Manifest 2007 – å være kunstner er et yrke

Bergen
Artikkel 14.06.07

Hvis velferd er viktigst

Kunstutdanningen, Manifest 2007 og de kunstnerdrevne galleriene.

Kunsthøyskolene og psykologistudiet uteksaminerer omtrent like mange kandidater hvert år. Men mens de nyutdannede psykologene går til en fast jobb og vil nyte en privilegert posisjon som en av premissleverandørene i den offentlige samtalen, er situasjonen en helt annen for kunstnerne. Utdannes det for mange kunstnere? Eller er kunstnerne for dårlige til å skape interesse for sin virksomhet?


På vei til åpningsfest for festspillutstillingen på Landmark for et par uker siden støtte jeg på en ansamling utenfor vindusgalleriet By The Way. På hjørnet av Christies gate og Lars Hilles gate står en liten gruppe mennesker og lytter til en appell. Jeg teller 14 tilhørere. En tekstplakat i vinduet forteller meg at «Eksentrisk betyr utenfor sentrum. Kunst er sentralt». Utstillingen Manifest 2007 – å være kunstner er et yrke er ankommet byen. Omtrent halvparten av de som er tilstede viser seg å være tilknyttet galleriet eller utstillingen som er i ferd med å åpne. Det er med andre ord et visst misforhold mellom kart og terreng her.

De fleste lesere av kunstkritikk.no skulle ha fått med seg hva Manifest 2007 handler om; staten utdanner kunstnere til fattigdom. Hvorfor gjør man det, og burde man ikke klare å tilby folk et verdig liv etter at man tross alt har funnet det verdt å putte flere millioner i utdannelsen deres?

Advarsel: overtydelig symbolikk!

Galleri by The Way og det psykologiske fakultet i Bergen. Foto: Erlend Hammer.

By The Way er strategisk plassert i et veikryss. Det mest interessante er hvem som er galleriets nabo. Rett over gaten ligger Det psykologiske fakultet, et av de mest vellykkede studiene i profesjonsbygging Norge har sett. I 1948 var «psykologi» et av emnene ved examen philosophicum. I 1958 fikk man en stipendiat med psykologi som tema på Filosofisk institutt. I 1963 opprettet man Institutt for psykologi, og de to første grunnfagskandidatene ble uteksaminert høsten 1964. Deretter vokste det jevnt og trutt, og femten år senere ble Det psykologiske fakultet ved Universitetet i Bergen opprettet, som det første i landet. For tiden har man et seksårig profesjonsstudium med rundt 30 studenter per kull. Med omtrent tilsvarende studenttall i Oslo og Trondheim utdanner man roughly like mange psykologer som kunstnere hvert år. Staten mener altså at man trenger like mange kunstnere som psykologer. Men psykologer kan til forskjell fra kunstnerne vente seg fast jobb med tilhørende goder, og de nyter sågar en privilegert posisjon som en av premissleverandørene i den offentlige samtalen. Mens kunstnere gjerne blir overhørt uansett hva de uttaler seg om (kanskje med mindre de benytter seg av døde kroppsdeler eller lignende) så er offentligheten stort sett alltid interessert i hva psykologene måtte mene, uansett hva man egentlig snakker om.

For eksempel er fotballpsykologi blitt hotte greier, noe man så i forbindelse med Sven Göran Erikssons periode som manager for det engelske landslaget. Her knyttet Eriksson til seg den norske idrettspedagogen Wili Railo som blant annet har kunnet hjelpe med å redefinere det gamle fotballyttrykket «å spille med høye skuldre» til den mer vitenskapelige terminologien «frykten for å tape er større enn ønsket om å vinne». Hvorpå psykologen, ved hjelp av utvalgte «kulturelle arkitekter» kan hjelpe spillerne å oppnå en «felles mental modell» for dermed å sikre suksess på banen.[1] Her utvikles ingen ny form for kunnskap; man gir simpelthen gammel viten en ny begrepslig innpakking hvis primære formål er å skape det marked som idrettspsykologen trenger for å tilby sine tjenester. Idrettspsykologien er kanskje et overtydelig eksempel som risikerer å skygge for poenget, men det drives altså en kontinuerlig prosess der stadig nye områder redefineres som tilhørende psykologiens ansvarsområde, primært gjennom å finne opp nye diagnoser som psykologene deretter viser seg å være de eneste som kan kurere. Tilbudet skaper sin egen etterspørsel gjennom å generere begjær hos sittt publikum.

Dette er omtrent slik kunsten og må tenkes å fungere, for strengt tatt så trenger vi ikke den heller. Men foreløpig har altså psykologien lyktes langt bedre med å etablere seg som nødvendig enn det kunsten har. Og dette på tross av at faget som profesjon både har en langt kortere historie enn kunsten, (i beste fall tilbake til Freud for litt over hundre år siden), og at den påvisbare nytteverdien av fagets bidrag til samfunnet er bygget på minst like ustabilt grunnlag som kunstens. Psykologifaget har maktet å gjennomføre denne utviklingen mye på grunn av en beundringsverdig mangel på selvrefleksjon. Noe som ikke akkurat kan sies å være tilfelle for kunsten. Man må altså i større grad klare å definere hvilke spesifikke behov som finnes i samfunnet som ikke på noen som helst måte kan utføres av andre en kunstnerne, men som det samtidig er av største betydning at utføres. (Og med definere mener jeg her egentlig «finne på» mer enn for eksempel «klargjøre».)

