Marte Johnslien

Oslo
Artikler 16.09.11

Historieskrivingens mekanismer

Marte Johnslien, Black and White and Everything In-Between, 2011. Installasjon, del av utstillingen History Forms My Revolution, Galleri Sverdrup Blindern. Foto: Anders Valde.

Dersom vi skal dele opp de siste tyve årenes norske kunsthistorie i svært grove og naturligvis overlappende kategorier så kan man argumentere for at det finnes en postmoderne/ avantgardistisk 90-tallsgenerasjon og en nyromantisk/ neomodernistisk 00-tallsgenerasjon. I overgangen mellom disse tiårene finnes det imidlertid en gruppe vi kan kalle 2000-generasjonen. Her videreutvikles og rendyrkes det konseptuelle og institusjonskritiske fra 90-tallet samtidig som dokumentariske og politiske impulser bringes inn. Marte Johnslien (f. 1977) kan ganske lett beskrives om en av disse 2000-kunstnerne. Hun har i en årrekke arbeidet med skulpturelle, fotografiske og arkitektoniske uttrykk for historieskrivingens dilemma: Hvordan formes fortellingen om fortiden og hvis historie er det som skrives?

Eritrea, Dawn After a Long Night, 1989. Omslaget til boka som er gjenopptrykket som del av Marte Johnsliens utgivelse Black and White and Everything In-Between – Prints, Reprints and Mental Prints of Eritrea.

I morgen, lørdag, lanserer Johnslien boka Black and White and Everything In-Between – Prints, Reprints and Mental Prints of Eritrea i Galleri Sverdrup på Universitetet i Oslo. Boka presenteres som en del av en installasjon som består av geometriske skulpturer som også fungerer som avlukker der boka kan studeres. I boka sidestilles Marte Johnsliens egne fotografier med gjenopptrykk av historiske dokumenter i et forsøk på å skape en fortelling som utfordrer historieskrivningen generelt og narrasjonen bak det politiske Norges selvbilde spesielt. Norske styresmakter støttet på 1980-tallet revolusjonshæren i Eritrea og hadde store forventninger etter frigjøringen i 1991. I dag er imidlertid Eritrea et kommunistisk diktatur og eritreere utgjør den største asylsøkergruppa til Norge. Spørsmålet prosjektet stiller er om sviket mot denne utopiske forestillingen har gjort Eritrea til en fortrengt historie i den norske offentligheten.

Hvordan går forberedelsene til utstillingen som åpner på Universitetet i Oslo på lørdag?

Forberedelsene er så godt som unnagjort – skulpturene er på plass og boka ferdig trykket.

Hvordan oppleves det å presentere en kunnskapsbasert utstilling ved en kunnskapsbastion som dette? Tåler ditt prosjekt et kritisk akademisk søkelys?

Det er skummelt å gå det akademiske feltet så direkte i møte, men på mange måter føler jeg at det er på tide. Og ikke bare for min egen del, men for samtidskunsten som sådan. Jeg føler at vi trenger utstillinger som History Forms My Revolution for å forsøke å avklare kunstens rolle. Vårt felt har jo opplevd en dreining mot det akademiske over lengre tid, ikke bare i forhold til innholdet i prosjekter kunstnere produserer, men også i teoretiseringen av kunstfaget. Med denne utstillingen på UiO føler meg litt som en crash test dummy i så måte, og det er ikke umulig at prosjektet jeg presenterer går på en kjempesmell. Men målet er ikke å hente akademisk applaus, det er heller å finne ut av om jeg trenger Blindern og Blindern trenger meg.

Utstillingen og boka Black and White and Everything In-Between – Prints, Reprints and Mental Prints of Eritrea handler om norsk bistand og afrikansk utvikling. Hvordan ble du opptatt av dette temaet?

Fotomontasje av Marte Johnslien.

Bistand forbindes med kroner og øre, og er ikke hovedtemaet for mitt prosjekt. Jeg er mer opptatt av ansvarsforhold og spredning av kunnskap. Og afrikansk utvikling har vært sentralt i dette arbeidet fra jeg i regi av Statens Kunstakademi oppholdt meg og jobbet ett år i Zambia (2006). Det handler i bunn og grunn om verdensoppfatninger, og de fikk jeg satt kraftig på prøve det året. Det er mye lenger fra Norge til Zambia enn det er fra Zambia til Norge.

Du kritiserer norske myndigheter for deres rolle i Eritrea. Hva er det du er kritisk til?

