Intervju Artikkel på Engelsk|02.10.13

Kaptein Clark

Martin Clark. Foto: Arne Skaug Olsen.

Martin Clark. Foto: Arne Skaug Olsen.

Forrige mandag overtok Martin Clark direktørstolen ved Bergen Kunsthall etter Solveig Øvstebøs tiårsperiode – en fase hvor institusjonen har gått fra å være en tradisjonell kunstforening til å bli et anerkjent visningsarena for internasjonal samtidskunst. Kunsthallen Clark overtar har med andre ord vært en periferiens suksesshistorie. Clark har tidligere arbeidet i institusjoner i god avstand fra kunstmetropolene, sist som kunstnerisk leder for Tate St. Ives på vestkysten av Cornwall. Her bidro han til å endre stedets profil fra et konservativt regionalt museum til en samtidsorientert institusjon med internasjonale ambisjoner. Clark skulle således ha gode forutsetninger for å forstå landskapet Bergen Kunsthall befinner seg i spennet mellom lokal forankring og internasjonalt ambisjonsnivå.

Du er som institusjonsleder og kurator et relativt uskrevet blad i norsk sammenheng. Kan du fortelle om din bakgrunn, og hvordan den vil påvirke arbeidet ditt i Bergen Kunsthall?

Jeg studerte i Sheffield hvor jeg tok en bachelor i kunst med vekt på maleri og grafikk. Det var gjennom arbeid med kunstnerdrevene organisasjoner som S1 Artspace i Sheffield jeg ble involvert i skriving og kuratering. Det var aldri et bevisst valg å slutte å være kunstner, men et resultat av en prosess. På denne tiden fantes det bare en håndfull masterutdanninger i kuratering, og jeg endte med å søke meg til Royal College of Art. Senere fikk jeg jobb ved Kent Institute of Art and Design hvor jeg kuraterte og drev skolens galleri. Neste jobb var som kurator ved Arnolfini Gallery i Bristol. Fordi den daværende direktøren sluttet rett etter at jeg begynte, fikk jeg muligheten til å programmere utstillingene for halvannet år fremover, så det var en periode med mange utfordringer og stor frihet. I 2007 ble jeg invitert til å søke jobben som kurator ved Tate St. Ives. På denne tiden hadde institusjonen et ganske traust og konservativt program med vekt på samlingen og på britiske kunstnere. St. Ives hadde på 1920-tallet en kunstnerkoloni og spilte en viktig rolle i utviklingen av den britiske modernismen, noe som skal reflekteres i samlingen og i programmet. Jeg ønsket å gjøre programmet mer internasjonalt, men samtidig ivareta institusjonens ansvar for samlingen. Å gå inn i en konservativ institusjon å prøve og tenke nytt var en utfordring som ble og mer interessant for meg, både i forhold til utstillingene, men også i formidlings- og undervisningsprogram og offentlige arrangementer.

Hvilke erfaringer tar du med deg fra St. Ives og din tidligere karriere når du skal i gang på Bergen Kunsthall?

Konteksten er veldig annerledes her enn St. Ives. På mange måter er Bergen Kunsthall mer lik Arnofini i den forstand at det ikke finnes en samling og at programmet er samtidsbasert og internasjonalt. Tate St. Ives er en del av Tate – et varemerke som trekker publikum som ikke vanligvis oppsøker samtidskunst. En av tingene jeg lærte der, var at man kan vise utfordrende samtidskunstutstillinger til et bredt publikum hvis man tilrettelegger formidlingen slik at publikum ikke føler seg utilpass eller dumme, at de føler at samtidskunst også er noe for dem, Det handler om å gi folk selvtillit til å si «jeg likte ikke den utstillingen, men det var viktig å se den fordi jeg lærte noe». Tate St. Ives har i likhet med Tate i London som mål å være så åpne som mulig, for alle. En av de tingene jeg ser frem til i jobben ved Bergen Kunsthall, er om vi kan etablere et større generelt publikum i tillegg til det spesielt interesserte kjernepublikumet. Men, og det er viktig, uten å forandre programmets karakter. Kunsthallen har også et viktig kjernepublikum som sørger for et kritisk miljø og en dialog institusjonen er avhengig av.

Hva med Landmark, som jo er mye mer enn en kafé, en bar eller en nattklubb?

Jeg ser frem til å bli bedre kjent Landmark og hvordan publikum i Bergen benytter stedet. Vi har en kurator som programmerer Landmark, så de neste månedene blir oppgaven min å se og lære før noe eventuelt skal forandres. Landmark er et utrolig aktivt sted, men for meg som ikke har bodd i Bergen mer enn fem dager er Landmark den delen av Kunsthallen jeg vet minst om.

Festspillutstillingen og Masterutstillingen fra Kunsthøgskolen i Bergen er de to faste utstillingene på Kunsthallens program. Vil Masterutstillingen være en del av programmet også i fremtiden?

Så langt er det definitivt en del av planene for fremtiden. Programmet er allerede lagt for de neste 9-10 månedene. Det ser for øvrig ut som et veldig sterkt program, med blant andre Haegue Yang i høst og The Otolith Group på nyåret. Noe av det mest attraktive ved å overta jobben etter Solveig Øvstebø var nettopp det sterke programmet, og jeg har stor sans for mange av kunstnerne som er vist her de siste årene.

St. Ives var en institusjon som trengte å utvikle seg for å følge med i tiden, noe som ikke fremstår som det viktigste for Bergen Kunsthall. Jeg tror heller min oppgave er å komme inn og få grep om programmet, og deretter finne ut hvordan jeg kan bidra til institusjonen. Jeg tror ikke det eksisterende programmet trenger en radikal forandring, i hvert fall ikke på kort sikt.

