OCA - Office for Contemporary Art Norway, Oslo
Rapport Artikkel på Engelsk|28.04.17

Første gnist

Carola Grahn, 48h In(digenous) space, 2017, skjermdump.

Det ble spart ikke på effektene da Office for Contemporary Art Norway (OCA) inviterte til symposiet Museums on Fire. Publikum ble plassert i sacco-sekker i en liten innhegning midt i rommet, mens resten av lokalene i Nedre gate i Oslo var forvandlet til en mørk og tett skog, med barnåler strødd over gulvet. Inne blant trærne kunne man finne en mannekengdukke kronet med reinsdyrskalle, og med Kalasjnikov og håndgranater dinglende over skuldrene. I den andre enden av rommet var det satt opp en galge med kølappsystem. Gulv og vegger var dekket av stensilerte reinsdyrskjeletter og dødningskaller ikledd samekofte. På en plakat kunne man lese «Norway I’m your father» under en tegning av Darth Vader med tradisjonell samisk lue. Budskapet kunne ikke være klarere: omkring et behagelig og trygt innhegnet sentrum ligger en mørk utmark befolket av spøkelser som venter på å slå tilbake.

Den mildt sagt dramatiske «scenografien», som blir stående til slutten av juni, er signert den svensk-samiske kunstneren Anders Sunna. Min første reaksjon på den revolusjonære ikonologien ispedd gatekunstens billige vitser og overtydelige poenger, var lunken. I en tekst som ligger i lokalet skriver Sunna at han ofte oppfordres til å tone ned verkene, og være mindre emosjonell, men at han selv ønsker å teste grensene for hvor langt han kan gå. Utsagnet fikk meg til å stille spørsmål ved hvilket normativt kunstsyn min egen umiddelbare vurdering hvilte på, og i den forstand kunne ikke «scenografien» ha vært mer vellykket, for Museums on Fire tok nettopp sikte på å utfordre kunstens etablerte institusjoner og konvensjoner.

Anders Sunna, detalj fra scenografien til OCAs symposium Museums on Fire, 2017. Foto: OCA / Magne Risnes.

Museet er en konstruksjon som er tett knyttet til kolonihistorien, både gjennom samlinger som ofte bygger på røvergods, men også gjennom de vitenskapelige skrankene som skiller vestlig kunst fra etnografiske artefakter. Kunstnere som tilhører folkegrupper som har vært ofre for denne historien står overfor et vanskelig dilemma: Er man best tjent med å stå utenfor systemet, eller skal man jobbe for økt synlighet og definisjonsmakt fra innsiden av institusjonene, med fare for å subsumeres av et system som ikke har kastet av seg den kolonialistiske arven? Spørsmålet som ble stilt i innledningen til symposiet var om det overhodet er mulig å endre denne typen strukturer. «Hvordan ville et ikke-kolonialistisk museum se, kjennes og høres ut?» Noe godt svar på dette fikk vi riktignok ikke. Til gjengjeld bød programmet på flere opplysende innblikk i de praktiske problemene knyttet til urfolkkunstneres møter med kunstinstitusjonene.

Flertallet av deltakerne hadde urfolkbakgrunn, både fra Norden, Canada, USA og Australia, og var enten kunstnere eller akademikere med formidling av urfolkkunst som fagfelt. Anne May Olli fortalte om de mangeårige vanskelighetene med å opprette et nasjonalt museum for den samiske kunstsamlingen. Olli er direktør for RiddoDuottarMuseat – samiske museer og samisk kunstsamling i Vest-Finnmark, som består av fire lokalmuseer og en samling som etter førti år fortsatt mangler et permanent visningssted. Olli sammenlignet denne byråkratiske og utredningstunge prosessen med den relativt korte tiden det tok å opprette Nordnorsk Kunstmuseum. Nordnorsk Kunstmuseum ble for øvrig tidligere i år midlertidig omdøpt til Sámi Dáiddamusea i et forsøk på å belyse situasjonen.

Anders Sunna, detalj fra scenografien til OCAs symposium Museums on Fire, 2017. Foto: OCA / Magne Risnes.

Olli insinuerte at det dreide seg om en bevisst underfinansiering og trenering fra statens side. «Kunsten reflekterer samfunnet, er det dermed en trussel å vise kunsten?», spurte hun retorisk. Det er vanskelig å tro at saken ikke er mer kompleks enn dette, men ettersom det ikke var noen som kunne utdype eller imøtegå dem, ble Ollis påstander hengende i luften. Finnes det for eksempel ikke også uenigheter innad i det samiske miljøet om den samiske kunstens rolle i norsk og nordisk kunstliv? Symposiet kunne med fordel ha lagt til rette for grundigere og mer prinsipielle diskusjoner om den nordiske situasjonen.  

