra Anonymous

    Would you like some cheese with that whine?

  11. Innlegg fra gjevjon

    Ellen Røed mener jeg skyter i alle retninger. Slik jeg ser det handler det om å ha flere baller i lufta på engang. Alt har en retning..
    Ellen Røed nekter plent for at debatten har handlet om det vi som har startet den sier den handler om. Røed kritiserer videre min retorikk, og avslutter sitt innlegg med at hun mener denne debatten bør avsluttes. Hva Røed opplever kan ikke jeg si noe om, men jeg kan si noe hva jeg mener debatten har dreid seg om:

    •Hvem skal sette agenda og legge premissene for samtidskunsten
    •Rolleavklaring og profesjonsforståelse
    •Favorisering av en dominerende teoretisk retning
    •Kulturrådets ”Stiloppgaver” og politiske føringer
    •Satsingen på manusutvikling av kunstfaglig tekster
    •Ut på gangen/ korridorhabilitet

    Har jeg forstått Ramberg, Enge og Røed riktig så mener de at debatten som er blitt ført i Klassekampen omkring æToppstyrte kunstfelt” er blitt løftet opp fra intet (som er meg).

    Ramberg, Enge og Røed ønsker med andre ord ikke å ta innover seg at det eksisterer en mistillit til Norsk Kulturråd blant visuelle kunstnere og en del kunsthistorikere/ teoretikere i forhold til de punktene debatten har dreid seg om.

    Røed mener at leder for fagutvalget for billedkunst, Per Kvist og nestleder Marit Paasche tilfører fagutvalget for billedkunst viktig kompetanse. Jeg etterlyser nok en gang en begrunnelse som forklarer hvorfor både leder og nestleder i fagutvalget for billedkunst er kunsthistorikere. Det er mange billedkunstnere og kunsthåndverkere som er utdannet både innefor billedkunst og kunstteori/ kunsthistorie. Hvorfor ikke dra veksel på denne kompetansen. Å velge kunsthistorikere som både leder og nestleder for fagutvalget for billedkunst, er å sende ut signal om at man ikke makter å finne kandidater blant billedkunstnere/ kunsthåndverkere som egner seg som ledere av fagutvalget for billedkunst.

    Gir man fra seg makt mister man innflytelse over eget fagfelt. Når kunstnere gir fra seg posisjoner til andre yrkesgrupper, gir de samtidig fra seg påvirkningsmulighetene, makten og definisjonsretten. En del av debatten som har vært ført i Klassekampen handler altså om å opprettholde den suverene statusen og posisjonen kunstnere skal ha i forhold til eget fagfelt og til kunstfeltet generelt.

    At de som sitter i verv i Norsk Kulturråd mener det er greit at et fagutvalgsmedlem kan søke om midler fra Norsk Kulturråd i den perioden man har verv, og at det er tilstrekkelig at fagutvalgsmedlemmet går ut på gangen når søknaden behandles av de andre i fagutvalget, forteller mye om en ukultur som har grodd seg inn i veggene.
    Til orientering så har kunstnere i NBK sin stipendkomite ikke anledning å søke om stipend i den perioden hun/ han er medlem av stipendkomiteen.

    I BOA og ved de 13 kunstnerstyrte kunstnersentrene, er det så lang jeg vet heller ikke mulig for medlemmer i kunstnerisk råd eller styreverv på kunstsentrene å søke om utstillingsplass.
    Ingeborg Stana, styreleder I NBK, ga i en kommentar i Klassekampen uttrykk for at det ikke er bra at man søker om støtte samtidig som man sitter i det utvalget man søker støtte fra.
    Sæmund Fiskvik, plateprodusent, ga også i et innlegg i Klassekampen uttrykk for at Norsk Kulturråds ut på gangen-praksis ikke holder mål.

    Ønsker man forandring må man peke på konkrete negative konsekvenser av det systemet man søker å forandre.
    Marit Paasches mange posisjoner både i og utenfor Norsk Kulturråd ble trukket frem for å belyse noe av det jeg anser som problemet. Røed mener jeg ”skyter dritt” på enkeltpersoner. Å formidle fakta er slik jeg ser det ikke det samme som å ”skyte dritt”.

    Lønn /honorar for å gjennomføre statlig støttede prosjekter er det kun visuelle kunstnere som ikke får. At fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd da prioriterer å gi honorar på kr 21 000 pr måned (kan få i 3 måneder = kr. 63 000 ) til de som blir tildelt “Manusutviklingsmidler” er uforståelig. At fagutvalget for billedkunst samtidig prioriterer å gi midler til kunstkritikk.no og andre prosjekter i regi av Norsk Kritikerlag er et tydelig signal om fagutvalgets favorisering av tekst/kunstkritikk og verbale innfallsvinkler til kunstfeltet.
    Alle er enige om at Norsk Kulturråd får altfor lite midler til billedkunstfeltet. Når man da tar fra de skarve midlene fagutvalget for billedkunst råder over og prioriterer å gi disse til kunstkritikk.no, kunstfaglige tekster og manusutvikling er det mange kunstnere som reagerer.