En del av Kunsthallens samtale med publikum og kunstmiljøene de siste årene har vært gjennom bøker og publikasjoner. Er dette et arbeid du ønsker å fortsette?

I løpet av de ti årene Solveig Øvstebø var direktør har måten folk bruker publikasjoner på forandret seg drastisk. Vi er nødt til å ha en tilstedeværelse på nett, for å nå de som ikke har muligheten til å følge institusjonen live. Kunsthallens renommé internasjonalt bygger definitivt ikke bare på utstillingene, men også på publikasjonene. Dette er utvilsomt en viktig arv å bygge videre på.

Hvordan kommer du til å jobbe med utstillingene som direktør og kurator?

Noe av det beste med jobben er at institusjonens størrelse tillater at direktøren kan være tungt involvert i kuratering av utstillingene. Denne daglige nærheten til kuratoriske prosjekter i samarbeid med de fantastiske kollegene her, er en viktig grunn til at jeg ønsket meg til Bergen Kunsthall. Jeg har stor sans for å jobbe kollaborativt og har ofte brakt inn medkuratorer med en spesifikk kunnskap. En dialogbasert prosess er noe jeg ønsker, så jeg håper vi kan ta inn uavhengige kuratorer, noe som er en sunn ting for institusjonen. Som direktør er det mitt ansvar å se programmet og hvordan det utvikler seg over tid, hvordan hver utstilling påvirker den neste, og den neste igjen. I en by som Bergen, med et publikum som kommer og ser alle utstillingene, er dét kanskje like viktig som de enkelte utstillingene, fordi programmet over tid blir vår dialog med publikum.

Som kurator mener jeg en av de viktigste tingene du kan gjøre, er å være lydhør overfor kunstnernes egne praksiser. Kunstnere er ofte bedre informert enn kuratorer. For mange kuratorer bekymrer seg mer over hva andre kuratorer holder på med, enn å beskjeftige seg med hva kunstnere gjør. Sånn jeg ser det burde det være motsatt. Noe av det som er interessant ved å være på Bergen Kunsthall, er å se på hva som gir mening her, i denne konteksten. I St. Ives var det en forventning om at spesifikke historier skulle formidles, spesielt historien til britisk modernisme i relasjon til stedets historie, så i samtidsprogrammet involverte vi samtidskunstnere som kunne berike denne samtalen. Bergen er en helt annen kontekst, men det handler fortsatt om en tilnærming til praksiser, heller enn til tematikker eller et idémateriale man interesserer seg for. Ideene springer ut av situasjonen, håper jeg.

Den finansielle sitasjonen for Bergen Kunsthall er for tiden god, men som du vet får vi snart en ny regjering, noe som nok vil påvirke situasjonen for kunst- og kulturfeltet. Du har sett liknende forandringer i Storbritannia tidligere. Er dette noe du bekymrer deg over?

Jeg har vært her fem dager, så jeg føler meg ikke kvalifisert til å snakke med autoritet om den politiske situasjonen i Norge, selv om valget ble bredt dekket i Storbritannia. Jeg kommer til å snakke med kollegene mine, styret, kulturrådet og kommunen fremover for å bli mer informert om dette. Det bekymrer meg ikke, for slik jeg har forstått det, føler man i Norge en sterk forpliktelse og respekt for kultur. I Storbritannia fikk vi en konservativ høyreregjering etter en lang periode med venstrestyre, og det hadde betydning i form av budsjettkutt i kunstfeltet og spesielt i det britiske kulturrådet. Utfordringene er store, men samtidig jobber man med den situasjonen man har og prøver å synliggjøre viktigheten av det man gjør og av offentlig kulturfinansiering. Kunstnere er veldig gode til å tilpasse seg, og det er viktig for institusjoner å huske at kunsten er ressurssterk, og at institusjonene er mer enn budsjettrammene de til enhver tid opererer med. Når det er sagt ønsker vi oss en god økonomisk situasjon fordi det betyr bedre vilkår for kunstnerne og mer og bedre kunst til flere. På den annen side så virker det som avstanden mellom institusjoner og kulturrådet og kulturdepartementet er mye kortere enn i Storbritannia, noe som er positivt.

Keep calm and carry on?

Det var det du som sa! (latter). Uansett hvordan dette vil utspille seg i forhold til kulturfinansiering, så er jeg mer interessert i hva dette vil ha å si i forhold til større politiske spørsmål og forandringen i mentalitet. Hvordan dette vil arte seg i Norge er noe jeg får vite mer om de neste månedene.

Storbritannia har en sterk tradisjon for å gjøre kunst tilgjengelig for massene. Dette er vel også noe som er på den høyrepopulistiske agendaen, er det et dilemma i dette?

Jeg tror at Storbritannia viser vei i forhold  til hvordan man tenker rundt publikum og tilgjengelighet, formidling og undervisning. Vi har gode programmer for dette, ikke minst på Tate som tar dette veldig seriøst. Vi er nødt til å gjøre dette, fordi det er vårt ansvar overfor kunsten og overfor kunstnerne. Det handler ikke bare om publikum og å oppfylle måltall som blir satt som følge av en politisk agenda, men minst like mye om at dersom du tror på kunstens verdi, så har du et ansvar for å gjøre kunsten så tilgjengelig som mulig for så mange som mulig. Det er dét som engasjerer meg i jobben jeg gjør.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!