Overutdannelse

Byråd Henning Warloe åpner Masterutstillingen i Bergen, 2007. Foto: Peter Klasson

Mens disse diskusjonene pågår utdannes det stadig flere kunstnere. Ser vi Manifest 2007 i sammenheng med tilløpene til kunstoversvømmelse som preget årets avgangsutstillinger, så blir det tydelig at det utdannes for mange kunstnere. Det er lett å se for seg at en eller annen kulturpolitiker plutselig får en aha-opplevelse og tenker at «Hæ? Utdanner vi såå mange kunstnere, dette er jo bare fjas, her må noe gjøres». Og så kanskje man begynner å kutte støtten i stedet for å starte enda et nytt akademi. Foreløpig er det imidlertid lite som tyder på at dette vil skje, og alle ser ut til å være fornøyd med alle de nye kunstnerne. Spesielt nå som vi samtidig ser en slik gledelig vekst i antallet kunstnerdrevne gallerier. Men kanskje man burde spørre seg hvorvidt denne veksten egentlig er så positiv. I seg selv skaper ikke disse galleriene noe større marked, for deres publikum utgjøres stort sett bare av et internt kjernepublikum som ikke kjøper særlig mer enn øl på åpningene. Derimot sørger de for at ubalansen mellom tilbud og etterspørsel ikke blir enda mer overtydelig.

De kunstnerdrevne galleriene fungerer dermed som en ventil som slipper ut akkurat nok damp til at markedet ikke kollapser. I tillegg til «kunst i det offentlige rom» er det de uavhengige galleriene som i dag hindrer en fullstendig inflasjon som følge av overproduksjon av kunstnere. Når kunstmarkedet samtidig fremstår som sterkt på toppen (med rekordpriser av tredjerangs Warholbilder), gis det inntrykk av at markedet er inne i en god periode, en forestilling som gjør det attraktivt å satse stort på produksjon.

Oslo-utgaven av Manifest 2007 på The White Tube, Tøyen T-banestasjon. Foto: Andrea Hertzenberg

Den virkelige prisen man betaler er imidlertid et stadig økende overskudd av ubenyttet arbeidskraft som fungerer som menneskelig kausjon. Her kommer så Manifest inn og krever at også dette overskuddet tas vare på. Det betyr trøbbel. For da får antallet kunstnere som faktisk utdannes plutselig en type oppmerksomhet som skiller seg fra kunsthøyskolenes egen «se så mange fantastiske nye kunstnere vi har til dere i år, kjære samfunn»-retorikk. I stedet gjøres man oppmerksom på de negative økonomiske konsekvensene kunstutdannelsen også har. Prosjektet legger til rette for en ytterligere devaluering av kunsten fordi den viser til hvor liten verdi den allerede har. Den forsøker å bygge etterspørsel ved å vise til at tilbudet er større enn etterspørselen. Dette er en fåfengt strategi. Verken avgangsutstillingene, de kunstnerdrevne galleriene eller Manifest bidrar til å skape det begjæret som skal til for å skape et større marked for sine tjenester. Avgangsutstillingene er et fesjå og Manifest er en påminnelse om at dette fesjået kommer til å koste samfunnet enda mer penger enn det allerede har gjort. Her bidrar man ikke til å bygge noe begjær i det hele tatt. I stedet argumenterer man for at begjæret burde finne sted, og man begrunner det med at dersom begjæret ikke finner sted, vel, da blir det kjipt for de ubegjærte. Ingen blir kåte av å høre på slikt. I stedet må vi vel heller lære av psykologien og innta en rolle preget av selvhøytidelighet, overdreven selvsikkerhet og arroganse.

Enter TAFKAG

Og dette er egenskaper vi kanskje heller forbinder med en annen gruppe unge kunstnere som har gjort seg markert i det siste. Det unge visningsstedet TAFKAG har det siste året lyktes i å sette dagsorden på en måte som går langt utover hva man skulle forvente med tanke på deres økonomiske forutsetninger som nyutdannede kunstnere. I tillegg har de supplert sin imagebygging med en aura av unndragelse og eksklusivitet som også later til å virke etter oppskriften. For er det ikke gjerne slik at begjær oftest oppstår som følge av en følelse av utilgjengelighet mer enn av åpenbar villighet? På TAFKAG forsøker man å bygge begjær gjennom å kombinere en tilsynelatende tilbaketrekning med en rekonstruert kunst(ner)myte. Her fremstilles kunstnerrollen som noe annet enn et yrke, som noe mer i retning av et visjonært kall. De gode gamle romantisk-ekspresjonistiske virkemidlene tas i bruk for alt de er verdt. Publikum forventes å oppsøke kunsten, hvis de vil, og visningsstedet leverer noe i retning av en «ren erfaring» der det ikke gjøres de samme formidlingsforsøk som i kunstfeltet for øvrig. Og hvis markedet ikke melder sin interesse, så skal alltids kunsten klare seg selv, for eksempel ved at kunstneren tar seg jobb på SFO inntil salget tar seg opp.