    Røed har selv vært med på å prioritere å lønne de som mottar midler til utvikling av kunstfaglige tekster fremfor å lønne billedkunstnerne som utvikler, administrerer og gjennomfører billedkunstprosjekter.
    At Ellen Røed som billedkunstner ikke ser dette perspektivet når hun trekker inn billedkunstnernes arbeids og levekår får stå for hennes regning.

    I 2007 startet Bjørn Vassnes en debatt om kunst og teori med artikkelen ”Det store kunstranet”. Den gangen var det ikke mulig å få kunstnerne i tale. Kunstnere ga uttrykk privat til Vassnes for at de mente det var en viktig debatt, men turte rett og slett ikke ytre seg I media.
    Mange kunstnere i Norge i dag er selvutslettende og redde. Redde for å virke dumme, redde for å havne på feil side og redde for å miste muligheten til å bli tildelt stipend, prosjektstøtte utsmykningsoppdrag.

    Klarere tegn på at noe er veldig galt finner man ikke.

    Artikkelen ”Det store kunstranet” kan du lese her lenke

    Klikk her for å lese alle debattinnleggene som fulgte
    lenke

    Skal man profesjonalisere kunstfeltet må man starte med å konstruere gode organisasjonsstrukturer i blant annet Norsk Kulturråd. Man må finne strukturer og metoder som fordeler maktposisjonene og gir rom for bredest mulig kompetanse i alle ledd. Gode organisasjonsstrukturer har reine linjer. Enkelt og greit betyr det et en og samme person ikke kan sitte i mer et utvalg eller verv i samme organisasjon. Makten og posisjonen skal fordeles slik at en sikrer reelt mangfold og et rikt kompetansegrunnlag i forhold til de diskusjonene man kontinuerlig fører i de forskjellige råd og utvalg. Gjennom å fordele antall posisjoner på samme antall kunstnere sørger man for en bredde i kunnskap, alder, kjønn, teknikker, erfaringer, etnisitet, geografiske og kulturelle forskjeller og tilhørighet.
    I forhold til dette har Norsk Kulturråd en lang vei å gå.

    At kunstnerne skal sitte i de posisjonene som har med kunstneriske valg, prosesser og utvikling av det kunstneriske feltet betyr ikke at man ikke inviterer andre yrkesgrupper inn. Men det betyr at det er kunstnerne som skal bestemme hva slags ekstern kompetanse som skal inviteres, trekkes inn.
    Tonje Gjevjon

  12. Innlegg fra hanne herrman

    Herrman vil vite hvilken debatt “INK” mener BOA har tatt initiativ til, begrunne sitt standpunkt og vise hva som er ulikt mellom den og debatten i Klassekampen.

  13. Innlegg fra Anonymous

    Nei, det BOA har tatt initiativ til er en helt annen debatt.

  14. Innlegg fra Elisabeth Medbøe

    Det er påfallende hvordan medlemmene i Kulturrådets fagutvalg som har deltatt i debatten har tydd til usakelig personangrep og karakteristika i stedet for å svare på sak og å ta ansvar for handlinger de må stå inne for. Hvis dette signaliserer en sjargong som de bruker i omtale av saker seg i mellom lover det ikke godt, det er kanskje derfor det også har kommet tendensiøse og usakelige innslag i debatten fra Truls Ramberg og Marianne Engen?

    Ellen Røed burde vært den første til å gått ut i offentligheten og startet en debatt om det hun mente burde endres i Kulturrådets praksis. Som billedkunstner i fagutvalget har hun et stort ansvar og skal bære en kredibilitet og tillit over for sine kollegaer.
    Hvis Ellen Røed ønsker å ta Paul Grøtvedt på alvor bør hun også innse at det vil medføre strukturelle endringer i samsvar med det Tonje Gjevjon har påpekt i sine innlegg.
    Ellen Røed etterlyser hvorfor ikke NBK har tatt denne debatten? Billedkunstnerne i Oslo og Akershus er en grunnorganisasjon i NBK. Når det nå er BOA ved styreleder Tonje Gjevjon som fører denne debatten er det fordi det er grunnorganisasjonene som skal ha mest direktekontakt med medlemmer i NBK og å derved fange opp det som rører seg.
    Jeg viser også til innlegget Tore Næss har i Klassekampen i dag 18.mars 2009 side 28.

    Elisabeth Medbøe
    Daglig leder
    BOA

  15. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Det virker som om Ellen Røed har oppfattet debatten i Klassekampen på en helt annen måte enn det vi andre har gjort. Den handlet ikke bare om Kulturrådets gjøren og laden, selv om Tonje Gjevjon spisset utspillet i den retning. Gjevjon slapp en “klasebombe” mot flere posisjoner og problemstillinger.

