Marie Høeg Meets Klara Lidén

Klara Lidén, Marie Høeg

Horten, Los Angeles
21. februar - 28. juni 2014
Artikkel 09.05.14

En forstyrrende agent i nåtiden

Marie Høeg (mest sansynlig i sammarbeide med Bolette Berg).

Marie Høeg (mest sannsynlig i samarbeid med Bolette Berg).

Utstillingen Marie Høeg Meets Klara Lidén vises denne våren ved ONE National Lesbian and Gay Archives i Los Angeles. Kuratorgruppen FRANK, som består av Liv Bugge og Sille Storihle, står bak sammensetningen – en kombinasjon de også jobbet med i boka Voluspå. Lidéns verk Untitled (Handicap) fra 2007 og The Myth of Progress – Moonwalking fra 2008 vises i utstillingen parallelt med utvalgte fotografier av Marie Høeg (1866-1949) tatt mellom 1893 -1903. Det er første gang Høegs fotografier stilles ut utenfor Skandinavia. Kunsthistorikeren Mathias Danbolt, som har samarbeidet med FRANK og hadde et opphold i LA i forbindelse med utstillingen, forteller at folk som ser bildene til Høeg ofte ikke tror at de er over hundre år gamle, fordi de er så frekke, morsomme og ironiske. I møte med Lidéns mer dunkle verk problematiseres dermed et enkelt narrativ om historisk fremgang.

Fotografiene av Marie Høeg, som kommer fra Preus Museums arkiv, ble til i samarbeid med partneren Bolette Berg (1872-1944). Det var på Preus de ble utstilt for første gang i 1996, etter å ha ligget skjult som glassnegativer i 100 år. Kunsthistoriker Sølvi Bennett Moen, som har forsket på billedmaterialet, forteller at selv om Høeg og Berg var profesjonelle fotografer ble bildene til i en privat kontekst, og det var nok ikke meningen at de skulle sees av noen andre enn de involverte. Både Høeg og Berg var utdannet fotografer i Finland og mest sannsynlig Russland, og de levde av portrettfotografering og av å ta landskapsbilder som ble utgitt som postkort.

– Kameraet de brukte hadde ikke selvutløser, og det er sannsynlig at Berg tok bildene av Høeg og omvendt, forteller Bennett Moen, som mener det er viktig at også Bolette Berg gis en sentral plass i historien om bildene. Marie Høeg var en viktig kvinnesakskvinne. Blant annet dannet hun det som nå er landets eldste diskusjonsforening for kvinner som 29-åring, og hun var en ledende skikkelse i Stemmerettsforeningen. Men i sin forståelse av bildene, vektlegger Bennett Moen først og fremst deres lekende performativitet.

Det er heller ikke slik at bildene av Høeg er atypiske for sin tid. Bennett Moen beskriver hvordan man kan finne et lignende spill i fotografiene til Frances Benjamin Johnston og Alice Austen i USA, og hos norske Rachel Johnsen og Hannchen Jacobsen, og delvis hos Barbara Baarsen Bostrøm.

Liv Bugge og Sille Storihles bok Voluspå.

Liv Bugge og Sille Storihles bok Voluspå.

– Fotografiene til Jacobsen og Johnsen har en annen karakter enn Berg og Høegs. De utfordrer ikke kjønnsroller på samme måte, men portrettene deres har, som hos Berg og Høeg, karakter av å være tatt «etter stengetid». De innebærer også en refleksjon over fotografrollen og forholdet mellom de to kvinnene. Bennett Moen forteller at bildene ble til med bruk av speil, så de to kunne opptre både foran og bak kameraet samtidig. Bruk av speil ser man også hos Berg og Høeg.

