Paul McCarthy

Oslo
Intervju 07.06.18

– Hva den betyr for byen vet jeg ikke

Paul McCarthy, Santa, 2018. Florian Holzherr/Ekebergparken.

Det manglet ikke på gimmick under avdukingen av den feterte Los Angeles-baserte kunstneren Paul McCarthys bidrag til Ekeberg skulpturpark den siste dagen i mai. Et langbord på fortauet vis-à-vis rundkjøringen i krysset Konowsgate/Oslo gate fungerte som distribusjonssentral for barnlige forfriskninger og spin-offs. Parkens opphavsmann og finansiør, Christian Ringnes, vandret rundt med NRK hakk i hæl i en rosa skjorte mens han delte ut nisseluer og lesket strupen med julebrus fra en flaske med spesialetikett med et bilde av McCarthys skulptur, Santa. For de som ikke har fått det med seg dreier det seg altså om en nisse som holder et juletre som egentlig er en analplugg, plassert midt i nevnte rundkjøring.

Som kunstneren fortalte meg da jeg pratet kort med ham i forkant av avdukingen, er han temmelig uinteressert i det offentlige verket som provokasjon. Selv om en tidligere versjon av skulpturen vakte kontroverser etter at den ble avduket i Rotterdam i 2012 , og til og med midlertidig fjernet, er det ingen som forventer oppstyr i forbindelse med Ekeberg-versjonen. McCarthy utdyper:

Paul McCarthy. Foto: Ekebergparken.

– Det som gjorde at det ble en kontrovers i Rotterdam var at regjeringen ble skiftet ut. Den gikk fra liberal til veldig konservativ. Men så ble det foretatt en folkeavstemning og byen stemte for å sette verket tilbake. Når det ble satt på plass igjen, ble det fulgt av en parade med noen hundre mennesker kledd ut som julenissen. Nå har det vært der en stund og det virker å funnet seg til rette i Rotterdam på en ny måte.

Kanskje var utdelingen av nisseluer under avdukingen i Oslo et forsøk på å gjenskape dette bildet av folkelig entusiasme. Stekende sol ødela imidlertid planene; den store forsamlingen av fremmøtte som stimlet rundt på fortauene og rabbattene omkring rundkjøringen i påvente av at det gedigne røde kledet som blafret i den svake brisen skulle løftes av, tok til takke med saftis og lot for det meste luene ligge.

Selve avdukingsseremonien var pinefullt plump. Etter at Ringnes hadde liret av seg noen begeistrede floskler og sammenlignet de fremmøtte og seg selv med små barn på julaften, forkynte plutselig en halvnaken mann svevende over en båre med kroker gjennom rygghuden, den vestlige sivilisasjonens slutt, hvorpå han ble heist opp i luften av en kranbil parkert inntil rundkjøringen. En stund sirklet han kokett den tildekkede skulpturen med armene strukket ut til siden som et lite fly til tonene av crescenderende industrimusikk, før han plasserte hendene på formens høyeste punkt og tok med seg duken til værs. Spredt applaus. Etterpå var det duket for nok en tale, full av henspillinger på analpluggens bruksområde, fremført av finansmannen Johann H. Andresen, også han i sprek skjorte (Hawaii-grafitti-tema).

Med litt velvilje kunne man se denne bisarre kavalkaden av teatral selvplaging, bravada, dårlig tilslørt innuendo og barnefrieri som en hommage til McCarthy selv, viden kjent for en grotesk og komisk, konfronterende kroppskunst der han sauser sammen det abjekte og det eleverte og prøver både sin egen og tilskuerens utholdenhet. Den nyavdukede skulpturen iscenesetter overrekkelsen av det penetrerende og perverterte objektet som er McCarthys varemerke, og kan leses som et bilde på kunstnerens praksis, sågar et slags selvportrett. Særlig om man har i tankene performancene han har gjort utkledd til julenisse, som Santa Chocolate Shop på Whitneybiennalen i 1997. Men skulpturen har òg røtter tilbake til syttitallet, forteller han.

Paul McCarthy, Santa, 2018. Foto: Ekebergparken.

– Noen hadde gitt meg en analplugg, og jeg plasserte den på en stol og kalte den for Brancusi on a Pedestal, som en vits. Pluggen falt til slutt av stolen og ble liggende på skrivebordet mitt mens den ventet på å bli reparert. Så var det noen som ga meg en julenisse i porselen. Den var hvit med gullkanter, omtrent som Jeff Koons’ Michael Jackson and Bubbles. Etter en stund innså jeg at pluggen passet over treet som nissen holdt. Jeg tenkte på det som et verk, men jeg visste ikke om jeg noensinne ville vise det. Flere år senere ble jeg invitert til å gjøre en offentlig skulptur i Rotterdam. Jeg ga dem to ting: en var en tømmerhytte til å plassere på elven, den andre var denne mockup-en, som skulle gjøres til en stor bronsefigur. Jeg trodde aldri at de ville gjenomføre det, men det gjorde de.

Ekeberg-versjonen er ikke en direkte kopi av nissen i Rotterdam. Den er rødmalt og satt sammen av horisontale skiver, mens den i Rotterdam er helstøpt og i umalt bronse. Teksturen i Oslo er òg røffere, noe som skyldes at den er laget med utgangspunkt i den samme skumformen, forklarer McCarthy.

– Rotterdam-skulpturen ble først laget i isopor. Under støpeprosessen blir isoporen slitt fra hverandre slik at den ikke lenger er glatt, men nuppete og røff. Jeg tok med meg denne isoporformen tilbake til LA, og tenkte jeg en gang skulle lage et verk med den. Da folkene fra skulpturparken kom innom atelieret mitt, viste jeg tre eller fire verk jeg hadde jobbet med; de valgte denne.

Offentlige verk er ikke noe McCarthy gjør mye av. Utover noen midlertidige oppblåsbare skulpturer, som den morfologisk beslektede Tree – som ble angrepet med knyttnever, fikk viften skrudd av og bardunene kuttet da den ble vist på Place Vendôme i Paris i 2014 – er nissene i Rotterdam og Oslo de eneste store offentlige skulpturene han har gjort. I lang tid hadde McCarthy en lav profil som kunstner. Det var ikke før på nittitallet at han ble tatt inn i varmen av museer og gallerier.

Har denne aksepten fra kunstverdenens etablissement forandret måten du jobber med kunst?

– Det ga meg muligheten til å gjøre ting jeg ikke kunne tidligere, til å eksperimentere i en større skala. Men jeg vet ikke om arbeidet ble bedre av den grunn.

Gjør det å se verkene dine i det offentlige rom at du oppfatter dem annerledes?

– Jeg liker tanken på denne rundkjøringen som en slags sokkel med bilene som kjører rundt den hele tiden. Hva den betyr for byen vet jeg ikke. Slik jeg tenker om relasjonen mellom skulpturen og byen er at dersom byen ikke vil ha den, er det ikke sånn at jeg gjør krav på å få stå her.   

Ekebergparkens forhistorie som en skulpturpark til kvinnens ære, kjente han ikke til.

– Jeg hørte det første gang i går kveld, at det var det opprinnelige konseptet. Jeg oppfattet ikke dette da jeg utforsket parken, og jeg tror ikke arbeidet mitt relaterer til det.

Paul McCarthy, Santa, 2018. Foto: Ekebergparken.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!