    At Ellen Røed bare har haket seg fast i kritikken av den institusjonen hun selv representerer er forståelig, men den har tydeligvis også gjort henne blind for hovedpoenget hos Gjevjon, nemlig at det dreier seg om maktforhold og hegemonisk kontroll over kunstlivet med fokus på kunstteoriens definisjonsmakt.

    I det perspektivet er hverken enkeltpersoner eller strukturer unndratt kritik, selv om de tror de gjør en “ansvarsfull og god jobb”. Slike funksjoner og strukturer representerer makt og styring, og de blir legitimert gjennom spesielle kunstdefinisjoner og kunstteoretiske oppfatninger.

    Det er disse funksjoner og strukturer, samt legitimeringen, Tonje Gjevjon rusker opp i. Og da går ikke Kulturrådet på noen måte fri. Kulturrådet er en viktig symbolsk maktfaktor i norsk kunstliv som legitimerer sin faglighet nettopp gjennom dubiøse og diskutable teorier. Derfor må det også kraftig lut til for å avdekke dette.

    Men det handler altså ikke bare om Kulturrådet. Det dreier seg om instutusjonelle strukturer med ditto funksjoner, som i sin faglige naivitet tror at grunnlaget for eget virke er bunnsolid og i skjønneste orden. Derfor er det også usannsynlig for disse aktørene å innse at de utøver makt og styring. I egne øyne gjør de jo alle bare en ansvarlig og god jobb.

    Det er tydelig at man her må få folk til å våkne, og bli bevisstgjort det brennebare forholdet mellom kunstnerisk praksis og kunstteoretisk legitimering. Et viktig strategisk grep kunne her være at man kvalitetssikret alle normative funksjoner, at man rett og slett kontrollerte kunstlivets vurderinger slik de utfoldet seg i råd, utvalg, anmeldesler og innkjøp, for å nevne noen. Her kunne man jo starte med å granske de avgjørelser som blir tatt i Kulturrådets faglige utvalg for billedkunst og kunsthåndverk.
    Paul Grøtvedt

  16. Innlegg fra Anonymous

    Paul Grøtvedt sier “Det debatten i Klassekampen gikk ut på, var om ikke den kunstneriske komptansen burde legge premisser for kunstens egenart og definitoriske gyldighet, og at denne gyldigheten burde være det selvsagte utgangspunktet for enhver kunstteori.” Var det virkelig det? I såfall skulle jeg ønske Grøtvedt hadde ført an debatten og ikke Tonje Gjevjon.
    For det høres ut som en mulig debatt.

    Jeg synes det som foregikk i Klassekampen var noe annet, en veldig ensrettet debatt – det ble skutt i alle retninger, og enhver motforestilling Tonje fikk tok hun til inntekt for at hun har rett. Det i seg selv er mer som en enveis samtaleform jeg kjenner igjen fra mine mange år som helgevakt i psykiatrien, men uansett, – rett i hva da?

    Tonje har med bred dekning i Klassekampen påstått at kunstfeltet er kuppet av teoretikere, og som bevis for dette kommer hun med en rekke usaklige beskyldninger (merkevarebygging, korrupsjon, slektsstevne-forsørging, etc) mot enkeltpersoner i Kulturrådets utvalg for billedkunst og kunsthåndverk.

    Blant de mer saklige argumentene trekker hun fram at leder og nestleder i fagutvalget er teoretikere. Et av de sterkeste bevisene på denne kuppingen av kunsten er at vi har gitt Kritikerlaget penger til å bygge opp nettstedet Kunstkritikk, som en del av en satsning på å øke synligheten av billedkunst i norske medier.

    At mesteparten av midlene til Kulturrådet på området går til prosjektstøtte og utstillingsstøtte virker det ikke som om Gjevjon er klar over. At de nevnte teoretikerne også har veldig bred erfaring med kunstfeltet og solid forståelse av både kunst, økonomi, og produksjonsforhold innenfor billedkunst og kunsthåndverk, og dessuten fatter sine beslutninger sammen med resten av fagutvalget (som er kunstnere) etter inngående diskusjoner av hvert enkelt prosjekt og hvor kunstnerisk kvalitet er det vi legger vekt på uansett (derav de inngående diskusjonene – for hvordan vurderer man kunstnerisk kvalitet?), virker det heller ikke som om Gjevjon har brydd seg om. Heller ikke at dette er skjønnsbasert og ikke styrt av kulturpolitiske hensyn. Hun roper at pengene burde gå til en stor pott av prosjektstøtte og utstillingsstøtte utfra kunstfaglig skjønn. Det gjør de faktisk.Men ikke uten unntak. Dette forumet, Kunstkritikk er ett av dem. En viktig arena for kunstdebatt.