Monica Winther, She Who Walks Alone, TAFKAG, 2007. Foto: Galleri Galuzin.

Den TAFKAGske kunstnerrollen kan utvilsomt være et hjelpemiddel i arbeidet med å gjøre interessen for kunsten større, fordi den evner å gjøre kunsten spennende på en helt annet måte enn Manifest. Det er derfor lett å se for seg at kunstfeltet kunne tjene på å bevege seg mer i retning av she who walks alone enn av she who writes the manifests. Likevel er det ikke sikkert dette vil være heldig i et større perspektiv, for med fokuset på outsiderkunstneren som tilpasser seg enhver situasjon underbygger og bekrefter man et politisk uforsvarlig syn på arbeidskraft.

Det er her den virkelige betydningen av Å være kunstner er et yrke kommer frem. Prosjektet er ikke viktig fordi det kan føre til at en del norske kunstnere får bedre økonomiske vilkår, og dermed et marginalt bedre liv. Grunnen til at prosjektet er viktig er at de strukturer som hefter ved å være et yrke med faste rettigheter går i konflikt med det rådende synet på arbeideren i senkapitalismen. Idealet her er en hyperfleksibel størrelse som fritar samfunnet fra ansvaret om å gjøre strukturelle grep som sikrer velferd. Ettersom dette synet på arbeideren går godt sammen med den bohemaktige kunstneren som lett og ledig beveger seg mellom ulike tilknytningspunkter, så er det jo egentlig et mål at alle arbeidere burde være som kunstnerne, i stand til hele tiden å generere nye områder for sin egen virksomhet. Kunstneren har i den forstand representert et drømmesubjekt for nyliberalismen, akkurat slik psykologien er dette samfunnets drømmevitenskap. Når så kunstneren går ut og sier at hun vil ha faste økonomiske rammer, så utgjør dette et velformulert (om enn i tilfelle Manifest uuttalt) forsvar for velferdsstaten i en tid hvor kunstfeltet for øvrig later til ukritisk å ha akseptert det nyliberalistiske synspunktet om at velferdsstaten er noe som nødvendigvis må følge med i dragsuget når vi senker resten av Opplysningsprosjektet.

1 Se Ole Jacob Madsen, Psykologisk imperialisme, Katharsis 04/2003

  1. Innlegg fra Anonymous

  2. Innlegg fra roger loyd

    Hei Erlend også flere kunstnere får jobb etter endt utdannelse dersom de som psykologene applikerer sin utdannelse med å jobbe som Art Directors grafiske designere illustratører og annet undervisning etc. Som Psykologene utnytter flere kunstnere sin utdannelse for å komme i arbeide.Det er forøvrig mange psykologer som driver privatprakis så og konkludere med at min uttalelse var ikke riktig blir vel en sannhet med modifikasjoner.Så også på dette området kan vi trekke paraleller mellom Kunstnere og Psykologer.

  3. Innlegg fra Erlend Hammer

    Et annet svar til Roger Lloyd, forresten: du skriver: “Det er kun noen heldige Psykologer som får jobb etter endt utdannelse.”

    Dette er ikke riktig. Stort sett alle psykologer får jobb i løpet av relativt kort tid, svært mange innen feks PP-tjeneste i skolen. Det er sant at forholdsvis få psykologer jobber som privatpraktiserende klinikere, men det er heller ikke målet med psykologiutdannelsen at det nødvendigvis er slik man skal jobbe, og det finnes mange ulike arbeidsgivere som gir fast ansettelse til psykologer. Dette er da også et av poengene i teksten; hvordan “psykologiprofesjonen” har vært i stand til hele tiden å tilpasse seg markedet ved å selge inn sin kompetanse til ulike typer arbeid.

  4. Innlegg fra Ketil Nergaard

    Vi har ryddet opp i tråden og slettet en rekke usaklige innlegg.

  5. Innlegg fra roger loyd

    Hei Jon Eirik Lundberg
    Det er fint hvordan en dialog medvirker til å krystallisere det vi mener. Jeg som du har ingenting imot at staten eller private kjøper kunstneres kunst ei heller om hverken staten eller private ønsker å gi en fast lønn i form av stipend eller annet men det bør gjøres direkte fra kjøper til selger uten en bedrevitende mellommann.Det jeg reagerer på er dagens ordning hvor en liten gruppe kunstnere er satt til havresekken for etter deres skjønn å dele ut til andre kunstnere.Det er her det har gått galt.De som ikke er opptatt av at staten skal via NBK tildele dem noe blir faktisk motarbeidet av NBK. Kunstnere bør få lov til å stille ut i private gallerier uten at NBK med sitt meningsmonopol skal få lov til å stemple kunstnerens utstilling som verdiløs fordi den ble avholdt i et privat galleri som ikke er styrt av NBK.Derfor må en endring til fordi at dagens stipend ordninger fungerer i praksis som en motarbeidende faktor mot mange kunstnere.

