Kjartan Slettemark

Museet for samtidskunst, Oslo
Artikkel 13.09.13

Fra skjødehund til hjelpende kraft

Kurator Stina Högkvist installerer utstillingen Kjartan Slettemark: Kunsten å være kunst, som åpner i dag på Museet for Samtidskunst/Nasjonalmuseet. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Kurator Stina Högkvist installerer utstillingen Kjartan Slettemark: Kunsten å være kunst, som åpner i dag på Museet for Samtidskunst/Nasjonalmuseet. Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland.

Furoren rundt Kjartan Slettemarks Vietnam-bilde i 1965 er en av de mest berømte hendelsene i nyere norsk kunsthistorie, men bortsett fra en utstilling på Kunstnernes Hus i 1982, har Oslo ennå ikke huset noen omfattende Slettemark-utstilling. Etter flere år med voksende interesse for kunstneren, som døde i 2008, presenterer Nasjonalmuseet nå en mønstring de beskriver som altomfattende. Utstillingen Kjartan Slettemark: Kunsten å være kunst åpner i dag på Museet for Samtidskunst. Kunstkritikk har snakket med kurator Stina Högkvist om hvordan det har vært å skulle sette sammen en dekkende utstilling over et langt og variert kunstnerskap.

Slettemark var en kunstner hvis metoder gjør det vanskelig å skille mellom person og verk. Hvordan har det vært å sette sammen en utstilling fem år etter hans død?

Kjartan Slettemark, Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør, 1965. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.

Kjartan Slettemark, Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør, 1965. Foto: Nasjonalmuseet/ Frode Larsen.

Det hadde absolutt vært mulig å gjøre en utstilling uten et fokus på kunstneren som person. Men det er klart, han brukte sine egne livserfaringer i kunsten. Når han på 60- og 70-tallet opplevde problemer med politiet eller psykiatrien, så bearbeidet han det i kunsten. På den måten fant det private vei inn i det offentlige. Slik jeg ser det, kan vi dele opp kunstnerskapet i to ulike perioder. Den første fasen er preget av sinne og motstand. Men på midten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet ser vi konturene av en ny Kjartan. Han sa at hadde fått så mye hjelp av kunstens kraft, at han nå ville hjelpe andre.

Har det å jobbe posthumt med Slettemarks kunstnerskap, gitt deg en frihet som kurator?

Nei, jeg ville ikke kalle det frihet. Jeg kjenner heller på et stort ansvar. Jobber man med en kunstner som lever, kan man kanskje si at man har en type frihet fordi man har en dialog gående. Dette er faktisk første gangen jeg kuratert en utstilling der kunstneren er død, men jeg har arbeidet tett med samboeren hans, Karin Grönlund, vår dialog har strukket seg over fire år. Med den makten man har som kurator, følger det et ansvar. Samtidig som jeg har villet gi mitt syn på Kjartan som kunstner, har jeg forsøkt være så nøye og forsiktig som jeg kan.

Utstillingen tar mål av seg å være «altomfattende». Hvor stor er den egentlig?

Kjartan Slettemark, Nixon Visions, 1971. Foto: Nasjonalmuseet / Morten Thorkildsen.

Kjartan Slettemark, Nixon Visions, 1971. Foto: Nasjonalmuseet/Morten Thorkildsen.

Den er kjempestor! Det er snakk om 220 til 230 verk, som fyller hele andre etasje på museet. Her er alt fra skisser laget tidlig på 50-tallet, til det siste han gjorde i 2008. Vi har virkelig forsøkt å samle så mye som mulig, fra tegninger og plakater til sanger, filmer og klær. Blant annet har vi gjenskapt et utstillingsrom så det er tilnærmet likt slik det var på 80-tallet. Der kan man legge seg i en hengekøye for å få «live-video behandling». I andre saler finner man mer det tradisjonelle utrykket som preger de helt tidlige verkene. Det er når han tar til å jobbe med plast på midten av 60-tallet at han virkelig begynner å eksperimentere og finner sin egen stil. Vi har også forsøkt å få inn så mange av Nixon-verkene som mulig, han jobbet ekstremt mye med det motivet. Og så har vi den nye, og radikalt annerledes estetikken som dukker opp mot slutten av livet. Disse kontrastene er noe vi ønsker å få tydelig frem i utstillingen. Den spenner virkelig over et helt liv.

Hva tror du er grunnen til at det ikke har vært noen større Slettemark-utstilling i Oslo siden 1982?

Vel, tiden må jo være rett. Selv om han vært vist andre steder, for eksempel på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg, kjennes det som om folk har ventet på en utstilling som denne. Veldig mange mennesker har kontaktet meg underveis i prosessen. Senest i dag ringte det en mann som ville vise meg et foto. Slettemarks kunst føles rett og slett veldig aktuell, både innholdsmessig og estetisk. Og med publiseringen av nye bøker, og inkluderingen i ulike utstillinger, har folk gjenoppdaget han.

Om vi går litt lenger tilbake i tid, har det vært forskjell på mottagelsen av Slettemark i Sverige og Norge?

Det har vi faktisk en hel artikkel om i katalogen. Slettemark-resepsjonen har forandret seg gjennom årtiene. Etter skandalen rundt Vietnam-bildet i 1965 skrev man i Sverige om «et angrep mot en svensk kunstner i Norge». Moderna Museet kjøpte verket Trappan allerede i 1967, og han gjorde performance og happening der. Til og med da han okkuperte museet i 1970, støttet de han. Men for Slettemark var det ikke et poeng å være lojal, og han vendte seg mot Moderna Museet. I en periode ble han derfor mer eller mindre svartelistet av dem. De kjøpte inn Puddel-kostymet først i 2004. I de senere årene er det i Norge interessen for Slettemark har vokst. I Sverige har man ikke hatt en lignende synlighet eller akademisk interesse. Derfor er vi spesielt glade for at utstillingen skal videre til Kulturhuset i Stockholm neste år.

Kjartan Slettemark, Kunstneren som puddel, 1975. Foto: Brita Olsson.

Kjartan Slettemark, Kunstneren som puddel, 1975. Foto: Brita Olsson.

Og vekslingen mellom avvisning og omfavnelse har kanskje en parallell i det doble ønsket om både å protestere og helbrede?

Når han i 1975 kler seg i puddelkostyme, som kunstens logrende skjødehund, og protesterer mot en kunst som tilpasser seg, er det typisk for den tidlige produksjonen hans. Men selv om den tidlige kunsten var politisk, så var han sterkt imot kunst som propaganda og han var ikke partipolitisk. Han valgte heller å innta et personlig ståsted. Ideen om at kunsten bærer i seg kraft som kan hjelpe folk, dukker opp i hans senere fase. Typisk er etableringen av den fiktive staten Kjartanistan i 2002 under mottoet «ondt skal med kunst fordrives». Men leken med språket, den er tilstede hele veien.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!