    Fagutvalget har savnet debatt om kunstens produksjonsforhold i lang tid. Disse har forandret seg og har helt andre premisser nå enn da de fleste føringene Kulturdepartementet har satt ble utformet. Som at billedkunstnerne trenger å kunne finansiere arbeidet sitt på andre måter enn gjennom å selge verk, f.eks burde de kunne søke om honorar for sitt arbeid fra Norsk Kulturråd. Forholdet mellom prosjektfinansiering, arbeidsstipender, utstillingsstøtte, dagens kunstinstitusjoner, og enkeltkunstnerens arbeidsvilkår burde diskuteres i lys av levekårsundersøkelsen, i lys av visningsstedenes manglende evne til å finansiere produksjon av kunst, og i lys av at ikke-verkbaserte prosjekter må honoreres på andre måter, ikke minst i lys av nylig utformede kulturpolitiske innstrammninger som former kunstens produksjonsvilkår.

    Hvorfor går ikke fler kunstnere inn i disse diskusjonene? Hvorfor gjør ikke NBK det? De andre kunstnerorganisasjonene? Og når noen endelig gjør det, hvorfor lar kunstnerne en så lavmåls retorikk som Tonje Gjevjon bruker sette tonen? og gjør de egentlig det eller er det Klassekampen som gjør det? Hva er poenget med å skyte dritt på enkeltpersoner som faktisk gjør en ansvarsfull og god jobb på kunstens vegne? Det er sørgelig å være vitne til. Jeg er helt enig med Kristian Skylstad.

    Når Paul Grøtvedt også beskriver “saksforholdet” i debatten slik: “om hvilke premisser som bør ligget til grunn for definisjonen av kunstfenomenet, og om hvilken gyldighet slike premisser bør ha.” og senere “fagets grunnlagsproblemer” så er det noe ganske annet enn det skriveriene i Klassekampen har bestått i.

    Så la oss nå avslutte dette.

    Ellen Røed
    Billedkunstner
    Medlem av faglig utvalg for billedkunst og kunsthåndverk i Norsk Kulturråd

  17. Innlegg fra gjevjon

    Å benekte at det er motpoler og intesessekonflikter innefor kunstfeltet blir litt rart. Men polariseringen handler ikke om teori/ikke teori. Konflikten handler om profesjonsforståelse. Konfrontasjoner er en viktig del av videreutviklingen innefor etthvert fagfelt. Å sitte i beskyttede forum å bedrive lingvistiske øvelser er helt i orden, men man må tåle den motstanden som faktisk eksisterer der ute blant kunstnerne og en del kunsthistorikere/ kunstteoretikerne.

    At kunstnerne har lagt premissene for debatten i Klassekampen er kanskje irriterende for noen, men det betyr ikke at debatten ikke er aktuell eller gyldig. Mener Ramberg og Enge at det kun er kunsthistorikere som makter å legge premisser for en debatt omkring kunstfeltet? Hvis Ramberg og Enge ønsket en annen debatt kunne de bare satt den i gang for lenge siden. Både I Aftenposten og på kunstkritikk.no
    The world is yours…you are on the net..

    Jeg har opptil flere ganger i debatten oppfodret kunsthistorikere/ kunstteoretikere til å begrunne hva det er i deres utdannelse som gir de kompetanse til å utvikle kunstfeltet. Dette spørsmålet er det ingen som har besvart. Hvorfor?
    Hva er det kunsthistorikere/ kunstteoretikere besitter av kompetanse i forhold til kunstneriske prosesser og utvikling av disse? Har kunsthistoriker/ kunstteoretikere en dybdeforståelse i forhold til kunstneriske prosesser?
    Når ble det slik at kunsthistorikere ble utdannet til noe mer enn å analysere?

    Å gjennomgå kunsthistorikernes faktiske fagkompetanse vil kunne medføre en rolleavklaring.
    For min del så er det litt sånn at selv om man er fotballhistoriker så har man ikke kompetanse på å plukke ut spillere til landslaget eller kvalifikasjoner til å trene landslaget?
    Dette er sikkert en paralell noen vil hevde er søkt, men hvorfor?

    Vesentlig spørsmål som er blitt stilt men ikke besvart i denne debatten er altså : Hva er det kunsthistorikere og kunstteoretikere har kompetanse på? Hva er pensum i utdanningsinstitusjonene i forhold til disse utdannelsene? Dette er viktige avklaringer for å definerere hva disse faggruppene kan brukes til.

    Og burde ikke kunsthistorikere bruke mer ressurser på å få kunsthistorie etter 1950 inn i studiet? Slik det er i dag er jo ikke kunsthistorikere utdannet innefor samtidskunst i det hele tatt.