  6. Innlegg fra Jon Eirik Lundberg

    Loyd: Vi snakker nok litt forbi hverandre. For min del er jeg bare litt lei av hele tiden å høre andre folk mase om hvor ille kunstnerne har det. Det finnes vel neppe noe mer frivillig enn å velge den banen. Og hvis man endelig vil “gjøre noe” for kunstnerne – i seg selv en tvilsom holdning – så kan man vel bare gå i gang og kjøpe den kunsten de lager. Hvorfor skal man alltid trekke inn Staten, som om kunstneren bare er enda en offentlig ansatt? Hvorfor kan ikke sivilsamfunnet ordne de problemene selv? De som gjerne ser at det blir mer kunststøtte – for all del, ingen mesener heller ingen gullalder – kan jo bare lage et fond med private midler og begynne utdelingen med det samme. Men det må i så fall være for å få utvikle kunstproduksjonen, ikke av medlidenhet med “de miserable”. Tilsynelatende tjener kunstnere generelt mindre enn resten av den arbeidende befolkningen. Men en normal timelønn har også en pris, så jeg er ikke sikker på at det faller så dårlig ut hvis alle faktorene tas med. Uansett må det vel være mer gavnlig å holde oppmerksomheten på verkene snarere enn personene bak dem.

  7. Innlegg fra Anonymous

    Hvis man tar høyde for at arbeidstipendene kunstnere får utdelt etter å ha slitt i mange år, er på halvparten av lønna til en gjennomsnittlig norsk lønnstager, så kan man jo selvfølgelig si at man som lønnet kunstner fra staten er underbetalt. Da tar jeg høyde for at kunst ikke er et onde, men et gode for samfunnet. Og at kitsch og kunsthandlerne holdes utenfor denne støtteordningen og institusjonen. Det handler om å være proteksjonistiske for det funksjonsløse.

    At refleksjon og ikke funksjon er det som er premissene for statstøtte.

    (Jeg må få skyte inn i parantes her at det er smått absurd å diskutere dette temaet med en kunsthandler og kitschmaler. Ikke noe disrespect, men du er en ballerina i bokseringen mr. Lloyd)

    Nå er det aldri noen strategisk god løsning i noen bransje å fremstille seg selv som offer. Og kunstnere er strengt tatt kun ofre for sine egne interesser. Det fører til meningsproduksjon og går langt utover sfæren som galleriet representerer. Ta med i betraktningen at jeg ser på samtidskunst som et gode og ikke et onde i samfunnet, nettopp fordi det er en avstikker på stien.. som skaper nye stier.

    Jeg finner det urovekkende at mr. Lloy som “kunstner” viser så mye kunsthat. Å påstå at kunstnere ikke jobber er en stor overdrivelse. Vi skifter bleier på morra di og passer på barna dine på SFO, slik at du kan være på jobben noen timer lenger. De fleste av oss mottar ikke en krone før etter mange år, om vi noen gang mottar det. Og det viser mangel på respekt for en hel yrkesgruppe å påstå at vi på noen måte snylter på samfunnet.

    Prosjektstøtte og arbeidstipend bruker vi som oftest på å produsere kunst og leie rom til å produsere den. Vi fyller våre små rom i samfunnets mauertue, akkurat som alle dere andre. Og vi bærer våre små pinner også. Tro det eller ei. Man må naturligvis forstå basic samfunnsøkonomi for å fatte dette. Det er ikke noen vesensforskjell mellom “oss” og “dem”, utenom at staten i dette tilfellet velger å støtte en minimal mengde aktører med beskjedne summer for å kunne bevare denne praksisen, og denne yrkesgruppens ved og vel.

    Det er nok større poster statsbudsjettet som heller burde opp til vurdering.
    Og din påstand om at folk med fulltidsjobber produserer bra kunst faller på sin egen urimelighet… Kan du vennligst nevne en av disse aktørene? Personlig kjenner jeg ingen, hvis du ikke mener de utallige hobbymalerne som sitter rundt om kring i diverse peisestuer og klatter maling på lerret. Ikke et vondt ord om dem. All kreativ utfoldelse er strengt tatt av det gode, men det er som å si at hjelpepleiere burde få lov til virke som leger.

    Det er rett og slett ikke slik ting henger sammen.