Det ble desto tydeligere ettersom de kanadiske deltakerne i langt større grad representerte forskjellige tilnærminger, og det var først etter kunstneren og kuratoren Gerald McMasters foredrag, at Museums on Fire begynte å anta noe av den temperaturen som tittelen lovet. McMasters presentasjon av urfolkkunstneres tilstedeværelse i kanadiske kunstmuseer var preget av en forestilling om at det var mulig å endre institusjonene innenfra. Han så på urfolkkunsten som en del av den nasjonale kanadiske kunsten, og stilte en inkluderende kunstpolitikk opp mot den tidligere «reservat-tankegangen», der kulturell bevaring i praksis innebar sosial segregering. Men McMasters bilde av den kanadiske situasjonen ble bastant imøtegått av landsmannen Duane Linklater, som var sterkt kritisk til inkluderingspolitikkens vilkår. «Jeg stiller meg alltid spørsmål om hva jeg impliserer meg i når jeg involverer meg med kunstinstitusjoner», sa han, og mente at det dreide seg om et system som særlig gikk på bekostning av kvinnelige urfolkkunstnere.

Duane Linklater. Foto: OCA / Magne Risnes.

Museums on Fire var likevel best de gangene deltakerne gikk forbi de respektive regionale utfordringene, og nærmet seg spørsmålet om hva en urfolkelig kunst og politikk er eller kan være. Dreier det seg om en felles identitet i kampen mot myndigheter og majoritetskultur, eller er det snarere den eksemplariske tilnærmingen til naturen, til kulturell tradering, og til eiendomsrett? For urfolk går dette ofte ut på det samme. Men det er kanskje særlig i kunstneriske praksiser som rokker ved forestillingene om retten til og bruken av land, at man finner de beste budene på hvordan man skal oppnå den «avkolonialiseringen av kunstverdenen, som står for avkolonialiseringen av samfunnet for øvrig», som OCAs direktør Katya García-Antón etterspurte i sin innledning.

På symposiet fikk vi gode eksempler på slike praksiser, blant annet gjennom Raven Chacon fra kunstkollektivet Postcommodity, og hans historie om en intervensjon i et museum i Sydney, der de fjernet en del av museets kjellergulv for å avdekke jorden museet var bygd på, og endte i en disputt med museumsledelsen om retten til den avkuttede gulvbiten. Et annet eksempel på denne typen intervensjon fant sted på OCAs webside, som samtidig med symposiet ble tatt over av Carola Grahn og hennes 48h In(digenous) space. For en kort tid besto institusjonens digitale ansikt utad av roterende reinsdyr mot en blinkende stjernehimmel.

Selv om man kunne ha ønsket at presentasjonene på Museums on Fire i større grad ble etterfulgt av dyptpløyende diskusjoner, er det ingen tvil om at det er et gjennombrudd at samtalen om urfolkkunst overhodet fant sted i Oslo. Den økende oppmerksomheten rundt Sápmi og Nord-Norge er ikke bare viktig for dem som arbeider i regionen, men for hele det norske kunstfeltet.

Museums on Fire. Foto: OCA / Magne Risnes.

  1. Innlegg fra Niilash

    Utrolig bra initiativ, først og fremst. Derimot er jeg ikke videre imponert over programmet til OCA. Ei heller Documenta, men det hører til en annen kommentar.

    Et par tanker. Når jeg reiser til Sapmi og besøker familien min (en viktig detalj) er et gjennomgående tema og spørsmål hvorfor norske (delvis også samisk) media nesten utelukkende fokuserer på det vi kan kalle tradisjonell samisk kultur, når flesteparten av samene ikke har reinsdyr. Røft beregnet vil jeg si at 98% av samene ikke driver med reinsdyr, men alikevel, ser du på den offentlige diskursen, skulle man tro at alle hadde reinsdyr. Jeg vet, nå høres jeg ut som han kritikern jeg kritiserte for ennstund tilbake, men det får være. Vi kan ha to tanker i hodet samtidig uten at det ødelegger argumentet.

    Hvorfor er det ikke flere kvinnelige kunstnere i debatten, eller homser og lesber, jeg mener, noe annet en reinsdyr, samiske flagg og kofter? Misforstå meg rett, jeg synes reinsdyr er viktig, en vesentlig del av den samiske selv forståelsen, men det samme er barnefattigdom, selvmord, alkoholisme, arbeidsledighet, gruver, økologiske forandringer, den norske arven (en umulig arv), etc. Hvor er disse spørsmålene, spesielt med tanke på at en samisk prominent akademiker en gang sa at samene er den mest integrerte urbefolkningen i verden? En særdeles problematisk kommentar. Betyr det at vi er skandinaviere blitt? Jeg tviler.

    Som samer tenker vi holistisk, en viktig detalj jeg ikke kan se reflektert i programmet på OCA. Men det har kanskje med kunstens grunn og gjøre, en motstand mot å inkludere sosiopolitiske forhold som inkluderer arbeiderklassen framfor hellig kultur (de fleste samer er arbeiderklasse). Hva skal jeg med kultur å gjøre når niesene mine ikke har et framtidig økosystem? Hvor skal reinsdyran oppholde seg når den norske staten har tatt ut all oljen, gravd i alle gruver, tatt ut alle mineraler, utnyttet alt og alle? Alt henger sammen.

    Det hele minner meg litt om Edvard Said’s diskurs, hvormed, når man fokuserer på andre kulturer, tenderer mot eksotisering, isolerte kulturelle tema, istedetfor å håndtere faktiske forhold som tar i bruk samisk metodologi.

    “I’ll deal with my identity myself,” som Eduard Glissant en gang sa.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!