    Selvfølgelig handler dette om posisjonering og makt. Derfor må man avklare hvem som skal ha hvilke roller gjennom å kartlegge den faktiske fagkompetansen. Man må ha noen kriterier å gå etter når man skal ta stilling til hvilke faggrupper som bør gjøre hva.
    Da vil vi i større grad kunne unngå at enkeltpersoner får posisjoner/ verv de ikke behersker eller ikke er faglig kvalifisert til å utføre til beste for fagfeltet.

    I Norge er det en generell grunnholdning som tilsier at “alle kan lage kunst” og “alle kan bedømme kunst” Begrunnelsen er som regel at “Vi har jo sunt folkevett”. Kunsthistorikere/ kunstteoretikere bør unngå å bli del av denne holdningen og konsentrere seg om sitt felt som er analyse av kunst som er laget av kunstnere.

    Billdkunstneren Jørund Aase har skrevet en Masteroppgave som heter: “Materie og mening” Oppgaven er skrevet med en tilstedeværelse og i en form som viser hvordan man kan inkludere utenforstående i kunstneriske prosesser og de utfordringer dette innebærer. Aases evne til å kommunisere viser mest av alt en vilje til å kommunisere. Når man ønsker å kommunisere, så makter man også å vise at det man driver med handler om noe. Et viktig poeng i enhver debatt om kunst og teori.
    Les den. Den ligger her:
    lenke

    Lisa Dillan,improvisasjonuttøver, har skrevet en Masteroppgave som heter” Kunsten i å øve på noe som ikke eksisterer”
    Essensen av Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge dem. Trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.
    Den burde være obligatorisk for alle med verv og ansatte i Norsk Kulturåd, KORO, Kunsthøyskolene, Kunstsentrene, Kulturdepartemnetet med mer.
    Har Dillan rett så er forvaltningen av Norsk kunst og kulturfelt på ville veier. Hvorfor kan man finne ut gjennom blant annet å lese Dillans Masteroppgave.

    Masteroppgaven til Lisa Dillan blir kanskje bok, men man kan muligens legge inn en bestilling her:
    lenke

  18. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Nå har vel ikke jeg påstått at kunstanmelder Truls Ramberg er tett i pappen. Jeg bare anyder det som en mulig forklaring på hans sviktende forståelse av debatten i Klassekampen. Nå kunne jeg naturligvis, helt hypotetisk, brukt andre ord, som evneveik, faglig tilbakestående, intellektuelt hemma, etc., uttrykk som alle går på person.

    Men det er da vel også personkarakteristikker når kunstnerne blir beskrevet med uttrykk som “teoriangst og faglig fremmedfrykt”. I tillegg er det usaklig. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg representerer slike uttrykk en psykologisering av debatten. Det er en vinkling bort fra sak og over på person.

    At jeg nå svarer med samme mynt, var et forsøk på å utjevne odsene og kanskje komme tilbake til saksforholdet: om hvilke premisser som bør ligget til grunn for definisjonen av kunstfenomenet, og om hvilken gyldighet slike premisser bør ha.

    Denne debatten er det ingen annen avis enn Klassekampen som har tatt tak i. Dette bør avisen få honnør for, ikke bli mistenkeliggjort og påført en fordekt agenda. Her synes jeg redaktør Enge og Kunstkritikk.no bør feie for egen dør. Debatten i Klassekampen burde primært vært ført her, på kritikernes nettsted, der denne problematikken, samt de normative problemstillingene, utgjør kjernen i kritikernes virke.

    På det punkt synes jeg Kunstkritikk.no har et forklaringsproblem. Hvorfor denne vegringen mot å drøfte fagets grunnlagsproblemer? Kunstnerne toner flagg og sier hva de mener, det samme gjør Klassekampen, men blir bare møtt med mistenkeliggjøring og påstander om skjulte agendaer. Om noen i denne sammenheng skulle ha en skjult agenda, er det mer nærliggende å fokusere på kritikerne og Kunstkritikk.no’s reaksjoner, enn på andre i kunstfeltet.

    Bør ikke Kunstkritikk.no snart mobilisere sine medlemmer til en faglig og saklig debatt om disse problemene?
    Paul Grøtvedt

  19. Innlegg fra Mariann Enge

    Noen replikker til noe av det som er sagt ovenfor:

    Jeg kan ikke snakke for Tormod Haugland, men jeg mente faktisk ikke spørsmålet om hva Klassekampen vil retorisk. Jeg lurer rent faktisk på hva som er Klassekampens agenda, for selv om kulturredaktør Sarah Sørheim har rett i at ulike syn har kommet frem i løpet av debatten, så sitter jeg altså igjen med et inntrykk av at det ligger en teoriskepsis eller “motstand til grunn for Klassekampens interesse for saken. Det er i og for seg et inntrykk jeg har fått lenge før denne siste debatten. Det kan være feil, men i så fall har Klassekampen et problem, ettersom jeg åpenbart ikke er den eneste som har det inntrykket.

