Kritikersalong ved utdelingen av Kunstkritikerprisen 2009. Kunstnerne og kollektivene som deltok i utstillingen The Collectors: Thora Dolven Balke, Massimo Bartolini, Hernan Bas, Guillaume Bijl, Maurizio Cattelan, Elmgreen & Dragset, Pepe Espaliú, Tom of Finland, Simon Fujiwara, Han & Him, Laura Horelli, Martin Jacobson, William E. Jones, Terence Koh, Jani Leinonen, Klara Lidén, Jonathan Monk, Nico Muhly, Norway Says, Henrik Olesen, Nina Saunders, Vibeke Slyngstad, Sturtevant og Wolfgang Tillmans.



Elmgreen & Dragset

OCA - Office for Contemporary Art Norway, Oslo
7. april 2010
Artikkel 14.04.10

Et moralstykke

Elmgreen & Dragset, The Collectors, 2009.

Onsdag 7. april mottok Michael Elmgreen og Ingar Dragset Kunstkritikerprisen 2009 for kurateringen av utstillingen The Collectors i Venezia forrige sommer. Will Bradley karakteriserte utstillingen som et moralstykke, men hvor karakterene ikke er beskrevet med handlinger, men med objekter. Bradley opplevde som besøkende på utstillingen å bli en del av den, at han måtte fremføre sin egen tilstedeværelse.

OCAs store og luftige lokaler i Oslo var åsted for utdelingen av Kunstkritikerprisen 2009. Prisen gikk til duoen Michael Elmgreen og Ingar Dragset for kurateringen av utstillingen The Collectors i den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen.

Etter utdelingen presenterte Elmgreen og Dragset The Collectors rom for rom og fortalte om verkene til de 24 deltakende kunstnerne og kollektivene. Som del av prisutdelingsarrangementet arrangerte Norsk kritikerlags kunstseksjon også en kritikersalong, der utstillingen og tanken bak The Collectors ble diskutert. Til panelet hadde de i tillegg til prismottakerne Michael Elmgreen og Ingar Dragset invitert Marta Kuzma, direktør for OCA og kommisjonær for den nordiske paviljongen, Will Bradley, kurator og kritiker og Johanne Nordby Wernø, kritiker i Morgenbladet. Som ordstyrer hadde de hentet inn Per Platou, kunstner og kurator. Paneldeltakerne holdt hvert sitt lengre innlegg før det ble åpnet for en diskusjon som også inkluderte publikum.

Johanne Nordby Wernø og Per Platou. Foto: Mariann Enge

Per Platou ga først ordet til Johanne Nordby Wernø, som innledet sitt innlegg med et forbehold, ettersom hun selv ikke fikk sett utstillingen i Venezia. Hun hadde under tvil takket ja til å delta i panelet ettersom hun syntes det var interessant i hvilken grad det var mulig å danne seg et bilde av den utfra de mengdene med dokumentasjon som finnes tilgjengelig. Imidlertid konkluderte hun med at det bildet man danner seg med utgangspunkt i slik dokumentasjon ikke kan erstatte en personlig erfaring, og forsikret om at hun ikke ville finne på å anmelde en utstilling uten å faktisk ha sett den.

Wernø sa blant annet at The Collectors fikk henne til å assosiere til et dukkehus, et teater, og at hun fikk inntrykk av at det vel så mye dreide seg om iscenesettelse som kuratering. Hun la vekt på inntrykket av fiksjon, fiksjonalisering. Hun stilte spørsmål ved om det at utstillingen fremstår som ett verk ikke var urettferdig i forhold til de enkelte deltakende kunstnerne, om ikke Elmgreen & Dragset utnytter de kunstnerne som er med i sitt eget prosjekt. Hun antydet at det kanskje er fordi de to er «kunstner-kuratorer» at de i det hele tatt kunne tillate seg å gjøre det på en slik måte.

Panelet, her med Ilya Kabakovs russiske paviljong fra Veneziabiennalen 1993. Foto: Mariann Enge

Marta Kuzma mente at hun som Elmgreen & Dragsets oppdragsgiver var inhabil i forhold til å komme med noen egentlig vurdering av The Collectors, så hun benyttet i stedet anledningen til å plassere utstillingen i en historisk kontekst: I sitt innlegg snakket hun både om en rekke tidligere eksempler på ulike originale nasjonale paviljonger på Veneziabiennalen, som Hans Haackes Germania i 1993, Ilya Kabakovs russiske paviljong samme år, Østerrikes Magic Mountain i 2005 osv. Hun snakket også litt om den nordiske paviljongen – om det nordiske samarbeidet og om utfordringene forbundet med Sverre Fehns arkitektur som har vært rammen om utstillingene siden 1964.

