Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Museet for samtidskunst etablert 1988. Innlemmet i Nasjonalmuseet i 2003.

Definerer samtidskunst som kunst datert etter 1945.

Har 6 fagfolk som arbeider med samtidskunst.

Har 2425 kunstverk datert etter 1989 i samlingen. Disse verkene er fordelt på 479 kunstnere (169 kvinner og 310 menn).

Gjennomsnittlig 10,7 millioner NOK til innkjøp de tre siste årene (Gjelder hele museet).

De tre siste årene har museet kjøpt inn 24 internasjonale og 69 norske kunstnere.



Kunstkjøp 12.02.16

Den saktmodige kjempen

I hvelvet:  Frem til det nye museet er på plass på Vestbanen i 2020, oppbevarer Nasjonalmuseet og samtidskunstkurator Sabrina van der Ley sin samling av samtidskunst i kjelleren under den gamle Norges Bank-bygningen. Foto: Simon Skreddernes.

Avdelingsdirektør for samtidskunst, Sabrina van der Ley, i hvelvet hvor Nasjonalmuseet oppbevarer sin samling av samtidskunst, frem til det nye museet er på plass på Vestbanen i 2020. Foto: Simon Skreddernes.

Da Museet for samtidskunst ble opprettet i 1988, ble Nasjonalgalleriets og Riksgalleriets samlinger av 3000 malerier og skulpturer datert etter 1945 overdratt til det nye museet. Etter gjenforeningen i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i 2003 – der også Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet ble med inn i et nytt stormuseum – er 1945 fortsatt året som skiller fagavdelingene Eldre og moderne kunst på den ene siden og Samtidskunst på den andre. På Nasjonalmuseet har «samtiden» med andre ord vart i 70 år, og samlingen av kunst fra denne perioden rommer nå mer enn 5000 verk.

Selv oppfatter Nasjonalmuseet seg som en stor og betydelig aktør i norsk kunstliv. Med et totalt innkjøpsbudsjett på rundt 10 millioner kroner, og rundt 70 årlige innkjøpte verk er museet «dominerende innenfor norsk kunst», som direktør Audun Eckhoff og avdelingsdirektør Sabrina van der Ley formulerer det. Det er relativt få store private samlere av norsk samtidskunst, så her har museet sine ord i behold.

Hvor stor del av innkjøpsbudsjettet som brukes på samtidskunst er derimot uklart, også for Nasjonalmuseet selv. Innkjøpsbudsjettet fordeles over museets fire avdelinger, og det er ingen faste økonomiske rammer for de enkelte fagområdene. Det eneste Sabrina van der Ley kan si om dette er at hun tror at samtidskunsten får en større del av potten enn de andre avdelingene. Dermed kan vi anta at innkjøpsbudsjettet for avdeling for samtidskunst er rundt 6 millioner kroner årlig.

Allkunstnerisk

Nasjonalmuseet kjøper verk fra utstillinger på gallerier og kunsthaller, på messer og auksjoner, og ofte i forbindelse med egne utstillinger. Når museet vurderer et innkjøp, behandles forslaget først av kuratorene innenfor de enkelte fagområdene. Deretter fattes beslutningen i fellesskap av en tverrfaglig sammensatt innkjøpskomité. Den samme prosedyren gjelder når museet får tilbud om donasjoner. Foruten van der Ley og kurator Andrea Kroksnes fra avdelingen for Samtidskunst, har komitéen de siste årene bestått av direktør Audun Eckhoff, to representanter fra fagavdelingen for Eldre og moderne kunst, én fra Arkitektur, én fra Design og kunsthåndverk og én teknisk konservator. For en utenforstående kan det virke ineffektivt at samme komité behandler innkjøp av så forskjellige gjenstander som et middagsservise fra Porsgrunds Porselænsfabrik, et par røde selskapssko og en større installasjon av Rirkrit Tiravanija. Men Nasjonalmuseet svarer at dette er i tråd med museets «allkunstneriske» oppdrag.

Aase Texmon Rygh, fra Møbius-serien, 2013. «Sammen med verkene fra 1960 og 70-tallet som vi allerede hadde i samlingen, har vi med disse innkjøpene fra vår retrospektive utstilling i 2014 nå et fint utvalg som gir god innsikt i dette viktige kunstnerskapet,» sier Sabrina van der Ley.

