Oslo Open, Oslo
Artikkel 30.09.09

En by av kunstnere

Oslo Open 2009
23. – 27. september

I uken som gikk ble kunstfestivalen Oslo Open arrangert for fjerde gang. Dersom det nye styret får det som de vil, var det startskuddet for en fornyet satsning: Mens Oslo Open tidligere har vært arrangert hvert annet år, er visjonen nå å få til en årlig festival.


Oslo Open ble arrangert for første gang i 2000, som en reaksjon på de begrensede mulighetene som ellers fantes for yngre, uetablerte kunstnere til å vise frem arbeidene sine. Tanken har vært å skape et møtested for kunstnere og et bredt publikum, og å skape større bevissthet om samtidskunst. I år som tidligere var det de mange åpne atelierene som sto i sentrum, men i tillegg var det en rekke ulike arrangementer; åpningsfest, seminar, performance, utstillinger, prisutdeling og filmvisninger.

Årets plassering av festivalens base på Månefisken, topografisk sett et godt stykke unna de store institusjonene, gjorde sitt til at Oslo Open fremsto som et alternativt kunstarrangement. Månefisken har flotte lokaler og idyllisk beliggenhet ved Mølla på Sagene. I forhold til øst/vest-delingen – som styrte programmet under årets festival i den forstand at atelierene på vestkanten var åpne på lørdag, og på østkanten på søndag – ligger det så midt på elva som man kan komme. Men for folk som ikke er så heldige som meg og bor rett i nærheten, så er det nok ikke akkurat det lettest tilgjengelige stedet i byen.

Når hele 370 kunstnere deltar med omtrent hundre åpne atelierer, sier det seg selv at det er umulig å få sett alt, og det kan føles litt overveldende å bli presentert for en sånn mengde navn og steder. Samtidig er det besnærende i hvilken grad Oslo Open åpner for vidt forskjellige, individuelle kunstopplevelser. Hvordan man velger å nærme seg dette mangfoldet av muligheter, hvilke tilbud man ender opp med å oppsøke, er i ekstrem grad opp til den enkelte, i alle fall om man sammenlikner med de mer tilrettelagte, kuraterte møtene med samtidskunsten som man vanligvis tilbys.

¤

Viel Bjerkeset Andersen (t.h.) ønsket velkommen inn og viste et prosjekt under arbeid

På lørdagen valgte jeg, ut fra en blanding av resignasjon og nysgjerrighet, å bli med på en guidet tur. Til å begynne med opplevde vi som deltok det nok snarere som en villedende tur, da vi gikk omtrent en halvtime elvelangs før vi kom til det første atelieret – visstnok fordi noen på den opprinnelige ruten hadde meldt avbud i siste liten. Så fikk vi i det minste litt trim, kunne man si, og det var i og for seg en fin tur i høstsolen. Og de tre atelierbesøkene vi etter hvert fikk med oss var både interessante og hyggelige. Fordelen med å komme som gruppe, var at det ble mer et direkte fokus på kunsten enn det er mulig å få til i de mer intime, personlige møtene, hvor det lett kan komme til å handle like mye om den sosiale situasjonen. Og særlig Viel Bjerkeset Andersen, som hadde atelier i Hausmannsgate 6 med usikt mot Oslo Plaza og Postgirobygget, og Vigdis Fjellheim, som holdt til øverst oppe i Mariboesgate 11, var flinke til å snakke om prosjektene sine.