Med tanke på tilpasning til Fehns arkitektur trakk Kuzma frem som et av de mest vellykkede tidligere prosjektene utstillingen The North is Protected fra 2001, som besto mest av lydkunst, slik at bygningen fremsto som relativt tom. Hun nevnte at bygningen på et tidspunkt hadde blitt karakterisert som «very L.A.» og at den kan gi assosiasjoner til et bolighus, noe Elmgreen og Dragset kan sies å ha tatt tak i. Hun oppfattet for øvrig at de behandlet stedet som et filmatisk rom, et filmsett, og at de var opptatt av en form for «reproduserbarhet ved fotografering». Men Kuzma mente, som svar til Wernøs spørsmål, at de viste respekt for de deltakende kunstnerne.

Will Bradley. Foto: Mariann Enge

Will Bradley innledet med å si at The Collectors fikk ham til å assosiere til Louis Buñuels film Borgerskapets diskrete sjarm (Le Charme discret de la bourgeoisie, 1972) – hvor det viser seg at det som tilsynelatende er et privat middagsselskap er plassert på en scene. I sin beskrivelse av utstillingen vektla Bradley særlig opplevelsen av å være der. Han sa at han som besøkende på utstillingen opplevde å bli en del av den, at han opplevde at han måtte fremføre sin egen tilstedeværelse, finne en identitet. Han betegnet utstillingen som et moralstykke, men hvor karakterene ikke er beskrevet med handlinger, men med objekter – relasjonene ble uttrykt gjennom ting. Bradley mente for øvrig at det ikke egentlig var et verk om samlere, men snarere om kuratorens makt: Alle vil være kuratorer, i den forstand at kuratoren er den ultimate konsument, ekspertkonsumenten. Bradley sa at for ham var det store med The Collectors at utstillingen fremmedgjorde ham som tilskuer fra den prosessen av identitetsproduksjon som finner sted på et sted som Veneziabiennalen; gjorde prosessen så synlig for ham at han for et øyeblikk følte at han kom på utsiden av hele maskineriet.

Michael Elmgreen og Ingar Dragset. Foto: Mariann Enge

Da Michael Elmgreen og Ingar Dragset fikk ordet, understreket de at de hadde stor respekt for de deltakende kunstnerne og at de hele tiden hadde hatt tett kontakt med dem. De hadde heller ikke opplevd at noen takket nei til å delta på grunn av konseptet. Iscenesettelsen av utstillingen ble til i samarbeid med kunstnerne, og tok underveis nye retninger på grunn av kommunikasjonen med deltakerne. De vektla i den forbindelsen viktigheten av at de hadde hatt god tid i arbeidet med planleggingen av utstillingen, slik at de hadde hatt tid til en slik «organisk dialog». Arbeidet ble påbegynt i februar 2008, slik at de hadde omtrent halvannet år på seg.

Elmgreen og Dragset sa videre at de da de skulle utforme utstillingen hadde vært opptatt av at kunstbegivenheter gjerne brukes som unnskylding for sosiale sammenkomster, og at de ville tvinge publikum til å ikke mingle, men lytte, holde kjeft. De laget derfor en annen type sosial scene som var et privat hjem, hvor publikum ble gjester og dermed fikk nye regler å forholde seg til.

Til Bradleys påstand om at han hadde inntrykk av at Elmgreen og Dragset ville være en slags DJ-er, sa duoen at det nok kunne stemme, og at man nok også kunne si at de gjerne ville være filmregissører – og at man kunne assosiere ikke bare til Buñuel, men nok også eksempelvis til Bergman. I en viss forstand medgikk de at de deler av sine egne fobier, nevroser og begjær med utstillingen, og at de også tar tak i en del av klisjeene knyttet til homoseksualitet, klisjeer av typen man hater men likevel fanges i. Utstillingen kunne assosieres med en film, mente de, men ikke en bestemt film.

Ingar Dragset og Marta Kuzma. Foto: Mariann Enge

Ordstyrer Per Platou stilte avslutningsvis spørsmål om hva slags budsjett utstillingen hadde hatt til rådighet. Marta Kuzma opplyste om at Elmgreen og Dragset ikke bare hadde vært kuratorer for utstillingen, men at de også hadde arbeidet med å hente inn støtte. Hun kunne fortelle at samarbeidet med Danmark hadde vært svært fordelaktig, og hadde muliggjort en større satsning. Hele prosjektet, fordelt på to paviljonger, hadde et budsjett på omkring 900 000 euro. Dette var langt mer enn man tidligere hadde hatt til rådighet, men allikevel i sammenhengen en nokså beskjeden sum, så Kuzma konkluderte med at man hadde fått mye for pengene.