Aase Texmon Rygh, fra Møbius-serien, 2013. «Sammen med verkene fra 1960 og 70-tallet som vi allerede hadde i samlingen, har vi med disse innkjøpene fra vår retrospektive utstilling i 2014 nå et fint utvalg som gir god innsikt i dette viktige kunstnerskapet,» sier Sabrina van der Ley.

Det kan se ut som den tverrfaglige arbeidsformen vil forsterkes når Nasjonalmuseets nye museumsbygg åpner på Vestbanen i 2020. Museet er i gang med å planlegge basisutstillingen, men Eckhoff og van der Ley sier at det er for tidlig å fortelle noe om hva slags karakter denne vil få. Mye tyder imidlertid på at museet vil utvikle sin allkunstneriske profil i enda sterkere grad:

– Prosjektgruppen for basisutstillingen arbeider med balansen mellom kronologi og tematikk i presentasjonen, og muligheten for å skape uventede møtepunkter mellom ulike generasjoner og ulike kunstfelt – inklusive kunsthåndverk og design, sier de.

Hva som er museets ambisjoner for innkjøp og donasjoner, det som med et fellesbegrep kalles ervervelser, er ikke så enkelt å få svar på. Museet gir sjelden noen begrunnelser for de enkelte kjøpene. Ser vi på norsk samtidskunst anskaffet de siste tre årene, finner vi at 219 verk av 69 kunstnere kom inn i samlingen. I listene finner vi blant andre maleren og grafikeren Olav Christopher Jenssen, fotografene Mette Tronvoll og Torbjørn Rødland, konseptkunstneren Matias Faldbakken, maleren og skulptøren Ida Ekblad, samt Marianne Heier, som jobber med det som kan kalles «sosial kunst». Dette er kunstnere som er godt etablerte, både i institusjonell sammenheng og i det kommersielle kunstmarkedet. I 2015 kjøpte museet også en bølgeformet veggcollage bestående av små maritime arkivfotografier signert Sofie Berntsen, og Elise Storsveens og Jon Gundersens encyklopediske verk Lesesalen, fylt med antikverte objekter og montasjer av ukebladillustrasjoner.

Få unge kunstnere

56,5 % av innkjøpene de siste tre årene er kvinner. Kjønnsbalansen er med andre ord vel ivaretatt. Derimot har Nasjonalmuseet en defensiv strategi når det gjelder yngre kunstnere. De fleste av kunstnerne som er innkjøpt de tre siste årene har vært aktive i mer enn 15 år, og kun åtte av de norske kunstnerne er født etter 1980. Av disse stammer fire fra en donasjon i forbindelse med en pokerturnering på utstillingsstedet Tidens Krav i 2014. Dette må sies å være et unntak, for ellers foregår museets ervervelser så godt som aldri i kunstverdenens underskog.

På grunn av denne «tregheten» er det usikkert om museet har noen kunstnerisk definisjonsmakt, selv om det er en betydelig økonomisk maktfaktor i det norske kunstmarkedet. Som Audun Eckhoff sa til Kunstkritikk i 2010: «Jeg synes det er naturlig at vi ikke alltid og nødvendigvis er de første til å oppdage enkelte friske unge kunstnere, selv om vi bør fange opp de betydeligste tendensene etter en viss tid.»

Nasjonalmuseet er i ferd med formulere en ny strategiplan for perioden 2016-2022. Inntil denne planen er på plass, kan Eckhoff og van der Ley fortelle at museet legger vekten på «viktige» norske kunstnere, både gjennom løpende ervervelser av ny kunst og som retrospektive supplement. De innkjøpte kunstnerne bør ha «jevnt god kvalitet». På Kunstkritikks spørsmål om museets internasjonale strategi, svarer Eckhoff og van der Ley at de internasjonale innkjøpene skal sees i relasjon til samlingene og om det aktuelle verket har «viktige tilknytningspunkter til Norge». Videre forklarer de at det blir lagt vekt på å samle hovedverk og enkelte kunstnerskap som har spesiell betydning for en periode, en materialgruppe eller et annet område i samlingene.

Louise Bourgeois, Quarantania, 1947–1953. Quarantania kom til museet takket være Sparebankstiftelsen, som allerede i 2011 gjorde Museet for samtidskunst i stand til å gjøre Celle VIII, (1998) tilgjengelig for det norske publikum på permanent basis, forteller Sabrina van der Ley.

Louise Bourgeois, Quarantania, 1947–1953. «Quarantania kom til museet takket være Sparebankstiftelsen, som allerede i 2011 gjorde Museet for samtidskunst i stand til å gjøre Celle VIII, (1998) tilgjengelig for det norske publikum på permanent basis,» forteller Sabrina van der Ley.

