Vigeland-museet, Oslo
22. september 2009
Artikkel 25.09.09

Debatt ved lanseringen av Kunstforum

Paneldebatt, Vigeland-museet
22. september 2009

I forbindelse med lanseringen av det første nummeret av tidsskriftet Kunstforum arrangerte redaksjonen en paneldebatt om kunstverkets status ved inngangen til 2010-tallet.


Til panelet hadde de invitert Ståle Stenslie (kunstner og tidligere dekan ved Kunsthøgskolen i Oslo), Paul Grøtvedt (kunstner og kunsthistoriker), Tonje Gjevjon (kunstner og leder av Billedkunstnerne i Oslo og Akershus) og Jarle Strømodden (direktør ved Vigeland-museet). Ordstyrer var Kunstforums sjefsredaktør Tore Næss.

Kunstforum stilte tre spørsmål som paneldeltakerne i ulik grad besvarte: «Hva er et kunstverk?»,«Hvordan har kunsten endret seg de siste 25 årene?» og «Hvilken utvikling vil/bør vi se de neste ti årene?» Panelet kunne se ut til å være sammensatt med tanke på å få til en spisset debatt, men det hele forløp nærmest skuffende friksjonsfritt. Men om debattantene ikke i noen særlig grad søkte konfrontasjon, ble det i alle fall tydelig, som forventet, at ulike ståsteder var representert i panelet.

Ståle Stenslie definerte innledningsvis kunstverket som et fysisk objekt som antas å bære eller inneha en estetisk funksjon som oppstår ved sansning. Han var opptatt av at erkjennelse begynner med erfaring, og at kunstverket begynner i det kroppslige, at det er fysisk betinget, men at det også alltid inngår i en historisk kontekst og har visse kulturelle egenskaper. Imidlertid karakteriserte han kunsten som tiltakende immateriell, og mente at kunstverket i større grad er i flyt mellom ulike rom, som et diskursivt objekt, at det oppstår i en sosial kontekst, gjennom diskusjon og en forståelse i utvikling. Han sa at kunstverket nå i forsterket grad er kontekstuelt, handler om å skape kontekster.

Da han fikk ordet påsto Paul Grøtvedt at han ikke «skjønte en dritt» av det Stenslie hadde sagt. Han hevdet videre at for å forstå hva som er kunst nå, må man ta utgangspunkt i hva som har vært kunst tidligere. Han definerte kunstverket som et menneskeskapt objekt, en gjenstandstype som «uttrykker den kunstneriske dimensjon», og som gjennom historien har blitt bestemt på forskjellige måter. Han mente at fristillingen fra modernismens «fortidsangst» på åttitallet hadde åpnet opp for et større mangfold. Han hevdet at kunsten nå blir skapt utfra andre parametre, men at det finnes et institusjonelt nettverk som «undertrykker kunstlivet på ny», med krav om overskridelse, brudd, nyskapelse, provokasjon. For fremtiden håpet han på mangfold, og at man skulle slippe «totalitære typer» som skal «dirigere hva publikum kan få se og mediene formidle».

Ståle Stenslie og Paul Grøtvedt. Foto: Mariann Enge

Tonje Gjevjon fokuserte i sitt innlegg mest på kunstnernes rettigheter. Hun hevdet at kunstverkets status er avhengig av kunstnerens status, og definerte kunst som arbeid. Hun mente at kunstnerne må få lønn og rettigheter som andre yrkesgrupper, og ville at kunstnerne skal være del av den kritiske offentligheten. Hun fokuserte på spørsmålet om hvilke kunstnere vi skal ta oss råd til, og ga uttrykk for at rangering i denne sammenhengen er destruktivt. Hun ønsket seg en situasjon hvor definisjonsmakten spres, hvor uttrykkene er flere og antar mer selvstendige former; preget av bredde, diskusjon, vilje til selvkritikk, en inkluderende holdning. Grøtvedt bemerket at han syntes Gjevjons innlegg var uttrykk for en sosialdemokratisk kulturpolitikk, hvor det kreative fordamper i systemet av rettigheter og plikter. Til det svarte Gjevjon at det kreative fordamper hvis man ikke har økonomi til å arbeide.

Jarle Strømodden, som i egenskap av direktør ved Vigeland-museet også var kveldens vert, definerte et kunstverk som en gjenstand, et objekt, noe som er laget, som befinner seg i et rom, i tilknytning til en institusjon eller kontekst – han sa han foretrakk å definere det så omtrentlig, for å ha mulighet for diskusjon. Men han mente at man må forholde seg til kunstens forskjellige genrer, vurdere ulike uttrykksformer for seg. Han kunne se solide endringer de siste 25 årene, og pekte særlig på at det har kommet flere visningssteder, at man har fått andre rom og rammebetingelser, og at man har fått en større grad av internasjonalisering og impulser utenfra. Tematikken mente han imidlertid var relativt uforandret; han mente det fortsatt handlet om «de store ting». Strømodden syntes det var vanskelig å spå om hva som vil komme, men så ingen grunn til å være bekymret for kunstens fremtid.