Kuzma bemerket også at det var helt spesielt med den massive internasjonale dekningen utstillingen hadde fått, og foreslo at noe av grunnen til det kunne være at det var en utstilling som opererte på så mange nivåer, og dermed ble oppfattet som interessant for et bredt spekter av medier, enten de var opptatt av kunst, design, arkitektur eller film.

  1. Innlegg fra Dag Solhjell

    I diskusjonen som ble holdt på OCA i forbindelse med tildelingen av kritikerprisen til Elmgren og Dragset ble deres rolle som kuratorer gitt stor oppmerksomhet. Var de kuratorer eller kunstnere, eller en hybrid? Diskusjonen kunne kanskje enda mer opplysende ha dreid seg om det vi så var to utstillinger eller to kunstverk (i Fehn-pavilongen og i den danske), eller en hybrid. Det jeg så var hverken utstilling eller kunstverk, men en iscenesettelse av to fallerte hjem med rekvisitter. Iscenesettelsen av de to paviljongene som to ulike hjem viste, noe vi vet, at et møblert hjem med kunst på veggene ikke er en kunstutstilling, og at kunsten i slike private hjem ikke er utstilt. Iscenesettelsene som hjem satte ut av kraft de to paviljongenes vanligvis utstillende karakter (tilnærmet av typen hvit kube), og derfor fremsto heller ikke de to hjemmene som utstilt. Bare lokaliseringen i Giardini, paviljongenes tradisjonelle bruk som utstillingsrom, og med andre paviljonger med utstillinger satte dem inn i en kunst- og utstillingssammenheng, som gjorde at vi kunne betrakte iscenesettelsene med et kunstblikk.

    Jeg har derfor problemer med å identifisere kunstverket i dette prosjektet, og har derfor også problemer med å definere Elmgren og Dragset hverken som kunstnere eller som kuratorer, vel og merke i dette prosjektet. Dette må da ha skapt store problemet for kritikerne? Det forhindrer imidlertid ikke at jeg fant prosjektet svært fascinerende, allsidig og mangetydig, og altså vel verdt kritikerprisen.

  2. Innlegg fra Christer Dynna

    Innvilget visitt hos privatsamleren (post mortem) passer fint inn i Venezia der flere av dem bokstavelig talt har holdt hus: Peggy Guggenheim og François Pinault, for å nevne de fremste.

    Men som besøker til Biennalen flere måneder etter åpningen fikk jeg ikke oppleve de performative innslagene i utstillingen, for da var statistene sendt hjem og ”liket” var løftet ut av bassenget som var tømt også for vann. Så i oktober fremstod paviljongene som mer ortodoks utstillingsrom og mindre som dynamiske, scenografiske rom for åpne eventer.

    En bonus ved visitten var riktignok regnet som en dag øste ned tilstrekkelig til å fylle et vegg-til-vegg teppe i et av rommene med vann. Dette videreutviklet undergangsstemningen.
    Men følelsen av å kommet etter de andre, og etter fotografiene, lot seg ikke vaske vekk, de trykte bildene av ”liket” som fløt i bassenget satt fortsatt på netthinnen, som erstatning for denne installasjonen.*

    Pressedekningen var jo fenomenal i omfang såvel som i kvalitet. De betydelige ressursene (900 000 euro) som ble brukt vil, paradoksalt nok, kunne legitimeres med bakgrunn i at dette «gir uttelling» – det spektakulære virker nå en gang slik på media. For med slik massiv medieoppmerksomhet fremstår de to paviljongene igjen nettopp som “ambassadører”, fyrtårn som kaster lys over sine respektive nasjoner og eiere – således er denne siden av utstillingen nokså kontrær til dødsdommen over nasjonaltankegangen:
    Regien til Elmgren og Dragseth fikk frem en spennende parallel mellom ”kunstsamling” som gesjeft for person og nasjon, som henholdsvis tufter sin identitet enten på konsum av kunst (private kunstsamlinger) eller produksjon (og konsum) av kunst (som nasjonalmuseenes kunstsamlinger). Og de fikk det på flere måter til å fremstå som idéen om nasjonssamling er krakkelert (tilbake ligger spørsmålet, hvem skal kunstnerne lage objekter for hvis mesenene drukner seg og idéene om det nasjonale forvitrer… EU?)

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!