    Om jeg med mitt innlegg kom i skade for å forsterke den polariseringen jeg mente å se, så beklager jeg det, det var altså ikke min hensikt, snarere tvert i mot.

    I motsetning til i papiravisene (nettaviser er som kjent en ganske annen ting) så må ikke debattinnleggene her på kunstkritikk.no godkjennes av redaktøren før de publiseres. I den forbindelse vil jeg gjerne komme med en oppfordring til debattantene om å prøve å holde på et visst saklighetsnivå og unngå personangrep. Å kalle meningsmotstandere for tette i pappen er ikke grovt nok til at jeg vil slette kommentaren, men jeg tror kanskje vi kan være enige om at det er lite fruktbart?

  20. Innlegg fra Ted Frøysland

  21. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    KUNSTKRITIKKENS SNÅSAMANN

    Siden kunstanmelder Truls Ramberg i Aftenposten neppe kommer til å parere avisens refuserte innlegg i egne spalter, skal han få muligheter her på Kunstkritikk.no. Nettstedet er en velegnet kanal til å drøfte vurderinger og standpunkter, så her kan Ramberg utdype sitt ståsted, om han tør. Men først noe mer kjøtt på beina

    Debatten i Klassekampen om kunstteoriens omfang og betydning i norsk kunstliv, har vært uhyre viktig, men den har stort sett vært ført av kunstnere. Det er få kritikere og kunsthistorikere som har gjort seg gjeldene. I kraft av sin spesifikke kompetanse burde de hatt mye å bidra med, men av en eller annen grunn holder de kjeft. Og de holder alltid kjeft når grunnlagsproblemer kommer i fokus.

    Truls Ramberg har riktignok våget seg utpå, med en kommentar til debatten som ikke akkurat tyder på relevant kunnskap og innsikt. Hans forståelse av kunstnernes utspill kan summeres opp i en påstand om ”teoriangst og fremmedfrykt”. Det vil si en psykologisering av synspunkter og argumenter. Hva kunstnerne mener er tydeligvis uinteressant. De er mer eller mindre irrasjonelle og uten begrepsmessig tankegang.

    Nå har debatten i KK på ingen måte handlet om frykt for det nye og ukonvensjonelle, slik Ramberg later til å tro. Heller ikke at det skulle være noen angst for konseptuelle innslag i det kunstneriske. Det debatten har dreiet seg om er kunstteoriens overstyring av kunstfenomenet, av teoriens forrang fremfor praksis, og dermed det teoretiske hegemoniet som i stigende grad har erobret kunstlivet og dets normative prosesser.

    At Ramberg ikke skjønner dette, kan skyldes så mangt. Han kan være tett i pappen, eller at han er så sauset inn det herskende kunstteoretiske maktapparatet at han er blind for andre tenkemåter og standpunkter. Høyst sannsynlig dreier det seg om en kombinasjon, men det kan han jo avkrefte på et eller annet vis.

    For øvrig er det ingen av debattantene som har satt ”et absolutt skille mellom kunst og teori”.
    Det ville ære høyst urimelig å hevde, siden kunstnerne helt fra antikken av har reflektert og teoretisert over sin kreativitet, både hva angår form og innhold. Dagens kunstnere er intet unntak, men de teoretiserer ikke ut fra abstrakte teorier og teser, tvert i mot så tenker de ut fra sitt praktiske metier og sin skapende praksis. Hvilket betyr at de tenker teorier ut fra det praktisk/kunstneriske og ikke teorier i lys av en abstrakt tematikk.

    Dette burde Truls Ramberg ha skjønt, og kommentert debatten der etter. For debatten har prøvd å kaste lys over denne problematikken, som handler om hvilke definisjoner av kunst er mest adekvate, de kunstnerne har balet med, eller de kunstteoretikerne har snekret sammen.
    Sagt på en annen måte, hvilken kompetanse er best egnet til å gi en bestemmelse av det kunstneriske: den kunstnerne har opparbeidet seg, eller den teoretikerne har lest seg til?

    Debatten har altså ikke handlet om det å stigmatisere teori og teoretiker, slik Ramberg hevder.
    Det dreier seg om en protest mot et bestemt kunstteoretisk hegemoni, som helt målrettet har tilranet seg definisjonsretten på kunstbegrepet. Det er denne kunstnerne protesterer mot.