    De norske støtteordningene fører til stor diversitet og mangfold. Kanskje er den negativ på noen områder. Feks. at den til tider kan være en vilepute for kunstnerskap, men jeg må understreke at de fleste vesentlige samtidskunstneres kunstnerskap først skyter fart når det første arbeidstipendet tikker inn på kontoen. Selv om denne summen ikke er på langt nær nok til å kunne leve et anstendig materielt liv, fungerer den som en inspirasjon og en katalysator for de sære interessenes overlevelse i et samfunn i stagnasjon.

  8. Innlegg fra roger loyd

    Kommentar til Jon Eirik Lundberg takk for saklig innlegg selv om vi nok ser litt annerledes på en del ting om ikke alt. Du skriver et eksempel: æburde man ikke klare å tilby folk et verdig liv etter at man tross alt har funnet det verdt å putte flere millioner i utdannelsen deres?”
    Synes du at din definisjon på et verdig liv kun skal være forbeholdt kunstnere ? Hva med de andre yrkesutdannelsene. Du nevner selv Psykologer hva med å la Psykologer slippe å etablere seg som selvstendige næringslivende. Psykologer kunne jo istedet bare få garantilønn og stipender av staten for å produsere innteressante avhandlinger om Psykologi som de igjen kan imponere hverandre med selv om igrunnen ingen eller kun få vil kjøpe disse fantastiske usalgbare avhandlingene. Tror du ikke samfunnet kunne bli mye rikere på en dypere forskning av sinnet utført av yrkesgruppen Psykologer. Kanskje Psykologer er den gruppen som fortjener å slippe å arbeide istedet for kunstnergruppen. Like mange eller flere millioner er brukt av staten på og utdanne Psykologer bør vi ikke tilby dem dette verdige livet som kun skal være reservert Kunstnere. Hvem tror du klarer å berike samfunnet mest Psykologer som bidrar til økt utforskning av menneskesinnet som til dags dato er mindre utforsket enn universet. Eller tror du at samfunnsgevinsten blir større dersom man lar det gode arbeidsfrie livet gå til kunstnere som overproduserer alt fra middelmådig til bra kunst. Vi skulle nok alle i en vidunderlig utopia slippet å jobbe sluppet unna det meningsløse rotteracet meg selv inkludert. Men vi lever i dagens samfunn og da må man enten klare seg med mindre eller stå på som bare det for å komme såpass på pluss siden at man på sine eldre eller yngre dager alt ettersom kan slakke av på tempoet og lukte på rosene. Men for å nyte i dette samfunnet må man først yte, så hard uinteressant og umenneskelig er virkeligheten både for kunstnere og psykologer og alle andre yrker. Unntaket kan kanskje være om man er en del av det Marxistiske lederskap. Når du sammenligner dagens virkelighet med Marxismen høres det ut som du egentlig vil plassere deg kunstneren som en Marxistisk fyrste som skal være unntatt å arbeide og resten av de uverdige yrkesgruppene som det også har kostet millioner å utdanne skal få det uverdige liv å arbeide til de stuper for at kunstneren skal leve de glade dager i det verdige livet hvor de slipper å yte men kun skal nyte.
    Det finnes igrunnen ingen yrkesgruppe etter min oppfatning som historisk har gjort seg fortjent til å kun nyte på bekostning av at resten av oss kun skal yte.
    Og spesielt kan man trygt kunkludere med at kunstnere er en av de gruppene som har gjort seg minst fortjent til å inneha denne utopiske rollen mange av dere kjemper med nebb og klør for å inneha. kunstnere herskerklassen resten av arbeidsmaurene skal tjene kunstnerdronen.jeg forstår vrangsynet sitter dypt hos mange kunstnere det blir som en religiøs som sier at selv om det ikke er sannt skal jeg tro på det.Ja mange av dere er sterke i troen på den overlegne herskerrasen kunstneren de nye ariene resten av folket får bare bøye seg i støvet stå på i rotteracet og arbeide til de stuper i det uverdige liv for å tjene herskeren kunstneren.Tenk over den kanskje relativt labre samfunnsinteresse for kunsten skyldes nettop denne selvforherligende rollen kunstneren spiller så til de grader at folk flest går lei det meste av den middelmådige bra men subsidierte kunsten.Jeg bryr meg fordi at dagens ordning med subsidier hindrer og bremser arbeidet til hardt arbeidende kunstnere som kun ber om å få lov til å arbeide i fred uten å bli motarbeidet med sladdder bakvaskelser og usakligheter av av andre kunstnere som tilhører de rett troende slavekunstnerene av NBK klubben. Seriøse Kunstnere vil ha seg frabedt at NBK som mottar statstilskudd samt distribuerer tilskudd til enkelte få kunstnere at denne overpriviligerte lille klikken av kunstnere skal få fortelle hardt arbeidende kunstnere at utstillingen dere ikke gjaldt ettersom den ble holdt i et privat galleri som ikke er styrt av NBK. Dette er virkeligheten til seriøse kunstnere hva med å la disse kunstnerene få et verdig liv uten å bli trakassert av NBK som dere “rett troende” støtter.
    Denne hangen dere har til at noen få skal støttes på bekostning av majoriteten av kunstnere som faktisk har fulltidsjobber i tillegg til at de produserer bra kunst hva med retten til et verdig liv for majoriteten av kunstnere som ikke kan lene seg på statstøtte hva med denne største gruppen av kunstnere kan noen svare meg saklig på det.