Etter å ha fått såpass sprikende svar forsøkte ordstyrer Tore Næss å tydeliggjøre hva han var ute etter med sine spørsmål. Han sa at da han begynte som kunstanmelder for seks år siden, hadde han en opplevelse av at kunstneren skulle være en slags «sosiologisk forsker», i motsetning til tidligere tiders kunstnere som brukte et kunstnerisk medium til å uttrykke noe som man ikke kan uttrykke i sosiologisk forskning – gjerne noe hentet fra «ens eget indre liv».

Stenslie responderte med å trekke frem sin opplevelse av kuratorer og kunstkritikere som «de nye kunstnerne», og hevdet at det er de som når ut med sine «über-ideer», mens kunstnerne har blitt «råvareleverandører». På spørsmål fra Næss om hvorvidt dette var en god situasjon, svarte Stenslie at det var en spennende utvikling, som han møtte med en viss nysgjerrighet.

Tonje Gjevjon og Jarle Strømodden. Foto: Mariann Enge

Strømodden mente derimot ganske bestemt at det ikke er av det gode med et slikt «kuratorvelde». Han siterte Motörhead-vokalisten Lemmys utsagn om DJ-stjerner, som han mente kunne overføres på kuratorenes betydning for kunsten: «You can put their contribution to music in your hat, and still have room for your head».

Grøtvedt spisset sin posisjon ved å si at det finnes et grunnleggende skille mellom dem som i likhet med ham selv mener at kunst er en gjenstandstype, og dem som mener at det er «noe konseptuelt oppe i hue på oss». Han hevdet at dersom kunsten er noe som eksisterer i publikums eller teoretikernes hoder, så har vi ikke noe grunnlag for å vurdere den, og at om man ikke tar utgangspunkt i en gjenstandstype, så kan vi fra et institusjonelt synspunkt «legge ned».

Strømodden påpekte at kunsten som presenteres innenfor et institusjonelt rom alltid er god eller dårlig sammenliknet med noe. Han mente man hele tiden må spørre hva som er bra og hvorfor, og minnet om at slike vurderinger alltid er avhengige av våre referanser og preferenser, og at de historisk sett alltid blir gjenstand for revurderinger.

Stenslie understreket at hva som ansees som god eller dårlig kunst avgjøres av en maktdiskurs. Han påpekte at det nå er mer kunst i omløp enn noensinne, både kunstverk og kunstdiskusjoner. Han sa at det ikke behøver å være noe enten eller, og mente at kunstfeltet vil styrkes i tiden fremover, med Kunstforum som én av mange aktører i et sammensatt felt.

Da det ble åpnet for kommentarer fra salen, kom det en del innspill, blant annet fra Hanne Hermann, som mente at kunstfeltet har blitt for teoretisk og språkstyrt, og forbeholdt seg retten til «å oppleve kunst helt uten noen introduksjon», gallerist Maria Veie Sandvik, som mente at man må være modig i forhold til å definere verk, og at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom verk og idé, og Kjetil Korslund, som hevdet at det hviler en usamtidig nostalgi over alle kunstdiskusjoner, at kunsten allerede er død. «Kunsten kom ganske sent og forsvant ganske fort», som han sa, noe som utløste litt latter blant publikum. Christopher Rådlund (ansvarlig for den omstridte utstillingen Figurasjoner i Stockholm i sommer) sa at han så det som et friskhetstegn at man kunne føre en «hyggelig» og sivilisert samtale på tvers av ulike kunstsyn. Men selv om ingen kom til skade i foredragssalen på Vigeland-museet denne tirsdagskvelden, er det kanskje grunn til å spørre i hvilken grad debatten egentlig brakte ny innsikt i den ideologiske motivasjonen som lå bak de ulike deltakernes posisjoner.

Ingressbilde: Ståle Stenslie, Paul Grøtvedt, Tonje Gjevjon og Jarle Strømodden. Foto: Mariann Enge.
Denne artikkelen ble først publisert den 25.09.09. Den ble sist rettet den 30.09.09.

  1. Innlegg fra Kjetil Korslund

    Jeg kom sent selv, og forstår nå at jeg ikke gikk glipp av noe som helst.

|
|
|
|
|
|
ABONNER PÅ NYHETSBREV:
|
FACEBOOK PAGE

Twitter

Kunstkritikk utgis av Stiftelsen Kunstkritikk ISSN 1504-0925

Ansvarlig redaktør: Jonas Ekeberg post@kunstkritikk.no

Kunstkritikk arbeider etter Vær Varsom-plakaten for god presseskikk.

Kunstkritikk er støttet av Norsk kulturråd, Utenriksdepartementet, Fritt Ord, Bildende Kunstneres Hjelpefond, Nordisk Kulturfond, Statens Kunstfond i Danmark, Statens Kulturråd i Sverige og Svenska kulturfonden i Finland.