    Avslutningsvis vil jeg gjerne gjør Ramberg oppmerksom på at den moderne kunsten gjennom hele sin historie ikke har vært en kjede av konstante brudd. Mulig man kan si det om den modernistiske kunsten, som har hatt langt kortere virketid enn den moderne. Dessuten fikk bruddtenkningen sitt sammenbrudd og sitt endelikt på 1970-tallet, da de postmoderne filosofene torpederte mytene om fremskritt i kunsten, om renhetsmanien og det nyes kategori.
    Ramberg må gjerne fortsatt tro på disse mytene og at modernismen fortsatt eksisterer. I så fall blir han kunstkritikkens Snåsamann.
    Paul Grøtvedt

  22. Innlegg fra Sarah Sørheim

    Denne tråden er nok et eksempel på at en debatt om kunstteori og kunstsyn er både fengende og viktig. Jeg reagerer likevel med en viss tretthet på Mariann Enges innlegg her. Du etterlyser en debatt om teori, men angriper samtidig Klassekampen for å gjøre akkurat det. Da blir det vanskelig å svare til forventingene.
    Vi er den avisa som er mest opptatt av å diskutere disse temaene. Det er forstemmende at Enge med flere tror at det å slippe til en diskusjon om teori, automatisk er å ta avstand fra nettopp teori. Det er en feilslutning.
    Det er jo nettopp fordi vi er opptatt av kunstteori at vi lager saker om det. Dessuten er jo de synspunktene som kommer frem i avisa representative for ulike teorisyn, ikke for en banal “for eller mot teori”-diskusjon.
    Det er forøvrig veldig gledelig at kunstnere som Gjevjon kommer på banen, og jeg mener også å kunne merke et pågående stemningsskifte, der kunstscenen orienterer seg mer mot samfunnet og der debatten om kunstens funksjon i en samfunnsmessig kontekst virker åpnere enn noen gang. Det synes jeg er en gledelig utvikling.

    Sarah Sørheim, kulturredaktør Klassekampen

  23. Innlegg fra hanne herrman

    Skal debatten som Tonje Gjevjon sparket igang ha noe for seg, må folk lese innleggene og få med seg hva som står der. Å opprettholde dikotomien mellom kunst og teori som er forsøkt gjort flere ganger – sist av M. Enge, fremmer ikke, men hemmer en nødvendig og interessant debatt.
    Ingen har hevdet at kunstnere frykter eller er ukyndige innen teori. Gjevjon gir en grei oppsummering her om debattens innhold, som i grunnen har vært todelt: Innavl i det offentlige kunstfeltet hva gjelder verv og dobbelposisjoner OG at dette sammenfaller med favoriseringen av bestemte kunstuttrykk, og ekskluderingen av andre.

    Et tredje poeng er at myten om den nonverbale, intuitive kunstner er en fordel for enkelte fordi kunstnere tier stille, og ulempe for kunstnerne fordi de tier stille.
    Og bak det ligger ofte angsten for å fremstå som dum, ikke å ha forstått, ikke kunne, ikke mestre språket (dvs sjargongjåleriet kalt diskursen); og hvem vil det? Frivillig vil fremstå som idiot? Også på eget felt?

    Dermed er jeg ved det fjerde poenget: For det er jo ikke kunsnernes felt- lenger – det er i overveiende grad teoretikernes. Siden 1960-tallet har deres innflytelse fått vokse på bekostning av billedkunsten, slik at denne nærmest fremstår som oppløst, som “teoretisk” fundert tankespinn.
    Denne utviklingen henger sammen med andre trekk i samfunnet forøvrig. Dét er interessant og fortjener en diskusjon.

  24. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Kan vi ikke snakke om hva kunst gjør istedenfor hva det er ?

  25. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Redaktør Mariann Enge avslutter sin presentasjon av den diskusjonen om kunst og kunstteori som KK har gitt rom for i noen uker nå, med følgene spørsmål: “Kva vil Klassekampen med ein slik debatt?”. (Spørsmålet er et sitat fra forfatteren Tormod Hauglands innspill i samme avis.)

    Det er naturligvis et retorisk spørsmål, der både Enge og Haugland sitter inne med svaret. Sitt svar, nemlig at debatten er bortkastet og tematikken undermåls. Spørsmålet oser av arroganse og demonstrerer den holdningen som er typisk for aktører og redaktører på Kunstkritikk.no.

    Jeg har deltatt i mange debatter på Kunstkritikk.no, om kunstteoretiske problemstillinger og grunnlagsproblemer i kunstteorien, og har her støtt på så mye faglig uforstand og uvitenhet at det fortjener strykkarakter.

    Nå er ikke Mariann Enge kunsthistoriker, hun er litteraturviter, og må vel sies å være litt på siden av hva debatten handler om. Spesielt fordi den fokuserer på en kompetanse av kunstnerisk art versus den kunstteoretiske. Enge vet vel at det er forskjell på kunst og litteratur, på kunstteori og litteraturteori.

    Det debatten i Klassekampen gikk ut på, var om ikke den kunstneriske komptansen burde legge premisser for kunstens egenart og definitoriske gyldighet, og at denne gyldigheten burde være det selvsagte utgangspunktet for enhver kunstteori.