    Mvh Roger Loyd

  9. Innlegg fra Jon Eirik Lundberg

    Interessant artikkel, særlig avsnittene om psykologenes strategier i forhold til å skape etterspørsel etter sin vare. Men jeg tror det bare fører til meningsløsheter å presse kunstneren inn i “yrkes”-vokabularet, og sammenligne med “arbeidskraft” og den slags. Det blir i beste fall et rørende gjensyn med et marxistisk perspektiv som fascinerte – og stadig fascinerer – mange, særlig på 70-tallet, men som ikke desto mindre er en automat som spytter ut myter på samlebånd.

    Et eksempel: “burde man ikke klare å tilby folk et verdig liv etter at man tross alt har funnet det verdt å putte flere millioner i utdannelsen deres?”

    Hva er premissen for “et verdig liv” her? Forstadens kjedsomhet, kombinert med arbeidslivets monotone gjentagelser, fire ukers ferie og pensjonsordning? For meg er det ikke et verdig liv, men et vrengebilde på hva den menneskelige natur kan utrette.

    Sammenligningen med “drømmearbeidskraften” er også urimelig. Arbeidstagere skal for alt i verden ikke vise eller bruke så mye som skyggen av seg selv når de jobber. Det er derfor man overvåker hva de snakker om, hva de skriver til hverandre, etc. “Å bruke seg selv” er newspeak for å utradere seg selv. Teambuilding handler ikke om å forsterke individet, men helt og holdent å fjerne det. Neuro-Lingvistisk Programmering er den logiske forlengelsen av denne (strengt tatt byråkratiske) teknologien, hvor selv arbeidstagerens minner blir nøytralisert, så vedkommende ikke bruker så mye tid på å stirre ut i luften, hensatt i uproduktive følelser.

    Faktisk vil en kunstner ganske presist være den rake motsetning til hva arbeidsmarkedet har bruk for. TAFKAGS prosjekt er ikke, som det noe konspirasjonsteoretisk antydes her, en oppstilling av antikvert romantikk, det er tvert imot den akademiske nøytraliteten (“kunstneren er en arbeider”) som det formelig driver støv, vinylplater, Nei Til Atomvåpen og Formann Mao av. Kunstnere har alltid vært fattige. Hvis ikke de tåler det finner de på noe annet. Det er ikke noe en eneste sjel behøver å bekymre seg om, med mindre man indirekte søker en offentlig stilling som profesjonelt bekymret og vil ha betalt for det – dem er det til gjengjeld ikke så få av for tiden.

    Jeg tror Roger Loyd har helt rett. Grunnen til at vi ikke har mesener i Norge er antagelig fordi Staten sitter tungt på den gavmildheten allerede. Hvis vi kapper navlestrengen mellom Staten og kunstnerne – en på alle måter tiltalende idé etter min mening – vil en annen slags mesenvirksomhet melde sin ankomst. De som tror at kunsten vil dø av noe slikt kan jo lese litt om Hertevig, for eksempel. Eller Fernando Pessoa. Eller Dostojevski. Eller Hamsun. Eller Bukowski … osv., osv. Ingen komiteer er uavhengige av statlige interesser, og det finnes ikke et “objektivt” syn på kunst, likegyldig hvor formelt man velger å formulere seg.

  10. Innlegg fra roger loyd

    Takk for utfyllende informasjon Erlend Hammer

  11. Innlegg fra roger loyd

    Kenneth Flak utrykker et behov for et rammeverk for kunsten, takk for kommentar kan du utdype hvilken type rammeverk du tror kan fungere positivt for at kunstlivet skal atter blomstre. Min oppfatning er at det nåværende NBK urettferdige poengsystemet alla kunstsalongen 1880 fungerer som en konkurransevridende faktor innenfor kunstformidling bla er resultat at kunstnere som stiller ut i ikke NBK styrte gallerier straffes med at de ikke får poeng for sin utstilling. Det nåværende rammeverket er til hinder for hardt arbeidende seriøse kunstnere som både finansierer sine egne utstillinger og som er avhengig av å faktisk få solgt sin kunst.I de fleste private gallerier inkludert NBK styrte gallerier må faktisk kunstnere finansiere sine egne utstillinger i tillegg skjuler de fleste NBK styrte gallerier så godt de kan startkostnader for intetanende kunstnere.
    Angående plattheten kontra kvaliteten i kunsten så prioriterer tydeligvis NBK sitt rammeverk det platte om vi skal dømme utifra fjorårets høstutstilling. Høstustillingen 06 hadde et overfokus på det platte og kjønnsorganer. Jeg er enig i at det platte og banale er etterhvert blitt så toneangivende også i billedkunsten at bare det er platt banalt analt vaginalt eller dumt nok så er det bra nok til og med for kunstkritikere som til tider ikke ser ut til å være istand til å omtale noe som ikke passer inn i nevnte kategorier. Men på tross for dette klarer mange kunstnere å være toneangivende uten å ty til banaliteter.Sponsorene du etterlyser er i dag faktisk folk flest og det er de som faktisk holder liv i dagens kunstmarked. Europa har faktisk lang tradisjon for private støttekjøp av kunsten og staten kan ha en rolle med å fullføre sin rolle som eiere av statlige virksomheter og institusjoner og bevilge penger til utsmykning til det enkelte sykehus eller annet. På denne måten får vi fjernet NBK bukken til havresekken og dermed fjernet NBK sitt misbruk av statens støtte som i dag desverre virker stikk motsatt sin hensikt.
    Staten må ikke tillate et organ som NBK å distribuere statstøtten etter eget forgodtbefinnende.