Mathias Danbolt beskriver hvordan Lidéns serie Untitled (Handicap) i likhet med bildene av Høeg har en kropp i sentrum:

– Hos Lidén er det snakk om en kropp som i løpet av serien sakte faller om på gulvet på et handicaptoalett. Bildene er en del av en verksserie hvor Lidén har fotokopiert fotografier, for deretter å overføre dem til acetat som hun har klippet opp til dias – en prosess som gir bildene en grynet patina; de fremstår som uskarpe, uklare og tett på total oppløsning. Her befinner vi oss altså langt fra den fotografiske skarphet og klarheten som preger Høegs fotografier. Danbolt beskriver bildene som ambivalente: De balanserer mellom å fremstå som morsom slapstick-animasjon av et sammenbrudd i – eller gjennom – velferdsstatens støtteapparat, og stillbilder fra overvåkningskamera av et overdoseoffer på et offentlig toalett.

Danbolt mener at sammenstillingen av Høegs skarpe fotografier og Klara Lidéns nedbrutte lysbilder ikke inviterer til enkle kunsthistoriske narrativer om utviklingen i forholdet mellom fotografi og iscenesettelsen av identitet, kjønn eller seksualitet:

– Hvis man vil lese møtet mellom Høeg og Lidéns verk som et utviklingsfortelling, kan det overflatisk sett fremstå som en historie om samfunnsmessig regresjon snarere enn progresjon, sier han. Men ambivalensen og humoren som preger begge billedseriene forhindrer forenklede fortolkninger. Det er snarere nettopp i mellomrommet mellom dem at spenningene ligger. Der åpnes det et rom som utfordrer rutinemessige forventninger og forestillinger om kjønn, seksualitet, begjær, tid og historie, hevder Danbolt. Og i møtet med Høegs bilder problematiseres selve modellen for hvordan historien gjerne fortelles:

– Sammenstillingen med Lidén rykker Høeg ut av sin historiske samtid, men denne dekontekstualiseringen er ikke nødvendigvis en ahistorisk gestus. Det er snarere en gestus som reiser spørsmål om hvordan vi navigerer i og forstår vår historiske nåtid, ikke bare hvordan vi forstår fortiden. Hva betyr det egentlig at Høegs bilder fremstår «kontemporære» i dag? Hva forteller det om rammer og drømmer som preger forståelser av blikk og begjær, konvensjoner og subversjoner av kjønn, identitet og seksualitet? Samtidig reiser også Høegs bilder, skapt utenfor offentlighetens blikk, spørsmål om hva det betyr at Klara Lidéns skeive utforskning av destruktive, normbrytende strategier har blitt omfavnet av kunstinstitusjonen? FRANK har med andre ord skapt et friksjonsfylt møte – et møte som strekker seg utover den ellers så gjengse praksis av å blott inkludere eller «reclaime» historiske figurer i nåtidens termer som «lesbiske» eller lignende. I stedet fungerer fortiden her som en forstyrrende agent i nåtiden, mener Danbolt.

– FRANKs sammenstilling peker på utfordringene og farene ved å klistre spesifikke kampsaker til spesifikke tiår og generasjoner. I stedet finnes de på tvers av årtier og generasjoner – og ulike prosjekter utvikler seg parallelt og samtidig. Mitt møte med FRANKs prosjekt har fått meg til å stille spørsmål som: Når vi blir invitert til å feire «den første» bølgen av feministers kamp for stemmerett, betyr det at kampen for stemmerett ikke lenger er et relevant feministisk spørsmål i Norge i dag? Et av momentene i en mulig innstramming i norsk innvandringspolitikk handler for eksempel om å gjøre det vanskeligere å få statsborgerskap – og dermed stemmerett i Norge. Hvis spørsmålet om stemmerett fastlåses til til feminismens «første bølge», hva sier dette om forståelsen av feministisk kamp og historie i dag? FRANKs kuratoriske grep reiser slike viktige historie-politiske spørsmål med sin bevisste historiske desorienterende praksis, hevder Danbolt.

Fra utstillingen på ONE National Lesbian and Gay Archives i Los Angeles.

Fra utstillingen på ONE National Lesbian and Gay Archives i Los Angeles.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!