    Nå er det noen tiår siden dette synspunktet har hatt noen gjennomslagskraft og innflytelse på kunstteorien. Siden 60-tallet har de dominerende strømninger innen kunstteorien eksludert kunstneren og kunstverket fra det spesifikt kunstneriske. Kunsten ble definert som et produkt av institusjonelle strukturer og aktører. Hvilket innebar at kunst det er hva de institusjonelt sakkyndige sier er kunst.

    Den institisjonelle kunstanalysen (Dickie, Danto m.fl.), her kan vi også ta med den “relasjonelle estetikken” (N. Bourriaud), oppløser verkkarakteren og nedtoner kunstnersubjektet. Samtidig legitimerer slike strømninger den teoretisk vinklingen på kunstfenomenet, følgelig også at den kunstteoretiske kompetansen er mest adekvat til å forstå og vurdere kunst.

    Denne institisjonelle og relasjonelle vinklingen på kunstfeneomenet sitter i bakhodet på enhver aktør med kunstteoretiske ambisjoner. Heri inkludert kunstkritikerne og kunsthistorikerne. Mange tror at denne vinklingen representerer Sannheten med stor S, og at den er uangripeilig. Men den er altså en teoretisk konstruksjon, og som sådan høyst diskutabel.

    Mariann Enge skriver at det er god grunn til å diskutere kunstteori og kunstsyn. Det er jeg enig i, men da bør man vel ta utgangspunkt i kunstverket, ikke hva kunstteoretiske paver har satt på trykk. Når kunstnerne nå opponerer, er det på grunn av den hegemoniske kontrollen kunstteorien har over kunstfeneomenet. Et feneomen kunstnerne er spesielt fortrolige med, og er på innsiden av. Det er de som skaper kunsten, ja kunstverkene, og burde derfor være selvskrevne som bidragsytere i å definere hva kunst er og hva et kunstverk er.
    Paul Grøtvedt

  26. Innlegg fra Mariann Enge

    Direktelenker:

    Gjevjons blogg: http://tonje-gjevjon.blogspot.com/

    Norsk Kulturråds side: http://www.kulturrad.no/sitefiles/1/Billedkunst/Kunstogteori5.pdf

  27. Innlegg fra gjevjon

    Hvilke kamp mot teorien?

    Marianne Engen må skille mellom teori og teoretikere, kunst og kunstnere, sak og person.
    Kunstnere har alltid brukt teori som et av flere verktøy i sin kunstneriske praksis. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid satt spørsmålstegn ved hvordan en teoretisk retning får dominere et kunstfelt som burde romme et mangfold av retninger. Og det er argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.

    Kunstteoretikere setter gjennom kunstkritikk agenda for hvilke prosjekter og kunstnerskap som skal få offentlig oppmerksomhet. Når teoretikerne i tilegg sitter i fagutvalgene i Kulturrådet og er rådende innefor kunstutdanningsinstitusjonene er det grunn til å se på om ikke dette får uheldige konsekvenser for utviklingen av orginalitet, mangfold og bredde innefor kunstfeltet.

    At det er en psykisk utfordring for enkelte kunsthistorikere å erkjenne at kunstnerne har spesialkunnskap om kunstneriske prosesser er problematisk. Det kan virke som om flere kunsthistorikere ønsker å ta del i den kunstneriske skapelsesprosessen.
    Å avklare roller i forhold til primær- og sekundærprodusenter er derfor vesentlig for å kunne bygge strukturer og systemer omkring kunstfeltet som sikrer ivaretakelse av både kunstnernes og teoretikernes spesialkompetanse.

    Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet.

    Klassekampen beskyldes av Ramberg og Engen for å bidra til en polarisering av kunst og teori. Klassekampen har gjort det en avis skal gjøreog som Hanne Herrman sa i sitt innlegg: Bidra til en åpen og kritisk debatt rundt et viktig samfunnsområde. At Klassekampen ikke har midler til å lage en bra nettside er synd. Men nesten alle innlegg i debatten utenom ett ligger ute på undertegnedes blogg, samt på Kulturrådets sider.

    Engens resymé av debatten er så teit at jeg velger å ikke kommentere det.

    Til de som ønsker å gjøre seg opp sin egen mening av debatten så kan man lese seg opp på:
    http://tonje-gjevjon.blogspot.com/

    eller gå inn på Norsk Kulturråd sin side:
    http://www.kulturrad.no/sitefiles/1/Billedkunst/Kunstogteori5.pdf

    Her er neste alle innlegg samlet, og man vil derfor kunne få et reellt og godt inntrykk av hvilke problemstillinger debatten har fokusert på.

    Vet ikke helt hvordan man aktiverer linker her på kunstkritikk.no men om de ikke er aktivert fungerer det vel med kopier og lim.

    Lagt inn av Tonje Gjevjon kl. 09:34

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!