  12. Innlegg fra Erlend Hammer

    Roger Lloyd skriver: “Det påståes at private gallerier kun har ølsalg på vernissage som inntektskilde, de fleste gallerier gir bort gratis alkohol til publikum på vernissage.”

    Ta en titt på setningen rett over den du siterer, så ser du at setningen om ølsalg refererer til de kunstnerstyrte galleriene, som TAFKAG etc. Ikke de kommersielle/ private galleriene generelt.

    Ellers mange takk for kommentaren.

  13. Innlegg fra Kenneth Flak

    Takk for interessant (og nødvendig) innspill. Jeg er fullstendig enig med deg i en del ting: det å være kunstner er hardt som faen, og om du ikke kan tåle varmen er det bedre å komme seg ut av kjøkkenet. Like fullt tror jeg man ikke kan trekke konklusjonen at ingen kunst skal støttes av staten. Det blir simpelthen for enkelt. All kunst er avhengig av mesener i en eller annen form, det være seg staten, fyrsten eller private connoiseurer med masse penger. Siden det praktisk talt ikke finnes noen tradisjon i Europa for privat støtte til kunsten (jeg snakker nå ikke kun om billedkunst, men om kunst generelt: teater, dans, visuell…) må samfunnet i form av staten ta på seg oppgaven å i alle fall skape rammeverket der kunsten kan blomstre. Ellers dør kunsten, eller blir for utelukkende opptatt av å selge. Brilliant kunst er ikke nødvendigvis det samme som kunst med en høy markedsverdi. Innen dansekunsten, som er mitt felt, kan man nesten (bare nesten) si at det forholder seg motsatt. Jo verre og plattere skiten er, jo større publikum appellerer det til.

  14. Innlegg fra roger loyd

    Kommentar til Erlend Hammer sin sammenligning av Psykologer og Kunstnere. Det er kun noen heldige Psykologer som får jobb etter endt utdannelse. Psykologer må etablere sin egen praksis som selvstendig næringsdrivende.
    Tannleger Fysioterapeauter og mange andre yrkesgrupper må etablere seg som selvstendig næringsdrivende. De kunstnere som er dyktige nok har mulighet for å få seg jobb som illustratører . Grafiske designere må i stor grad etablere seg som selvstendig næringsdrivende. Hudpleiere må etablere seg som selvstendig næringsdrivende. Kunstnere må etablere seg som selvstendig næringsdrivende da det stort sett ikke finnes noen som ansetter kunstnere. Dette er den harde virkligheten for flere yrkesgrupper ikke bare kunstnere.
    Det er igrunnen ikke noen som helst belegg for at kunstnere bør “ støttes”
    i forhold til andre yrkesgrupper.Om det er en trygg inntekt som er motivasjonen for ditt yrkesvalg bør du gjøre andre valg enn å velge kunstner yrket. Å velge kunstneryrket bør du kun gjøre på tross av meget vanskelige inntektsmuligheter. Om du virkelig (på tross av de nesten ikke eksisterende inntektsmulighetene for nye kunstnere) mener at du skal kunne hevde deg i den harde konkurransen så må du ikke klage når du allikevel ikke lykkes.Du kan ikke klage på at for mange utdannes til kunstnere det må den enkelte student få velge selv. Er du ikke god nok til å hevde deg på tross av alle nyutdannede kunstnere bør du velge et annet yrke.
    Tendensen hos enkelte kunstnere som ikke klarer å selge sin egen kunst er å søke kulturrådet eller andre støtte organer. Problemet med all denne offentlige støtten av usalgbare kunstnere er at publikum generelt som ser denne kunsten presentert på tross av at den ikke kan overleve i det virkelige markedsrettede kunstmarkedet, får et inntrykk av at resten av kunstmarkedet også bare består av dårlig kunst som må støttes for å overleve. Det blir et kjedelig overfokus på det middelmådige i kunsten som må støttes og det som er bra i kunsten drukner i det statsfinansierte kunst søppelberget som vokser seg større for hvert år. Det er mange private gallerier som ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen til Erlend av private gallerier.Det påståes at private gallerier kun har ølsalg på vernissage som inntektskilde, de fleste gallerier gir bort gratis alkohol til publikum på vernissage.Det evinnelige maset om at kunstnere må støttes bør endres til at kunstnere må lette på ræva og gå ut å gjøre noe. Start gjerne eget galleri for deg selv eller med andre kunstnere men gjør det uten statstøtte. Denne støtteholdningen gjør at vi i dag har et kunstmarked her til lands som er kommunistisk hvor kunstnere bare må passe på at partiboka er i orden og at man ikke gjør eller sier noe selvstendig som går imot partiet.