Poetisk globalisering

Helt siden opprettelsen i 1988 har «tilknytning til norsk kunst» vært styrende for samlingsvirksomheten på Museet for samtidskunst, det som i dag er «avdeling for samtidskunst». Etter årtusenskiftet har Nasjonalmuseet satset mer internasjonalt og lagt seg opp mot en retning i samtidskunsten som har tatt opp spørsmål knyttet til globalisering og post-nasjonal politikk. Nasjonalmuseet har gjerne konsentrert seg om slike verk av poetisk tapning. Her kan vi plassere indonesisk-australske Fiona Tan, kubanske Carlos Garaicoa, bosniske Maja Bajevic, og flere andre kunstnere som museet har ervervet det siste tiåret, alle fra museets egne utstillinger. Fiona Tans lavmælte film A Lapse of Memory, innkjøpt i 2015, følger en dement mann som splittes mellom europeisk og øst-asiatisk identitet, og er et godt eksempel på denne tendensen.

Slike innkjøp faller inn under den del av Nasjonalmuseets samlingsvirksomhet som handler om å erverve «betydelige verk som kan representere viktige korrektiv og alternativer til den norske kunsten». I den kommende strategiplanen for 2016-2022 ser det ut til at museet vil spisse sine globale ambisjoner:

– Et av satsingsområdene fremover vil omfatte viktige kunstnere fra ikke-vestlige land, noe som vil styrke samlingens særpreg sammenlignet med andre europeiske museer, sier Eckhoff og van der Ley.

Søker attraksjoner

Det kan synes som en lignende strategi som Museet for samtidskunst hadde da de på slutten av 80-tallet konsentrerte seg om å samle arbeider tilknyttet den italienske arte povera-bevegelsen. Argumentet den gang var blant annet at arte povera-kunstnerne ennå ikke var kanonisert og at prisene dermed lå innenfor museets budsjett. Er det en lignende tankegang som ligger bak den ikke-vestlige satsingen nå? Eckhoff og van der Ley innrømmer i hvert fall at innkjøpsbudsjettet er knapt når man skal sikre seg internasjonale referanseverk. Likevel har de ambisjoner på dette området:

– Museet vil søke etter ett eller flere utenlandske verk som kan bli hovedattraksjoner i museumsbygget på Vestbanen, sier de.

For å få til dette, må Nasjonalmuseet med stor sannsynlighet ut på sponsorjakt. Donasjonene museet har mottatt de siste årene kan telles på en hånd, og gjelder hovedsakelig Sparebankstiftelsens langtidsdeponier av Louise Bourgeois-verk. Så langt har museet begynt mesénjakten i det små – bokstavelig talt – med initiativet 20/20 for unge sponsorer, etter modell fra museer som Tate i London og Stedelijk i Amsterdam. Å finansiere innkjøp som vil trekke publikum til det nye museet ser ut til å bli den store utfordringen for Nasjonalmuseet i de kommende årene.

Susan Hiller, Die Gedanken sind Frei (Tankene er fri), 2012. «Dette rørende verket som vi viste i utstillingen Grip Friheten i 2014 i forbindelse med grunnlovsjubileet, vil aldri gå ut på dato fordi det påminner oss om ytringsfrihetens verdi og sårbarhet og at den dessverre alltid vil være truet i et eller annet land,» sier Sabrina van der Ley.

Susan Hiller, Die Gedanken sind Frei (Tankene er fri), 2012. «Dette rørende verket som vi viste i utstillingen Grip Friheten i 2014 i forbindelse med grunnlovsjubileet, vil aldri gå ut på dato fordi det påminner oss om ytringsfrihetens verdi og sårbarhet og at den dessverre alltid vil være truet i et eller annet land,» sier Sabrina van der Ley.

En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, 12. februar 2016.

  1. Innlegg fra Niilas Helander

    Hvor stort er budsjettet for samisk kunst? Finnes det en innkjøps politikk som tar sikte på å utvide den samlingen som er relatert til samisk (samtids-) kunst? Finnes det en innkjøps politikk i det hele tatt for samisk kunst? Finns det samiske kunstnere i Norge eller utenfor Norges grenser?

    Om kunstkritkk på noen måte reflekterer den norske holdningen til samisk kunst, kan man vel trygt sagt konkludere med at samisk kunst ikke eksisterer (?).

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!