Viel Bjerkeset Andersen var blant de mer etablerte kunstnerne som deltok på festivalen. Hun har arbeidet som kunstner i 20 år, og er blant dem som er i stand til å leve av det. Hun har arbeidet mye med kunst i det offentlige rom, og for øyeblikket var hun i gang med et verk til Fredriksten festning i Halden, som vi fikk se i uferdig stand. På veggen hang tre sirkelkonstruksjoner i metall, og på det store arbeidsbordet midt i rommet holdt hun på med å montere rødt lys på sirkelformer av glass. Hun fortalte at de tre sirkelformede objektene skulle ha både lys og lyd – en pulsrytme som i utgangspunktet skulle gå jevnt og rolig, men som på signal skulle kunne settes i alarmstilling, slå hardt, fort og urytmisk, og at utgangspunktet var en assosiasjon til angsten for krigen. Hun la for øvrig vekt på at hun er opptatt av at man som kunstner må være tro mot det man vil, også når man arbeider med verk som skal presenteres i det offentlige rom. Hun mente man heller får ta den kampen som måtte komme i etterkant, dersom det skulle komme negative reaksjoner. Hun hadde imidlertid ikke opplevd noen store konflikter i forhold til verkene sine; det som eventuelt provoserte folk var at det brukes penger på kunst, fortalte hun.

Vigdis Fjellheim viste frem en rekke arbeider i sitt atelier

En mann blant publikum påpekte at materialene Andersen arbeidet med, liknet det hun hadde utsikt til fra vinduet sitt; metall og glass, ingen natur. Han lurte på hvordan hun klarte å arbeide der, med en i hans øyne så trist utsikt, men til det svarte hun at hun trivdes veldig godt, og hadde hatt det samme atelieret i ni år. Og om hun ikke hadde blomster i atelieret, så hadde hun litt natur; hun viste frem en liten død spurveunge som hun hadde funnet på gaten, og som hun nå lot tørke for fremtidig bruk i et kunstverk.

I det betydelig større, luftigere atelieret til Vigdis Fjellheim var det mer å se, både avsluttede verk og arbeider som var i prosess. Fjellheim er maler, men tar gjerne utgangspunkt i et fotomateriale, og mer spesifikt i ulike serier av fotografier av mennesker. Hun har blant annet fotografert forbipasserende på gaten, til et omfattende utsmykkingsprosjekt på Olavsgaard hotell, og i det siste har hun arbeidet med ansikter og ansiktsuttrykk. Hun viste dels et prosjekt hvor hun fokuserer på det øyeblikket når folk oppdager at de blir fotografert, og dels et prosjekt hvor hun bruker noen gamle klassebilder i svart/hvitt som hun har funnet i Berlin. I begge tilfeller klassifiserer og systematiserer hun materialet ved for eksempel å gruppere ansiktene etter ulike uttrykk. Slik kunne hun lage en hel klasse med aggressive elever, en hel klasse med triste elever, osv. Hun viste også sitt omfattende arkiv med slikt materiale.

¤

Til tross for disse interessante møtene, hadde jeg ikke lyst til å bli med på en ny guidet tur dagen etter. Søndag valgte jeg i stedet å bruke de timene jeg hadde til rådighet dels til å ta en titt på den utstillingen av arbeider fra en rekke «kunstnere uten atelier» som man kunne se i Månefiskens søylehall, dels til å sjekke ut åpningen av den såkalte «Grünerløkka Kunsthall».

Merkelig nok var Viel Bjerkeset Andersen, som jeg vitterlig hadde sett atelieret til dagen før, blant kunstnerne ble presentert «uten atelier». Ellers fremsto utstillingen på Månefisken som omtrent like uformell, ikke-hierarkisk og mangfoldig som resten av festivalen. Det var maleri, tegning, grafikk, digital grafikk, foto, tekstil og installasjoner, presentert side om side, og de fleste som deltok var representert med ett enkelt verk. Sterkest inntrykk gjorde Shwan Dler Qaradakis vegginstallasjon «Be Patient», som besto av et stort hvitt bilde med «skrift» av piggtråd, visstnok en kopi av avslagsbrevet kunstneren etter ti år i Norge – og utdannelse ved Kunsthøgskolen i Oslo – har mottatt på sin søknad om oppholdstillatelse, sammen med en telefonsvarerstemme fra Utlendingsdirektoratet som gjentok og gjentok budskapet om at «Du er fortsatt i kø, men vi vil hjelpe deg så snart vi kan».