Norske myndigheters rolle i Eritrea er et enormt spørsmål jeg bare så vidt tangerer i denne publikasjonen, men som jeg har invitert Kjetil Tronvoll (ILPI) til å utdype om i et innlegg på åpningsdagen lørdag 17. september. Boka mi er fortellingen om hvordan jeg reiste til Eritrea i 2008 for å fotografere arkitekturen på et permanent Expo område, men viklet meg inn i tråder som trakk politiske og historiske spørsmål mye tettere på enn jeg hadde forventet, og som ga utslag i mitt prosjekt. Den er fortellingen om fortellingen. Men noen kritiske spørsmål behandles konkret. Blant annet ble det viktig for meg å prøve å finne ut mer om forholdet mellom revolusjonshæren EPLF og Norge. EPLF gikk fra å motta massiv støtte i Norge, og å nyte godt av denne gjennom nitti-årene da de kom til makta etter å ha vunnet krigen mot Etiopia, til å utarte seg til et kommunistisk diktatur i 2001. Dette er en historie som ikke bør glemmes, og som bør studeres nærme for å finne ut av hvordan vi skal handle i forhold til de overgrepene som har funnet sted mot befolkningen i 10 år. Jeg er kritisk til stillheten som råder rundt dette temaet.

Er du som vestlig billedkunstner i ferd med å repetere det samme mønsteret i dag? På samme måte som den norske regjeringen skulle hjelpe Eritrea økonomisk så hjelper du kunstnerisk? Dermed forblir Eritreerne selv i en passiv situasjon?

Marte Johnslien, Café Vittorio, 2008.

Det er kunnskapen om og bearbeidelsen av vårt historiske engasjement som jeg mener er viktig å diskutere slik at dette ikke går tapt. Eritreere utgjorde i 2010 den største asylsøkergruppa til Norge. Jeg synes det var interessant å se på årsakene til dette. Og jeg ble opptatt av mekanismene som lå til grunn for historieskrivningen i Eritrea og hvordan denne ble tilpasset våre politiske idealer. Den røde tråden i boka er trykksaker og bøkers funksjon i prosessen med å lage en kollektiv historie. Boka inneholder derfor gjentrykk av en hel bok utgitt av EPLF i 1989, og informasjonsmateriale fra Operasjon Dagsverk 1987.

Det snakkes om en dokumentarisk impuls i samtidskunsten. Hva skjer med deg som kunstner og det du skaper når kunsten nærmer seg forskning og/eller reportasje? Er dokumentarismen en kilde til fornying eller utarming av kunsten? Kan dokumentarkunstneren til slutt forlate den hvite kuben og fortelle historiene sine andre steder eller er kunstinstitusjonen et nødvendig forankringspunkt for disse fortellingene?

Den dokumentariske impulsen sitter i ryggraden til kunstnerskapet mitt! Og jeg tror ikke den verken er en kilde til fornying eller en utarming av kunsten. Den er noe eget, en slags sjanger, eller noe så enkelt som et virkemiddel, som i større eller mindre grad alltid har eksistert. For meg dreier det seg om en verdensanskuelse, som du igjen kan argumentere for er hovedtemaet for all kunst. Men i vår personfokuserte kunstverden sliter vi med å få denne sjangeren til å passe inn. Vi forstår ikke hvem kunstneren bak egentlig er, siden han/hun ofte insisterer på en nøytral rolle.

Jeg ser derfor heller ikke på det som at dokumentarkunsten er i et sprang ut av kunstinstitusjonens ramme. I mine øyne lever dokumentarismen i et symbiotisk forhold med kunstinstitusjonen.

Marte Johnslien, Silicone Factory, 2008.

Men når det er sagt, så er ingen av mine prosjekter forløst før jeg har funnet en formal logikk for dem å eksistere innenfor. Noen ganger har jeg tenkt at jeg bruker samfunnsfenomener som en ready-made. Og at det er å se dem i nye kontekster, som en form for détournement av historien, som skaper mening.

Et spørsmål om dokumentarfotografi spesielt: Hva er det ved et fotografi av en bygning som gjør det til et egnet utgangspunkt for politisk refleksjon?

Arkitektur kan være manifestasjonen av et helt samfunns idé om hvor vi er på vei. Et fotografi av et bygg kan være erkjennelsen av dette.

Tre personlige spørsmål til slutt: Når, hvordan og hvorfor ble du kunstner?

For å gi deg formalitetene så har jeg gått den samme ruta som mange andre fra forskole til kunstakademiet, men med en omvei om grafisk design. Man blir vel først en kunstner når andre begynner å kalle en det, så vi kan godt tidfeste det til dette intervjuet. Men hvorfor? Det kan jeg ikke gi noe svar på.

Kan du nevne noen samtidige kunstverk eller kunstprosjekter/praksiser som inspirerer deg?

Jeg lar meg sjelden inspirere av samtidskunst, men jeg er avhengig av det. Mest kick får jeg av å lese om det, og se det i bokform, så Torpedo er et kjært sted.

Hva kunne du tenke deg å forandre i kunstverden?

Jeg er lei av at kunstnere i Norge blir bedømt utifra en inneforståtthet om at vi alle liksom driver med det samme, og at vi har samme mål. Jeg skulle ønske man kunne begynne å omgås definisjoner av kunstnerskap med større letthet. Med en høyere grad av presisjon, rett og slett.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!