    La kun de som faktisk vil kjøpe din kunst betale for den, alle andre bør få slippe det er bare rett og rimelig. Et markedsrettet kunstmarked vil gavne alle seriøse kunstnere.Fjern all statstøtten av kunsten og den vil endelig kunne få pusterom til å blomstre.

    Mvh Roger Loyd Kunstner

  15. Innlegg fra johan söderström sager

    Intressant artikel.
    Är väldigt enig i att konstnären kan beskrivas som ett slags drömmesubjekt för nyliberalismen – konstnärssubjektet gestaltar väl egentligen det moderna självrealiserade Subjektet per se. Vi (konstnärerna) är själva avslutningen på klassresan genom generationerna.

    Men jag är inte säker på om jag är med på att konstfältet kan använda sig av samma strategi som psykologien gjort för att etablera ett marknad. Har liten tro på konstnären som kompetanse-leverantör. Som konstnärer är vi nog bäst på att producera vår egen konst. Många har ju kunskaper och färdigheter som är eftertraktade på andra områder, men dem är ju väldigt varierande och beskriver inte själva konstnärsyrket. Det är iallafall min erfarenhet, jag kan bidra i samhället på en del områder, men som konstnär varken kan, eller vill jag, bidra med annat än att göra konst.

    Tror mer på att försöka öka själva konstmarknaden, skapa fler köpare av konst, och mer kunniga köpare. Det tror jag kunde ske om man främjade konstinteresset generellt i bredare lag. Det tror jag det finns potensial till, även om konst aldrig kan bli nån folksport.
    För att få till det måste man bygga ner gränsen mellan hög (smal, akademisk) och låg (bred, folkelig) konst. Nu är det nästan som de två sidorna vid samtidskonsten inte har något med varandra att göra. Det tror jag fungerar väldigt förvirrande för den breda publiken. Dem ser inte varför aktörerna på dem olika sidorna visar varandra så kalla skuldror, dem klarar kanske inte att skilja sidorna åt, men märker att här är det ett minfält och lätt att trampa fel. Det gör dem osäkra och avvaktande.

    För att generera konstintresse bör konst marknadföras mer som en upplevelse som ska konsumeras, än en vara för investering. Det borde ligga i marknadens interesse också, eftersom ett bredare konstinteresse skapar mer plats i media och därmed lägger grundlag för fler köpare.

    Om de två strategierna till Manifest 2007 och TAFKAG, tror jag också att Manifest 2007 mer bidrar till att belysa den stora tillgången på konstproducenter, och att argumenten för att samhället efter att ha betalat dyrt för unga konstnärers självrealisering genom studier, också ska fortsätta att betala för deras självvalda livsvilkor, inte kommer så gott fram hos andra en konstnärerna själva.

    TAFKAG kanske är en reaktion på en lång tids insistering på att den tradisjonella, modernistiska konstnärsrollen är just en myte, när den i själva verket många gånger beskriver många konstnärers verklighet. Det är faktiska ganska “sært” att vara konstnär, och många upplever sig nog i stor grad stå vid sidan av samhället.

  16. Innlegg fra Kenneth Flak

    Er ikke noe av problemet at kunst faktisk har penetrert samfunnet på alle mulige nivåer (i form av f.eks. bidrag til diverse bruksdesign, musikksoftwareutvikling som brukes av popindustrien etc etc.), men at kunstnerne aldri har turt eller klart å ta cred for det? Kommersielle aktører henter alltid inn det som fungerer av kunstens mer ekstreme eksperimenter og forvandler det til noe som faktisk selger, men uten alt det brysomme tankearbeidet som ellers kreves av publikum. Hvordan kan vi finne måter å sørge for at creden lander der den hører hjemme og at dette også kan “generere begjær” i det større publikum?

  17. Innlegg fra Ketil Nergaard

    Bildene er klikkbare hvis du ser siden på kunstkritikk.no

  18. Innlegg fra Anonymous

    OK. På tide å få på plass klikkbare bildelinker (ikke at bildene her er så interessante, men like vel..) Jeg bryr meg ikke om hvordan det gjøres, opprett en flickr konto og link dit eller noe, bare få det gjort.

    Ellers grei artikkel. Det er litt zzz at TAFKAG trekkes frem gang på gang. Men det er vel bare et bevis på at det ikke skjer så veldig mye vitalt om dagen. TAFKAG er tydeligvis døende, hva sier det om resten av scenen?

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!