Oversiktsbilde fra Grünerløkka Kunsthall
Frode Markhus ved skrivebordet i sitt åpne atelier

«Grünerløkka Kunsthall» viste seg å være et lite visningsrom i et atelierfellesskap som holder til i et rivningstruet hus i Fossveien på Grünerløkka, et steinkast nedenfor de nye lokalene til Kunsthøgskolen i Oslo. I anledning Oslo Open stilte alle i atelierfellesskapet ut et verk hver. Også denne lille gruppeutstillingen kunne fremvise et visst mangfold av uttrykk. Per-Oskar Leu viste en fotoserie i sorthvitt av en mann som inntar forskjellige posisjoner ved og på en gravstein, Frode Markhus bidro med det tilsynelatende tegneserieinspirerte maleriet «O.G.» (som i Original Gangsta?), mens Saman Kamayab viste et lite videoverk, «Untitled (Homecoming Queen)»; en loop av de første sekundene av oppskytningen av en romferge, som følgelig aldri lettet. Marte Johnslien bidro med et verk med tittelen «A Few Collapses», bestående av en hylle med skulpturer, Sverre Sandberg viste skulpturen «The low price variations: Dog and vomit», et riktignok firbeint, men ellers ikke utpreget hundelignende gult vesen, og Stian Ådlandsvik viste «Perfect Crash» en liten hvit, krasjet flymodell. Robert Johansson deltok med et bilde laget med pyrografi på en bit treverk, Lello//Arnell (kunstnerduoen Jørgen Craig Lello & Tobias Arnell) presenterte et svartmalt kart og Arne Vinnem bidro med en «Vits i hvitt» som det kunne ha vært fort gjort å overse – skrevet med hvit snøspray på den hvite veggen sto teksten «En pakistaner og en afrikaner sitter i en bil. Hvem kjører? / Purken». Jorunn Myklebust Syversens bidrag var en kinoplakat og en invitasjon til kunstkortfilmvisning på Gimle 10. oktober.

Til tross for variasjonen i uttrykk, virket den lille utstillingen i «kunsthallen» i Fossveien mer samlet enn utstillingen i Månefisken; de ulike verkene ga i litt større grad inntrykk av å snakke sammen. For øvrig var det en minst like stor utstilling – bestående av en rekke fargesterke malerier og noen skulpturer – å se inne hos Frode Markhus, som var blant dem i fellesskapet som også hadde åpent atelier. Markhus var dessuten mannen bak den gode linsesuppen man kunne forsyne seg med på kjøkkenet, og som gjorde besøket ekstra hyggelig. (For øvrig er linsesuppeutdeling åpenbart en populær aktivitet i kunstkretser for tiden, men jeg kan dessverre ikke vurdere hvorvidt Grünerløkka Kunsthalls suppe var bedre enn suppen Kunstforum serverte på lanseringen sin, for den sistnevnte fikk jeg aldri smakt.)

¤

I festivalavisen skriver styreleder Janicke Iversen at det nye styret håper at de «allerede neste år kan ønske velkommen til en årlig festival med en ny og utvidet profil». Det er en ambisjon det er vanskelig å komme med kritiske innsigelser til, det måtte i så fall være en eventuell fare for overload, selv om jeg for min del gjerne vil ha mer av dette, og gjerne, som styret antyder, en satsning på flere typer aktiviteter som folk kan være med på, ikke minst tilbud rettet inn mot barn og unge. Kanskje kunne man innvende at det kan ligge en viss fare for kvalitetsmessig nivellering i den inkluderende holdningen Oslo Open står for, men jeg tror at det å la både etablerte og uetablerte kunstnere og et bredt kunstinteressert publikum møtes på denne måten oftere, først og fremst vil kunne gi svært positive synergieffekter, både for samtidskunstfeltet og for Oslo som by.

Ingressbildet viser inngangsdøren til Viel Bjerkeset Andersens atelier. Alle foto: Mariann Enge

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!